Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være.

Etterhvert får jeg hjerteslagene under kontroll. Atletisismen jeg så var uforlignelig og matcher enhver Olympier. Hvor får hun spensten fra, treffsikkerheten og styrken? Jeg våger knapt løfte blikket, men til tross for ny forlegenhet vinner den freidige nysgjerrigheten min frem og får øynene til å vandre bort til de nå blottstilte, nesten nakne lårene. Huden sitter stramt over smidige muskler i stadig bevegelse. De fører opp til … jeg mister pusten av bare tanken da jeg ser for meg hvor hardt lårene kan klemme.

Det er på tide å gjenvinne litt mandighet. «Nå kan du vel si meg navnet ditt,» sier jeg, med det jeg håper er en bydende stemme.

Slaget kommer ut av ingenting og treffer over tinningen, hardt nok til at det får meg til å vakle.

        «Jeg vil ha meg frabedt frekkheter.»

        Hun står stille nå og betrakter meg. Den krenkede verdigheten stikker meg dypt i brystet. I et lite øyeblikk har tårer piplet frem i øyekroken på grunn av slagets brutalitet. Det håper jeg ikke hun så. Hvorfor slo hun nå så hardt? Et annet spørsmål melder seg. Hvordan kan hun slå så hardt? Og hva er det med hemmeligholdet rundt navnet? Nåvel. Hun må være et slags natur- og fjellmenneske som har levd her hele livet. Derav de unike evnene i det som har med fangst å gjøre. De skulle bare visst. Om jeg kunne vist henne frem på et sirkus ville det bringe klingende mynt i kassen for oss begge. Det er en ganske underholdende tanke, og selv i denne situasjonen, tar jeg meg i å smile. Verdens sterkeste kvinne. Bare se på hvor liten hun er. Dere tror det ikke? Vent nå bare.

        Jeg konfronterer brune, uutgrunnelige øyne. «Noe kan du vel fortelle om deg selv. Jeg fortjener det, hva? Vi har jo vært sammen i dagevis.»

        Verken smil eller forespørsel synes å ha bitt på. Jeg kan ikke ha appellert til henne, for hun er fortsatt uttrykksløs da hun forteller. «Jeg var der da du og din rase ble født fra skogen og vandret lyshåret ut med øyne i undring.»

        Hun berører brystet mitt.  

«Jeg skal være der i den store krigen som skal komme, da du atter finner deg selv idet du tar hjelmen på ditt hode og er i våpendrakt.»

Fingrene dveler en stund og trekkes tilbake.

«Mer trenger du ikke vite nå.»

Mer kryptisk snakk? Det er ikke til å bli klok på. Skulle tro at hun var vokst opp i en sigøynervogn med alle de vage spådommene og hentydningene hun kommer med. Jeg må ha sett betuttet ut, for hun forteller at jeg ikke skal være lei meg, og om vi finner litt bær, kan vi snart spise.

        Da hun med sin gange tar til å dreie til siden og bryter den rette linjen vi har strukket over fjellet, protesterer jeg. Forgjeves, skal det vise seg, for hun verken hører eller stanser, og det eneste valget jeg har er å fortsatt holde følge. Snart skal vi hvile i tyttebærlyng og ha røde farger på min trut, sier hun. Ganske riktig, om ikke lenge står vi i et lite søkk i landskapet, som strekker seg kanskje like langt som en eksersisplass for soldater. Overalt skinner det i røde farger, som er så sterke at det nesten er overjordisk. I ly for vinden som antakelig blåser hardt over et landskap plassert i høyden, har tyttebærene funnet seg et fruktbart land.

        «Følte det under føttene,» svarer hun til mitt spørsmål om hvordan hun fant frem.

        Ved enden av markene med lyng som bærer frem jordens eget blod, er det et lite klippefremspring. Under er et felt skifer og blåleire skåret i to av en lav fjellhammer. Der slenger hun de døde fuglene fra seg. En bekk klunker muntert like ved.

        «Fjør fjær fare fort!» synger hun og napper av fjærdrakt og dun i en avsindig hastighet. Med tennene åpner hun dyrenes mage og stikker fingrene inn for å hale ut tarmer og innvoller hun likeglad lar falle til bakken. Jeg får beskjed om å grave et hull i leiren mens hun finner brensel. Jeg bruker hendene til formålet, og snart kommer hun med både trestykker og kvist fra ulike steder, gudene skal vite hvor hun har fått tak på alt sammen. Igjen slår det meg hvor lekende lett hun greier å lage ild. En liten gnissing, og flammer springer opp. Vårt lille bål knitrer og spraker lystig i hullet snart etter. Vi skal vente til det bare er glør tilbake. Jeg skjønner såpass at det er en primitiv leirovn.

        Hun synes å være i godlaget, så mens freden varer, finner jeg kildens utspring og benytter anledningen til å få vasket hendene. Merkverdig nok er konturene av et kvinneansikt risset vagt direkte inn i bergveggen, hvor vannet har sitt løp. Det var da besynderlig, tenker jeg, mens leiren løsner av i store flak og forsvinner i den iskalde vannstrømmen. Jeg putter leppene til og lesker strupen etter den lange fjellmarsjen. Antakeligvis er det lappene som har drevet med hedenskap, hvis det da ikke er en relikvie fra norrøn tid. Nå ropes det på meg. Det er bæ-bæ-bæ-plukking, rettere sagt plukking uten mukking, ellers plukkes jeg også.

        Vel ute på tyttebærlyngen skjer det så at hun utplasserer et varmt og vått kyss midt på kinnet mitt. Effekten lar ikke vente på seg, og jeg kjenner hvordan fasaden forøker seg i temperatur. Hvor denne svakheten kommer fra, vet jeg ikke. Ordinært sett skal det mer til for å få meg utsatt, jeg mener satt ut. Det er tydelig at hun legger merke til mine blussende kinn, men hun er nådig nok til at hun ikke kommenterer reaksjonen. Istedet gløtter hun nå og da triumferende i min retning.

        Vi skal benytte sjalet hennes til å holde bærene, og det skal ikke plukkes mer enn vi trenger, i tilfelle det er andre som kommer forbi, og ellers skal alle små bær få stå alene.

        «Ta det med ro, jeg er ikke redd for flekker,» sier hun og blunker. Litt etter hvisker hun: «For ellers kunne ikke du være her.»

        Det er nærmest en lettelse å kunne forflytte seg unna henne for brystbankens skyld. Vi vandrer ubekymret rundt i lyngen og høster til oss dette sanktuariumets goder, og på et tidspunkt har bålet blitt redusert til glødende trestykker. Hun legger fuglene over og pakker det hele godt inn med leire. Etterhvert ligger en anselig mengde bær i sjalet, som brettes ut på bakken som tørkle i påvente av måltidet.

        Mens vi venter insisterer hun på å få lyske meg. Hva jeg ellers måtte ha å si om min generelle tilstand har ingen betydning. Lus eller ikke er det hun som avgjør. Utstrakt som dette har jeg ingen beskyttelse, da hun lener seg over og hvisker like inntil øret.

        «Du er min eiendom nå.»

        Jeg lukker øynene og vet ikke hva jeg skal mene om saken. Oppmerksomheten er en ting, men jeg liker ikke at andre bestemmer hvor jeg går, hvor jeg står, slike ting. Hvis hun mener seg berettiget til det, vil det bli kamp. Dessuten er det gitt at jeg skal være i føringen. En mann kan eie kvinner og hester og felter med dyrket mark, men ikke motsatt, det ville bryte med den naturlige ordenen. Jeg bestemmer meg for å utsette striden da fingrene hennes tar til å tromme over mitt hode, og nå og da stryker og krafser. Hun har sin metode og vei, jeg innrømmer det. For noen så enkel som meg er det antakelig mat og omsorg som teller, en svakhet som hun har avdekket ganske så nøyaktig. Har hun beregnet det slik, eller er dette en del av hennes naturlige egenskaper? Kvinner kan man aldri stole på, for de gjør seg selv til speil foran deg, og det du trodde du så, var egentlig bare en etterligning. Jeg tar meg selv i å murre godt nå, men i mitt indre er jeg på vakt.

        Hun lar meg slippe fri, da hun mener det nærmer seg. Med hendene graver hun frem det som har blitt til to herdede leirklumper. Uten å vøre temperaturen, løfter hun ut kokkeverket i form av ujevn keramikk.

        «Klang, pang, stang!» erklærer hun, og dunker klumpene mot hodet så de sprekker på langs. Skårene kan løftes av og legger et lite herremåltid for dagen. De lekreste kjøttstykker hensatt i naturens egen form. Fuglen har ligget og surret i sitt eget fett der inne i leiren. Jeg tar meg i å sikle som en jakthund, som nyss har stjålet en lekkerbisken fra en greve.

        «Jeg har ikke noe imot å mate vennene mine, selv de som er innpåslitne av seg,» sier hun, idet jeg får maten overbrakt. Straks går det opp for meg at der har jeg en ledetråd. Jeg har ikke gjort noen fremstøt i det siste. Det er altså hun, ikke jeg hun snakker om. En vilje er alltid ekspansiv, og det er ingen grunn til at en kvinnevilje skulle være annerledes. Hva hennes neste trekk blir, vet jeg ikke, men det ligger i kortene at noe er i anmarsj.

        Vi sitter side ved side og hugger innpå, spiser så saftene spruter. Nå og da sper vi på med en neve tyttebær fra den anselige haugen som ligger på sjalet hennes. Tyttebærsaften er syrlig og renner ned munnvikene, uten at det bryr meg. Noe trekker blikket mitt til seg. Leppene hennes er nå helt rødfarget. Rødt, gudenes farge, rødeste rødt. Skarlagen, kirsebær og leppene hennes … Hun er minst like barbarisk som det jeg er, og fettet glinser fra hake til nese i fjeset hennes … Der kommer smilet hennes, bedårende som alltid. Like etter slutter tennene seg om en vinge og røsker den til seg. Det går opp for meg at hun så på meg i utførelsen, som et slags hint. Nei … hun har aldri sluttet å se utfordrende på meg, og jeg taper, for det er jeg som må slå blikket ned. Det nederlaget er så slående at jeg bestemmer meg for ikke å tenke mer på det.

        Fråtsingen varer lenge. Av rypene er det ikke stort mer igjen enn noen ben. Heldigvis er jeg helt mett. Hvem vet når vi spiser neste gang? Jeg føler meg nummen og døsig, og kan bare observere idet trekket hennes kommer.

        Hun reiser seg og skrider nærmest over meg i ferden langs vår lille leirplass, går helt bort til klippefremspringet, hvor hun heiser baken opp på fjellhammeren, som nesten ser ut som den er laget for å være et sete hvor hun kan lene seg tilbake. Hun ber meg komme bort, fordi det som heises opp må senkes ned av gjerningspersonen, og refererer her til klesdrakten. Hempene jeg har festet bekledningen i, skal nå løses før vi kan dra videre. Jeg er mange ting, men også pliktoppfyllende og trofast når det kommer til stykket. Bevisst mine plikter går jeg ned på kne foran henne.

        Lårene hennes skilles ad hele veien. Jeg var halvveis forberedt på det, likevel tar det pusten fra meg da kjønnet hennes er blottstilt.

        «Hvorfor gjør du det der?»

        At det er en viljens tvekamp er jeg klar over, og jeg tvinger blikket vekk fra de frodige krusningene i kjønnet og ser henne heller i ansiktet.

        «Gjør hva?»

        Hun betrakter meg granskende, og hva hun selv måtte føle, er meg en lukket bok.

        «Viser deg frem på den måten.»

        Ansiktsuttrykket hennes forandrer seg ikke. «Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det?»

        Jeg er i ferd med å tape viljekampen. «Det er ikke høflig å svare på et spørsmål med et spørsmål.»

        «Det er ikke klokt å svare på et svar med et svar, som dere gjør.»

        Øynene mine flakker, likevel forsøker jeg å holde på en slags fornuft. «Hvem er vi?»

        «Ser ikke skogens mørke, hører ikke stillheten i en bekk, kjenner ikke fjellet under føttene,» sier hun.

        Det nytter ikke. Øynene må jeg skvise igjen. «Jeg valgte ikke livet mitt.»

        «Du er i ferd med å velge det nå.»

        Med de ordene faller blikket mitt ned. Mønstre og spiraler forplanter seg i hodet mitt. Det er en evighet der et sted.

        «Hvorfor er du så underlig?»

        «Fordi alt er en gåte i en gåte i en gåte.»

        Jeg må rive meg vekk fra det forheksende synet og se opp der hun tårner over meg. Hun legger hånden lett på hodet mitt. Det er ingen tvang der, men at det er en felle er jeg mer enn klar over. På trass løsner jeg på hempene så bekledningen hennes henger løst og klar til å heises ned, men det er en nytteløs gest.

«Der jeg kommer fra, blir det sagt at små piker må kysses øverst, men at store …»

        Stemmen hennes drukner da jeg forsvinner under overflaten til dagslys, fornuft og orden og begraver ansiktet i alle tings opphavssted. Det er smaken av aprikos og ingefær med en fruktighet så stor at jeg alt er dyvåt. Langt der borte hører jeg henne stønne. Hånden, som var veiledende, klemmer nå til rundt håret. Lårene løftes villig og den andre hånden snor seg under og får fatt i nakken. Det skal ikke være noen flukt idet jeg møtes av en salt malstrøm, og hoftene treffer meg støtvis.

        «Hva i all verden tok deg så lang tid …» sier hun. Noen få ganger lar hun meg få puste, men det er ingen grenser for nektarens grådighet. Til tross for at jeg bruker alle krefter for å holde på bevisstheten, summer og svimler det i hodet mens hånden over lukker og klemmer, lukker og klemmer. Verden mørkner og lyden av pusten hennes er eneste holdepunkt. Jeg lar mørket komme og omslutte meg, og stadig er hun der og tar meg imot, bølgeslag følgende bølgeslag, lag på lag med folder.

        «Åja.»

        Plutselig klamper lårene hennes sammen og fanger meg i en skrustikke. Nok til at jeg skriker halvkvalt. Fingrene finner øret og vrir rundt.

        «Stille!»

        Kjolekanten trekkes over hodet mitt like etter, som den var en sekk. Konturer og skygger er alt som overtar. Jeg ville kjempet som en kattunge kastet i elven, men grepet om øret holder meg advarende tilbake. Stillheten råder der jeg ligger.

        «Han er ikke for deg.»

        Hun ligger bom stille og kroppen hennes er stiv. Overalt er en aura av … med måten jeg har blitt kjent med henne, er det vanskelig å tro det, men det må være frykt. Kan det være kjempen? Pusten min går støtvis mot låret hennes. Nei, da ville hun ikke ha snakket med ham.

        «Hvem er det du …»

        «JEG SA NEI!»

        Hånden hennes slipper øret og stryker meg frentisk. Det er ikke bare for roe meg ned, det er for å roe henne.

        «Har jeg noensinne brutt et løfte?»

        Hun holder meg slik ennå en stund. Etterhvert avtar stivheten i kroppen hennes, og gradvis løsner hun grepet. Etter langt om lenge får jeg slippe fri. Hun sitter der stiv, rigid og urørlig, og ansiktet er vendt bort. Det er som om hun får øye på meg for første gang. Uttrykksløs ber hun meg trekke ned kjolen og få den på plass.

        «Glatt, pen og pyntelig helt ned til anklene.»

        Nummen utfører jeg befalingen hennes og retter ut de krøllene jeg kan.

        «Jeg forstår ikke. Hvem var her?» spør jeg og snur forvirret på hodet. Det er ingenting som er tilstede. De eneste fotsporene som er i leiren, er våre egne. Asken fra båler ligger fortsatt i sitt lille oppholdssted.