På Steigan vart det 25.september 2024 publisert eit innlegg av Kristina Kirkhorn som tek føre seg ei ny lovendring som gjaldt frå 1.juli 2024. Å vere ueinig med Staten kan no visstnok gje konsekvensar som skjulte tvangsmiddel og straff. Innlegget er henta frå nettsida FeilMeninger.com, ei side der det står følgjande:

«Feil meninger vil se med kritisk blikk på de endringene som skjer i demokraturet Norge. Det kommer stadig nye lovendringer som har destruert demokratiet og nå er det sterk fokus på å kunne bedrive skjulte tvangsmidler, gi bøter og fengsle de som blir ansett for å ha feil meninger. Denne siden er derfor oppstått som et resultat, da provokasjonen i sensuren er for enorm til å kunne aksepteres.»

Innlegget viser til Prop.42 L frå Det kongelege justis- og beredskapsdepartementet: «Endringer i straffeloven mv. (påvirkning fra fremmed etterretning)». Proposisjonen kan lesast her.

Kirkhorn trekkjer fram punkt 9.4. (side 43), der det står følgjande å lese:

«Ansvar for medvirkning etter straffeloven §15 kan være aktuelt for medvirkere som ikke selv opptrer på vegne av eller etter avtale med en fremmed etterretningsaktør. For å straffes for medvirkning må en person ha ‘dobbelt forsett’. Vedkommende må ha forsett om at hovedpersonen opptrer på vegne av eller etter avtale med en fremmed etterretningaktør, at hovedpersonen bidrar i virksomhet som har til formål å påvirke beslutninger eller den allmenne meningsdannelsen, og at denne virksomheten kan skade betydelige samfunnsinteresser. I tillegg må medvirkeren ha forsett om at vedkommendes egen handling bidrar til overtredelsen. Å på denne måte forsettlig fremme interessene til en fremmed etterretningsaktør på bekostning av betydelige samfunnsinteresser, er etter departementets syn klart straffverdig.»

Kirkorn trekkjer følgjande resonnement ut av dette utdraget:

«Dermed trengs det ikke å være at såkalte medvirkere opptrer eller har avtale/kontakt med såkalt fremmed etterretning, det er nok å ha feil meninger som de politisk ukorrekte til enhver tid måtte inneha.»

Og:

«Det vil si at om en person farer med feil meninger og dermed bidrar til å kunne påvirke andres meningsdannelse eller beslutninger med eller uten egen oppfatning og/eller viten har det da oppfylt 1 forsett.»

Underforstått er det dermed straffbart å ha «feil» meiningar om desse kan «skade betydelige samfunnsinteresser».

Det problematiske med denne nye lovendringa er følgjande:

«Det som er ekstremt problematisk er å konstant måtte vite hva disse ‘interessene’ er til enhver tid, da dette konstant oppdateres og avgjøres av sittende politikere i tillegg til de avtaler og traktater de måtte signere uten å informere befolkningen […]. Ingen media ga dette særlig omtale eller den inngående kunnskap om hva Norge har underskrevet. Samtidig er lovbestemmelsen så vid at det kan omfatte alt.»

Kirkhorn skriv òg om sokalla skjulte tvangsmiddel, og viser til ei bok om emnet. Boka er skriven av Ingvild Bruce og Geir Sunde Haugland, og gjer reie for lovgjevinga om bruk av skjulte tvangsmiddel slik dei er regulert i straffeprosesslova og politilova. Omtale av boka kan lesast her.

Bruk av skjulte tvangsmiddel er:

• Beslag, utleveringspålegg og ransaking med utsett underretning.
• Kommunikasjonsavlytting og annan kommunikasjonskontroll.
• Romavlytting.
• Dataavlesing.
• Skjult kameraovervaking.
• Teknisk sporing.
• Sikringspålegg.

Kirkhorn skriv:

«Det å ikke kunne stille spørsmål, granske og/eller drive gravende journalistikk når det gjelder å kunne formidle dette om blant annet overnasjonale organisasjoner, traktater og avtaler viser heller at skyldspørsmålet om feil meninger hviler på de styrendes skuldre fremfor kritikerne.»

Eit tredje moment i innlegget er opprettinga av eit sokalla dialogpoliti, som kort fortalt har som oppgåve å hindre at «feil» meiningar forplantar seg i samfunnet. Universitetet i Oslo skildrar dialogpolitiet som følgjande:

«Informantene ser seg som dialogeksperter og deler en felles kulturell identitet som ‘annerledespoliti’ i kontrast til det ‘vanlige’ politiet. […] De er annerledes, men aldri noe annet enn politi.»

Og vidare:

«De ser seg som ytringsfrihetens beskyttere for ekstreme, men lovlige ytringer.»

Kirkhorn oppfattar dette som både forvirrande og provoserande i forhold til den nye lovendringa – for ytringsfridommen er jo truga i alle vestlege land. Det er førebels uklart kva slags rolle dialogpolitiet vil ha framover. Vil dei gå frå dør til dør og konfrontere visse personar med ytringar dei har kome med på sosiale media eller visse bloggar? Står redaktørane i Derimot, Steigan, Document, iNyheter, UtenFilter og Saksyndig i fare for å få besøk av dei for ein «førebyggjande samtale»?

På toppen av det heile har det i fullt alvor blitt oppretta eit senter for desinformasjon i Noreg, eit sokalla «senter for kjeldekritikk». Staten vil ikkje berre reservere seg monopol på sanninga, det ser ut som dei i all hemmelegheit har heimla det i eit nytt og vagt formulert lovverk.

Lovverket opnar i verste fall opp for bøter og opptil ti års fengsel for «feil» meiningar.

Spørsmålet er om Staten eigentleg har ressursar til denne overvakinga og kontrolleringa av norske borgarar, med tanke på at politiet for tida ser ut til å vere alvorleg underbemanna. Men, dei har jo ressursar om visse personar på toppen trekkjer i trådane.

Saksyndig følgjer med på situasjonen framover.