Skrive av Thomas Henden.

Kom kjørende forbi en barneskole i en av Oslos drabantbyer her om dagen. Som ved alle barneskoler i landet, var det også her et lys regulert fotgjenger felt utenfor inngangen til skolen.

Ved strømskapet til lysreguleringen stod det en liten gutt alene og gråt. Jeg tenkte at her er det helt sikkert en stakkars liten gutt som blir mobbet på vei til skolen. Og som den rettferdige mannen jeg anser meg selv for å være, så var det på med nødblinken, inn til fortauskanten rett etter fotgjengerfeltet, på med brekket og spratt ut av bilen i det hjulene stod stille. Løper bort til den stakkars lille gutten med verdens beste bestefar sine intensjoner og spør hvorfor gråter du lille venn?

Svaret han så vidt klarte å stotre frem mellom snørr og tårer gjorde at jeg som sjelden får det, fikk hakeslepp. ‘’Følgegruppa’’ mi gikk over uten å vente på meg, svarer han. Jeg ble stående igjen alene og måtte vente på grønn mann.

Det jeg ikke legger merke til, er at på andre siden av veien. På fortauet utenfor skolen, står det en annen liten gutt og roper. Kom da, du må jo komme over hit. Det var en av de andre fra ‘’følgegruppa’’som venta på han.

Jeg ble nesten litt forbanna og holdt på å si til han som gråt, at nå må du faktisk bare ta deg sammen. Det er da ikke noe å gråte for at ‘’følgegruppa’’ di gikk fra deg. Ved fotgjengerfeltet utenfor skolen. Med under 20 m igjen til skolen.

Så kommer ettertankene på denne situasjonen når jeg kjører videre. Stakkars de som vokser opp i dag. De som skal bli Norges ryggrad i fremtiden, ligger helt knust i veikanten. Allerede som små barn med brukket rygg og ute av stand til å ta egne valg i en vanskelig situasjon. Som egentlig ikke er vanskelig i det hele tatt. Han kunne bare ventet til det ble grønn mann og gått videre i livet som ingen ting er hendt.

Hadde dette vært meg i min oppvekst og ‘’følgegruppa’’ mi hadde gått fra meg? Så hadde jeg bare hatt en unnskyldning til å finne på noe helt annet enn å gå til skolen.

Skal ikke forundre meg om at her har det vært noen velmenende lærerinner, som i fravær av sunn fornuft, har gjort denne gruppen så jævlig viktig for noen få sarte elever. Istedenfor å lære barna at hvis du ikke følger med og henger på, så blir du faktisk værende igjen alene på den andre siden av veien. Rett utenfor skolen.

Hva er det som får et barn til å bli så til de grader hjelpeløst i en hverdagslig hendelse som dette?

Her er det etter mitt skjønn en systemfeil som ingen klarer å se, fordi alt er jo til ‘’barnas beste’’. Og det er jo ingen som ikke vil barnas beste, er det vel?

Men det de overser, er barnas behov til å lære grenser og passe seg for farer. Som for eksempel når jeg fikk vite at, skal det kjøre en bil gjennom skolegården i skoletiden. Så må det gå en voksenperson med refleksvest foran bilen som forteller barna at de må flytte seg for bilen. Da tar de fra barna evnen til å passe på seg selv. Passe seg for den bilen som kommer kjørende helt automatisk, istedenfor å vente på at noen forteller deg at du må flytte deg. Og sånn er det blitt med hele samfunnet etter at feministene har tatt over styre og stell. Vi må jo passe på at det er alltid noen som blir krenket eller lei seg et eller annet sted der ute i verden, så det er nok best å holde kjeft. Så en ikke tråkker en eller annen feminist, som ikke har unger, som ikke vet hva unger trenger, men er lærd av systemet til å fortelle de med unger om hvordan unger skal læres og oppdras.

Her tråkker jeg nok mang en barnløs feminist med ‘’barnas beste’’ som hovedintensjon i livet og uten mulighet til å få barn selv, da hun ikke finner en mann verdig til sitt ufødte barn. Men hva så?