Av «Carl Svensson» (Lysalv), henta frå Amerika.org. Omsett av Lysalv. Kommentar frå Lysalv: Dette er en tekst. Denne teksten er fiksjonell. Denne teksten er lovlig. Les mer om fiksjonelle tekster som er lovlige her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

En grønnkledd skikkelse ligger på magen med bena spredt. Jeg liker det ikke, men er nødt til å ta sjansen. Lavt mot bakken tilbakelegger jeg distansen og blir møtt med runde øyne som hurtig vendes i min retning. For runde. Alle tegnene er der. Blekt ansikt og en tunge som skyter hurtig inn og ut munnen, selv uten et ord har blitt vekslet.

               «Snakk til meg.»

               «Kontakt. Fi.»

               «Avstand?»

               «Tre hundre meter.»

               Begge gløtter vi over den løvkledde jordvollen vi gjemmer oss bak. Det kan nok stemme. Over en relativ åpen skogbunn kan jeg se en stor stenmur, sikkert reist av en eller annen rikmann. Situasjonen er ikke akutt hvis kontakten ikke befinner seg nærmere. Begge flytter vi litt på skytevåpnene.

               «Hvor mange er dere?»

               «Det … får jeg ikke lov til å si av herren.»

               «Men dere er hele lauget?»

               «Ja.»

               Jeg legger merke til trekkene. Spiss hake, til tross for blekheten fortsatt rødlige kinn, litt underernært, derav øyne som er større enn bare frykten skulle tilsi. Jeg stoler ikke på de jeg kjenner, og stoler enda mindre på fremmede. Men han skjøt meg ikke da jeg kom.

               «Når skjedde dette?»

               «Jeg vet ingenting. Jeg ble vekket, og siden har vi vært her.»

               «Hvor mange er de?»

               «Jeg … jeg vet ikke.»

               «Noe må du kunne si. Om de er tre, ti, tretti eller hundre.»

               «Jeg vet ikke.»

               Vi blir avbrutt av en drønnende skuddsalve. Snart gir hele skogen gjenlyd av spredt skyting. Visst er de her.

               Til min uro ser jeg lysspor gli i vår retning til høyre og venstre. Lavt. Ikke høyt. Det kunne tyde på …. Lyden av tung stakkato følger skuespillet av lys.

               «Det der er et tungt maskingevær,» sier jeg. «Russisk.»

               Pliktoppfyllende legger vi våre våpen til. Guttungen jeg snakker med, har en enkel rifle. Jeg har en HK516 med holosikte. Den digitale avstandsmåleren lar meg legge hver enkelt kule like over murkanten. Nok til å få enhver til å holde knotten ned. Men det uroer meg at jeg ikke ser stillingen. Og hva hvis …. hva hvis det er oss som er nærmest kontakten?

               Jeg griper hardt rundt halsermet til en feltjakke og røsker til det jeg makter. Guttungen kommer med et gisp, og begge sklir vi ned den vesle jordvollen. Det var ikke et øyeblikk for tidlig. Jorden flenses opp og kastes i luften av nedslagene. Ingen dekning holder mot det kaliberet. Sammen gisper vi en stund i en grøft, mens nye nedslag graver i jordvollen over oss.

               «De har peilet seg inn på oss,» sier jeg. «Du blir liggende her, og ikke prøv å skyte igjen.»

               «Javel.»

               Jeg forlater posisjonen. Kravlende først, så løpende. Overalt er det lyden av smatring og smell. Hele skogen er nok fylt med de samme grønnkledde skikkelsene. Jeg frykter at de i vanvare skal skyte meg ned. Men det var de som ba om hjelp. Ved en åpning bak en rot finner jeg muligheten jeg lette etter. Jeg setter den vesle spionkikkerten til øynene, og lar et forsterket syn gli over hele området ved muren. Ingen systematikk. Det har jeg ikke tid til.

               Maskingeværstillingen er kamuflert av greiner et stykke bak muren. Selv herfra kan jeg se at den står på en tripod. Definitivt russisk. Den trege skuddtakten ga meg allerede mistanken. Og jeg forstår mer av det som foregår.

               Vanligvis pleier de fleste kontakter å være kortvarige. Man gir det man har med alle kalibre, før begge parter trekker seg. Men Fi har kommet hit med en liten lastebil jeg såvidt kan skjelne bak bebyggelsen som hører steinmuren til. Det skulle tyde på rundt tyve mann. De kan ikke trekke seg, for landeveien som fører herifra ville gjøre kjøretøyet til et åpent mål. Og dette er laugets territorium. De kan ikke trekke seg. Det er ikke noe å trekke seg tilbake til.

               Det er rett før jeg skal begi meg tilbake, da de verste nyhetene kommer. Et hode løfter seg over muren og forsvinner like etter. Jeg blunker litt og tar innover meg det jeg så. Grønn feltlue og et stort rødt skjegg. Jeg forstår nå hvorfor de skyter så godt.

               Med denne informasjonen begir jeg meg tilbake til utgangsstillingen. Jeg finner mitt eget laug i skuddstilling på hver side av grusveien som ledet opp hit.

               Den fremste skikkelsen reiser seg da jeg kommer i syne. Kalde øyne betrakter meg.

               «Rapport?»

               «Kontakt. Fi. De har et tungt maskingevær av russisk type. Rundt tyve mann.»

               «Hvorfor har de ikke trukket seg?»

               «De kan ikke trekke seg. De er fanget. Veien de kom hit med går gjennom åpent lende.»

               Iløpet av den vesle tiden har flere stilt seg omkring meg, i tillegg til den høyreiste mannen jeg snakker med.

               «Vi kan heller ikke forhandle,» sier jeg. «Det er fordi …»

               «Hvorfor ikke?» hører jeg en stemme fra siden.

               «Jeg snakker!» snerrer jeg og hvirvler rundt med knyttneven. Jeg treffer og et bredt ansikt blir kastet til siden.

               Jeg vet å provosere de som er lettantennelige og de som er langt, langt sterkere enn meg. En tyrenakke senkes og store never knytter seg, mens mannen kommer rusende i min retning. Kroppen strammer seg til. Kuler er en ting. Hundjuling er noe annet.

               Den høyreiste planter en støvel i magen hans, så han faller til marken og blir der i sammenkrøket stilling.

               «Du sa?»

               «De er tsjetsjenere.»

               Overalt lyder det spredt banning. Afrikanere er de letteste motstanderne. Dem kan man skremme med overtro, og skytingen deres er elendig. Det samme med arabere, de vil ofte stå med våpnene sine løftet over hodet og skyte blindt over murer og langs husvegger. En og annen god snikskytter kan de ha, som oftest en 12åring eller en kvinne. Frykt holder dem unna. Men tsjetsjenere? Mange vil si at de er bedre enn oss. De er det beste fienden har.

               Den høyreiste spaserer frem og tilbake med armene bak ryggen. Lytter mens jeg forklarer hvor maskingeværstillingen er lokalisert.

               Jeg tar en titt på folkene rundt meg. Mitt laug. Hvor mange navn har vi hatt? Det husker jeg ikke nøyaktig. Det er tre brødre, alle like av lynne og like ilske i munnen. En av dem ligger fortsatt og strever på grusveien. Heldigvis glemmer de fort. Alt i alt trettitre våpenføre sjeler, i tillegg til våre hjelpere ved hjembasen. Vanligvis lar vi ikke kvinner kjempe, men en kvinne er med oss. Til det er hun gal nok, og stor og tung i kroppen. Det lange, flokete håret i rødt gjemt bak en bandana gjør at hun ser ut som et troll. Jeg kan navnene på dem alle. Og det er selvsagt den høyreiste mannen som leder oss. Hvis jeg er hjerteløs, har noen fylt hulrommet hos ham med sement.

               Han stanser endelig.

               «Vi former en kampgruppe. Jeg vil rådføre meg med lederen. Sannsynligvis blir det et flankeangrep.»

               Til min overraskelse får ikke jeg bli med i kampgruppen på tilsammen tolv krigere. Trollet er selvsagt med. Og brødrene, inkludert han som ble flatet ut. Den høyreiste tar våpenet med holosikte fra meg.

               «Du ga meg den.»

               «Nå tar jeg den. Protesterer du?»

               «Nei, herre.»

               Istedet overrekker han meg et underlig, stort og klossete våpen fra jeepen. Det tar litt tid før jeg skjønner hva det er. En AG-3, som den norske hæren brukte i utopitiden. Da globalistene™ skjønte at folket kom til å reise seg, fikk de flesteparten av slike våpen smeltet ned. Bare enkelte kriminelle greide å gjemme noe utstyr unna. På en improvisert skinne er et sikte i primitiv optikk. Milde himmel. Ikke får jeg bli med i kampgruppen, og jeg må kjempe med en museumsgjenstand.

               «Du skal dekke oss. Skjønner du hvordan siktet fungerer?»

               Jeg tar ut magasinet, ser at det er fulladet med underlige store patroner. Tar en titt gjennom kikkertsiktet, og ser tallene flyte sammen.

               Ladearmen slår tilbake. «Det gjør jeg, herre.»

               Stemmen hans runger, så alle, inkludert fienden, må høre det. Min stemme kunne aldri bære på den måten, og derfor er jeg ikke leder.

               «HOLD ILD! HEIDRUN KOMMER!»

               Han tar kampgruppen med seg. Alle oss andre går i stilling. Jeg finner tilbake til guttungen, som ser litt overrasket ut da han gjenkjenner meg og ser at jeg har et nytt våpen.

               Det tar sin tid. En budbringer kryper frem til oss og gir oss oppdateringer nå og da. Det blir angrep. Det blir ikke angrep. Endelig blir det avgjort at det skal bli angrep. De vet hvor maskingeværstillingen er. Når de har tatt den ut skal vi gi sperreild, mens flankeangrepet iverksettes. For at Fi ikke skal skjønne at noe er i gjære, gir enkelte ild som noen idioter fra tid til annen. Noe må de ha skjønt, for de har sluttet å svare med egen ild. Kanskje sparer de på ammunisjonen.

               Men vi kan høre dem rope på bastardguden sin.

               Et dypt drønn markerer at sprengmissilet har tatt ut maskingeværstillingen. Da jeg løfter snuten over jordvollen, ser jeg at en svart røyksky stige opp over åstedet. Jeg skynder meg å få våpenet på plass og betrakter mur og landskap gjennom gammeldags optikk. Smellene fra nesten hundre våpen runger. Jeg og guttungen legger til vår egen stemme. Bolten på riflen hans går frem og tilbake. Klikk. Klikk. Klikk. Jeg skyter langt hurtigere og må skifte magasin. Selv riflekalibret går nok ikke gjennom granitten, men grått støv stiger opp for hvert nedslag. Det er nok ikke gøy å være på den andre siden.

               Som i en drøm ser jeg kampgruppen nærme seg flanken på venstre side. Jeg betrakter de hurtige, nærmest flytende skikkelsene fra sidesynet, alt mens jeg gjør mitt beste for å dekke dem. Sammenkrøket nærmer de seg. Hundre meter. Femti meter. Tjue meter. Snart er de der.

               Opp fra murkanten reiser den samme tsjetsjeneren seg og peker på dem med en AK. Hele overkroppen hans er over. Jeg tenker ikke, jeg ser og lar kikkertsiktet gli hurtig over skikkelsen og trekker i avtrekkeren. En rosa sky står fra det grønnkledde hodet. Stjernetreff. Såpass at jeg aldri kan gjenta bedriften. Like etter lobbes et titalls håndgranater over muren. Detonasjonene kommer på rekke og rad. De løper inn og lar automatisk ild lyne fra løpene på moderne våpen.

               Det som er en slags stillhet varer bare i ett minutt eller så, men det kjennes ut som en time. Et løp med et hodetørklet til trollet kommer over muren, og svinger frem og tilbake. Det er over, og vi kan komme frem. Jeg er forsiktig av natur og er ikke den første som reiser meg. Ballene er gjennomsvette. Men det er endelig over. Skjelvende begir jeg meg over skoglandskapet sammen med spredte flokker fra to forskjellige laug.

               Da jeg kommer frem, har de alt rukket å legge likene på rekke langs muren. De er alle definitivt tsjetsjenere. Alle har de store skjegg og de grove, primitive trekkene som hører til det folkeslaget. Tjuefem tilsammen, teller jeg.

               «Det var du som skjøt det skuddet?» spør den høyreiste.

               «Ja, herre.»

               Han står nå sammen med lederen for det andre lauget. Dette er en blond mann, med den samme spisse haken og det samme rødlige ansiktet. Jeg forsøker å analysere trekkene. Definitivt ganske bondsk. Dette er nok en grådig og ganske trangsynt mann.

               «Dere er enige om at vi fortjener byttet?»

               «Ja,» sier bondemannen.

               «Dere vet hva dere har å gjøre.»

               Det er startskuddet til frentisk aktivitet. Alt av brukbare våpen blir løftet og testet, og siden tatt med bort. Lastebilen startes og står der med durende motor. Til og med klær og støvler på likene blir dratt av. Det som er gjennomhullet, blir forkastet, resten legges i en liten haug. Tsjetsjenerne har stort sett den samme uniformeringen som vi har, en salig blanding av militæreffekter i oliven og i kamuflasjemønstre, dessverre noe av den idiotiske coyote-fargen til amerikanerne, som overhodet ikke passer seg her. Ingen av oss mangler klær, men det kan være greit å sørge for de som kommer snublende innom. Det blir langt flere bukser enn feltjakker og feltskjorter, legger jeg merke til, men den rødhårede som jeg tok hodet av gir oss begge deler.

               «La et lik være påkledd,» sier jeg.

               «La et lik være påkledd,» sier den høyreiste.

               Han snur seg mot bonden.

               «Vi har hjulpet dere to ganger nå.»

               «Vil dere ha kompensasjonen nå?»

               «Ja.»

               Sammen med noen av mine kamerater, tar vi med oss den døde tsjetsjeneren i forsetet på jeepen med sikkerhetsselen behørig festet på, og kjører et stykke ned veien hvor de kom ifra. Vi har med oss ett av de typiske AK-geværene deres. På et høvelig sted, godt synlig, legger jeg den døde kroppen over våpenet som nå er foruten kuler. Jeg avsikrer en håndgranat, som jeg legger et sted under den dødes bryst. Alle parter har innen nå lært seg at de ikke skal snu på lik i tide og utide. Det er et meget gammelt triks. Men jeg vet at fristelsen kommer til å være for stor når det gjelder å skaffe seg et fungerende automatvåpen. Grådighet og iver tar bort forsiktigheten. De som vil undersøke hva som skjedde med denne patruljen, vil sannsynligvis få seg en overraskelse. Alle av våre vil få vite at vi lager slike feller.

               Det er tre døde hos det andre lauget. Slike trefninger er dessverre ikke uten tap. Det er det tunge maskingeværet som sørget for alle falne. Det kunne lett ha blitt meg og den unggutten. Nå som det våpenet er sprengt til himmels, kan vi heller ikke bruke det. Bare en av våre ble truffet. En av brødrene i kampgruppen fikk et streifskudd over armen. Ikke for alvorlig. Den høyreiste heller sprit over såret, bandasjerer det og sier at hans kone i leiren skal se på det.

               Ingen vits i å vente. Våre egne døde begraves i en kort seremoni. Den erobrede lastebilen blir lastet full av nakne lik. Jeg kjenner til det groteske formålet. I samlet kolonne begir vi oss ned til det andre laugets hovedkvarter. I det fjerne ser jeg en svart sky vokse mot himmelen i dreiende spiraler.

Framhald i neste del.