Framhald av del 1.

Av «Carl Svensson» (Lysalv), henta frå Amerika.org. Omsett av Lysalv. Kommentar frå Lysalv: Dette er en tekst. Denne teksten er fiksjonell. Denne teksten er lovlig. Les mer om fiksjonelle tekster som er lovlige her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

En annen gang. Vi er tettpakket som sild og for slitne til å engang spøke i baksetet på jeepen. Han har ikke sagt et ord til oss på fem timer. Fremsetet er tomt, men jeg vet hvem det er som sitter der.

               En langtrukken tone. Lampen lyser. Dette varer kanskje ett sekund, før bremsen hugger i. Siden vi sitter uten sæler på sidebenker, blir vi presset frem under vekten av bråstoppen. Like etter rygger vi i en avsindig hastighet. Bil og tilhenger forsvinner inn en sidevei.

               «Ut.»

               Kvalme og pesende velter vi ut i friluft, løsner hengeren og blir nesten meid ned av jeepen som rygger videre. Presenningen trekkes av og tungt utstyr nærmes løftes over hodet på mennene. De er sterke, det skal de ha. Jeg skjærer en smertegrimase da noen skyver et takkete stativ rett inn i kroppen min.

               «Fortere! Fortere! Hva har jeg dere for!» kjefter vår herre, som sprintende har dukket opp etter å ha parkert jeepen et sted ute av syne.

               Stativ foldes ut på takkete føtter som graver seg ned i jorden, gyroskopet på 50 kilo med glassøye løftes på. Til høyre hektes missilet. Til venstre brettes det ut et sete. Noen ruller ut en ledning til dataenheten hvor vår leder allerede skrur på noen knoter og lytter med et headset holdt inntil øret.

               «Tørrbatteriene bør fungere, ellers vet jeg ikke hva jeg gjør …»

               Tydeligvis har han fått han kontakt med enheten, for ansiktet retter seg ut.

               «Herre, hvem skal skyte?» spør noen.

               «Speider skal.»

               Straks er jeg omringet. Våpenet på brystet fjernes og jeg blir nærmest båret bort til setet. De knepper opp jakken min og drar den av. Røsker til og med av skjorten så jeg sitter der i bar overkropp. Capsen forsvinner og erstattes av noen digre øreklokker som lukker verden ute. Hendene over meg stryker til og med bort litt hår fra ansiktet. Noen maserer skuldrene. Jeg vet hva denne omsorgen betyr.

               Verdenen jeg befinner meg i, er en av tikkende, kvinende lyder, og et hologram som svømmer for øynene i det som først er uforståelige streker. Jeg har for lengst lært å fokusere på det viktigste først og finner den vesle trekanten som markerer siktet. Ti prosent av innsatsen gir 100 prosent av resultatet. Resten er detaljer. Lydene på øret har blitt til uling.

               En stemme spraker. «Finner du retningsangivelsen?»

               Missilet heves og peker på et punkt på himmelen som en dødelig finger. Retningstonen gir meg fred og har bare blitt til en avventende tikking.

               Jeg vet hvordan dette våpenet kunne gjøres bedre. Det kunne vært en stemme. De kunne vekslet lyden for hvert øre for å indikere retning. Og styremekanismen? Ingen feilgrep tolereres før du mister kontakt med missilet. Det er ikke nok å ha treningen. Det er ikke nok å være iskald. Fokus må ivaretas til siste slutt. Fordelen er at ingen makt på jorden kan avlede missilet.

               Selv innkapslet i øretelefonene, hører jeg skjellsordene.

               «Idioter! Dere skal speide i hver retning!»

               Jeg vet at bak meg blir det sett i hver retning med kikkerter.

               «Målet er langsomt og lite,» sier stemmen som har kontakt med både radarnettverket og meg. «Femten kilometer. Fjorten.»

               Himmelen jeg ser på gjennom siktet er grå og endeløs og sluker tankene. Jeg kjenner en underlig fred.

               «Tolv. Elleve. Målet bør være i syne snart.»

               Ved en mil får de farkosten i kikkertene. Etter hvert ser jeg også en liten prikk gjennom siktet. Det tar lang tid før vi skjønner hva det er, selv om jeg burde ha gjettet meg til det utifra den langsomme hastigheten og den beskjedne størrelsen. En drone? Hvem er det som har råd til sånt? Ingen produserer dem lenger.

               «Ild ved syv kilometer.»

               Freden jeg føler vedvarer. Det er i hvert fall noens øye som svever over. Jeg lurer på om tingesten har en last.

               Svaret gir seg selv.

               «Målet har økt hastigheten.»

               Prikken har duppet ned og kommer stupende i en elegant halvbue. Øretelefonene har tatt til å ule igjen. Jeg forsøker desperat å imøtekomme deres fortvilte rop. Fingeren tegner en linje ned himmelen. Nå er jeg på målet igjen. Følger, følger stupet.

               «Målet har oppdaget laserstrålen, ikke oss. Forhold deg rolig.»

               Stupet har blitt et fall. Monsteret ønsker å befinne seg like over bakken i sitt søk.

               «Du har ti sekunder før evakuasjon.»

               Det er umulig å følge målet, skyte og styre samtidig. Jeg røsker av meg øretelefonene og kaster dem vekk. Verden kommer susende tilbake, men retningsangivelsen er borte. Med full kraft drar jeg missilet ned og avsikrer bryteren på venstre hånd. Gyroskopet våkner til liv, durer og skraper, mens laserkorridoren kastes lavt over landskapet. Målet er ikke i syne. Jeg presser inn avfyringsknappen med venstre tommel. Et sus og en ploppende lyd kommer da missilet forlater røret.

               Missilet beveger seg erratisk i takten av en egen logikk, hvor den eneste parameteren er laserkorridoren. Ikke se på missilet. Se på siktet, tenker jeg, mens jeg klemmer høyre tommel over styrespaken. Det er første og eneste bud. Siktet mitt skal være plassert under dronens fall, men jeg må gjette på avstanden. En målrettet vilje bundet til meg går over trærne. Nå!

               Jeg hever gyroskopet og missilet gjør en krapp stigning. Siktet danser. Venstre. Høyre. Venstre. Adlyd! Den vesle trekanten finner noe med farge og jeg tvinger den til å holde seg i ro. Like etter er alt jeg ser en svart røyksky. Det er brannrøret som gikk av. Det er …

               Jeg forsøker å reise meg, men ender med å falle.

               «Fikk jeg den?»

               Jubelbrølet treffer meg samtidig som jeg rives overende av ti ville hester.

               «Du fikk den! Du fikk den!»

               Sammen ser vi den svarte røykskyen sveve over landskapet. Dronen er borte. Brannrøret går av på ti meters avstand og har gjennomhullet monsteret med glødende wolfram-kjerner. Det er fantastisk. Et så lite mål.

               Jeg kastet i bakken og et svært, siklende ansikt nærmer seg. Mens jeg strever og spreller, kysses jeg. Jeg løftes over hodet på den brølende flokken som et trofé.

                «Bra gjort, speider,» sier den høyreiste.

               Det er underlig, for på himmelen ser jeg to svarte fugler dreie rundt, alt mens jeg dreies i motsatt retning av talløse armer. Synet er svimlende.

*

De er bofaste, derfor kunne de ikke flytte på seg. Leiren til lauget er rett og slett en storgård som er bygget avsides til i det flate landskapet her i Hedmark. Hvorfor sulter de når de har så fruktbar jord? Uansett vet jeg at jeg foretrekker skogene.

               Som en kan vente, reageres det med en stille sorg ved nyheten om de falne. For å være hensynsfulle, passer vi på å ikke spøke så mye eller åpent være godlynte. Vi spaserer gjennom en ribbet frukthage et stykke bak våre to ledere.

               «Siden dere har lite med mat, skal dere få det tsjetsjenerne hadde. Er det noe dere har mye av?»

               «Alkohol.»

               «Da tar vi det. Alt sammen. Jeg vil ha en ting til.»

               «Hva da?»

               «En kvinne. Den aller, aller beste dere har.»

               «Vil hun behandles bra?»

               «Det får jeg håpe. Hun skal gifte seg.»

               Vi kommer frem til generasjonsboligen. Bondemannen åpner døren og roper.

               «Datter. Pynt deg og kom ut.»

               «Hvorfor det?»

               «Fordi jeg sier det.»

               Det går litt tid. Rundt oss lyder lavmælte samtaler. Jeg er klar over at nå og da stikkes ansikter frem for å se på oss gjennom vinduer og fra bak hushjørner. For det meste barn. En katt stryker seg inntil benet mitt. Så er det i hvert fall noen her som er kjælne.

               En kvinne kommer ut midt på den åpne plassen. Hun er kledd i en bunad med store sølvbrosjer. Det lange, blonde håret henger i fletter på hver side av hodet. Jeg legger merke til trekkene. Høy panne. Absurd høy, egentlig. En smal, spiss hake tilsvarende både faren og den broren jeg stiftet bekjentskap med. Hun har fått med seg at noe foregår. Da den høyreiste bøyer seg over henne og løfter på hver flette, ser hun hurtig over til faren.

               «Kan hun arbeide?»

               «Ikke noe særlig.»

               «Er hun jomfru?»

               «Selvfølgelig ikke.»

               Den høyreiste klemmer hardt til rundt hver smale skulder.

               «I så fall …»

               Han slenger henne fra seg, så hun faller baklengs inn i armene mine med et overrasket skrik.

               «Din nå, speider.»

               Stemningen letner litt nå som avgjørelsen er tatt. Folk blir heller opptatt av å stable sammen alkoholen. For det meste heimebrent som har stått i en kjeller, samt et hundretall flasker plommevin. Vi forblir i armene på hverandre, begge like sjokkrammet.

               «Jeg beklager dette,» sier jeg.

               «Nei, det gjør du ikke,» sier hun.

*

Vi kan ikke vente lenge. Hun skal ha med seg gummistøvler, hverdagsklær og en tannbørste på veien nord. Får tid til å si farvel og blir en smule vennligere stemt når hun hører at jeg reddet broren hennes. Men hun er ikke akkurat fornøyd med situasjonen.

               Før vi kan dra, er det noe som venter. De to laugene kjører dit i spredte kolonner. Det er svært lite trafikk i luftrommet nå, men man kan aldri vite. Den høyreiste lar meg sitte i bilen med ham, selv om det er i baksetet. Der er det to benker vendt mot hverandre på langs. En av dem er fullstappet med utstyr. På den andre siden er det bare meg.

               «Jeg har noe til deg når vi kommer frem.»

               «Takk, herre.»

               Vi parkerer bilen og spaserer det siste stykket langs hovedveien som fører til Oslo, omkranset av store trær på hver side. Det jeg ser kommer jeg aldri til å glemme. Vuggende i vinden er hvite ansikter, blå ansikter, svarte ansikter, ansikter som ikke er ansikter i det hele tatt. Tusener på tusener, nå gjort like i døden.

I det fjerne vokser en svart sky, som dreier, og dreier, og dreier.

Da vi kommer frem, er kroppene til tsjetsjenerne allerede lastet ut. Kvinnen er der og står sammen med faren. De vil vel utnytte tiden sammen. Noen fester tau rundt halsen på hver av likene.

               Det andre lauget er taust og avventende. Hos oss bobler det nesten over. Den høyreiste stiller seg foran oss og løfter armene.

               «Hvem er vår gud?»

«ODIN!
«SKULD!»
«SAGA!

«GYGEREN!»

«FRØY!»

«FRIGG!»

«FRØYA!»
«IDUN!»

«TOR MED HAMMEREN!»

Den høyreiste tar seg til øynene. «Ja, ja, men hvem er hovedguden?»

«ODIN,» skriker vi. «ODIN! ODIN! OOOOOOOODINN!»

Til lyden av den fanatiske messingen, heises hvert av likene opp i trærne etter tur, og legges til den store samlingen. Du kan si at jeg er en kompulsiv person. Jeg talte på vei hit gjennom skogen. Og jeg tar aldri feil av detaljer. Nitusennihundreogsyttifire hengte var utplassert på hver side, som en advarsel om at de i Oslo aldri skal komme hit.

Vår leder vet også antallet.

               «NÅ HENGER NITUSENNIHUNDREOGNITTINI KROPPER TIL ÆRE FOR ODIN! TALLET ER ET TEGN! HAN AKSEPTERER OSS!»

               Blodtørsten stiger til nye høyder, litt på samme måte som døde kropper stiger til værs. Vi roper på gudene og det de gir oss. Hvordan er det igjen? Frøya gir oss fitte. Saga leser for oss. Idun gir oss mat?

               «Nei, det er bare epler.»

               «Tull!»

               Tor dreper våre fiender. Tyr dreper våre fiender. Odin dreper våre fiender. Har vi en gud som ikke dreper våre fiender?

               «Selvfølgelig ikke,» sier den høyreiste.

               Jeg vet hvem som reiser med ham i bilen.

Noen i det andre lauget gir seg med på våre ville brøl, andre forholder seg tause. Så vi legger til at Gud er Odin og Odin er Gud, og at Jesus tilgir oss alt sammen. Men alle vet vi at det er nødvendig. Det er ikke bare oss som har vært aktive med den store samlingen.

               Etter at globalistene™ og deres medløpere ødela vesten og forårsaket den økonomiske krisen, ble det begynnelsen på en stor mørketid. Historikerne vil alltid være uenige om hvilke hendelser som var viktigst. Men kanskje var det ikke bra at vi levde i en tilnærmet utopi fra femtitallet og frem til nittitallet i forrige årtusen. Det er i hvert fall det ryktene sier at vi gjorde. Det ga opphav til en stor svakhet.

               Krig var det naturlige resultatet da millioner sultet innenfor Europas og Amerikas grenser. Byene våre hadde allerede falt, forstedene våre hadde allerede falt, og sultne horder bega seg ut til landsbygden for å drepe, voldta og plyndre. Livet ble et spørsmål om overlevelse. Vi hadde ikke annet valg enn å finne tilbake til hverandre, og finne tilbake til det vi hadde forkastet. Blant det våre dypeste røtter.

               Globalistene™ ga seg ikke. Det grønne skiftet. Agenda 2030. Covid I, Covid II, Covid III. The Great Reset. Alt dette var for å holde kontrollen på noe som ikke kunne kontrolleres. Noe som var umulig. Det varte ikke lenge før FN-soldater landet i Oslo og skulle holde fred i landet. Amerikanerne gjorde landsetting i Finnmark. De skulle sikkert true russerne. Endeløse horder arabere og jihadister kjempet for å ta fra oss vårt land og vårt blod. Det var alltid hensikten. Det er vanskelig å si hvilke nasjoner som har falt, og når de falt. Alt forandret seg da det globale handelssystemet brøt sammen. Det finnes nesten ingen industriell produksjon. Til det er det ikke nok naturressurser. Det er umulig å handle på tvers av kontinenter. Ingen er heller interessert i å kjøpe.

               Statene ble på et tidspunkt mørklagt, og det kommer aldri nyheter derfra nå. Men før det ble mørkt rakk noen å trykke på en knapp og slette Israel. Det kan man være takknemlig for. Soldatene de landet i Finnmark ble aldri hentet tilbake. De fleste frøs og sultet i hjel, og de som var igjen, drepte vi. Britene forsøkte å lande Kommandos på kystene våre. Dem skar vi hodene av og satte dem på stake ved strandkanten til ære for Njord. Ethvert skip som nærmer seg vår sjøsone, blir skutt på med alle våpen. Det får være grenser. Dessuten, de få forekomstene av fisk trenger vi.

               Frankrike har blitt delt i to. Ett kalifat og ett område for Franskmenn. Storbritannia er et helveteshull. I Tyskland og Italia kriges det, noe som er tradisjonen tro, skal man sette lit til de gamle bøkene. Og hos oss …

               Oslo er styrt av araberhorder og FN-soldater, de fleste av dem fra Kongo. De kommer aldri til landsbygden mer. På grunn av de hengte likene som finnes overalt, og som er strategisk plasser på hovedveien, tro afrikanerne at vi er demoner. Noe som strengt talt ikke er langt fra sannheten. Araberne er mer pragmatisk anlagt og angriper når de finner tegn på svakhet. Feighet er en kvalitet ved det folkeslaget. Men de har lært å frykte oss, og frykte oss mer.

               Jeg vet hva som finnes i de store skogene.

               Trondheim, Stavanger og Bergen er likeledes inntatt av araberhorder. Men alt landet utenfor besitter vi, og vi er langsomt i ferd med å ta vårt eldgamle rike tilbake. Vi trenger bare noen tiår til. Ingen nye horder shippes hit nå. FN og EU har begge forsvunnet. I Stockholm er det et Kalifat, og derfra sendes det av og til organiserte hærer. De er den største trusselen.

               Globalistene™ rakk å fylle landet opp med tre millioner utlendinger før makten raknet mellom hendene deres. Derfor er hele vår grense, fra Sverige i syd til Finland i Nord, spekket med likene til de hengte. Tre millioner av dem, sies det. To millioner utlendinger og en million av våre såkalt egne. Nå for tiden tolereres ingen som er stort mer til venstre enn Harald Hardråde. Dette har igjen blitt Odins rike. Gudenes land. Selv de som ikke tror det, kan se at ravnene hans er tilstede. Det sies at du kan gå deg vill i labyrinter av dinglende lik og aldri slippe ut. Så kalifatets soldater kommer sjelden. Den muren vi har skapt mot Sverige består av kroppene til de vi har ihjelslått. En forlengelse av Yggdrasil her på jorden.

               Vel, slike som meg går oss ikke vill på slike steder. Jeg smiler litt. Vi snakker med gudene, sett gjennom øynene til de døde.

               De svenskene som er igjen har selv flyktet til skogene, og det sies at de har tatt opp våre skikker. Noen bor også ved kysten deres, og på øyene. Med tiden skal vi hjelpe dem å rydde opp. I Danmark er det ikke så mange skoger. De foretrekker å drukne inntrengerne i myrer. Tyskland har kan hende gått til et enda mer primitivt nivå, helt tilbake til bronsealderen. Der lyser baunene opp. Holocaust hendte aldri, men nå skjer det. Lukten av svidd tyrker er ikke hyggelig. Franskmennene i sitt delte land markerer grensene med kropper spiddet på påler. Kontinentalmennesker tar vel etter Vlad Teppes.

               Som folk har vi forandret oss. Vi har blitt til det vi alltid har vært. Jeg er halvveis gal, det vet jeg. Men nå har de jeg ser blitt tilsvarende gale. Og jeg vet hvor det kommer fra. Wotan Id Est Furor.

               Det siste liket heises opp. Suset rundt meg vokser. Skyen vi har sett på avstand er en stor ansamling ravner som nå kretser uavlatelig rundt oss. Bruset er det til titusener av fjær. En av dem lander rett ved min side, så feit at den nesten ikke er istand til å gå.

               «Speider, her er min gave til deg.»

               Den høyreiste rekker frem to gullringer som jeg tar imot. Sammen går vi til kvinnen og hennes far.

               «Jeg vil gifte meg med din datter,» sier jeg. «Til det trenger jeg din og hennes tillatelse.»

               Bondemannen betrakter meg. «Det blir opp til henne å si ja eller nei.»

               «Hvor mange menn har du drept?» spør hun.

               «Med i dag, fire.»

               «Bare fire?»

               «Men han har sørget for at langt flere har blitt drept,» sier den høyreiste. «Denne mannen er dyktig. Han er min beste speider. Han er den beste mannen jeg har.»

               «Er det sant?»

               «Ja. Jeg lyver aldri, og det gjør heller ikke han.»

               «I så fall,» sier hun og ser på meg. «sier jeg ja.»

               Det har ingen hensikt å vente. Det blir en kort seremoni etter det. Under treet med dinglende lik, overrekker jeg henne en ring som hun trer på min finger. Jeg trer den andre ringen på hennes.

               «Nå er du min,» sier jeg.

               Den høyreiste hever en verktøyhammer over hodet.

               «I Tors navn vier jeg dette paret! Aksepterer dere ekteskapet?»

               Hånd i hånd snur vi oss mot ham.

               «Ja,» sier jeg

               «Ja,» sier hun.

               «I så fall erklærer jeg dere for ekte ektefolk å være!»

               Han gnir hammeren i fanget hennes. «Måtte dette skjødet bære frem mange sterke barn.»

Hammeren glir over til meg. «Måtte denne mannen alltid være sterk.» Han svinger hammeren over hodet. «Det er gjort!»

Applausen runger rundt oss. Trollet er den som klapper høyest og mest entusiastisk, legger jeg merke til. Kanskje forsøker hun å kompensere for at hun en gang voldtok meg.

«Du skal nå kysse dåsen.»

I jubelen er det ingen som hører det.

Vi bøyer oss frem og kysser hverandre. Det er første gang leppene våre møtes. Hun smaker enda bedre enn jeg trodde. Hun smaker som en regnbue. Et kyss blir ett til, og ett til. Vi holder på sånn lenge.

Rundt oss har flere ravner landet, ser jeg. Hundrevis av dem. Alle like feite. De vagger rundt, vender seg mot oss og løfter sine svartglinsende vinger ut. Setter i en voldsom kraksing og hyller oss matgivere med skjærende skrik. Lyden stiger i et drabelig kor og gir gjenlyd over hele området.

Det er egentlig ganske romantisk, det hele.

Framhald i neste del.