Skrive av Lysalv. Melding frå forfatteren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marquis de Sade og «American Psycho.» Dette er transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand til moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

Saksyndig har lagt til linkar, bortsett frå til Lysalv sin artikkel om ekstremt tekstinnhald.

*

Framhald av del 2. Sjå òg del 1.

Jeg har noen enkle ligninger i hodet når det gjelder slåsskamper. Jeg er full av beregning og tiden synes å gli langsommere når livet står på denne intense høyde, så hvis jeg er sterkere og kan bruke styrke mot styrke, vinner jeg. Hvis jeg kan psyke ut motstanden ved å hvese og frese og opptre ustabilt, sikrer jeg vepsens overtak. Hvis jeg har overraskelsesmomentet på min side, er våpnene fri. Men jeg er ingen naturlig fighter. Har ikke spesielt god teknikk og er til tider slagredd. Der motstanden er betydelig sterkere eller har betraktelig bedre teknikk, sliter jeg, og der motstanden er fryktløs er jeg nesten impotent, fordi frykt og psykologiske spill er omtrent de eneste strenger jeg spiller på. Tassen er for all del ikke sterkere, men han beveger seg som en svaiende kobra og er tilsynelatende upåvirkelig for gester og ord. For lengst har jeg skjønt at jeg må bryte og rygger i påvente at det skal skje. Jeg finner ikke det avgjørende grep, og i mellomtiden lander han tre slag der jeg får til ett. Med Froberg som taust vitne, er jeg i ferd med å tape kampen. Mitt frustrerte forsøk på å ruse frem, endte bare med et treff på haken som nesten slo meg ut. Å måtte konvertere til Islam blir for ydmykende. Jeg vil ikke skrelle kuken eller kveste sjelen med deres rigide form for platonisme.

               Jeg vet at denne Birger vil vinne og ser seierslysten i øynene hans, og det som etter hvert har blitt en gryende stolthet. Så jeg tyr til motsatt taktikk. Jeg forhåner ikke, jeg bifaller, og gisper anerkjennende når han kaster en spesielt flytende kombo. Katter spiller av og til syke og svake når de skal fange frekke trost som kommer hakkende, og jeg gjør meg mer patetisk idet jeg vakler tilbake. Birger senker hodet, ruser frem og røsker meg opp fra bakken. Han balanserer meg slik et øyeblikk, ute av stand til å gjøre et avgjørende kast, og det andre nærværet som er i kroppen min, finner åpningen. Lange, slanke armer former en løkke som festes uforståelig hurtig. Da styrken hans svikter og jeg lander fjærlett på tærne, røsker jeg til det jeg makter. Hodet hans presses ned under albuen min, og jeg kan se nakkevirvlene heve seg og bule ut. Det er et brutalt strupetak. Teknikk for å stanse blodtilførselen har jeg ikke. Samme det, han må gi seg eller skades alvorlig. Fingrene hans tapper meg lett på albuen, og jeg slipper. Han synker ned til på knærne og holder seg for halsen.

               «Au,» sier han. «Det gjorde virkelig vondt.»

               «Beklager.»

               «Du er vinneren, Tranøy. Gratulerer,» sier Froberg.

               Sammen bøyer vi oss ned og undersøker pjalten. Strupehodet hans ble presset inn, det var derfor det endte så smertefullt. Men stemmen hans er vanlig og han virker uskadet. Best å unngå slike ytterligheter til neste gang.

               Fascinert løfter jeg av fiendemarkøren i form av janitsjarerhatten og avdekker en irriterende kortklipt lugg. Men håret er rødt. Levende elver rubiner mer kostbart enn noen pris fienden kan tilby. De har døde edelstener og dødt gull. Vi er allerede født med alle slike skatter på jorden. Vi er honning, vi er gull, vi er selve himmelen, fordi fløten er ublandet og blodet har blitt holdt rent. Varsomt stryker jeg over de underlig bleke kinnene, noterer meg de litt fremmede keltiske trekkene og konsentrasjonen av fregner.

               «Fra nå av skal du være udekket. Vet du ikke at håret er mannens pryd?» sier jeg og ser hvordan fingerspissene mine blir fanget i glørne som ikke brenner.

               Enhver er minst to personer. Nærværet jeg har kjent hviler ikke, det overtar. Tronende som en høvding av fordums tid reiser jeg meg overfor den slagne. En saksisk jarl som har erobret Albion. Hjertet hamrer, rusen er nær, like mye som det gjorde under kampen. Får vrikket ned bukse og beltespenne tilstrekkelig til at jeg er frigjort. Han nøler litt for det som blir seg presentert, men det er også alt jeg vil tillate.

               «Kom igjen!»

Leppene slutter seg lydig omkring, fyldige som plommer. Det hevede blikket fylles med en overraskelse som overtas av den dype erkjennelsen om nederlag. Pupillene vides ut og vokser, blir mørke med det jeg gjenkjenner som kjærlighet. Det er første gang jeg gjør noe seksuelt. Lynstrålen senket i intim fukt hamrer ustabilt. Jeg vet ikke om jeg vil greie å si noe, nå som jeg knapt kan puste, men jeg forsøker likevel.

«Jeg vil … like det … om du … tar på meg der.»

Uten å tenke over det har jeg fanget hendene og fører dem mot baken, hvor fingrene hans klemmer og åpner seg over naken hud. Tempoet økes, hodet duppende hurtig frem og tilbake. Lynstrålen er fanget i en ustadig plasmakule. Nevene griper hardt om røde hårtuster og jeg støter inn så langt jeg kan. Lynkilen reiser seg en eneste gang og kortsluttes i guttens munn som jeg skrikende fyller med overflommende sæd. Han tar imot alt sammen fordi han ikke har noe valg, og i de korte glimtene jeg får av ansiktet hans, ser jeg at kjærlighetsblikket er rimelig anstrengt. Fornøyd fjerner jeg penis fra munnen og gir ham noen konklusive smekk over fregnene.

«Vel …!»

Han hoster litt og tar seg for halsen. I mellomtiden lar jeg det klirre litt i en beltespenne som festes ordentlig på. Ordnung muß sein, eller noe.

«Nå som din svartdampende hevngud har vist seg for svak, er tiden kommer for at du underkaster deg dette landets hellige guder. Ser du ikke hvem jeg tjener?»

               Hans rasemessige minne våkner, nå som jeg har dengt hodet hans nok til å riste av ørkensanden. Ved å nesten kvele ham, brakte jeg ham til den hengte gud.

«Du tjener Odin.»

«Dette er den gud du skal anerkjenne som høyest og sterkest, men du er av for lav rase til å være hans utvalgte sønn. Siden du er rødhåret er du av Karls ætt, og Tor og styrken er det du skal tjene. Den dagen du ikke er sterk og modig, slik du har vært nå, har du sveket meg.»

«Jeg … jeg skal ikke svikte.»

Naturlig underdanig. Så praktisk. Ja, ja, det er jo en grunn til at han søkte fellesskap med svartingene. Min personlige karisma er ikke nok. For å holde på ham, må jeg tilby et nytt fellesskap.

«Hørt om Syndikatet og den store Lynglimt, har du?»

«Det har jeg.»

«Det blir en ny fest i klubbhuset senere denne måneden. De slipper deg sikkert inn der, så lenge du ikke går rundt som en svekling med den forpulte kufien,» sier jeg og vrikker foten rundt over hodeplagget. «Og der er kanskje best du ikke forteller hva du bruker munnen til når du står overfor en overlegen kriger.»

Denne Birger reiser seg. Overgangen er slående. Nå står han foran og ser meg rett i øynene. Ingen skal ikke si at han ikke er direkte. Igjen kjenner jeg den vage uroen som kommer av å stå overfor noen som egentlig er sterkere enn deg.

«Er du en av Lynglimts menn?»

«Ja.»

«Hva kalles du der? Jeg mener, dere har vel alle et kallenavn.»

«Kyss hånden min og jeg skal si det.»

Han nøler ikke. Bukker og kysser min utstrakte hånd.

«Jeg er Lysalv. Det åndelige lys som går over dette landet og som skal bringe dere opp de tre himlene, til den stjernespekkede salen forbi Ragnarok.»

«Lysalv,» hvisker han. «Jeg har hørt om deg også. Du var i nyhetene om terrortrusler og …»

«Jada! Men nå kan du løpe før mitt tålmod er slutt. Jeg har en nigger jeg trenger å snakke med.»

Min nyvunnede Torsvette setter i sprang, jeg registrerer med tilfredstillelse at det er i retning biblioteket og i motsatt retning av sine forhenværende kamerater blant gjørmeslimet. Triumferende snur jeg meg mot Froberg og forstår på et eneste øyeblikk at alt har forandret seg mellom oss. Varmen i blikket er borte. Det samme med hans beundring. Han er blitt en fremmed, ikledd dressjakke og slips, og ansiktet hviler i formaliserte folder. Jeg aner slagene av nornenes vev da vi trår over en tann på brosteinen på vei ut. Trylleslaget har vært dobbelt. Jeg vant en venn og mistet en annen.

*

Vi tar bussen sammen. Jeg forsøker å holde samtalen i gang, i det lengste fornekte det som har skjedd, men det er forgjeves.

               «Du vet at dine fiender er uverdige når du ikke engang kan slikke i deg blodet deres,» sier jeg og holder frem neven, hvor noen tynne strimer fortsatt renner.

               En gammel dame ser forskremt på oss fra et av sidesetene. Hun er ikke den eneste. Omtrent alle automatiske kjøretøyer har jo åpne fellesområder og mingleplasser man kan gå gjennom, så vi blir observert av flere. De fleste fanget i den likegyldigheten som mangelen på et samfunn og et fellesskap til slutt vil gi. I sannhet de siste menn og kvinner. I beste fall kan de brukes som gjødsel for den nye tid.

               «Hva er det du ser på, utgamle hore?» snerrer jeg. «Det er din skyld at jeg nå må smelle ned svartingpakket hvor jeg finner dem. Din er en generasjon av forrædere.»

               «Ton det ned, nazisvin,» sier en skallet og middelaldrende type i denim-klær.

               «Reis deg og kall meg det igjen,» sier jeg «Gjør det, gjør det, gjør det.»

               Tjukkebolla reiser seg ikke. Det er underlig med det. Skjønner ikke hva de syter etter. Vold er vanlig der det ikke er overvåkningskameraer. Dessverre har jødene etter hvert utplassert overvåkningskameraer overalt.

               «Du er noe for deg selv, Øyvind,» sier Froberg og trer på seg gullringen.

               «Eh, så en gang i tiden kan jeg kanskje besøke deg i Latin-Amerika. Se de solfylte strender. Nappe degos-damer i sitt ravnsvarte hår og røyke sigarillos på rivieraen.»

               «Jeg tror ikke det.»

               Denne gangen var avvisningen åpen og falt som en sten for brystet. Jeg åpner munnen og lukker den like fort. Vet virkelig ikke hva jeg skal si. Skjønner jo hvorfor. Froberg var meg hengiven da jeg var overjordisk, da jeg var legemliggjørelsen av visse generiske høyre-prinsipper og stereotypier. Nå som jeg viste frem del av min dionysiske side, er jeg ikke lenger Lysalv for ham. Antakelig ser han allerede på meg som noen som har løyet fra første stund. Nå som jeg er hel og ikke bare et halv-menneske, er jeg uakseptabel. Det betyr at han egentlig aldri kjente meg, at han egentlig aldri godtok det jeg var. Hans forelskelse var i et blondt speilbilde for hans dumme negernese. Men her er jeg den største forbryteren. Jeg forledet ham med vilje, fordi det føltes godt å gjøre det. Ja, det føltes godt å ha hans vennskap. Uansett hva som skjer, må jeg være sann mot meg selv. Jeg har valgt den ruten hele livet. Det er grunnen til at jeg kan tale Roma og jødene, som jo er det samme, midt imot. Det er også grunnen til at jeg må forkaste et vennskap, når forskjellene blir for store. Jeg angrer ikke på at jeg ble sugd av Burger eller hva han nå het. Begge oss ville da det i øyeblikket, og øyeblikket er alt som er.

               Et kastet blikk på displaytavlen viser at stoppen hans snart kommer. På tide å avslutte elendigheta.

               «Så du vil ikke at jeg skal stige av så vi kan ta ordentlig farvel?»

               «Det blir ikke nødvendig.»

               «I alle tilfeller … farvel, Froberg. Jeg ønsker deg alt det beste. Måtte gudene våke over deg. Det har du fortjent.»

               «Farvel, Øyvind. Jeg håper du finner det du leter etter.»

               Han tar meg i hånden, snur seg og hopper av den stansede farkosten. I det lengste ser jeg etter ryggen hans der han bærer dressjakken under armen, til også den blå skjorten blir borte når bussen setter i bevegelse.

               Jeg vet at det er det mest sorgfulle øyeblikk i mitt liv, men jeg greier ikke å gråte. Med en støkk går det opp for meg at jeg ikke har tilgang til egne følelser. Det er noe langt borte, noe som burde være der, men som aldri kommer. Ikke er jeg helt dum heller. Jeg har et navn på meg selv. Jeg er en narsissist. Mine foreldre forlot meg en gang for lenge siden. Vissheten om det ble for smertefull, og med det forlot jeg meg selv. To ganger forbannet er den forbannede. Det er slik forbannelser virker, så du aldri skal greie å vikle deg ut.

               Fra meg ble svært mye tatt, og noe gitt tilbake. Jeg har innsikter i all min sykdom, kjære venn. Meg er gitt å vite og favne i bredden, men aldri forstå i dybden eller kunne elske eller engang føle noe genuint. En narsissist har sett gjennom illusjonene, på samme måte som de største av filosofer, slik som Nietzsche og Schopenhauer. Enhver relasjon er midlertidig og transaksjonell, og selvet er illusorisk. Viten er ingen forbrytelse, men den gjør at du ønsker å være en forbryter. Når jeg vet alt dette, kan jeg hjelpe for den jeg er? Når det gjelder Froberg, håper jeg at han også finner det han leter etter, og at han kan være lykkelig. Det er ute av mine hender. Det var aldri i mine hender, for hendene mine er skygger under mitt store, forestilte lys. Det fryktes meg at jeg aldri skal få holde noe.

               Her er min forbryterdom. Jeg fikk det jeg var ute etter hos Froberg, jeg utnyttet ham og nå kan jeg gå videre. Jeg ble født i helvete og burde være vant til det, men det er smertefullt å være i en smie av evig tilblivelse hele tiden. Snart, om ikke lenge, kommer jeg til å være en annen. Når jeg forandrer meg, er jeg ikke en ny person eller noe helt nytt. Det blir for dumt. Det er her rasjonalistene tar feil, de som liksom skal kreve kongruens i alt. Det nye bygger på det gamle. Aske, vekst og ild i en evig syklus. Mitt håp er at en utgave av meg skal være stor nok, sterk nok, til å vinne skjebnekampen som venter. Jeg må bli fryktinngytende nok til å true verden til å avgi den kjærligheten jeg ikke fortjener og som jeg heller ikke er i stand til å motta. Om jeg vinner eller taper, vil det være en tragedie uansett. Derfor trenger jeg ikke å frykte resultatet. Det er jo likegyldig, det hele.

               Tre unge menn. Tre illusjoner som ble brutt ved mitt blotte nærvær. Drømmen om renhet, drømmen om platoniske Islam og drømmen om kjærlighet. Ser du ikke min flammes uovervinnelige makt? Det er helvetesilden jeg bærer. Derfor jeg er så sterk, drevet fremover av en gud og en forbannelse. Jeg eier ikke meg selv.

               Da jeg stiger av bussen ved min stopp, hører jeg hurtige steg bak meg. Jeg trenger ikke å snu meg for å vite at det er tjukkebolla med gråskjegg på haka. Så jeg setter i sprint. Jakten varer lenge, men han blir lei av å jage meg ned de tomme gatene etter noen kilometer. For sikkerhets skyld gjemmer jeg meg bak noen containere til solen definitivt har gått ned. Nå blir det anmerkning for å ha kommet inn for sent på ungdomshjemmet.