Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

Det durer og går i den store hageporten, og det har det visst gjort en stund. Jeg går bort til den gammeldagse konsollen og trykker på en knapp.

            «Hallo?»

            «Men så åpne da!» lyder en lys stemme.

            En annen knapp presses, og de to store dørene svinges lydløst opp. Ingen verdens filosofer og ikke engang Guds såkalte allmakt ville kunne forberedt meg på synet som toger inn. Forbi strømmer en endeløs skare småjenter, utspjåket i hver tenkelig fargekombinasjon og så litt til i form av luftige ballettkjoler. På ryggen har de utplassert plastvinger, noen gjennomsiktige, noen fargelagt, som spretter og hopper for hvert av deres dansetrinn. Bak dem strener en eldre kvinne med langt mer verdighet. Hennes kjole er i dypeste purpur, men også hun har vinger. De reiser seg og foldes ut som noe levende av en eller annen usett mekanisme. Ikke noe billig kinesisk søppel. Vingeflaten gir et gjenskinn av hele fargespekteret med en algoritme som er umulig å forutsi. Ved hånden leier hun to pikebarn som er så små at de strengt tatt må kvinneføres, ellers ville de stabbende føttene ikke kommet noen vei, var de små feene aldri så bevinget. Bak gudinnen av verdighet er en hale av tenåringsjenter. De også, har festet seg med mer avanserte vinger, og for så vidt et mer avansert fargespill i bekledningen. De også, passerer trippende, og jeg kan ikke unngå å lamslås enda en gang av de yppige brysters hopp. Tre ganger har jeg mistet pusten. Det innstrømmende kaos. Gudinnens verdighet. Og faste tenåringsbryster gjemt bak en tynn klesdrakt, bare.

            I hagen tar de til med å innrede seg som bare kvinner kan. Med effektivitet fra en ukjent metode ser alt ut til å skje samtidig. Bord bedekkes. Duker blir lagt på. Før bordet var bedekket, selvsagt, altså ikke noen av jentene. Fruktfat blir lagt til. Det er punsjboller med store mengder saft. Vel, det behøves, for disse ungene er i ferd med å løpe fra seg. En pike i grønt kommer plutselig opp til meg. Hun holder ut flathånden og blåser av alle krefter, så en sky av glitterstøv treffer meg rett i ansiktet.

            «Du er forhekset!» erklærer hun og forsvinner.

            Derom hersker ingen tvil.

            Jeg kjenner ingen av disse folkene, og involveringen av småunger gjør ting enda mer tvilsomme, rett og slett på grunn av anklagene som kan slenges ut. Hvis du inviterer mannfolk direkte fra byen, vet du aldri hva de kan gjøre. Plutselig så krangler de, og plutselig så hisser de seg opp, og vips før du aner, er du slått ned med en brukket flaske. Hva kvinner kan foreta seg, er jeg enda mer usikker på. Kanskje stjeler de ting her og der. Derfor har jeg sørget for å gjemme skriftene mine på et sted som de aldri kan finne, med mindre de var fra terrorenheten og hadde avansert søkeutstyr. Hva annet de måtte ta bryr jeg meg rett og slett ikke om. Nå er iallfall både hus og hage fylt av for meg helt ukjente mennesker, og et helt vanvittig ungeskrål i tillegg.

            Jeg har mine mistanker og får dem snart nok bekreftet, idet jeg uforvarende fanges alene på kjøkkenet. De er ikke hva de utgir seg som. Snille barnehagetanter? Et barnehjem? Dra til helvete med alt det der.

            Det er en rødhåret tenåring som nå har presset meg inn i et hjørne, siden hun har heist seg opp på kjøkkenbenken etter å ha kastet et raskt blikk bak seg. Hun ser nøyaktig ut som en ung Nicola Roberts, de spisse hjørnetennene medregnet. En diva i popbandet Girls Aloud som var populære for rundt seksti år siden, men som ingen kjenner til i dag, med mindre de skulle være i besittelse av min utsøkte smak og sans for raffinement hva angår skjønnheten og det kvinnelige.

            «Lyst til å se litt fitte?» sier Nicola Roberts. Ved å skille lårene åpner hun hulrommet i kjolen, og trekker hurtig en tynn stringtruse til side for å avdekke et helt glatt og hårløst kjønn.

            Jeg passer på å se ned i merkbar tid, dels for å forsikre henne, dels for å ta innover meg og memorere hver detalj, inkludert de små nuppene på en side av bulende, stramme lepper.

            «Interessant.»

            «Interessant? Er det alt du har å si?»

            «For øyeblikket.»

            «Du er sønnen til Iselin, er du ikke?»

            «Det er meg som holdes i hennes jerngrep, ja.»

            «Det må jeg si … Jeg trodde at avkommet til en så prominent person skulle virke imponerende, men det er du ikke. Blodet lyver, som det noen ganger gjør.»

            «Vel, faen ta deg også, din lille merr.»

            Lårene klemmes sammen med lysets hastighet og sender et lite vindblaff i min retning. Frøken rødhår og for så vidt sprikelår forlater kjøkkenet på de hurtige steg.

Da jeg vakler ut i hagen har galskapen formelig eksplodert der ute. Hvis du kan løpe, kan du danse, og det er det som skjer, i to store konsentriske sirkler, barna i en av dem, de litt mer eldre jentene i den andre. Sånn må det være, ellers ville noen av ungene stått i fare for å trampes ned av noen med en for stor vekt til at de kan tåle det. Gudinnen bivåner det hele fra en litt forhøyet paviljong. På hver side sitter to piker knelende, og hun passer på å kjærtegne håret deres, den enes festet med utallige hårspenner, den andres besmykket med en liten sølvkrone. Iselin sitter konfrontert med dem, på sin egen lille stol. Så jeg vader ut i deres retning, og må gjøre mitt beste for å gå i slalåm mellom alle de forbifarende barnehodene, som nå samtlige ser ut til å være i ballehøyde og for hvert øyeblikk truer med å gjøre meg sammenstøt rett i skrittet. Det har skjedd før, og det var vondt. Da jeg ankommer paviljongen, er det interessant å merke musikken fra de skjulte områdehøytallerne. Det er en slags Ambient jeg hører. Med tryllelyder og klimpringen fra dryssende glitterstøv.

            «God dag,» sier Iselin.

            «God dag.»

            Min mor åpner hånden og svinger den ut i de besøkendes retning.

            «Dette er min gode venninne Randgrid. Vi har kjent hverandre i mange år. Som du kan se omgir hun seg med ungjenter, som del av sin estetiske resignasjon. Dette er en cosplayevent. Du kan si at hun er deres fegudmor.»

            Begivenheten visste jeg om. Det er en grunn til at jeg er kledd i et middelalderkostyme i lyst lintøy. Jeg går straks bort til den underlige kvinnen for å ta hennes ventende hånd. Den kysser jeg lenge og lar så presse mot pannen.

            «Vær eder så hilset, du høystærede frue. Mitt navn er Øyvind, men noen ganger foretrekker jeg å kalle meg selv Lysalv. Du skal vite at jeg er din ydmyke tjener. Du skal få alt du ønsker deg, og alt du ber om skal jeg gi deg, så lenge det står i min makt.»

            «Det må jeg si. Jeg liker det når unge menn er høflige.»

            Vingene til damen ser nærmest komiske ut nå som de henger der slapt ned. Av utseende har hun et brunflekket ansikt, store tenner og en stor munn, samt veldig store øyne, nesten så de kunne tilhøre en ku. Håret er brunt som det pleier å være opp nord. Dette er en nordlending. Det er svært mye bevegelse i ansiktet hennes, ser jeg. Det vitner om at hun registrerer og tar innover seg ting.

            «Ja, det ville vært for ille om det var motsatt,» sier min mor.

            «Her er et hekseord: Det finnes en kur for nesten alle sykdommer.»

            De to kvinnene humrer sammen en stund.

            «Hvorfor kaller du deg Lysalv?»

            «Fordi alt jeg tar i blir til lys.»

            Randgrid løfter og legger fra seg en svær tryllestav hun har plassert på et rundt lite bord.

            «Det får vi se på,» sier hun. Siden fanger hun de to pikehodene og presser dem lønnlig ned i dypet av sin favn. Motstand tilkjennegjøres ikke, men jeg merker betraktningen fra hvert pikeblikk.

Rundt oss har kaoset tiltatt, hovedsakelig fordi det er de eldre pikene som er nær, og de er sterkere. Gresset rasler med dans, sprang og hopp fra kun bare føtter. Så skjer det som må skje, en blond pike som har vendt seg for å blåse noen såpebobler, følger ikke riktig med, så hun deiser inn i en av de andre dansende. Resultatet blir at hun faller på ansiktet rett ned i gresset, og røret med såpeboblevann triller fra utstrakte hender. Hun reiser seg for å gripe innretningen og rister den anklagende.

            «Se! Det er nesten ingenting igjen!»

            «Det er noe igjen,» gisper kollisjonspartneren, denne med brunt hår.

            «Nei, nesten ingenting!»

            For å demonstrere, vender gulltopp plastrøret og heller ut de siste sparsommelige dråper.

            «Vel, nå er det jo ingenting.»

            «Dette er din feil. Du er sånn ei fitte!»

            «Det var ikke bare min feil.»

            «Fitte-fitte-fitte!»

            Det er absurd å se på, men før jeg har vurdert muligheten, farer de løs på hverandre. Det hunkjønn mangler i styrke, tar de igjen i ondskap når de slåss, og her både klores det og lange lokker trekkes med den kraft bare iskaldt hat kan gi. Mens kaoset og virvaret foregår, er de to pikene låst fast i en dødelig dans.

            «STOPP!» tordner stemmen til Randgrid, og straks stanser dansen og verden står dønn stille. I dette tause fravær av bevegelse reiser hun seg ved å røske opp og skyve unna de to hodene i sitt fang. Bydende går hun bort til den brunhårede.

            «Skadet hun deg, mitt kjære barn?»

            «Nei, jeg er tøffere enn som så. Hun kan jo nesten ikke slåss.»

            «Det er ikke sant! Du blør jo!»

            Randgrid knipser og gulltopp faller umiddelbart i kne. Der blir hun sittende med senket blikk, fylt med et sinne som likevel stadig må trekkes mot gresset.

            «Kajsa! Nå tar jeg snart vingene dine!»

            «Nei! Unnskyld! Unnskyld!»

            «Fy hvilken slem pike du er, og hvor stygg du har vært i munnen til din søster.»

            Gulltopp tar til å skjelve, men hun ser fortsatt ned. Alle er vi vitner. Barna er også tause. Kraften fra en kollektiv vilje forhindrer enhver distraksjon eller noen lek.

            «Be nå din søster om unnskyldning med et kyss.»

            Randgrid ser i retning av den brunhårede, som hun nikker til. Denne kneler foran hun som heter Kajsa, og forsøker å fange det nedslåtte blikket hennes.

            «Unnskyld, Line, unnskyld. Du er ikke en fitte, og jeg skulle ikke kloret deg,» toner gulltopp lyst. «Det var min feil også.»

            «Du var sint fordi såpeboblevannet vårt rant ut,» svarer Line.

            «Ja, det var jeg, ja. Åh, unnskyld.»

            «Kyss henne,» befaler Randgrid.

            Kajsa, fortsatt stirrende i bakken, løfter sitt hode frem, og utplasserer et lett kyss på leppene til sin motpart. Rart at de skulle være søstre, forresten. Jeg ser ikke slektslikheten.

            «Det er ikke godt nok og det vet du.»

            Kajsa løfter hendene foran seg, som møtes av Lines, og så ser hun opp. De to pikene lener seg frem, kysser, og mens rubinrøde dråper blod fra Lines oppskårne ansikt smykker begge, kives leppene som stadig møtes.

            Da den brunhårede piken forlater henne, skjelver Kajsa på ny. Den vevre kroppen rister, men gråten forblir taus.

            «Barn,» sier Randgrid og slår ved en skjult metode de kunstige vingene ut i spenn og lar de skimrende fargeglimtene bli til i verden, nå med enda større styrke. «Kajsa har blitt veldig lei seg. Nå er dere nødt til å trøste henne.»

            I samlet flokk med klossete små hoder kommer barna frem, alle av dem også piker. «Du må ikke være trist, Kajsa,» sier de. «For vi er veldig glad i deg.» Noen av dem trekker henne forhåpningsfullt i armen. Fra begge sider mottar gulltopp kyss fra bollekinn og snørrete neser. Litt etter litt stilner den tause gråten. Barna omkretser og napper i Kajsa lenge, inntil Randgrid skiller dem ad der hun kommer. En hånd skyter hardt ned og klemmer til rundt kjeven på den ulykkelige, og med det tvinger Randgrid blikket opp til sitt eget.

            «Du er min datter. Min datter. Jeg kan aldri skade deg. Jeg kan aldri forlate deg.»

            Straks springer hun som heter Kajsa opp og kaster slanke armer omkring den langt eldre kvinnen.

            «Barn, nå må vi leke litt roligere,» sier Randgrid. «Fordi Kajsa har vært veldig lei seg.»

            Jeg forblir taus og målbundet lenge, fordi jeg vet at jeg har vært vitne til store krefter. En del av meg vil også forsøke å trøste henne, samtidig føler jeg et inderlig hat mot dette ukjente som gjorde Kajsa så ulykkelig, og som gjør at hun nå må være her, sammen med meg, i denne hagen.