Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

I det minste får jeg roet henne, forsikret om min gode hensikt og at nei, jeg er ikke sint da vi forlater åstedet. Der konfronteres vi med Berit. Har hun fulgt med på oss hele tiden?

            «Har dere pult?»

            «Jeg kan pule deg i munnen hvis du ikke holder kjeft!»

            «Er du impotent eller? Hvorfor har du ikke pult henne?»

            Hun står der og blokkerer veien. Det akter jeg ikke å finne meg i. Hun er bare en jentunge. Så jeg griper fatt i de smale skuldrene og dytter henne mot veggen, så hardt at hun går klar av gulvet et øyeblikk.

            «Hva vi gjør er vår sak. Ikke bland deg!»

            «Slipp meg, ditt svin! Hun er min venninne, ikke din. Du har nettopp møtt henne!»

            «Hun er sin egen person og står ikke til rette for noen, minst av alt ei lita heks som deg!»

            En heks, ja. Det kan jeg levende se for meg. Jeg står her og konfronterer en ballerina i fevinger.

            «Tror du, ja! Slipp meg!»

            Den lille neven svinger opp og treffer meg direkte på nesen. Et øyeblikk kjenner jeg ingenting, men det er fordi det kommer til å bli veldig vondt. Jeg burde visst bedre enn å ha gått til håndgripeligheter med noen som er rødhåret. Munnen skvalpes full med blod lenge før reaksjonen kommer, og idet det skjer må jeg rykke tilbake med en smertegrimase, bøye meg ned med hendene for ansiktet.

            «AUuuuu!»

            «Berit, ro deg ned!» sier Kajsa. I blodhvitnende tåke ser jeg hin furie vende blikket mot sin venninne for å svare, og det er åpningen jeg trenger for å unngå et nytt hedensk anslag. I fullt sprang kaster jeg meg over henne, griper hvert håndledd og med min kropp presset mot hennes låses armene fast over hodet. Jeg sørger for at ansiktet mitt nærmer seg, langsomt og fra flere retninger.

            «Hør, du vesle. Du er heldig, for jeg legger aldri hånden på hunkjønn. Aldri!»

            For å markere ordene åpner jeg munnen og spytter ansiktet hennes fullt med blod. Hun lukker de hardt stirrende øynene kun et øyeblikk, så åpner hun dem igjen, mens jeg kretser rundt og gnir nesen inntil det som nå har blitt et blodig åsyn.»

            «Bevis det.»

            «Hva?»

            «Bevis det.»

            Hun ser opp til de fastlåste håndleddene. Langsomt letner jeg grepet. Fingrene hennes spriker og stryker forventningsfullt mot huden i mellomtiden. Så slipper jeg og lener meg tilbake. Det overrasker meg ikke det minste at ansiktet mitt kastes tilside i neste øyeblikk. Begge hennes never svinges med autoritet, og sender ansiktet mitt fra en side til den annen. Jeg passer på å stå oppreist, lukke øynene og holde armene ned. Noen av slagene får det nesten til å svartne for meg.

            «Berit!»

            Det er Kajsa som har kastet seg over henne, og nå står der og holder furiens høyre innstendig med begge hender.

            «Det er nok. Ser du ikke at han gråter?»

            Berit smalner øynene. «Det ser ikke jeg.»

            «Ikke utvendig.»

            Kajsa legger hånden på ryggen på hver av oss, og med en desperat styrke hun egentlig ikke har, får hun oss dyttet inn på et nærliggende baderom.

            «Du har ikke brukket nesen. Jeg kan sånt,» sier Berit, samtidig som hun tørker av seg med et badehåndkle.

            «Jo, takk som byr.»

            Jeg ser selvsagt det komiske i å ha to jenter i fekostyme trippende omsorgsfullt rundt, etter at de først har fått meg skamslått. Humor er det eneste som rettferdiggjør et menneskeliv. De får meg til å sitte, reise meg og sitte igjen, mens de ivaretar meg på alle tenkelige vis. Litt utenkelig også, for av og til får jeg faste pupper presset mot bakhodet samt et kinn. Det brenner mer enn sårene. Med sminken slike tenåringer synes å alltid ha for hende, om de så skulle være fastsnødd på Nordpolen, får de dekket over de verste merkene. Siden de har meg på så nært hold, greier de utmerket godt å avlese hvert uttrykk, hver reaksjon og det jeg forsøker å skjule. Jeg vet så altfor godt at det er de fullgodt kapable til.

            «Sånn. Nå vises det nesten ikke,» sier Berit, mens hun danderer på de siste strøk. Hun senker penselbørsten og ser avventende på meg.

            «Takk,» sier jeg, legger henne hånden rett på brystet og skyver frøken Boudica kontant bort fra utgangen idet jeg forlater åstedets omsorg. Det virker som hun alltid må stå i veien.

**

Del 4

Utenfor har de første foreldrepar meldt sin ankomst. Barna blir inndelt i mindre bølinger, mens Randgrid og Iselin går formanende imellom. De minste, og de med mest ventetid blir satt til å tegne ved et bord. I mellomtiden holder deres undersåtter i feform oversikten ved flittig bruk av en enhetsløs app. Smårollingene som blir leid bort av sin digitalt verifiserte omsorgsperson krysses av, og de barna som ikke har fått bekreftet henting blir satt på en liste med kode rød, som stadig forminskes gjennom hyppige oppringninger på alle tilgjengelige nummere, og i noen tilfeller ved hjelp av trakassering på sosiale media. Leteaksjoner blir iverksatt for noen få savnede barn. Ei lita tulle har sovnet under et buskas, med plastikkvingene stikkende opp som eneste ledetråd, og blir behørig slept ut etter ankelen. Jentene stormer huset i en veritabel kommandoaksjon for å finne en liten gruppe som leker gjemsel. 

            «Du er fantastisk. En hel cosplayevent arrangert praktisk talt på egen hånd. Ungene er henrykt og har fått seg minner for livet. Hvordan får du det til?»

            Det er en av mødrene som henvender seg til Randgrid, leiende på en sjuåring og en femåring.

            «Åh, verden ligger under for en myndig kvinnehånd. Dessuten har jeg hatt godt hjelp i form av Iselin og jentene mine. Hemmeligheten ligger i å fordele ansvar i henhold til alder. Mellomstore passer små, og oss store passer alle.»

            «Det skal jeg huske,» sier den beundrende moren, og begir seg på vei bort. Det blir etter hvert tynnere i de bevingedes rekker, og ettermiddag blir til tidlig kveld. En alkoholisert kunstnerpappa, med det rotete håret stående ut til alle kanter, er en av de siste som ankommer. Han er til gjengjeld full av beklagelser. Dårlige menn er gjerne det. Når sant skal sies har foreldreansamlingen vært litt for velkledd til at jeg liker dem. Den siste defilade med vingekledde er nå på vei ut vår festningport. La det være ingen tvil. Det er en festningport. I disse dager kan man ikke nøye seg med mindre.

            «Noen av feene ønsker å trylle bort en alv,» sier et passerende pikebarn, henvendt til sin mor. «og noen av dem ønsker å gi ham tryllestøvet sitt!»

            «Det håper jeg inderlig ikke,» sier moren.

            Hagedøren lukkes lydløst bak dem. Tilbake er kun et digitalt display som blinker bekreftende i en sekvens med farger, og så blir også fargene tause.

            Er det en rest av det norske tillitssamfunnet jeg har sett? For det disse foreldrene vet, kunne vi vært en pedokult. Nei, det norske tillitssamfunnet forsvant for rundt seksti år siden, idet masseinnvandringen tok knekken på hvert et nabolag og hver en bygd, og etterlot kun små etniske lommer som man må arbeide for å opprettholde, som denne. Og selv da er det ingen som lenger stoler på noen. Medmennesker har blitt motmennesker og en kilde til utrygghet. Overalt kan det være angivere som sender deg i grepet til et stadig mer vilkårlig politi eller til og med psykiatrien, simpelthen for å ha hatt en ukonvensjonell mening. Eller det er terrorister, eller noen som vil stjele de siste blonde pikebarn. Randgrid. Det er Randgrid som er skyld i dette.

            Hun og Iselin har forresten funnet hvert sitt pelskledde sete der oppe på paviljongen midt i hagen. Når var det de kom frem? De ser nesten ut som vikingdronninger. For seg har de en gruppe små undersåtter som holder en innstendig appell, i form av Randgrids tantebarn og dertilhørende flokk. De skal ligge over her i huset.

            «Kan vi få lov til å sove med vingene på, tante? Vær så snill!»

            «Jenter, dette har vi snakket om. Dere kan ikke være utkledd som feer hele tiden.»

            «La oss gjøre det, tante. Da skal vi være snille for alltid!» sier de små feer, og tar ytterligere noen steg i sin dronnings retning. Den minste av dem tripper enda nærmere, og gir den appell bare blonde lokker og runde blå øyne kan gi. «Vær så snill, tante.»

            Hun holder for så vidt ut lengre enn det jeg ville gjort.

            «Javel, så sier vi det. Men da må dere lov …

            «JAAAAA!» jubler et samlet kollektiv og kaster seg i hverandres armer.

            I det fjerne ser jeg Kajsa. Hun sitter for seg selv på en huske og svinger tankefullt frem og tilbake. Siden jeg interesserer meg for blondiner av den litt større typen, er jeg i ferd med å begi meg i hennes retning, da det går opp for meg at en tryllestav har vokst frem mellom bena.

            «Hvor skal du hen, mister? Du skal være med på stell og legging. Det er best at du lærer litt omsorg til du selv skal bli far,» sier Randgrid. Hun trekker tryllestaven kun langsomt tilbake.

            «Det høres ut som en god idé,» sier Iselin. «Her har vi ansvaret for vår vordende velmakt!»

            «Just det og eksakt!» sier Randgrid.

            Avgjørelsen har blitt tatt fra øverste hold. Jeg ser lengselsfullt i retning Kajsas eføykledde huske, men så følger jeg flokken med små hoder og deres formynderske.

Det er på mange måter bekymringsverdig å håndtere barn. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal instruere, og hvor mye jeg skal ta i dem og flytte på de små kroppene. Det hele synes å ha en rytme som jeg aldri riktig mestrer. En gang i tiden forsøkte jeg å gjete sau. Det var litt det samme da. Hvorvidt du nærmet deg dyrene langsomt eller hurtig, kom helt an på situasjonen og nøyaktig hvilket dyrepar det var. Nå er jo barn en del mer utspekulerte enn en sau.

            «Ikke si til tante at jeg har tatt av godteskålen,» sier en av de minste og deler et drops. Vi har endt opp på alle konspirasjoners opphavssted.

            Etter hvert har ungene fått pusset tennene, tatt av vingene, kledd av ballettkjolene, kledd på nattkjolene og tatt på vingene. Randgrid må komme med de samme forsikringene om og om igjen, også til de største. Ja, lyset skal være av. Ja, døren kan være på gløtt om de vil det. Nei, de får ikke komme ut med mindre det er svært viktig. Nei, det er ingen monstre på ferde. Hun må starte den samme prosessen og det samme leggeritualet fra begynnelsen av mange ganger, men er visst i besittelse av en endeløs tålmodighet. Hvert av barna får sitt eget værelse, fordi, vel … vi er velstående. Et vagt oransje lys i taket ville instruert en voksen person om at rommet er totalovervåket med AI og direktelenke, og tilpasse sin atferd deretter. Barna er for unge til å gjenkjenne hva lyset er. Det holder monstre unna, har de fått vite, noe som er sant.

            Bare den droppsdelende tulla er igjen. Det var hun som ba så pent med sine øyne blå, og som besørget at hun og hennes medsammensvorne nå kan ligge på lakenene med vingene brettet ut under seg.

            «Hva heter han,» sier hun og peker på meg med lubben barnehånd.

            «Han heter Øyvind.»

            «Er han onkelen min?»

            «Nei, han er bare en venn.»

            «Men jeg vil at han skal være onkelen min.»

            «Da er han selvfølgelig det.»

            Jeg kommer bort til sengen og tar hånden til vesla.

«Hei, onkel Øyvind,» sier hun. Så snur hun seg mot Randgrid. «Du, tante, hvorfor må vi ta av oss vingene, egentlig?»

«Det bare virker som dere tar dem av.»

«Gjør det?»

«Ja, fordi når vingene først har vært på, kan de aldri tas av. De har bare blitt usynlige.»

«Synes du jeg alltid skal gå rundt med usynlige vinger, tante?»

«Ja, barnet mitt. Det synes jeg.»

«Tante … hvorfor gråter du?»

«Det er fordi … jeg er veldig glad for at du har fått deg vinger.»

Jeg er ikke følsom, men jeg er sensitiv, og det er meg mest av alle som kan sanse scenen av skjærende smerte, og kjenne den på kroppen. Randgrid bøyer seg ned og tar barnet i armene, og hulker nå høylydt.

«Ikke vær lei deg, tante.»

Hun smiler og overøser barnets panne med kyss. Etter hvert blir det min tur.

«Må din verden alltid være laget av gull, vesla. Like mye av gull som lokkene på ditt hode.» Jeg blir tankefull og lukker øynene. «Og måtte du bli stammor til den nye rase som skal komme.» Jeg kysser den svale pannen. Sammen får jeg og Randgrid tørket ungen fri for snørret og tårene hennes. Døren lukkes mykt bak oss.

«Jeg gjenkjenner den type snakk,» sier hun i gangen.

«Det er bare poesi.»

Håret mitt går langt forbi skuldrene, og det griper hun tak i. Jeg gjør ikke motstand, det har jeg ingen vilje til mot en kvinne av hennes alder og rang, så jeg opplever at ansiktet blir løftet helt mot taket.

«Er du del av en organisasjon? Svar!»

«Nei.»

Selv de mest formidable kvinner er av et lavere intellekt enn den som bærer Apollons lys, men nå ønsker jeg ikke å undervurdere henne mer.

«Jeg kom frem til alt dette selv. Leste meg frem til det.»

«Har du våpen?»

«Bare kniver.»

«Slåss har du iallfall,» sier hun idet hun noterer seg sårene. «Vet myndighetene om deg?»

«Dessverre, ja. Jeg diskuterte dette intellektuelt i en personlig podkast.»

«Det var dumt av deg.»

Hun slipper håret mitt og går videre.