Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
Opprydningsarbeidet er i gang. I grenene til buskene finner jeg noen avrevne rosa tøystrimler. I gresset ligger det en hvit truse. Det er en påminnelse om at barnas verden er preget av en minst like stor villskap som hos de voksne. Jeg får tatt unna alt dette og noen leker som ligger slengt rundt omkring, mens det skrangler og braker på kjøkkenet tenåringsjentene går skytteltrafikk imellom. Etter hvert får jeg beskjed om å bringe inn alle fargerike plastfat og plastkopper som har blitt brukt til kake og saft, og putte de i oppvaskmaskinen på hurtigvask og svak varme.
«Det er bare sukker og sikkel. Såpass tåler vi,» sier min mor. Hun stanser opp. «Har noen slått deg?»
Hun griper fatt i meg og vender hodet mitt undersøkende fra side til side.
«Jenteproblemer, bare.»
Faktum er at jeg ikke stoler på hennes kjærlighet, noe som bare er naturlig etter at hun forlot meg første gangen. Til nød stoler jeg på at hun vil opptre korrekt. Fant hun ut av dette akkurat nå, eller har hun snakket med sin formidable venninne og bruker det som påskudd til å demonstrere sin såkalte omsorg?
«Ja, det kan du si. Hvem?»
«Rødtopp.» Det er bare en av dem her, så hun skjønner hvem jeg mener.
Jeg gir henne hele historien, bortsett fra detaljene rundt nakenhet … og min interesse for Kajsa. Berit utfordret mitt opphav, og jeg tok det ikke så bra. Det var nok til voldelig sammenstøt.
«Vel, det forklarer en del. Visste du at din tante var rødhåret og slo din far bevisstløs over en fornærmelse med et eneste slag?»
«Det høres … sprøtt ut.»
«Ikke sant. Du slapp antakelig billigere enn ham, så det er jo en forbedrelse i slekten.»
Den historien vil jeg gjerne få utførlig forklart når vi er på tomannshånd og har bedre tid.
«Hun testet deg, og det var en prøve der du strøk med glans. Her er et råd, sønn. Alltid vær ikke-reaktiv med kvinner. Det fungerer på alle.» Plutselig knipser hun meg på nesetippen. «Bortsett fra meg. Fordi jeg er din mor.»
«Jeg har skjønt såpass nå,» sier jeg og gnir meg på nesen, fortsatt litt sjokkert over det uventede utfallet.
«Hvem vet? Kanskje blir det flere sjanser med din tantes arvtaker. Ingen kan iallfall betvile at du har fått blodet hennes til å bruse.»
Nye sjanser til nye slag, helt sikkert.
Jeg feier ned barnebestikket fra rekken med hagebord satt sammen, slenger det skranglende inn i oppvaskmaskinen og setter på. En gigantisk punsjbolle i glass, som antakelig har rommet flere titalls liter saft for dagen, har jeg fått beskjed om at fortsatt skal få stå på bordet. Utenfor strekker Randgrid ut armene overfor min mor.
«Nei, dææææææven, jente! Nå tror jeg jammen det er på tide med litt voksensaft!»
«Det har vi fortjent hundre ganger!» sier Iselin.
Når jeg kan få et ord med i laget, spør jeg om ikke jeg også kan få.
«Jeg er en liberal mor.»
«Tull! Du er en libertinsk mor.»
«Tiii stille!»
De har endt opp i sin egen form for villskap eller til og med psykose, nå som de kan slippe ut energien som de stilltiende har måttet la bygge seg opp over hele dagen, og jeg er altfor sen til å forstå hva som foregår og vokte meg tilstrekkelig. Uforvarende har jeg kommet nært Randgrids vikingdronningsete. Brått griper hun tak og presser meg ned i underlaget av reinsdyrskinn. Før jeg oppfatter hva som egentlig skjer, plasserer hun baken på hodet mitt og setter seg med sin fulle tyngde.
«Au … hva er … AUuu!»
«Ti stille på deg, ellers blir det bare verre!»
Det gjør gruelig vondt, jeg er skviset fullstendig fast og greier knappest å puste.
«Jeg er nå i ferd med å etablere rangordenen.»
«Ja, hva er rangordenen?» hører jeg Iselin si.
Jeg slutter å sprelle når jeg forstår at jeg ikke kan unnslippe og at ingen, selv ikke mine nærmeste, vil ta meg i forsvar. I stedet forsøker jeg bare å utholde det som skjer. Lukten av dyrehud og de tunge kuplene til Randgrid er overveldende og lammer alle sanser. I mellomtiden ramser de opp en slags regle.
«Kvinnen er over mannen, den voksne er over barnet og oldingen, som har blitt et barn. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre mye. Stort barn hjelper lite barn, ungdom hjelper begge. Dobbelt underlagt er mannen som er ung overfor en kvinne.»
Randgrid rugger baken sin til rytmen av ordene og skviser ekstra hardt ned mot slutten. «Eller hva?»
Jeg får bare ut et halvkvalt skrik.
«Har du noe du vil si til ditt forsvar?»
«Hj-hjelp.»
Like fort letter hennes bakende, og et drabelig klaps på baken sender meg til plattingen, hvor jeg blir liggende forvirret og varm om ørene. De ler av meg i fellesskap en stund.
«Det der var et gammelt heksevers fra Bjørgvin i 1323. Velkommen til den virkelige verden,» sier hun.
«Befal ham nå,» sier min mor.
«Reis deg.»
Jeg reiser meg og ser med bekymring på at Randgrid hever sin trolldomsstav. Lyset i krystallen gløder hvitt.
«Som mektig fegudmor og i alle feer og i verdensvevens navn befaler jeg deg …!» Hun løfter blikket mot Iselin. «Ja, hva befaler jeg?»
«Du befaler ham oppskriften.»
«Ja! Oppskriften! Jeg kunne for så vidt tenke meg noe ungt og friskt.»
Randgrid trekker pusten høytidelig.
«Honningbrygg skal det være. Halvparten det, i bollen til sin rand,» sier hun og nikker mot punsjbollen. Tryllestaven vipper opp og ned for hvert av hennes ord, og avgir lyden av små hiroshimadetonasjoner fra sitt indre, alt mens den glimter. «Den andre halvpart skal være sprudlevann av godt merke. Skjær så opp ni lime og en agurk, og ha dem i brygget deri. Rør så sammen, godt, og bring brygget for min fot.»
«Ja, mektige fegudmor,» sier jeg og bukker.
«Vask bollen ren først,» sier min mor. Først med varmtvann, så med kaldtvann, og tørk. Du skal også bringe ærverdige glass til hver av oss.
«Javel.»
«Ta også med en kopp til deg selv. Jeg er jo libertinsk.»
«Jeeente!» hviner Randgrid.
Jeg skynder meg derifra før noe virkelig galt skjer. Etter en viss distanse husker jeg at jeg må ha punsjbollen, og foretar en vid sirkel for å hente den.
*
Oppvaskmaskinen lyser ennå, ser jeg da jeg etterlater bollen på kjøkkenet. Som alle kvalitetsprodukter er den fullstendig lydløs. I den store stuen begir jeg meg til den omfangsrike, stengte reolen, hele tiden mens jeg blir fulgt av nysgjerrige ansikter. Deres nysgjerrighet blir ikke mindre da en fargeprikk for synsfeltet bekrefter at øynene mine har blitt skannet, og barskapet glir stille opp i flere deler, avslørende det formidable sortimentet der inne, utplassert i egne seksjoner. Vin. Mørkbrennvin. Vodka. Spesialdrikker. Likører og blandevann. Alle har de sin anviste plass.
«Dette er verken for små eller litt større jenter,» sier jeg mens jeg står med ryggen til. «Hvis jeg finner ut at en eneste dråpe mangler, skal jeg sørge for at det blir så månelyst som dere aldri har opplevd før.»
«Umm … truer du oss, eller?»
«Selvsagt ikke. Jeg bare fastslår fakta.»
«Tror du virkelig at vi er redd … for deg?»
«Jeg bryr meg ikke om dere er redde, bare at dere blir straffet. Og hvis ikke jeg er nok, vil kanskje Randgrid ha et ord med i laget.»
I mitt indre skjærer jeg tenner. Jeg appellerte til en annens autoritet, ikke min egen. Det alene får meg til å se svak ut. Jeg retter heller konsentrasjonen mot varene. Honningbrygg, sa de. Det må vel bety mjød, så jeg finner fem store flasker av dansk merke og plasserer dem på benken. Ren honning og alkohol. Helt viking, det der. Den suttende mjød. Suttunge. Sprudlevann, sa de også. Jeg vet ikke om noe annet enn champagne. Så jeg finner fem flasker av det også, og gjør med det et stort innhogg i beholdningen, er den aldri så omfattende. Helst ville jeg gått i to omganger, men det kan jeg ikke med bandittene i fe-form i nærheten, så alle ti flasker blir tatt i favnen. Barskapet sklir lydløst igjen på automatikk og jeg vender meg om med fangsten. Der blir jeg konfrontert med holoformen til en gammeldags mikrofon. Jentene har selvsagt koblet seg til husets internettlinje. Hvor de fikk passordet fra, aner jeg ikke.
«Føler du deg voldelig? Er du ustabil? Har du hatt noen akutte selvmordstanker i det siste?»
«Hele tiden. Alltid. Ikke i den senere tid.»
«Har du noe å si før rettssaken? Vi skal anmelde deg for svært alvorlige drapstrusler.»
«Lykke til med det.»
Jeg presser meg forbi og memorerer det jeg har sett. Det er seks av dem, inkludert den grønne feen som blåste meg tryllestøv i ansiktet tidligere på dagen, og en spesielt konfronterende fe i gul kjole. Et eller annet har gitt dem blod på tann, og jeg skjønner at de ikke kommer til å gi seg. Den gule feen går etter meg med den lysende mikrofonen svevende i front.
«Har du veldig store komplekser for penisen din? Hvilket forhold har du til din mor? Vet du at du fremstår som ustabil i samkvem med andre mennesker?»
Jeg må le. Hun fisker nå. Samtidig vet jeg at et eneste øyeblikk med nøling eller usikkerhet vil føre til at bresjen de har funnet vil stormes med full kvinnemakt, og bli utnyttet til det fulle.
«Hvorfor har du håret som en jente, egentlig?»
«Fordi jeg liker det på den måten.»
«Er du homofil?»
«Jeg tror ikke det.»
«Hvorfor snakker du så akademisk? Er du veldig høy på pæra? Kompenserer du?»
«Det er en logisk mulighet for at jeg gjør det.»
Endelig får jeg sluppet flaskene fra meg med et stønn, og tar til med å rengjøre sikkelbollen til ungene. Skyll med varmtvann først. Gni. Skyll med kaldtvann. Tørk. I mellomtiden tar mine forfølgere plass på midtdelebenken bak meg. Der dingler de taktfast med bena og kommenterer hver eneste handling jeg foretar meg i form av en sang.
«Forsiiiktig der! Han er såååå klossete! Bollen kan smadres i tuuuusen deler!» lyder tonen i frekkeste sangform.
Den gule feen forlater sangfuglpinnen til sine kvitrende artsfeller og svinger seg forbi skulderen min med hele overkroppen, nå som bollen er ferdigtørket, og jeg står der heller i to og to flasker med mjød av gangen.
«Er du sikker på at du gjør alt riktig? Trenger du hjelp?»
«Bare hvis jeg trenger å dyppe rumpa di i bollen for å få det til å smake bedre.»
«Skal du voldta meg?»
Holomikrofonen kommer frem og beveger seg mot ansiktet.
«Nei.»
Bøylene på første champagneflaske løsnes, og jeg rister som det var livet om å gjøre. Korken er på vei ut. En plutselig impuls får meg til å rette tuten mot magen til min gule plageånd. Hun blekner og rygger unna. I siste øyeblikk flytter jeg flasken til side. Smellet sender prosjektilet rett forbi ansiktet hennes. Skvalpende væske treffer gulvet, idet hun virvler rundt med et skrik og gjemmer seg bak midtdeleren.
«Du er jo psykopat! Folk har mistet øynene av mindre!»
«Hvis dere vil smake, kan dere jo sleike det opp fra gulvet,» gliser jeg.
Jeg snur meg for å helle champagnen ned i honningpølen. Sangen bak meg har stilnet. En ny flaske gripes og ristes. Denne gangen rydder jeg hele benken. Med voldsom ståhei kappes de for å komme unna og klyver av sted i alle retninger. Dukker seg under benkeplaten, øyeblikket før smellet freser like over hodene deres. Det er et komisk syn å se fem bekymrede ansikter komme opp på den andre siden, med fingrene fastklamret over kanten. De våger seg bare opp til sine små neser.
Nå er det jeg som har fått blod på tann. Når neste sprangklare flaske er klar, dukker jeg opp på deres side og sender dem i hodestups flukt. En jente, hun med de mange fargerike hårbøylene, er forsen til å komme seg unna og treffes i rumpa av prosjektilet.
«Ai!» klager hun.
Jeg jager dem sånn en stund, og ser for det meste bare vippende og vaiende vinger i flukten, stanser bare for å helle ut innholdet ned i bollen. Aller helst ville jeg truffet sølvkronen til den mest prominente av pikene, men jeg våger simpelthen ikke å skyte så nær ansiktet. Det er for risikabelt. Man må slutte mens leken er god. Etter hvert går jeg tom for det eneste alfa-kort jeg hadde på hånden, og jentene gjenfinner plassen på benken sin. Deres tonende ord har tatt en ny vending. Nå kritiseres jeg ikke for handlingene mine, i det minste.
«Han er en idiot,» synger de taktfast og svinger på bena sine. «For han vet ikke hvor han er, ei heller vet han hvem vi er, og hvilken kraft vi tjener!»
Ni limonader kappes opp og en agurk reduseres med en ostehøvel. Alt går i bollen ned og flyter rundt i den brusende og gyldne drikken. Med en stor øs tar jeg til å røre rundt, som var jeg en trollmor over gryten. Virvelpølen som dannes er nesten hypnotiserende. Det ser ut som flytende gull.
«Tolv i tallet er vi. Legg til vår gemal og vi er tretten. Et stort tall for den store feorden!»
Det er en underlig sang å stå der og lytte til.
«Skjebnetimens stund skal nå sin høyde, og etter vil han aldri bli den samme igjen. Nei, ikke den samme! Veven vil endre seg. Der det var tåre kommer gleden. Hvor glede nå er skal alt vendes til tårer. Hvem kan si hva for godt det er!»
«Dere har plaget meg lenge nok,» sier jeg. I et hjørne har jeg fått øye på en teppebanker, og den griper jeg.
«Hva skal du gjøre! Hva skal du gjøre!» synger de. «Hvordan kan det ha seg at du får juling av alle du møter?»
Teppebankeren denges demonstrativt ned i kjøkkenbenken. Plutselig springer den i stykker mellom hendene mine, så delene flyr til alle kanter. Sangfuglene forsvinner til lyden av et hvinende gledeshyl, og i stien av kvitrende latter de etterlater, utført med lette og kaotiske fottrinn, kan jeg bare konkludere at de må ha bestemt seg for å trekke til et annet sted, med sine frekke nebb og sin underlige sang.
saksyndig 