Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
Det var vanskelig å bære ti flasker. Å forflytte punsjbollen synes vanskeligere. Jeg gjør et kort anslag i hodet. 7,5 desiliter gange ti er lik 7,5 liter som skvalper rundt der nede for hvert steg, minus sprudlevannet som ble sølt på gulvet. Gjett hvem som står i veien ved verandadøren.
«Men så flytt deg da!»
En blanding av overraskelse og sinne vises i øynene til Berit. Hun trekker til side.
«Umm … kan du åpne for meg?»
I denne pinlige situasjonen kommer hun ilende og sender verandadøren ut til kveldsluften utenfor.
«Takk,» sier jeg og passerer. Men så stanser jeg. Den massive punsjbollen vendes i hennes retning. «Hør her. Jeg trenger din hjelp. Det er viktig. Vær her når jeg kommer tilbake.»
Hun åpner munnen og trekker pusten.
«Vær så snill.»
«Jeg skal være her.»
Den kjølige kveldsbrisen treffer like etter, og jeg begir meg ut til plattingen, der en ny faresone med langt voksnere damer venter. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men en urgammel ånd taler og en annen vilje har tatt styringen. Noe dunkelt. Noe hedensk. Vårt felles skuespill har blitt til virkelighet, fordi i vår kledning og i våre roller ligger kjensgjerningen: Det ytre er det samme som det indre. Katolikkene visste det. Nazistene visste det. Gjennom prosesjonen fikk de tilgang en annen kraft. I prosesjon, dans og maskespill: Ingen Gud, men gudene. Derfor kneler jeg nå foran Randgrid, med pannen mot bakken og den fortsatt brusende bollen holdt frem i utstrakte hender.
«Å mektige gudinne! Din befaling har blitt utført. Jeg har bravet dine terners mange snarer, og brakt deg dette offer i form av honningens sødmende brygg.»
«Så sjarmerende, og jeg kan tenke meg at jentene mine er utfordrende. Jeg vil godta ditt offer på en betingelse.»
«Alt du vil, du store fegudmor og farlige forvalterske.»
«Kyss foten min.»
Jeg vender hurtig hodet i retning av min mor, og jeg vet at munnen er åpen og øynene runde.
«Sånn går det når du inviterer tyranniet inn,» sier hun og gjør et sveip med fingeren. «Du erklærte deg hennes tjener, og nå må du stå løpet ut.»
En ting er ord, som jeg liker å lire av meg som en form for lek, uten at det nødvendigvis betyr så mye, og en ting er gester, som jeg noen ganger avgir for å få oppmerksomhet og reaksjoner. Men dette … er ekte underkastelse gjennom nedverdigelse.
Randgrid lirker av seg sin middelaldersko og strekker forventningsfullt frem sin bare fot. Så jeg kravler frem på alle fire og griper henne om ankelen. Derfra legger jeg leppene til oversiden av fotbladet, og kysser.
«Hi hi! Og så den andre foten.»
Neste frigjorte fot vippes frem. Skjelvende gir jeg den mine leppers berøring.
«Ordentlig!»
Jeg kysser innstendig. Skammen er svimlende og får meg til å synke sammen, kraftløs for hennes føtter. I denne tilstanden oppfatter jeg etter hvert at noe sveiper kraftig gjennom håret, og forstår hva hun benytter anledningen til å gjøre.
«Kun honningblondt og eterisk lyst alvehår er godt nok til å tørke føttene mine i!»
«Da er det godt at du har fanget deg en ekte alv!» sier Iselin.
Latteren deres fortsetter en stund, og den er hånlig. Randgrid reiser seg tronende og ser med blikket brennende. Den ene foten står på en kveil med hår. Den andre plasseres i nakkeroten, og presser hardt.
«Skal det være noe opprør?»
«N-nei.»
«Skal det?»
«Nei.»
Hun bøyer seg ned. Fingrene strykes grådig på plass i håret og trekker hodet tilbake. Leppene finner vei til øret. Lukten av parfyme fra brystgropen hennes er rett ved og får kinnene til å blusse opp med en varme jeg ikke visste de hadde.
«Jeg kjenner ditt slag. Jeg vet hva du trenger. Og jeg skal gjøre ting med deg du aldri har drømt om!»
Hodet mitt rugges frem og tilbake. Fingrene sluttes om halsen, men uten å klemme. Det betyr ingenting. Jeg er hjelpeløs. All motstand har forsvunnet ut av kroppen min en gang i begynnelsen av denne hinsidige prosessen.
«Så, si takk!»
«T-t-takk.»
«Godtatt. Dette kan du tenke på når du nå finner oss ærbare glass. Hvis du synes jeg er mye nå, bare vent til gudedrikken har drevet meg til nattens galskap!»
Jeg slippes fri, litt som et forskremt vilt slippes fri. Og som et dyr som har vært i fangenskap, tar det meg litt tid å forstå min frigjorte tilstand, og at jeg kan løpe.
*
Heldigvis er Berit der, som hun sa at hun skulle være. Det skal sies at hun blir litt forfjamset over måten jeg griper henne på.
«Du må hjelpe meg, ellers blir jeg rasskjørt så det holder etter!»
Hun tar et steg tilbake. «Jaha?» Armene mine strykes betryggende. «Ro deg ned. La oss snakke om det.»
«Jeg er koppholderens deres,» sier jeg og nikker i retning plattingen. «Problemet er at jeg ikke vet hvem jeg bør servere først.»
Berit hever et flammende øyenbryn.
«De kan ta det alvorlig. Allerede oppfører de seg som de var dronninger i bronsealderen.»
«Jeg så hva de gjorde med deg.»
Det er ikke å hjelpe for. Jeg rødmer.
«Du var med på det. Ellers ville ikke det ha skjedd.»
«Det kan vi diskutere siden. Vil du hjelpe meg eller ikke?»
«Så jeg kan ikke være med på serveringen, slik at vi begge gjør det samtidig?»
«Nei. Jeg er koppholderen, og jeg tror de krever at det skal være en mann. Dessuten vil de se rett igjennom det vi forsøker å gjøre.»
Hun blunker noen ganger, og det er på den måten jeg forstår at hun er en virkelig intelligent person.
«Vel, vi kan ta det etter alder. Hvem av dem er eldst?» Et undersøkende blikk møter meg. «Hvor gammel er din mor?»
«Jeg … jeg vet ikke.»
«Seriøst?»
«Jeg er svak på faktaopplysninger. Dessuten er det ikke lenge siden hun plukket meg opp. Jeg har rett og slett ikke tenkt på det.»
«Hvis jeg hadde en mor, ville jeg visst hvor gammel hun var, og når hun var født.»
«Mitt sinn er ofte opptatt, og jeg kan ikke forholde meg til rudimentene fra ytreverdenen når gudene taler.»
«Jaha …?»
«Detaljer er for idioter.»
«Nå er vi tilbake til snirkelsnakket igjen. Hvis du vil snakke med en jente, nei, med mennesker i det hele tatt, har du vær så god å holde deg på landjorden.»
«Beklager. Kanskje er jeg bare et lufthode.»
Min selvforakt vises. Men hver gang det skjer, kommer et stridende instinkt, og mitt blikk blir skarpt.
«Vet du hvor gammel Randgrid er?»
«Nei.»
«Hun er jo det nærmeste du kommer en morskikkelse, hvis du ikke har noen mor.»
«Jeg tror det ville vært annerledes med en ekte mor.»
«Du har nok rett. Men nå må vi tenke, og tenke fort!»
Jeg maner frem et holotastatur. Noen enkle søk frembringer intet. Som alle vettuge mennesker har de skrubbet seg fra internett.
«Har dere noen fotoalbum?»
«Ja. På stuen.»
Vi begir oss dit, i en viss hast, til et sett med hyller satt mot veggen. Noe av innholdet er per tykkelsen romaner, som stort sett ingen leser mer. Men noen av permene er lange og smale, plassert høye mot panelet. Vi røsker dem ut og ser at mange har årstall. Sammen blar vi. Detaljer utelukkes. Her ser vi bare etter det essensielle i det spørsmålet som har blitt stilt. Hvilken av disse kvinnene har høyest rang? Jeg skal ikke nekte. Det er smertefullt for meg å se familiebilder av min mor og det jeg antar er smilende slektninger, for i alle er jo ikke jeg inkludert. Jeg står der kun som et gapende tomrom.
Vi blar, blar og slenger albumene fra oss på gulvet. Det er ikke tid til annet. De allesteds og alltidsnærværende feene har fått med seg at noe foregår, og kommer til oss med gapende munner og øyne som etter hvert beveger seg med muligheter og i frekkhet. Det er Berit som finner en god ledetråd. College. Texas. I walked my feet off in Texas. Iselin har gått på høyskole i Texas. Og etter det finner vi radene fra universitetet. Der kommer det frem. Deres første møtepunkt og grunnlaget for vennskap. De begge vises på et stort bilde i helfigur, fortsatt som seg selv, men i ungdrakt. Stramme skjørt. Armene om hverandre. Håret mer skinnende, de smilende ansiktene absurd små og sammentrukket i forhold til det de er nå.
Står her med min nye trainee. Randgrid, heter hun. De fleste har vært udugelige, men akkurat denne virker lovende. Tror nå at det er muligheter for at ting blir gjort. Viktige ting. Min vilje er ubestridelig. Iselin Skjærvold.
Etter denne avslørende teksten og bildet i helprofil følger flere. De er i hverandres leilighet. De er på fylla. De er igjen i offisiell sammenheng. Så det er sant. Iselin, min mor, er Randgrids overordnende, og siden hun en gang har vært det, kommer hun alltid til å være det. Spesielt for dem. Et maktforhold etablert er et maktforhold som er evig. Berit ser på meg med et talende blikk.
«Du er en knupp!» sier jeg og kysser henne rett på hodet. «Krev hva du vil av meg, og jeg skal gi det.»
«Alright, kjekken.»
Jeg passerer de øvrige bevingede feer på vei til kjøkkenet, fordi alle piker er bevinget her.
«Hjelp henne å sette på plass albumene. Ordentlig. Gjør det, og jeg vil skylde dere en stor tjeneste.»
De ser på meg med store øyne, og allerede mens jeg viser til rotet etterlatt på gulvet, tar de til med å fikse det. Jesus må ha vært en stor lys-trollmann, fordi han sa noe tilsvarende: Spør, og du skal motta. Så det var hemmeligheten hele veien. Alt jeg fikk var noe jeg ba om.
«Så mye styr for noe vi vet fra før,» sier en av feene. Hun kan minne om en av Jungs kvinnelige nervepasienter som visstnok visste alltingen, et tydelig tegn på psykisk sykdom og fjolleri av det slaget.
På kjøkkenet finner jeg det mest prominente glasskapet. Øverst er to krystallvinglass med dragefiguriner. Intet er mer perfekt enn det. På hyllen under finner jeg en sølvkopp med mytologiske bilder av guden Tor, som denger en slange og sånt drit. Den er til meg. Med disse i hende begir jeg meg ut til dit øvrigheten er, samlet i sin velmakt i det fristed som er hagen.
saksyndig 