Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
Der ute, mellom de to dronninger, senker jeg langsomt det første drageglass i pølen, observerer at det bruser som om væsken i seg selv anerkjenner det jeg gjør, og løfter den funklende prisen over hodet med begge hender. Det deklamatoriske faller meg lett, kanskje fordi jeg er en slags trubadur-typus, og med min løftede hake registrerer jeg at deres fulle oppmerksomhet er min. Mer, hver eneste bevegelse jeg foretar betraktes nøye. Nå er makten plassert i mine hender. Ved å underkaste meg, kanaliserte jeg min vilje gjennom verdensveven til ekte posisjon og en innflytelse som betyr noe.
«Denne første kopp går til den sterkeste og mektigste kvinne i dette landet. Hennes skjønnhet er uforlignelig og hennes visdom ubestridelig. Menn bever der hun setter sin fot. Fiender flykter der hun kaster sitt blikk. I henne bor haukens dyder satt i kvinneform!»
Jeg presenterer den løftede koppen. Først mot Randgrid og så snur jeg meg brått i motsatt retning.
«ISELIN! Ta imot denne skjenk og tributt. Først blant kvinner! Øverst blant menn!»
Med det strener jeg bort til min mors sete, kneler ned og overrekker henne kruset. Hendene våre foldes sammen en stund. Det er lett å se følelsene gå gjennom øynene hennes, og de er så mange at det er vanskelig å registrere alt til den fortolkning jeg alltid gjør i ettertid. Først overraskelse, så stolthet og tilfredsstillelse. Etter makthungeren har passert forstår jeg mer. At hun er takknemlig til meg.
«Godt gjort, sønn,» sier hun. «Kanskje er det på tide å øke dine månedlige bevilgninger.»
Jeg marsjerer bort til den hedenske bollen og finner andre kopp. Drageglasset nedsenkes og løftes så høytidelig, og jeg ser inn i den gyldenfrådende galskapen som råder der inne, for å finne kraft til ordene. Jeg snakket om makt. Nå må jeg snakke om noe annet. For ingen kvinne liker å bli sammenlignet med en annen.
«Så til hennes nærmeste og kjæreste venn, som har stått ved hennes side gjennom årene mange. To tiår har det vært!» Jeg svelger. «Mytisk er hennes drakt. Mystisk er purpurets farge. Men ennu dypere er landskapene som dypt i brystet dveler. Hun er fegudmor for terner tolv i tallet.» Jeg husker verset til sangfuglene. «Legg til henne og de er tretten, et mektig og farlig tall. Men enn så farlig hun er, der hennes fot mykt settes ned, og der hun hever sin tryllestav, gnistrende med glimt, støv og stjerner, er det for den vise å vite dette: Han som ikke frykter dypene, han som ikke unnflyr purpurets fold, skal få hvile under det mektige tre i hennes indre, utsprungen og del av verdenstreet, og han … han skal få av hennes gaver. Endeløse er de, kjærkomne, trøstende og rike!»
Jeg vender meg i hver retning. Tilfreds med ordene, og det må gudene som ga meg dem også være. Og hvis de er tilfredse, er jeg tilfreds. Slik er min kjærlighet, for bare kjærlighet går gjennom min kropp i denne verden.
«RANDGRID! Du valkyrje! Du fegudmor, rådende over også min skjebne. Motta så din pris!»
Skyndsomt og ilende når jeg frem til andredronningens sete. Der kneler jeg og overrekker dragekruset. Hendene våre møtes og foldes sammen. De brune kuøynene er blanke, ser jeg.
«Du imponerer! Vit dette, hvert eneste ord du ytret skal gå i oppfyllelse. Mer enn du tror. Sterkere enn du tror. Jeg liker en mann som er fryktløs i møtet med kvinnenaturen.»
«Ja, gudinne,» sier jeg og bøyer hodet.
Nå venter Suttungs mjød også for meg. Jeg også, fortjener en pris, synes jeg. Sølvkoppen som viser hamrende Tor nedsenkes og løftes.
«Til Lysalv! Han skinner! Ja, han skinner der i Skiringssal!»
Av en eller annen underlig grunn synes kvinnene rundt meg å fare sammen, men det varer bare et øyeblikk. Hva var det som skremte dem så! Det vet ikke jeg, og det bryr jeg meg heller ikke om. Det er ikke sånn at man liksom skal vite alt. Så jeg bikker hodet tilbake og tømmer kruset i en slurk, akkurat som Tor ville ha gjort. Siden fyller jeg koppen igjen, og igjen.
«Jeg føler for å danse! Jeg føler for et dikt!»
Kroppen blir urolig. Allerede er jeg i ferd med å hoppe og sprette ved bollen. Så dette er min type galskap. Endelig kan jeg slippe kreftene i meg fri.
«ET DIKT!» roper begge kvinnene.
«Jers vilje skje på jorden, men ikke himmelen, for den eksisterer ikke!»
Så jeg tar til å danse, hoppe og spinne, i full villskap, der rundt gryten til trollmor og fegudmor, begge. Ordene som er over meg er et gammelt engelsk dikt jeg har satt på minne.
Bacchus must now his power resign—
I am the only God of Wine!
It is not fit the wretch should be
In competition set with me,
Who can drink ten times more than he.
Make a new world, ye powers divine!
Stock’d with nothing else but Wine:
Let Wine its only product be,
Let Wine be earth, and air, and sea—
And let that Wine be all for me!
Jeg bryr meg ikke om jeg fornærmer gudene. Dionysos er så kul at han tåler såpass. Sant er det også at jeg kan drikke endeløst. Ved diktets konklusjon setter jeg i et ul, flipper meg rundt og tar imot nedfallet på armene, og tro meg, de har blitt sterke på denne tiden. Så jeg står på hodet og sprader rundt på hendene. Forsiktig nå, jeg vil ikke knuse bollen og la all forlystelse forsvinne mellom plankene. Vipper meg tilbake og blir sittende så tilfreds som bare innvåneren på et sinnssykehus kan være. Derfra griper jeg kruset fatt.
«Bravo, gjøgler og ordsmed! Du underholder!»
Randgrid slenger noe mot meg som går i en vid bue og lander i kruset så innholdet spruter meg i ansiktet. Da sjokket har gått over, ser jeg at det er en sølvmynt som ligger i bunnen. I metallet er konturene av et tempel og runeskrift: ᛊᚲᛁᚱᛁᛜᛊᛊᚨᛚ Besynderlige greier. Jeg ler. Ved tømmingen av kruset rister jeg vekk de gyldne dråper og legger mynten i skjortelommen.
*
En følelse av velvære og dyp fred kommer over meg. Varmen fra gudedrikken fjerner sansene fra verdens smertelighet, og etter utbruddet har jeg fått ro. Jeg tar meg i å stadig lukke øynene og smile. Mitt kvinnelige selskap snakker dagligdags. Ungene må være utmattet, så forhåpentligvis blir vi latt i fred av noen små nattugler. Av og til dukker ett og annet nysgjerrig ansikt frem. Jentene lurer nok på hva vi driver med. Nysgjerrighet er jo et tegn på intelligens, og det kan jeg like. Jeg merker at jeg setter pris på deres gale tropp mer og mer, det er en altomfattende kjærlighet som vokser fra kroppen min og strekker seg ut. En aktelse for alt som lever. En vilje mot godhet. Jeg ville gitt hver og én av dem alt om jeg kunne. To vediske dyder: Universell kjærlighet og ikke-reaktivitet. Det vil jeg være. Det er dit jeg vil.
«Er det Øyvind eller Lysalv jeg skal kalle deg?»
Det er Randgrid som gir sin henvendelse. Et gledesstøt går gjennom kroppen. Tenk at hun vil snakke. Med meg.
«I kveld kan du kalle meg Lysalv, men på en vanlig dag fungerer nok Øyvind best.»
«Javel. Og hva bedriver herr Lysalv dagene med?»
«Det eneste jeg gjør er å skrive og trene.» En pause og en slurk fra kruset. «Og drikker.»
«Han har et strikt regime når det gjelder kosthold,» sier min mor.
«Fostring. Utøvelse. Glemsel. Interessant.»
«Jeg gjør for å kaste av meg. Hva med deg, fru fegudmor?»
«Der du skriver, leser jeg. Når jeg ikke er engasjert i mitt yrkesliv eller visse andre … formål.»
Jeg spør henne hvem hennes favorittforfatter er, for bedre å kartlegge hva jeg har med å gjøre.
«Mitt hjerte banker for Kjell Askildsen. Ville giftet meg med ham hvis det stod i min makt.»
Han har jeg aldri hørt om. Hun forklarer meg at det er en gammel norsk forfatter som hadde sitt virke før krigsutbruddet mellom USA og Kina. Kjent for sine noveller i ordknapp og nøktern stil, og med de store tema i livet som siktemål.
«Han høres ut som min rake motsetning.»
«Hvordan så?»
«De eneste sjangre jeg ikke har drevet med er noveller og vers i bunden form. Til det siste har jeg ikke hode, og til det første … vel, min sjel er hedensk. Jeg er grunnleggende opulent og sanselig. I kunsten er jeg litt av en villmann og liker å gjøre ting uten å ha noen grunner bak. Så jeg er ordgyterisk, kaotisk og avskyr de store spørsmål i livet. En nattsvermer eller en spissmus har mer mening. Kan jeg få fremsi et vers?»
Hun tar en pause og plutselig sier hun: «Gå!»
Sjokkert av denne kvinnelig ansporelse, henter jeg tilbake noe jeg skrev fra minnet: «Det er sant. Kaos er det eneste jeg bryr meg om. Jeg er en tjener av kaos. De endeløse virvlende farger. Stjernenes tumlende ferd. Må det være så at mitt liv kan gjenfødes. Gjennom kaosets søte storm!»
Avslutningen veier tungt. Ordene har revet noe opp i meg, idet jeg har fått en av mine plutselige innsikter. Jeg gjemmer ansiktet i hendene og gråter, fordi jeg for første gang forstår hvor hjelpeløs jeg er. Min egen orden kunne ikke innføres, så derfor måtte jeg gi kaos min uforbeholdne forelskelse. Jeg skal aldri mestre noe, og vil være avhengig av illusjoner, løgn og en kjærlighet som ikke kommer. Kruset jeg har mellom bena dryppes ned. De to kvinnene ser på hverandre, og min mor reiser seg. Hun favner mitt hode som siden kysses, og rugger meg frem og tilbake.
«Vi har her å gjøre med noen som er svært sensitiv,» sier hun. «Min lille Lord Byron.»
Nye kyss faller over meg, men de kom altfor sent. Tid og tidens innhold kan ikke gjenerobres av noen hær.
«Jeg antar at dette betyr at Randgrid ikke vil gifte seg med meg,» sier jeg og smiler blekt.
«Åh, det skal ikke utelukkes!» Den beilede, om det enn skjedde patetisk, lener seg tilbake i setet. «Så du mener at jeg med min smak har en kristen sjel?»
«Nei, herregud, unnskyld, jeg mener herre Odin. Så mye ville jeg aldri fornærme deg.»
«Men det er jo en logisk følge av det du sier, hva?»
«Du kan vel ha andre grunner til å like denne Askild enn kristensvekleri.»
Randgrid legger hånden under haken, og for første gang ser jeg et virkelig stort smil bre seg over ansiktet hennes.
«Kanskje det, ja.»
Min mor er i ferd med å gi meg noen klapp og gnukk på nesen, da en av småfeene dukker opp. Denne er kledd i rosa kjole, iført sirlige tøyvinger og har øynene dekket av en sommerfuglaktig maske. Hun ser litt forvirret ned på meg, men så vender hun seg mot Randgrid som løfter sitt drageglass til leppene.
«Kan vi også få?»
«Hm. La meg tenke. Nei.»
«Men han får jo! Det er urettferdig!»
«Dere jenter er mindreårige og i min varetekt. Det er helt utelukket at jeg som har ansvaret for dere skal gi dere en eneste dråpe. Ja, det selv om du skulle gro ut en sommerfuglsnabel der på det lille fjeset ditt!»
«Ha-ha. Så morsomt. Vi vet at han også er mindreårig. Så det er fortsatt urettferdig. Kanskje må det rapporteres som kjønnsdiskriminering.»
«Rapport avslått fra høyeste hold. Vår lyse venn er i Iselins varetekt. Det betyr at hun bestemmer hva han kan og ikke kan gjøre.» Ved benevnelsen av navnet sitt reiser min mor seg fra omfavnelsen og begir seg til setet, etter å ha sendt meg noen siste rufs gjennom håret. «Dere jenter er i min varetekt, og det betyr at med dere er det jeg som bestemmer. Gjør jeg meg forstått?»
«Dette er teit. Dere koser dere, mens vi får ingenting. U-rett-fer-dig!»
«Skal jeg dunke deg i hodet med tryllestaven?»
«Nei!»
«Så kom deg av sted da!»
Den rosa feen setter i sprang. Her i denne andre verdenen er nok trusselen om tryllestaven noe av det farligste som finnes. Det, og beslagleggelse av vingene.
«Synd for deg, fjolla!» sier jeg idet hun er på vei bort. Rosafeen snur seg alt mens hun løper unna, og med lukkede øyne rekker hun tunge på freidigst mulig vis. Sånn kan man altså si det. Vi privilegerte fortsetter drikkingen. Randgrid og Iselin tar opp sin samtale. For meg er den vanskelig å følge, fordi den er strukturert med en form for kvinnelogikk som jeg ganske enkelt ikke forstår. Hvordan fikk de nyss i alderen min? Ikke har jeg sett dem utspørre Iselin om det, og Randgrid vil ha vært motivert til å holde tett, nå som jeg drikker. Og siden jeg har tilgang til penger, virkelige penger, har jeg brukt noe av det til å skrubbe meg fra internett. Bort må alle feilgrep fra fortiden. Jeg husker reklamen jeg så:
Du kjenner følelsen. Du har nettopp brygget deg morgenens første kaffe. Og så … Personen spankulerer rundt i morgenkåpe med en tilfreds mine, og med den rykende kaffekoppen holdt foran seg åpner han ytterdøren. Der står det en sinnsforvirret person som løfter pistolen. «JEG SKAL DREPE DEG!» Vedkommendes smil forsvinner, og øyeblikksbildet fryser. Denne situasjonen kunne vært unngått. Ingen flere sjalu ekser. Ingen flere politiske motstandere og ingen pasienter nettopp unnsluppet fra mentalklinikken. Alt du trenger er en henvendelse til FJERNMEG.no. Vi sletter alle spor fra internett, ethernett, darknet og undernettet. Ikke bekymre deg. Vi tar oss av det legale. Bildet gjenkommer til mannen med løftet kaffekopp. Første slurk tas. Vedkommende smatter et tilfreds «Ah!» I bakgrunnen høres det et hysterisk skrik og et pistolskudd. Reklamevideoen ender med lyden av en kropp som faller til gulvet.
Det som plaget meg mest var et blogginnlegg og en reaksjonsvideo, selv om jeg skaffet meg mange fiender i den perioden jeg var aktiv. Blogginnlegget gikk som følger: Lysalv: Fascist, rasist eller nazist? En utførlig analyse av hans ideologi, gjort av Fastsatt.no i samarbeid med statskanalen. Reaksjonsvideoen bestod av mange små klipp av mine foredrag på de verst tenkelige tidspunkt, utført av AI. Hver ufrivillig ansiktsgrimase, hvert øyeblikk med nøling var med, og selvsagt, hver dårlig eller uheldig formulering, og alt som kunne misforstås var blitt brukt til det fulle. Kommentatoren konkluderte: Han er syk. Han er SYYyyyyyyk!
Det er underlig med det. De fleste blir relativt svett på pungen dersom de begynner å motta telefonoppringninger, digitale brev fra advokater, til og med videohenvendelser satt til et fullsatt konferanserom med sakkyndige. Hvis ikke det er nok, lurer trusselen om et sivilt søksmål som kan sette deg i gjeld for livet bak horisonten, og alt du trenger å gjøre for å slippe unna, er å ta ned materialet du har liggende ute. Alle, til og med de sinnssyke, velger å ta ned sitt materiale. Jeg er skrubbet. Jeg slapp fri. Snart vil jeg være glemt av Kali Yugas innvånere. Med det har mitt nye liv begynt. Alt gjennom min mor og hennes velvilje og rikdom. Uten henne var jeg ingenting. En forhatt utstøtt på minimumslønn i et eller annet helvete. Nå sitter jeg i stedet i denne hagen, og jeg vet ikke hvem her jeg elsker mest. Randgrid eller en av jentene, eller kanskje bare valgmulighetene for mine egne følelsers skyld. Vel, ikke min mor, iallfall. Kløften mellom oss vil alltid være der, og hun vet det. Når det er sagt, setter jeg likevel pris på pengene hennes og den redningen de representerte. Det kom, ikke fra en mann, men en kvinne. Jeg setter pris på hennes styrke.
saksyndig 