Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
Tilbake til bollen må jeg knele. Begge de to damene smiler til meg. Ildfluer og sendebud overalt. De flakker og farer gjennom natten, vandrer over kvist og gresstrå i en krets omkring mjøddrikken. Der veksler de på å sverme til de små vingene blir slitne og de igjen må falle ned, og stedene hvor de har sin kongregasjon og kongress lar de vite sine funklende haler. Blinkende små glimt som åpner fliken til en annen verden, hvor jeg kan ane et stort lys. Det er alt mine drømmer er. Det eneste jeg vil ha, for jeg håper at gløden fra kaos skal føre dithen. Og mine antennekledde brødre har gitt meg det, med lanterner de bærer for oss alle.
Det er ikke naturlig. Det kan det ikke være. Riktignok bor vi utenfor byen, og utenfor forstedene til byen, men alt er også her et temmelig bebygd område, med en steril skog og omfattende asfaltering. Antakelig må våtområder, pytter og dammer til for at slike insekter skal trives, og det er det ikke her. Vann, uorden og irrasjonalitet er det som behøves for at en skog virkelig skal leve, ikke bare mennesket.
«Disse gudene dine, du må ha bedt til dem,» sier Iselin.
«Vår bønn er felles,» svarer jeg.
«Så la den være det,» sier hun.
«Ære.» Vi snur oss mot Randgrid. «De gjør ære på den kommende femesteren.»
Lenge sitter jeg der åndefull og betrakter himmelspillet som befinner seg her på jorden. Og i respekt og takknemmelighet lar jeg hodet synke inntil pannen berører plattingen, hvor vokster fra en stadig tilbakevendende natur trenger glippene igjennom. Glimtene fra ildfluehold skjer øyeblikksvis og skal derfor vare evig. Siden jeg først så dem, kan mitt liv aldri utslokkes. Jeg kan alltid komme tilbake. Universets innledende øyeblikk skal lede meg dit.
Våre mange feer samler seg rundt bollen som har blitt dem forbudt. Selv svært unge øyne, grepet av synet av seg selv, kan ikke unngå å undres. Det er en rik natt, og menneskenes kunstige lys legges nå til insektenes, uten at noen part skyr vekk. Hologeneratoren på vårt hackede nett gir hver fe sitt personlige preg. Stjerneskinn her, regnbueskrud der, glimt og glød og gnistrende sølvregn. Iselin gir seg selv snøskjæret til høye tinder. Randgrid ikler seg en kvernende fargegalakse, og jeg, hva gjør jeg? Oransjestripen på øyet gir meg valgene. Sol invictus – Til den nye gud. Lysalvspråk – Jordens lys. Solkeiserens tårer. Nei, for voldsomt, nå midt på natten. Jeg vil ikke skremme insektene vekk.
Min mor har merket min tvil.
«Hos de norrøne var månen en maskulin kraft. Det passer seg bra her, du som skal bli femester.»
Jeg aksepterer andres tanker, så lenge de er gode. Mistro og vrangvillighet var aldri min sykdom, derfor lar jeg blikket vandre ned menyen, til jeg finner Månelys. Straks springer et kjølig nærvær til en dempet glød rundt meg, mildt og forståelsesfullt, næringsløst for det ytre, kanskje, men livgivende til det indre. Ordene kommer av seg selv, uten at de er mine. Det er en annen som taler gjennom meg fra et malmtungt sted. De undrende pikeblikkene trekkes nå i min retning.
Biene sanker honning
den ganske dag
For meg er dugg min rikdom
Stankelben mine veiledere
Stifinnere
Dryppende, oljematt
Over landskaper som alltid
blir til
Fordi de er skjult
Å månens matte lys!
Alltid strekkes jeg opp mot månen
Denne magiske kule med
usynlige kulelyn
Som jeg favner, stryker kjærlig
Snor meg varlig rundt
Legger så mot kinnet
Den eier slikt et kjølig lys
På vidunderligste måte
Vokser min lyst i matte skjær
Jeg må ha blitt en annen, for nå ser jeg rett på jentene når jeg snakker om lyst. Jeg ville tatt hver og en av dem om jeg kunne, og det uten et øyeblikks nølen.
Solen har jeg aldri sett
Det er månen, bare månen
Tilnærmer meg alt
som avglans
Min krones mystiske spir
er kald
Kald, ja, og Odins frostbundne melk. Den iskalde vissheten som fyller kroppen med varme … Ved å gi kast på forestillingen om mannen som solar kraft, som utpønsket av ørkenboere og middelhavsinnvånere, har jeg blitt sterkere. Min vei mot nord har blitt slått med et slagvåpen. Det er ingen ende på min kulde og beregning, og alle her vet det. Nå går det opp for meg, plutselig og uten forvarsel: Alle her frykter de meg. Det er derfor de bruker sine mange våpen så fritt og så ledig, på kvinnevis, litt her og litt der, erratisk og ukontrollert. Er det virkelig de … som har makten? Vi får se.
Som for å svare på mine antakelser hever Randgrid tryllestaven og senker den mot bollen. Jeg forstår hintet og krabber bort med min medbrakte agurk, den jeg ikke vil få anledning til å voldta Berit, den lille spionen med. Ostehøvelen settes i virksomhet og skreller bort skive på skive. Det går litt for fort, og da bare en liten stump er igjen, kutter jeg meg så en bloddråpe skvetter opp i det felles drikkekar.
«AU! I det svarteste, mest negerutpulte helvete!»
«Jomfrublod i pølen. Det liker jeg,» sier Randgrid.
Straks tas ropet opp.
«Han er jomfru! Han er jomfru!» synger en av feene. Den yngste og mest uskyldige av utseende, ikledd mildrosa farger, slik nordlyset noen ganger kan bli på det mest intense. Alt skjer i samme øyeblikk da. Alle pikeblikk rettes i min retning. Tjuefire øyne granskende. Og de ser at jeg uforvarende løfter hånden mot pannen. Det er tilstrekkelig. De har sett min usikkerhet, og latteren triller.
«Kanskje vi skal kalle ham Møyvind,» sier Line. Pikelatteren blir hemningsløs.
«DET ER NOK!»
Randgrid reiser seg og tramper. Samtlige av jentene utgyter forskremte skrik og piler avgårde i hver retning. Spredt for vindene nå, men kommer nok snart tilbake. I mellomtiden kan vi drikke, og drikke mye. Kinnene er fortsatt varme, og jeg må gløtte på Randgrid. Er det slik at hun har forsvart meg? I begynnelsen forsvarte hun kun jentene. Har jeg i min oppriktige sårbarhet blitt en av dem? Jeg vet nå rollen hun har tiltenkt meg, for som det har jeg blitt navngitt: Femester.
*
«Fullmåne i natt,» sier Iselin og ser mot skyene, som snart skal slippe fri en mektig bror.
Jeg blunker og husker en tanke.
«Visste dere at månen hele tiden beveger seg bort fra jorden, og var langt større i antikken. Det betyr at menneskene skal svekkes i dybde og kreativitet. Min manglende evne i diktekunst er et utslag. Det er forringelsen av Suttungs mjød, som det bare blir mindre av.»
«Men det er ikke i natt,» sier Randgrid. «I natt er månen stor og rund, og du skal kjenne kraften.»
Glassene går.
«Fortell meg en morsom historie,» sier Randgrid.
«En gang var jeg fengselsvakt, og jeg låste meg ut av mitt eget fengsel. Fangene måtte slippe meg inn.»
«Jasså.»
«En gang var jeg en pleier. Jeg skulle smøre vaginaen til en gammel dame, og smørte den inn med tannkrem.»
«Det gjorde du.»
«En gang smilte jeg til en vakker kvinne i en gang. Hun grep meg om skuldrene og snudde meg andre veien.»
«Da så.»
«En gang elsket jeg med min elskede for første gang. Hun sa: Det kan ikke bli verre enn dette.»
Randgrid blir taus.
«Det var da voldsomt så mye tull du snakker,» sier Iselin.
Randgrid reiser seg og berører mitt sorgfulle, bøyde hode med sin tryllestav.
Alt dette har hendt, som del av veven jeg spant for deg. Men på grunn av din store ubehjelpelighet så en gud på deg i medynk, og skjenket en frihet som er få andre mennesker forunt. Det var sår …»
«Men ingen helbredelse.»
«… og det er gave.»
«Det er kun to, og alle store ting kommer med tallet tre.»
«Veven er ei ferdigspunnet,» sier Randgrid. Henter så tilbake sin nedsenkede tryllestav, snur seg og tar sete.
«Det var da svært så mye tull dere snakker,» sier Iselin.
Jeg blir borte i mine tanker og mitt glass.
Randgrid og Iselin begynner å mimre tilbake til en gang de lurte en mann til å onanere av seg penis. I det fjerne ser jeg igjen Kajsa sittende alene på den eføykledde husken. Denne gangen vil jeg ikke la meg hindre. Damene er opptatt med sitt, og trenger ikke meg. De merker heller ikke at jeg reiser meg og går. Månetematikken avsluttes med en stemmekommando. Nå vil jeg være usynlig.
Jeg er en naturlig jeger. Der andre mennesker tramper rundt, beveger jeg meg helt stille, per medfødt instinkt. Mange er de jeg har skremt ved plutselig å være i rommet, særlig hunkjønn. Ikke fordi jeg ville påføre engstelse, men fordi de ikke hørte. Dette fordi jeg har mye av genene til Norges opprinnelige jeger og sanker-befolkning. Alle tegnene er der. Recessive trekk, så jeg er vendt inn i meg selv og kommet tilbake som blåøyd lys. En forsmak for stillhet, for bekkene og skogene. En måte å tilnærme meg hunkjønn på, som ikke er sosial, men opprinnelig. Jeg kan forhandle om deres goder med nøtter, eller bare gripe dem.
Kajsa sitter med den smale ryggen til, på sin melankolske huske. Fargene hennes dytter bare så vidt mørket tilbake. Nattemørket gir til gjengjeld skikkelsen et drømmeaktig preg. Insektvingene nesten helt stille nå. Ja, hvorfor skulle hun ikke virke på den måten? Hun er jo min drøm.
Lydløse skritt fører meg stadig nærmere. Også åndedretten min er lydløs, men jeg kan se at hun puster. Sansene hennes er ikke istand til å oppfatte meg, og instinktene nekter henne det. Alle jenter vil egentlig bli fanget. Hvert øyeblikk venter jeg at hun brått skal snu seg og se på meg, med et ansikt fortrukket i redsel, men hun forblir fredfull, og det skjer ikke. Lianer og hvite blomster snor seg om repene. Så, i aller siste øyeblikk, når kanten på husken i langsom bevegelse er på vei til å treffe, lener jeg meg frem og legger armene omkring, samtidig som jeg putter fjeset inntil fløterikt kinn og honninggult hår.
«Hei.»
Det er overraskelse, men kroppen hennes rykker ikke til, som man kunne vente. Enten har hun lært av seg frykt, eller det er meg hun ikke frykter. Det gjør meg stolt.
Nabohusken står tom. Det er for så vidt bra. Jeg vil nødig ha brakt noen til graven, men gjør det om nødvendig.
«Kan du dytte meg?»
Jeg vil ha ansiktskontakt, så jeg stiller meg foran. Legger hendene på små skuldre og sender henne fra meg inn i natten. Hun kommer smilende tilbake. Frem og tilbake seiler hun på den måten. Føttene dytter hun mot meg som en pil, men hun passer på å skille dem før vi kommer til sammenstøt.
«Hvorfor er du jomfru?»
«Trenger jeg noen grunn?»
«Du ser da bra ut. Veldig kjekk.»
«Takk. Kanskje jenter flest ikke liker meg.»
«Hvorfor ikke?»
Jeg må tenke.
«Jeg er en intuitiv og ikke et sansemenneske. Jeg interesserer meg ikke for ytreverdenen eller status. Det er faktisk helt likegyldig for meg.»
«Du ser nå ut til å like jenter.»
Det knirker og suser. Gyngetakten har økt betraktelig, med mine muskler som årsak. Jeg forsøker å dytte Kajsa og det hun sier vekk, men får budskapet stadig i retur.
«Det er mer. Jeg har en feminin grunnenergi, samtidig som jeg ikke bryr meg om regler. Det betyr at jenter ser på meg som en konkurrent, ikke en partner. Og som en gal kvinne på kjøpet. Slike må disiplineres eller drives vekk. Har du hørt om Kassandra?»
«Kjenner jeg henne?»
«Du kjenner meg. Jeg er Kassandra. Jeg er dømt til å fortelle ting som ingen tror på.»
Takten er vill nå. Kajsa letter nærmest og står nesten i spiss vinkel på høyden av sin ferd. Gyngingen til en huske kan simulere sex. Dette er hva jeg ville gjort med henne. Hun spriker bredt for å unngå å treffe meg med føttene. Jeg får glimt direkte inn til trusen.
«Du virker da maskulin nok for meg,» gisper hun. «Akkurat som andre gutter jeg har kjent. Du snakker aggressivt, svinger rundt på kropp og skuldre, og … ser på meg med lystent blikk.»
«Der ser du.» Jeg stønner takten. «Det er Kassandras forbannelse. Selv du tror meg ikke.»
«Kanskje er alt dette tankespinn. Kanskje intellektualiserte du deg ut av verden. Du ser i hvert fall ut til å ha mistet bakkekontakten … SOM MEG!»
På enden av et oppsving slipper de små hendene tak i tauverket, og hun flyr opp i luften så de lettrosa plastvingene bakser vilt. Så de er altså i stand til luftferd for feen. Det kunne ikke falt meg inn å vike. I stedet slår et lynende instinkt inn, og jeg kommer opp og fanger henne i flukten. Et øyeblikk henger hun der i mine utstrakte armer. Føttene dingler mot meg, og da jeg trekker henne nærmere, kommer fingrene på plass for å kjærtegne nakken. Hun legger armene om skuldrene, idet jeg går over til å holde henne fast om midjen, med kinnet presset mot den lille magen. Hun puster rolig under tøystoffet. Absolutt uten forferdelse i det hele tatt. Gid jeg kunne være presset her for alltid.
Kajsa senkes ned til landjorden fra det usette element, det som for meg er nærest og kjærest. Hun er helt rolig, mens jeg skjelver og er andpusten. De blå øynene betrakter meg tankefullt. Blått mot blått. Hav mot hav. Som det skal være. Hav hører ikke til ørken. Ørken hører ikke til hav.
Jeg vil kysse henne og hun har merket det, fordi jeg stadig nærmer meg med gispende lepper. I stedet legger hun hendene myndig på brystet mitt.
«Vi trenger å snakke.»
Jeg er forvirret, men får vel føye meg. Så jeg finner koppen jeg satte fra meg mellom et rotutspring og finner plass på husken ved siden av. Det er interessant å snu Kajsa autorativt i tauverket og se pikeøyne lyse opp av gesten. Derfra rekker jeg henne den breddfulle honningdrikken, slik som et urgammelt instinkt også har fått meg til å planlegge.
«Sjefsfitta til Randgrid kan ikke være alle steder.»
Kajsa mottar min Torskopp og nipper, først tankefullt, så litt dypere. Nå drikker hun av både tårene og blodet mitt. Tårer er den reneste av menneskelige væsker, men tilfredsstiller ikke gudene, bare enkelte lettlurte fjolledamer på sosialkontoret. Kun gjennom blod får blod leve. Nå mangler bare ild. Vel, jeg er jo like ved henne, og brenner så jeg er redd natten skal ta fyr.
«Her er ingenting som det ser ut til å være,» sier hun etter et smatt i honning. «Det er forbudt for meg å si noe, men jeg kan si deg dette: Du svever i største livsfare. En test har blitt igangsatt, og de valgene du tar vil være avgjørende. Jeg vil at du skal love. Du må være modig.»
En test? Joda, jeg skjønner jo at Randgrid vurderer meg. Livsfare er vel å overdrive. Kajsa er naturligvis redd for sjefsfittas autoritet. Det er jo hun som må bære konsekvensene når de ankommer tilbake på barnehjemmet.
«Det blir lett,» sier jeg og blotter skarpe hjørnetenner for å smile. «Jeg er alltid modig.»
Plutselig gripes jeg, og min hals knuges av en pikes arm. Torskoppen velter og treffer gresset. Leppene våre finner hverandre over huskene. Det er lenge til soloppgang, men verden eksploderer i strålende varme og svimlende hetebølger. Vi gisper og kysser som om det er dette som egentlig er å puste. Og jeg forstår: Ja, det er det. Hele livet har jeg gått rundt som en levende død, uten å puste mot en annen. Nå har jeg Kajsas lepper, hennes munn, hennes kjærlighet, og jeg slipper ikke taket. Hendene mine søker febrilsk over hele den smekre kroppen. Jeg vil ta innover meg alt på en eneste gang. Hun klynger seg fast og hindrer full bevegelsesfrihet.
«Åh,» ånder Kaja og blottstiller den hvite halsen. Dit ned finner jeg til og tar inn duften og smaken av bare bløt hud, et av kroppens mest sårbare steder gjort tilgjengelig. «Åh! Åh! Åh!»
Det er på denne høyden av Kajsas vellyststund at avbrytelsen kommer i form av en stemme:
«JASSÅ JA!»
Straks hardner blikket mitt, selv mot en pikehals, og jeg skyver meg langsomt ut fra det intime stedet jeg har vært for å vende meg i avbrytelsens retning. Ikke vanskelig å gjette. Der står Berit med hendene på hoftene, som en slags konfronterende Pippi Langstrømpe. Litt i bakgrunnen står Line, som observatør til oppgjøret som nå skal komme. Ja, fordi tiden har kommet for endelig konfrontasjon, og her akter jeg ikke å vike. Kajsa og jeg veksler blikk, og hun nikker. Det er alt jeg trenger å vite. Jeg reiser meg for å møte denne nattens nemesis. Vinner jeg her, har jeg beseiret alle.
saksyndig 