Ukraina er truleg verdas mest korrupte land, om ein då kan kalle dette landområdet for eit land i det heile. Sjølv lenge før Maidan-kuppet var Ukraina kjent for korrupsjon i ei grad som fekk bananrepublikkar i Afrika og Sør-Amerika til å raudne av skam. Ein annan ting Ukraina var kjent for, var postordrebrurer: ein kunne bokstavleg tala kjøpe ei ukrainsk dame, som då fekk opphaldsløyve i Noreg (gjerne med heile slekta på slep, som den uvetande mannen då møtte fø på). Det var òg godt kjent blant folk flest at fattige ukrainske åleinemødrer selde babyane sine til høgstbydande barnlause i Vesten. Då Russland «invaderte» Ukraina i 2022 etter lang tids provokasjonar frå NATO og Vesten, hadde landet vore ein fallert stat so å seie sidan oppløysinga av Sovjetunionen. For å strø salt i narrativsåret, har landet den største samlinga av nynazistar i verda, der dei alle hyllar og set opp statuar av nazikollaboratør og landssvikar Stepan Bandera.

Med denne historiske konteksten i minne, kjem det difor ikkje som noka overrasking at propaganda frå Kiev-regimet prøver å dytte folkeopinionen over i støtte av denne flaue vitsen av eit kokainklovn-regime. Zelensky si nylege utskjelling av europeiske leiarar (som saman med USA har gjeve tosken milliardar på milliardar i støtte til den meiningslause krigen) er sannsynlegvis strået som knekkjer kamelens rygg. Den politiske leiinga i Ukraina er ei samling løgnarar, tjuvar og nynazistar, som fyrst og fremst vil grafse til seg so mykje bistandsmidlar som mogleg. Folket blir plaga, trakassert og likvidert, og er utpinte og lutfattige. Dei fleste som har flykta har forståeleg nok ingen intensjonar om å vende tilbake.

Situasjonen i Ukraina er ikkje berre ein krig med våpen og soldatar, men òg ein informasjonskrig. Det er i den illegitime presidentens interesse at Vesten støttar hans tiggarferder, kokainavhengigheit og hans ambisjonar om å ofre mesteparten av det ukrainske folket på slagmarka. Alle som kjem med rettmessig kritikk av dette de facto folkemordet blir stempla som russisk-vennlege. Alle skal støtte Zelensky og Kiev-regimet, elles…

Det ukrainske propagandaapparatet har no fått med seg at ikkje alle media i Vesten støttar kokainklovnen og hans påståtte kamp mot «fienden». Før lesaren reagerer på min bruk av ordet propaganda for å skildre ukrainske media, so er dette meininga til bortimot alle russisktalande ukrainarar som eg personleg kjenner. Eg er einig med dei.

26.januar 2026 publiserte Derimot ein artikkel der redaktør Knut Lindtner skriv at den ukrainske nettavisa Espreso Global omtalar Derimot og Steigan. Omtalen er ikkje akkurat flatterande. I Derimot sin kommentar til den ukrainske artikkelen står det å lese:

«Den ukrainske nettavisen Espreso Global har nylig publisert en artikkel der Derimot.no og Steigan.no blir omtalt som formidlere av det avisen karakteriserer som Kreml-vennlige narrativer om krigen i Ukraina. Artikkelen inngår i en bredere kartlegging av informasjonskrig slik den forstås fra ukrainsk side.

For Derimots lesere er dette neppe oppsiktsvekkende. At et ukrainsk medium, som selv er part i krigen, tolker vestlige systemkritiske stemmer gjennom et sikkerhetspolitisk filter, er i stor grad forventbart.»

Og vidare:

«Siden 2022 har ukrainske myndigheter og medier behandlet informasjonsstrømmer som en del av krigføringen. I dette perspektivet blir ikke bare russiske statsmedier, men også utenlandske kommentatorer, alternative medier og regimekritiske analyser vurdert ut fra om de svekker vestlig støtte til Ukraina.

Espreso-artikkelen legger til grunn en forståelse der kritikk av NATO, EU eller vestlig militær støtte ofte tolkes som indirekte støtte til russiske interesser. Bruk av russiske kilder og avvik fra vestlig konsensus blir dermed presentert som mistenkelig i seg selv.

Artikkelen dokumenterer ikke direkte samarbeid mellom norske nettsteder og russiske myndigheter, men bygger sin vurdering på språklige likheter, kildebruk og politiske perspektiver.»

Derimot stiller med rette spørsmålet om bruk av russiske kjelder i seg sjølv er propaganda. Kan ein kritisere vestleg utanrikspolitikk utan å bli tolka som støtte til ein krigførande motpart? Kven definerer i so fall grensa mellom uavhengig analyse og påverknadsoperasjonar?

Kommentaren konkluderer:

«Saken illustrerer hvordan krig ikke bare handler om våpen, men også om språk, definisjonsmakt og tolkningsrammer. Når kritikk av maktstrukturer blir lest som fiendtlig påvirkning, innsnevres det offentlige rommet.

For lesere som er opptatt av ytringsfrihet, kildekritikk og uavhengig analyse, gir den ukrainske artikkelen derfor et nyttig innblikk – ikke først og fremst i Derimot, men i hvordan krig endrer måten informasjon vurderes og klassifiseres på.»

Originalartikkelen (på engelsk) kan lesast her. Derimot si omsetjing av artikkelen kan lesast i nemnde artikkel. Her følgjer nokre representative utdrag frå dette propagandastykket:

«To norske nettsteder, Steigan.no og Derimot.no, sprer systematisk russisk propaganda om Ukraina til over 200.000 månedlige lesere.

Undersøkelsen ble publisert av Insight News Media.

Nye funn viser at disse plattformene fungerer som sofistikerte distribusjonskanaler for Kreml-tilpassede narrativer. De bruker norsk språk og anti-etablissement-retorikk for å gi legitimitet til russisk statlig budskapsformidling om krigen i Ukraina.»

Og vidare:

«Steigan.no og Derimot.no har utviklet seg til sentrale distribusjonspunkter for narrativer som ligger tett opp mot Russlands offisielle budskap om Ukraina, NATO og vestlig politikk.

Innholdsanalyse avdekker et gjennomgående mønster: Ukraina fremstilles som illegitimt, EU og NATO utpekes som de reelle aggressorene, og russiske overgrep blir enten benektet eller tillagt ukrainske styrker. Nettstedene fungerer som en repeterbar desinformasjonskanal: man velger et Kreml-narrativ, pakker det inn i norsk anti-elite-språk, siterer russiske statlige kilder som fakta, og legger til en emosjonell krok tilpasset deling.»

Grunnen til at vi veit om denne artikkelen frå ei ukrainsk «nettavis», er at ein person ved namn Orm orm 22.januar sendte redaktør Lindtner ein e-post som tipsa om saka. Vedkomande er nøyaktig like høfleg som ein kunne forvente frå nokon som sluker det vestlege narrativet rått:

«Hei Knut, din lille russerhore, og Putin-elsker! Nå skriver de om deg i ukrainske medier, tipper du svetter ganske bra nå? Det burde du! FAFO [fuck around and find out; Saksyndig an.]. Fy faen for en patetisk rotte du er.»

Lindtner skriv som kommentar i artikkelen:

«Nå ser jeg bort fra utskjellingen, så forteller e-posten at vi har truffet en «nerve» hos en del mennesker, også i Norge, men det visste vi fra før av. Det er derfor vi driver på med publisering. Vi ønsker å skape engasjement og dermed følelser. Meldingen forteller at vi i stor grad har lyktes med det.»

Og avslutningsvis:

«Jeg må si at på en måte opplever det som litt smigrende å bli omtalt på denne måten og vil takke Orm orm (hvem det nå er) som tipset oss om denne saken selv om vedkommende ikke er særlig fornøyd med virksomheten vår.»

I ei tid der scenenekt (kansellering) og sensur er hovudregelen, kan ein trygt fastslå at all merksemd er bra merksemd. Men den ukrainske propagandaavisa kunne jo fint ha nemnt Saksyndig i same slengen!