Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
Fullmånenatten er myk og vakker og av stjerner besatt, og det gjør min kval større, slik jeg ønsker det. Hvis jeg skulle falle og tape, la det være i ekstatisk lidelse! La meg gråte og rase! Nordmenn er et snusrasjonalistisk folkeslag og nekter seg enhver følelse med mindre den er sosialt godkjent eller innenfor en innsnevret rasjonell ramme, og det er deres store feil. Ikke rart de har sår på sjelen og at gudinnen Psyke har flyktet, erstattet av en jødegud. Sånn er ikke jeg. Sånn vil jeg ikke være. Jeg nekter meg ingenting, meg som verden har nektet så mye. Hvorfor skulle jeg? Jeg akter ikke å forhandle om mine følelser eller få definert min fortvilelse, bare for å passe inn i kategoriskjemaet til en eller annen svekling, så han kan kjenne seg trygg innenfor et eller annet selv-refererende system, noe som er definisjonen på galskap. Forstand, jeg forbanner det. Fornuft, jeg forlater det. Formål? Av slaget har jeg aldri hatt.
Derfor har jeg gått i blinde inn i vegetasjonen, og derfor klyver jeg opp blant grenene, for å få fred, for å individuere. Ned med alle forbannede kollektiv, også denne. Jeg er meg og ikke deg. Mine følelser og tanker matcher ikke dem. Til det var jeg altfor edel. Hvorfor tror du gullet må holde seg skjult der iblant grusen? Hjertet mitt har stupt for mange ganger, til det fløt i tomrommet, til det begynte å fly, og nå, sittende på en gren, løfter jeg hodet og tar inn frihetens første åndedrag. Jeg har forlatt alle andre mennesker og er meg selv, endelig. Frigjort, som en fugl falt fra redet, gjennom sorg.
Øverst i trekronen får jeg øye på to feer som i undring ser på meg fra skiven av fullmånen. Øynene deres er skråstilte og alveaktige, ansiktene korte og katteaktige, litt som Nathalie Dormer da hun var ung, eller skapninger skjermet av urtidens mystikk, slik vi alle burde være for å forbli udefinerbare. Noe bark faller, fordi de griper så hardt.
«Dette er vår verden! Du kan ikke være her! Kom deg ned! Kom deg ned!»
Silhuettene deres tar til å kravle i min retning, opp ned og med ansiktene først. De strekker seg frem og søker, insektvingene dannende truende former, barnaktige hender rukket ut. Der ser ut som de kravler like ut av månen. Jeg svarer ikke, men forsøker å unngå dem, fordi jeg vil at dette skal være min verden også. Så rundt stammen svinger jeg meg, mens feene følger etter, de skråstilte øynene søkende og lysende med begjær, de små nesene snusende i natten. Til slutt, når et nytt sett med grener uteblir og de kommer for nære, gjør jeg et sprang og befinner meg knitrende i en ny trekrone.
«Han er i grenene! Han er i grenene!»
Det er flere feer. De er overalt. Ansiktene deres stikker frem fra hver trestamme. Nedenfra og ovenfra kommer de. Kamuflert med løv eller innhyllet i stjerner. Langs skogbunnen foregår en drivende jakt fra raslende, bare føtter. Men en ting har de ikke påberegnet, og det er hvor sterk jeg er, og hvordan dette er domenet min rase ble født inn i. Nye sprang, noen rett inn i nattemørket foretatt i blinde. Hender og føtter finner alltid grep rundt en stamme, eller armene svinger meg langsetter et sett med grener. Jeg omgår og unngår, unnflyr og skyr, så jakten varer lenge. Jeg kan høre deres kallerop, merke deres glupske lyst, og jeg er rask i natten. Nå skyter jeg fart, farer opp trestammene til de høyeste kroner for å nå månen. Noen ganger er det så vidt ikke nappende hender får tak. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at de vil kaste meg ned, får de muligheten. Fra andre trekroner speides det, og stammen jeg befinner meg på omsirkles av en krypende kongregasjon som beveger seg oppover i en stigende, vinget spiral. I siste øyeblikk kaster jeg meg inn i natten atter. Finner et grep, som glipper, og jeg faller inn i en gren, som knekker, til en lav gren jeg endelig kan holde fast i, noe fortumlet, fordi jeg i flukten har foretatt en avsindig tumleferd. Det er for sent. Noen fra bakken har fått fatt i meg, og flere kommer til.
«Jada! Jada! Jeg slipper!»
Så jeg slipper og lander i en sirkel av de katteaktige bevingende, som stadig vokser i antall, nå som greninnvånerne kommer ned i knitringen og brakingen fra fallende småkvist og virvlende skyer løv.
«Du er vår! Du er vår!» synger koret. «Vi har fanget oss en mann, og med han kan vi gjøre hva vi vil!»
Frekke hender griper, og jeg forstår at de forsøker å få meg ned i bakken. Det vil jeg ikke ha noe av. Så jeg dytter tilbake og slår hendene deres vekk. De gir seg ikke.
Det mine små venninner glemmer, er at de verken har huggtenner, klør eller horn, og at jeg er en mann. De har ikke noe særlig til våpen å bruke, mens jeg har vilje og muskler og ungdommens kraft. Så jeg river meg fri og bykser ut av sirkelen.
«Dette er mot reglene!» klager en spesielt aggressiv fe.
«Og hva slags regler er det?» spør jeg, mens jeg tar imot utstrakte hender. Jeg bruker momentum mot overfallet, drar til meg vesla og bøyer henne frem. Vipper opp ballkjolen for å avdekke en avrundet rumpe bak en blå truse, og gir henne noen drabelige slag med flathånden. Det er tilfredsstillende å kjenne sammenstøtene forplante seg gjennom myk hud. Hun setter i et pikeskrik og høster hjelpen fra sine medsammensvorne, som kommer stormende til og frir henne fra min barbariske omfavnelse. De gir seg fortsatt ikke, og sirkelen omkring meg er ikke brutt, den har bare blitt videre. Stadig angriper de og gjør utfall og svinger unna sine hofter hver gang jeg vil gi rumpene deres et klaps. Anslagene kommer fra alle retninger, og jeg får et svare strev med å forsvare meg. Hendene deres søker og napper. Noen forsøker å bite når fingrene mine kommer for nær.
«Det er regelen! Det er regelen! Du er vår nå! Overgi deg eller ta følgene!»
«Jeg bryr meg ikke om noen regler! Ikke er dere sterke nok til å vinne!»
«Da er du en dåre! En dåre, sier vi! Ser du ikke at alle er festet til et bånd!»
«Det ser ikke jeg!»
Problemet med en for vid løkke og en sirkel som er drevet og skremt bort, er at det kan finnes en åpning, og av slaget er jeg ekspert i å bruke. Jeg ser mitt snitt et sted de ikke har dekket, gjør en finte og løper i den retningen. De setter i frustrerte skrik da de forstår at jeg slipper unna. Ikke er de raske nok til å ta meg igjen heller. Litt for brede hofter sørger for det, hunkjønnets handicap, båren av deres barnefødende kraft.
«Nå blir det bare verre!» roper kollektivet. «For gjelden må bli betalt! Vi fanget deg, og derfor eier vi deg, og gjelden må betales!»
«Lykke til med å kreve den inn!» stønner jeg, alt mens jeg jogger. På vei ut av skogholtet passerer jeg huskene. Der har to feer krøpet inntil min veltede Torskopp, og med ansiktene sammen veksler de på å slikke i seg innholdet. Tunger og lepper spiller over det nektede honningbrygg. Allerede kan jeg se dem vokse og næres, bli noe annet i nattens mulm. Hastig griper jeg koppen på min ferd og ser deres rasende åsyn, idet stedet forlates. I meg bor en visshet. Dette vil ikke tilgis, og det vil bli en følge, men jeg vet ikke hva og når.
*
Returnerende til fellesskapets midtpunkt finner jeg setene tomme. Kun en enslig fe er tilbake. Frøkna med fargebøyler i håret, som på et tidspunkt befant seg med hodet godt plassert i fegudmors favn. Knelende stirrer hun nå lengselsfullt mot mjødbollen, og bare de allestedsnærværende ildfluene holder henne med selskap. De med har fattet viktigheten av gudedrikken. Nåja, det skal du jo være rasjonalist for ikke å fatte. Eller være som den gjengse nordmann … De som ga bort landet sitt fordi noen sa det.
«Jeg har privilegiet. Det har ikke du,» sier jeg og dypper sølvkruset like i bollen ned, bikker hodet tilbake med et tilfreds stønn, idet drikken søtner munnen. Mer! Mer av alt! Det er mitt bud. Nekter meg intet, tillater meg alt, kjennetegnet på det store liv.
«Det betyr at jeg har alt å vinne, og du har alt å tape,» sier feen.
«For så vidt rett. Trellene taler, det er et trellespråk.»
«Du har ikke noe språk i det hele tatt for det som skal skje.»
En liten kverulant, det der. Selvsagt har jeg et språk. Jeg er Oratores, av de som taler, bare ikke en prest, men en skald. Visste du at kristne prester og keltiske bards var dødsfiender på et tidspunkt, fordi de kjempet om de samme ressurser og kongens gunst? Prestene vant og med det ble verden fattigere. Det minner meg om at jeg burde drepe en prest en dag. Vel, allerede har jeg overfalt en prest. Som barn fikk jeg en snøball til å eksplodere over ansiktet til sognepresten, idet han var på sin daglige spasertur. Stjernetreff! Det var for de gamle bardene! Krigere og poeter i ett, som det skal være, idealet til vikingene.
Nå husker jeg en tekst jeg en gang skrev:
Grunnen til at du tror på Gud™
Enkelt … Fordi du er en anspent kontrollfreak …
Du er en av de som vil kontrollere andre
Hvilket betyr at du tenker lineært
Du forlanger regler og barrierer og kategorier, du krever at alt skal plasseres trygt i en boks
Du føler deg truet av andres mulighet til å gjøre nøyaktig som de vil
Det gjør deg avsindig å se andre bryte dine forestilte regler … og hver gang ender du selvsagt i fortvilelse. Når du ytterligere nok en gang forstår at du ikke får lage regler for alle oss andre
Du er en følger …
… Og det er ikke et kompliment
Du er ikke en fritenker
Du er ikke av den kreative typen
Du foretrekker hunder fremfor katter
Jeg vedder på at du HATER katter …
Og om du fant en kvinne til å ha sex med den patetiske ræva di (høyst usannsynlig) så ville hun ombestemme seg. Du tvinger jo regelskjemaet ditt på henne også
Javisst …
Du er ukul
Og ukule folk tror på gud
Men for helvete, er det meg selv jeg snakker om her? Å skrive er å gi sin egen tilståelse. Hvis jeg har felt dom over meg selv, må jeg gjøre botsgang og siden tilgi. Det er på tide å få seg fitte. Kvinnen representerer den eneste tilgivelse som er å finne, nemlig den ultimate bekreftelse. Alt annet er meningsløst, bortsett fra pupper, hofter, lår og en spretten rumpe … og endeløst, bare endeløst med fitte. Ja, ja, minsanten!
Plutselig blir jeg omfavnet bakfra. Det er Iselin. Samtidig løfter Randgrid en kvist bort fra håret.
«Savnet oss?» spør de.
Egentlig gjorde jeg ikke det.
«Intenst,» svarer jeg.
Feen får beskjed om å finne en hårbørste og forsvinner raskt. Hva skal de med den midt på natten? Og selvsagt kunne de ikke hente den selv når de først var borte.
Damene finner sete.
«Gi meg et dikt,» sier Randgrid.
«Igjen? Du krever mye.»
«En poet må fungere under press. Hva hvis en dronning krevde det og fikk deg halshugget hvis ikke?»
«Ærlig talt, vi lever ikke i en fantasyroman.»
«Som nå,» sier hun og smiler.
«En annen feil du gjør, sønn, er at du venter på det perfekte,» sier Iselin. «Legg fra deg tanken om det optimale øyeblikk, fordi det ideelle finnes ikke.»
Tvingende press fra alle hold. Så jeg får vel føye meg. Etter å ha svelget honning tankefullt, graver jeg i minnet.
«Det må bli på engelsk denne gangen. En jeg kjenner kaller diktet The Goblin Poem.»
Jeg kan en ting eller to om det performative. Så jeg vil ikke fremføre sittende med bena i kors. Da jeg reiser meg, kjenner jeg hvordan plankene virker ustø. Brått hopper jeg så høyt jeg kan og spinner på nedferd hele veien rundt. Plankene treffes med et dunk. Føttene har landet nøyaktig hvor de var.
In shadows I lurk, with a mischievous grin,
Small and sly, causing trouble within.
My ears are pointed, my eyes gleam at night,
In tales of old, I’m a trickster’s delight.
Jeg bukker. Først mot Iselin, så mot Randgrid. Damene klapper. Etterpå ser jeg at Randgrid blir sittende og tenke med hånden under haken.
«Javisst. Jeg liker det.»
«Takk, fegudmor. Det betyr mye.»
«Som lønn skal du få høre en hemmelighet.»
«Din gunst er aldeles overveldende, gudinne.»
«Det du ikke vet er at i natt er jeg ulven, og du, du er et lam.»
Øynene betrakter med intensitet. Brått setter hun i et glefs, noe som får meg til å skvette.
«Jeg kommer til å sette tennene i deg, du vesle. Fordi du har allerede provosert meg mer enn du tror.»
«Ikke skrem barna,» sier Iselin.
Milde himmel så morsomme de er.
saksyndig 