Det har i Noreg sidan 1970-talet funne stad ein stadig meir uansvarleg innvandringspolitikk som vart lansert av «landsmoderen» Gro Harlem Brundtland. Dørene har i praksis stått opne for lykkejegerar, kriminelle og uintegrerbare individ. Dette er ein bevisst strategi frå høgste hald, der målet er å overvelde velferdssystemet, destabilisere Vesten og på sikt skifte ut den kvite befolkninga med meir servile folkeslag, som med glede stemmer på partia som fekk dei inn i dette velferdsparadiset.

I lang tid har Noreg blitt overfløymt og overvelda av endelause hordar av flyktningar – reelle og falske. Dei søte politidamene på Nasjonalt ankomstsenter i Råde har registrert vel 100 000 frå Ukraina åleine, og dette er berre toppen av isfjellet. Dei som ikkje får avslag på asylsøknaden av Utlendingsdirektoratet (UDI), får tildelt ein kommune av Integrerings- og mangfaldsdirektoratet (IMDi). Målet er geografisk spreiing, slik at det ikkje skal dannast gettosamfunn – noko som skjer likevel, frå Kristiansand i sør til Hammerfest i nord.

På papiret ser dette gjævt og storhjarta ut, men i realiteten fungerer ikkje innvandrings- og integreringspolitikken. Det største problemet er at ikkje mange nok innvandrarar lærer seg språket og får seg jobb. Dei blir ein del av den passive økonomien, der dei – utan å kunne eit ord norsk – mottek absurde summar frå Staten, og gjer lite anna enn å hengje på kjøpesenter og køyre rundt i mistenkjeleg dyre bilar. Sjølv etter tjue år i landet må dei ha hjelp av tolk i all kontakt med det offentlege. For lokalbefolkninga er slike uintegrerbare individ ein pest og ein plage, og mange er i tillegg kriminelle som stel, valdtek og (i ekstreme tilfelle) myrdar innfødde nordmenn. Dei få som snakkar ut om dette alvorlege samfunnsproblemet blir stempla som rasistar og fråtekne jobb, karriere og eit normalt liv.

I eit innlegg publisert på iNyheter 26.januar 2026 set Geir Ugland Jacobsen, partileiar for Noregsdemokratane, søkjelys på denne ineffektive og uansvarlege politikken. Nyleg kom AP med løfte om ei mogleg innstraming i økonomisk støtte til immigrantar «for å få fart på integreringen». Dette har i Jacobsen sine auge null truverd, og er altfor lite, altfor seint.

Jacobsen skriv:

«I mange tiår har norsk venstreside, dominert av AP, med tidlig støtte av SP, vært pådriver for en avgivelse av suverenitet og en fatal befolkningsutskifting uten demokratisk forankring.

‘Borgerlige’ Høyre, Venstre og KrF har med tiden også hengt seg på.

Sågar FrP ga etter for uansvarligheten, da partiet satt i regjering i syv år med H, tidvis med støtte fra KrF og V, og hadde både finansministeren, justisministeren og energiministeren.

APs og det øvrige politiske etablissementets dominerende kontroll på offentlig byråkrati og media, har medført at denne nasjonalt destruktive politikken har fått pågå relativt uforstyrret.»

Dette er ikkje berre eit norsk problem. Jacobsen skriv vidare:

«Den norske politikken er veldig lik og synkron med den politikken som er blitt ført i Europa ellers, av ledende sosialistpartier og etter hvert feige borgerlige partier. Sverige og England er de verste eksemplene – tett fulgt av Frankrike, Tyskland, Nederland og Belgia.

Det er klare indikasjoner, blant annet gjennom lekkasjer fra britiske Labour, på at hovedmotivet for politikken har vært å styrke den sosialistiske maktbasen gjennom import av velgere som bestikkes med folkets penger til å stemme sosialistisk. Disse velgerne er nå så mange, at ingen ‘gammelpartier’ tar sjansen på å opponere mot politikken. Selv FrP vakler.

Nå er det borgerkrigslignende tilstander i mange land pga. ghettofisering, kriminalitet og kamp om ressurser, som igjen har sin bakgrunn i omfattende uintegrerbar immigrasjon, samt annen overnasjonalt koordinert og samfunnsnedbrytende politikk, som eksempelvis. ‘Det grønne skiftet’.

Den folkelige oppstanden mot den fatale politikken blir konsekvent diskreditert, tåkelagt eller skjult av norske hovedstrømsmedia. Politiske partier som tar til motmæle på demokratisk vis, blir utelukket fra debatter, og deres innsats for stortingsposisjon blir konsekvent sabotert av etablissementet.»

Det må sterkare lut til enn kutt i sosiale velferdsytingar. Norgesdemokratane meiner at asyl- og flyktningpolitikken «må skjerpes radikalt». Saksyndig er einig i dette. Noreg har blitt verdas sosialkontor, der alt som kan krype og gå kjem i endelause hordar til Råde, blir registrert som «flyktningar» og stort sett får alt dei peiker på av velferdsytingar. Berre eit mindretal har sidan 1970-talet hatt legitimt krav på opphald i landet:

«Norske politikere og byråkrater har tillatt en innvandring som er totalt ødeleggende – blant annet under henvisning til internasjonale forpliktelser som Norge slett ikke har.

Av de mange hundre tusen immigranter som har fått opphold i Norge siden ‘innvandringsstoppen’ ble vedtatt i 1975, har kun et mindretall hatt legitimt krav på opphold i Norge, og enda langt færre på statsborgerskap og livslang offentlig forsørgelse av seg og sine etterkommere.

Svært mange kommer med en oppdiktet historie eller uten identifikasjon, ofte via andre førsteland (ref. ‘førstelandsregelen’ i FNs flyktningkonvensjon). En stor del av dem som får opphold, reiser på stadige besøk til landene de hevder å ha flyktet fra, eller avslører på annen måte at de har fått opphold basert på løgn.»

Vi hugsar alle dei sokalla «skjeggebarna»: påstått einslege mindreårige som i røynda var vaksne menn. Norske, kvinnelege politikarar fekk nok dømmeevna alvorleg svekt av desse folka sin naturlege sjarm og utsjånad (!) – det var akkurat slik det såg ut frå mi side.

Jacobsen peiker på eit anna særs viktig poeng i innvandringsdebatten:

«Det er også verd å merke seg, at ingen har krav på permanent opphold, om de kvalifiserer til betegnelsen legitim flyktning eller asylsøker. De har krav på beskyttelse så lenge det er nødvendig, men så skal de etter FNs intensjon ut.»

Heimsending må ifølgje Jacobsen vere regelen, elles «vil det vestlige flyktningsystemet kollapse». Faktum er at det ikkje berre er flyktningsystemet som vil kollapse, men heile det vestlege velferdssystemet. Eit einsleg individ kan ikkje gje pengar til alle verdas tiggarar; individet vil bli raka fant ganske raskt. Oljefondet skal ikkje brukast til å gje millionar av lykkejegerar frå Den tredje verda eit liv i overdådeleg rikdom, det skal brukast på det norske folket. Det er våre pengar, og det er våre landsmenn som har ofra liv og helse i Nordsjøen sidan 1970-talet for å hente ut denne livsviktige ressursen.

Heile EU er no plaga av endelaus innvandring:

«EU-sonen opplever kontinuerlig stor, uberettiget og demokratisk usanksjonert innvandring fra uintegrerbare kulturer. Svært mange av immigrantene er uten kompetanse og integreringsvilje, og søker først og fremst lett tilgang på penger og velferd. De tar seg uhindret gjennom Europa til de Schengen-landene som har de beste velferdsordningene, etter å ha entret sonen via EU-land med slapp grensekontroll og/eller naiv innvandringspolitikk.

Land som opponerer mot EU og selv sørger for egen streng grensekontroll, som eksempelvis. Polen og Ungarn, unngår de enorme problemene som følger med inkompatibel immigrasjon, men opplever da kritikk, trusler og sanksjoner fra EU.»

Om ikkje denne uansvarlege innvandringspolitikken stoppar, vil Noreg bli «overbefolket, ruinert og ødelagt av den stadig tiltakende flodbølgen av uintegrerbar immigrasjon fra til dels imperialistiske og sterkt selvhevdende kulturer». Ingen ved sine fulle fem burde ønskje ei slik utvikling. Norsk identitet, språk og kultur er i stor fare. Den einaste løysinga på dette uføret er det etter kvart sterkt kontroversielle ordet remigrasjon:

«Norge har passert ‘point of no return’, og kommer ikke utenom en snarlig og omfattende satsing på remigrasjon, om nasjonen skal bestå med sin velstand, trygghet, selvforsyning og umistelige natur, samt sine grunnverdier som frihet, demokrati, nasjonal suverenitet, solidaritet, identitet, kultur, språk, samlende tradisjoner og mye mer.

ND har en plan som umiddelbart vil gi stor reduksjon i kriminalitet og offentlige utgifter, samt bedre levekår for nordmenn flest, samt for de ærlige og tilpasningsdyktige immigranter som nå er i landet, og deres etterkommere. Vi vil også sørge for at det norske folk suverent skal eie og styre Norge i all fremtid.

Men det haster. Vi har ikke tid eller råd til å la oss sinke av prat og symbolpolitikk fra politisk korrekte stortingspartier med sviktende nasjonal lojalitet, som har vist at de er og blir en del av problemet.»