Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
«Jomfruhyl allerede? Så spennende!» Stormen av det som ikke er frøkenslag, men fegudmorslag, stiger til et rasende crescendo.
Full av bange anelser søker jeg tilflukt hos min mor. Jeg kunne like gjerne spart meg bryet. Øynene hennes er sløret under pikens oppmerksomhet, som nå har avdekket begge kvinnebryst og har det ene utplassert i sin munn.
«Du kan ikke la henne gjøre det mot meg. Ikke foran jentene. Det vil ydmyke meg fullstendig.»
Iselin slutter armen om pikens hode, som for å sikre den påtrengende hengivenhet hun er mottaker av.
«Kan du snakke med henne selv?»
«Jo.»
«Så kom deg vekk fra meg!»
Iselin løfter foten og langer ut. Det er bare så vidt jeg rekker å trå til side for sparket. Jeg tenker ikke. Jeg taler, slik skjellsordene brukt mot hunkjønn har pleid å være.
«Din forpulte hore.»
Iselin dytter piken fra seg. Nå ser to barbrystete kvinneskapninger på meg. Den ene undrende og meget ung, den andre har et slangeansikt.
«Si det til meg bare en gang til.»
«Jeg …»
«Prøv.»
Jeg snur meg og går mot Randgrid. Bedre en uviss skjebne enn den djevel som er sikker. Hun har for så vidt ventet meg. Straks jeg nærmer meg hennes personlige rom, setter hun i et glefs som jeg spretter unna for. Dragsuget er ikke til å motstå. Igjen nærmer jeg meg prøvende og må trekke meg tilbake for søkende tenner. Ved tredje forsøk finner hun buksehempen og drar meg til seg.
«Jeg skulle til å si at jeg ikke biter, men det er jo stygt å lyve.»
«Hør. Jeg kan ikke la deg rise meg. Du vet, personlig verdighet.»
«Vi gjør vel ikke noe du selv ikke vil. Hmm?» sier hun og knepper rolig opp en og en knapp på skjorten. Plutselig må jeg gispe, idet noe vått og kjølig treffer like under navlen. Det er spesielt å ha det brune håret, tilhørende en langt eldre person, til å bevege seg selvsikkert langs overkroppen. Da hun ankommer mellom brystet, klamper armene mine sammen på automatikk. Der skviser jeg henne hardt fast og må uforvarende stønne. Hun holder seg i ro mot brystgropen en stund.
«Jomfruhyl allerede? Så spennende!» sier hun da hun kommer frem. Smiler mellom de brune flekkene på ansiktet. Fingrene er på vei et langt mer intimt sted. Hun har alt løsnet hempen på buksen, som brått og kontant trekkes ned. På buksens nedferd treffer noe henne rett i ansiktet, så hun må rope ut i overraskelse. Gjenvinner snart nok fatningen og slutter fingrene elegant om penisen min.
«Unnskyld.»
«En etnisk norsk gutt ber aldri om unnskyldning for kroppen sin eller noe han måtte føle.»
Under nedsenkede øyenlokk betrakter hun det dunkende hodet med fornøyelse. Legger nesen helt inntil, former en «O» med leppene og blåser. Den kjølige strålen luft gjør at jeg er redd for at det skal gå for meg der og da. Randgrid drar tankefullt i meg en stund. I bakgrunnen har feene gitt seg i kast med sin egen dans. De tar hverandre i hendene og dreier rundt, ubekymret av synet av hva vi holder på med.
Ungdom er kjærlighetens sesong,
kjærlighet er så vår plikt,
hun alene som bruker det,
fortjener vel sin skjønnhet.
La oss være lystige,
nå som vi kan,
skjønnhet er en blomst, i forvitrelse foraktet.
Ungdom er kjærlighetens sesong,
kjærlighet er så vår plikt
La oss drikke og leke i dag,
vår er ikke morgendagen.
Kjærlighet med ungdom flyr hurtig vekk,
alderdom er bare sorgen.
Dans og syng,
tiden er på vinger,
livet kjenner aldri vårens gjenkomst.
La oss drikke og leke i dag,
vår er ikke morgendagen.
De danser og spinner med fargerike bånd i håret. Gir seg selv evig liv gjennom øyeblikket. Glem Jesus. Han er for sveklinger og perverse ørkeninnvånere. Man kunne like gjerne bo på en søppelhaug ved å holde seg inne med de meningene der.
«Nå skal vi skrive litt,» sier Randgrid. «Vet du hvordan?»
Jeg åpner munnen for å svare. Rekker det ikke, fordi hun løfter penishodet til munnen og kysser. Våtheten får en lynstråle til å feste seg permanent i roten. Hun legger hodet på pannen.
«Hva er første bokstav i navnet ditt?»
«Det er … det er L.»
Hun tegner en stor L fra pannen og ned med sitt eget spytt og avslutter ved haken, der hodet glipper til side og svinger fri.
«De neste bokstavene tar du,» sier hun og kysser penisen min på ny.
Så jeg skriver. Mellom hver bokstav mottar jeg et kyss. YSALV. På kryss og tvers av ansiktet hennes går nedtegningen i fukt. Y er først en strek over nesen, og hodet må løftes for å avslutte med djevelhorn. Buktende slangeaktig for S. A begynner og avslutter ved munnvikene, før streken kommer på tvers under øynene. En ny L, bare utført av meg. Seirende V markeres fra pannen og tilbake etter en skarp vinkel.
«Nå eier du meg.»
Hun klemmer hendene til rundt baken. Den stryker hun trøstende og varlig.
Et urgammelt instinkt har slått inn, og jeg dunker penis autorativt over Randgrids panne. Det er derfor konger bærer septer. Jeg ser etter muligheter. Vil det være mulig å smette den inn i munnen hennes med en eneste gang? Vil hun la meg gjøre det?
Svaret blir meg gitt, men ikke på måten jeg ventet.
«Du vet, alfabetet er en semittisk oppfinnelse og er derfor ikke gyldig. Du måtte ha brukt runeskrift for at båndet skal bli magisk. Så derfor …» Hurtig som en jaktende øyenstikker har hun grepet nakken fatt. Det finnes ikke motstand i kroppen. «Eier jeg deg.» Nådeløst presses jeg ned i hennes kjolekledde favn. Penisen forsvinner et sted mellom lårene, hvor den omsluttes av mykt tøystoff.
«Det er jeg som er forvalter av seier på slagmarken!» erklærer hun og løfter hårbørsten som et våpen. Det ydmykende i stillingen forsterkes bare av at baken er hevet over resten av kroppen.
Det ender brutalt. Langt mer brutalt enn det hun utførte med hårbøylefeen, og verre enn noen forelder har gjort mot et barn, med mindre det var snakk om rent hat. Hva dette er vet jeg ikke, men børsten svinges med full makt. Sammenstøtene ljomer mot baken og får huden til å vibrere i smerte. Jeg stønner, protesterer og skriker, uten at det har noen effekt annet enn å kanskje forsterke anslagene. Jeg ender som hårbøylefeen og må klamre meg fast til Randgrids lår. Det gjør så vondt at jeg glemmer tanken på tilskuere og en allestedsnærværende ydmykelse. Stormen av det som ikke er frøkenslag, men fegudmorslag, stiger til et rasende crescendo. Smerten øker til den virker utålelig … og løsner. Jeg åpner munnen og roper ut … i den sterkeste utløsning jeg noensinne har hatt. Det varer og varer, mens jeg rugger og skyter det jeg har innenfor de sammenklemte lårene. Randgrid merker det og tar en liten pause for å vende seg mot tilskuerne og le. Da jeg vipper ned og blir hengende utmattet på ansiktet, fullfører hun seansen med noen nye byger tuktende slag. Rundjulingen får sin logiske ende over min ende, idet et spesielt voldsomt rapp knekker skaftet på hårbørsten og sender den flyvende inn i natten.
«Kom deg opp. Si takk.»
Hun kaster meg av som en hest ville gjort rytteren. Jeg lander på en mishandlet bak og greier bare så vidt å reise meg.
«T-t-takk.»
Først nå demrer det at jeg må dekke meg. Buksen er et sted der nede, så den drar jeg på. Skjorten er åpen og henger og slenger om brystet.
Randgrid reiser seg foran det bivånende publikum og løfter frem folden i sin purpurkjole for alle å se, hvor jeg har etterlatt så mye sæd at det ser ut som noen har knust ti egg der inne med knyttneven.
«Kveldens første tributt! Et æresmerke!»
Applausen runger som ved en sceneforestilling.
«Og …» Randgrid snur seg. Ved baken er det tydelig at den samme sæden har flommet igjennom minst to lag med stoff. «Både foran og bak. Dette skal jeg beholde natten igjennom, som en påminnelse!»
Applausen fortsetter. Jeg må simpelthen se. Blant de applauderende er min mor og Kajsa og Berit. Alle er de deltakere. Alle er de del av samme galskap. Hva med meg? Ikke bare er jeg del av furorene. Jeg var høydepunktet.
«Du ville dette, Lysalv,» sier Randgrid og blunker. «Og de ville vel le seg i hjel på stasjonen hvis du sendte inn en anmeldelse.»
«Saken er henlagt,» sier Berit med tilgjort politimannsstemme.
«På bevisets stilling,» sier Line. «Nemlig rumpa hans høyt til værs!»
Hysteriet og pikelatteren fortsetter å trille i lang tid der i hagen, stedet mellom lys og mørke, hvor kaos har gjort sin inntogsmarsj og nå råder, farlig, besnærende og stor. En tanke har slått rotfeste fordi den er sann og skal følge meg hele livet, utført med gjernings kraft for ærens skyld: Den beste sex er et offentlig anliggende.
*
Med feene sådant posisjonert kaster hun fintøyet virvlende gjennom luften, trekker ned trusene og dytter de avdekkede rumpene deres sammen med et audibelt klask. Iselins hode forsvinner et sted i bakkant, der med sine bakkantiner.
Verden går videre, men ikke for meg. Alt spinner, dreier og krenger. Jeg forsøker å ta meg sammen flere ganger, kanskje drikke litt videre. Det går bare ikke. Min styrke har tatt slutt for lenge siden og mitt liv står åpent, så en sylskarp smerte trenger inn. Så jeg reiser meg og vakler mot Randgrid, nesten helt i blinde.
«Ungspettet er ladet allerede, hva? Jeg har ikke nødvendigvis sagt at det blir noen omgang nummer to,» sier Randgrid, strengt formanende der hun sitter.
«Han vil ha den i nummer to,» sier en fe.
«Du blir nok pent nødt til å belage deg på å v … Åh!»
Jeg kaster meg inn i henne med hodet først. Etter det innledende sjokket tar hun meg imot, legger armene kjærlig omkring og finner plass til meg på setet.
«Ser man det, ja. Du har bare godt av å bli satt på plass noen ganger.»
Jeg synker gjennom endeløst med mykt og purpur kjolestoff, og får hvile mot brystet hennes. Der blir jeg liggende og riste. Ville lagt meg på fanget hennes, men det har jeg jo nedspermet.
«Så, så,» sier hun, stryker meg moderlig over håret og fletter fingrene våre sammen. «Jeg sa jo jeg skulle fange meg en alv. Trengte ikke engang å bruke garn.»
«De er lette å fange. Vanskelige å holde på,» sier Iselin.
«Det er derfor jeg foretrekker mennene mine i bur,» sier Randgrid.
«Er du sammen med en gorilla? Ja, du har jo alltid hatt en dårlig smak i menn.»
«Ikke snakk slik om sønnen din.»
For andre gang har hun tatt meg i forsvar. Når var det sist noen gjorde det? Jeg har venner som har slåss på mine vegne. Klubbet ned noen hoder som fortjente det, men det er en brutal form for kjærlighet som bare forekommer mellom menn. Ingen har noensinne forsvart meg med ord. Kajsa synes nok at jeg er troløs slik jeg holder på, både seksuelt og med min affeksjon, men jeg kan ikke hjelpe for det som har skjedd. Det er ikke som jeg planla alt sammen. Jeg har vist meg hjelpeløs mot den eldre kvinnens makt. Kanskje Kajsa til og med visste at dette ville skje? Hva var hun så redd for?
Iselin holder seg for så vidt opptatt. Fargebøylefeen har på et tidspunkt blitt fanget inn, og sammen med den sølvkronede tilnærmer de seg brystene til min mor fra hver side. De andre feene har roet seg og betrakter skuet knelende. Bollen er nesten tømt, og en av dem sender innholdet i flaskene som ble til overs klunkende nedi. Flasken hadde kork og vintrekkeren har jeg gjemt. Hvordan fikk hun åpnet uten noen verktøy å bruke? Her er vi sannelig ressurssterke. Svaret blir gitt idet hun griper neste flaske. Hun dytter simpelthen korken ned med en liten pinne. På den måten gir de seg tilgang til ytterligere noe å drikke, uten å trekke for mye oppmerksomhet.
Fingrene til Randgrid har gått over til å vandre hårets fulle lengde. Fra mitt omsorgsleie ser jeg hvordan min mor får sine to tjenestevillige terner til å stå opp og lene seg frem med hendene på knærne. Med feene sådant posisjonert kaster hun fintøyet virvlende gjennom luften, trekker ned trusene og dytter de avdekkede rumpene deres sammen med et hørbart klask. Iselins hode forsvinner et sted i bakkant, der med sine bakkantinner.
«Ah,» stønner den sølvkronede, pliktoppfyllende og verdig.
«Ah! Ah! Åååh!» kimer fargebøylefeen i, nærmest panikkslagen. Hun er tydelig ikke vant til den type nærkontakt, hvor en voksen dame har fjeset i baken hennes. Så forstår jeg. Min mor holder på med fingrene.
Guden som går gjennom livet mitt, taler. Det er en stemme som ikke er min. Noe av det beste i livet er å stikke nesen i baken på en ung pike. Stein, er det deg? Øy? Øy? Nei, jeg vet ikke. Jeg har møtt to guder. Odin og ham. Begge har forsvart meg mot vaksinene.
«Jenter, se på meg,» sier Randgrid og gjør en enkel gest med hånden. Straks vendes alle ansikter til de knelende feene i hennes retning. De tilnærmede feene er for opptatt til å merke noe.
«Sikker på at de ikke er under lavalderen?»
Lavalderen, ja. Den har blitt senket både en og to ganger etter at Norge tapte grensekrigen mot Russland.
Iselin kommer frem fra sitt intime oppholdssted.
«Jeg visste ikke at du var slik ei kjedelig fitte.»
«Det er jeg heller ikke. Men jeg trenger mine terner i natt. Alle av dem.»
«Åh, en eller tre kan du vel unnvære. Ingenting kan stoppe meg når jeg kjenner smaken av ungfitte.»
Iselin skal til å dykke tilbake til ungpikerumpene, men stanses i siste liten.
«Nei.»
«Si meg, forsøker du å provosere meg? Ikke vekk mitt raseri.»
De fremoverbøyde feene ser nå innstendig på Randgrid. Alle de andre feene har fortsatt vendt ansiktene i hennes retning, som en militær orden Mithrassoldater, bare at alle er hunkjønn.
«Jenter, se på meg,» sier Iselin, og straks ordene er ytret, vendes alle ansikter i hennes retning.
«Nei, se på meg,» sier Randgrid. Ungpikeblikkene svinger tilbake.
I mellomtiden ordner og danderer min mor bekledningen til sine intimpartnere og får dem til å reise seg. Løfter haken deres etter tur og ser dem i øynene med sitt kalde, kalde blikk.
«Jeg er på langt nær ferdig med dere to. Det håper jeg dere forstår.»
Sølvkronefeen og fargebøylefeen neier pent og slippes fri for å ta plass blant sine søstre. Ser forvirret i retning Randgrid. Min mor tar langsomt sete, og et velvitende smil rører ved leppene hennes.
«Pannen mot bakken. Nå.»
Blant sus og rasling settes feene i virksomhet. Skyndsomt iler samtlige bort til min mors hedersplass, og der, etter tur, strekker de ut sine armer, bøyer hodet mot plattingen og lar sine smekre bakender løftes.
Det går opp for meg at Randgrid har spent ut sitt fulle vingespenn, som blafres innbydende og skaper et dragende luftsus i lyset fra lokkende fargeglimt.
«Mine terner, mine terner, kom til meg!»
Det som må være de yngste av feene, den mildrosa og hun med bukkehorn, reagerer umiddelbart og reiser seg for å løpe mot Randgrid. Berit kommer etter og tar de forvillede om armen for å føre dem tilbake på plass. Alle andre blir liggende pal, og Berit gjenopptar selv sin submissive positur.
«Det var en fin maktdemonstrasjon. Du tar jentene mine fra meg.»
«Det gjør jeg.»
«Men du glemmer en ting.»
«Hva da?»
«Jeg har sønnen din.»
«Det kan forandre seg. Sønn, kom hit.»
Jeg nølte bare et øyeblikk for lenge. Det var nok til at Randgrid kunne feste grepet og legge leppene inntil øret med den mildeste stemme jeg har hørt.
«Bli hos meg. Bli.»
All kraft glir ut av kroppen, og jeg kollapser inn i armene hennes.
«Får jeg ham tilbake hvis jeg gir deg en fe?»
«Nei.»
«Ti?»
«Nei.»
«Så la oss forhandle.»
Endelig har jeg gjenvunnet litt av førligheten.
«Jeg synes ikke vi skal …»
Randgrid smiler. Hvor hun har fått tak i den, vet jeg ikke, men hun fester en teipbit over munnen min.
«Når kvinnen taler, tier mannen. Forstått?»
Hun løsner på teipbiten.
«Jeg t …»
Teitbiten festes. Brutalt gripes hodet, og jeg presses ned, langt ned, forbi favnen og lårene hennes, helt ned til plattingen. Kjolen slår på plass over synsfeltet og hun sprer bena, så jeg i knelende tilstand blir liggende og stirre rett inn i et nøttebrunt kjønn. Overraskende nok har hun sittet uten undertøy hele dagen. Duften av kvinnelighet er overveldende, og jeg må ta den innover meg, nå som jeg bare kan puste gjennom nesen. Bortsett fra denne sanselige overveldelsen, lytter jeg så godt jeg kan til stemmene deres.
«Du har tenkt det, har du ikke?»
«Selvsagt har jeg tenkt det. Ser det ut som jeg har 80 IQ?»
«Det var du som lærte meg det, tilbake i Texas. Det som vites, må utøves, ellers er det verdiløst. Iselin, har du gått tilbake på dine verdier?»
«Jeg tenkte det skulle skje på et senere tidspunkt. Litt mer forberedelse, litt mer modenhet.»
«Jeg tenker det skal skje nå.»
«Jasså.»
«Han blir slapp bare jeg rører ved ham. Har du gjort noe?»
«Nei, jeg fikk ham sånn.»
«Opprørsk, likevel underdanig. Reddsomhet til tross, modig nok til å sette seg opp mot kreftene. Dels bølle, dels poet, med en distinkt amoralsk disposisjon. Mange kommer til å elske det.»
«Jeg må fortsatt ha noe.»
«Iselin, ikke vær barnslig. Ternene mine kommer til å være opptatt. Det er du klar over.»
«Hva tilbyr du?»
«Jeg tilbyr meg selv.»
«Deg selv …?»
«Ja.»
«I så fall godtar jeg det.»
Kjolekanten løftes, og jeg mottar et sus av natteluft som tar bort den liflige kvinneduft.
«Vil du komme frem?»
Jeg nikker innstendig.
«Synd for deg, for det får du ikke.»
Kjolen smeller på plass. Kvinneduften kommer tilbake. Etter at den hånlige latteren har trillet en stund, trekkes jeg inn i Randgrids omfavnelse. Der oppe fjerner hun teipbiten og stryker meg varsomt over håret.
«Din mor,» hvisker hun, «gå til henne nå.»
Som ved en russisk fangeutveksling skrider jeg forbi de knelende skikkelser, baken og vingene det høyeste punkt på deres underkastede kropper. Straks min mor griper fatt i meg, tramper hun i plattingen, og alle feene løper hastig tilbake til kilden, sin fegudmor. På avstand kan jeg betrakte skuet. De kringsetter henne i en hengiven ring, ansiktene løftet, hendene klamrende som rekker til.
«Så, så, mine terner. Vi kan ikke holdes lenge fra hverandre. Det vet dere jo.»
Haker løftes, hoder klappes, trøst blir gitt, især til mildrosafeen og bukkehornet. Hva meg vedrører … Når blondiner møtes, kan tyngden av sollys støte sammen hardt. Jeg finner dominante hender og et isblått blikk.
«Det overrasker meg ikke at du er troløs. Det overrasker meg heller ikke at du lot deg manipulere av den …»
«Ja, hva skulle du til å si …?»
«Ingenting!» smiler Iselin til sin motpart. «I alle tilfeller, jeg tenker jeg tar kvelden nå. Jeg overlater til min sønn å ta min posisjon og være fekonge, for en stund.»
«God natt, Iselin,» sier Randgrid.
«God natt, Iselin!» erklærer feene unisont.
Min mor reiser seg. Romsterer hånden gjennom håret og kysser meg.
«Din rumpe. I mitt sete. Det blir vel spennende.»
«Åh, det er jeg sikker på,» sier Randgrid.
Mitt opphav forlater stedet. Tilbake er kun Randgrid og urovekkende blikk fra tolv skapninger som har vokst med natten og alkoholen.
saksyndig 