Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
Har blitt homset av Jesus og krav fra ytreverdenen, men dette er det eneste jeg vil holde på med. Puler som alltid fremover
Sparringen i form av ordkløveri lar ikke vente på seg. Prøvende først, men her går alle parter etter hjertet med sine stikk og støt.
«Så, hvordan er det å befinne seg i sjefsstolen?» sier Randgrid. «Uvant?»
«Det kan du si, men alt som er nytt er meg en fryd.»
«Såpass har jeg fått med meg. Tror du at du kan befale over jentene mine?»
Diplomati nå. Med kvinner må man veie sine ord, og høflighet varer lengst i så måte. Ikke for underdanig så hun mister all respekt, ikke for fremfusende så hun blir rasende.
«Det tror jeg, så lenge det er med din godkjennelse.»
«Godt svart! Kvelden stilner. Jentene trenger å hvile seg litt. Nå kan du samtale med meg, som jeg gjorde med Iselin. Har du blitt kjent med henne i tiden dere har hatt sammen?»
Litt av et spørsmål, all den tid det bare er noen måneder siden Iselin plukket meg opp, noe jeg også forklarer henne.
«Jeg tror ikke noe menneske egentlig kan kjenne et annet og at antakelsen om det er en illusjon. Dessuten er hun vanskelig å nærme seg. Lukket og reservert.»
«Bli så kjent med henne gjennom meg.»
Randgrid forteller. I studentdagene hadde Iselin jobbet som bibliotekar i en kort periode, en stilling langt under hennes kompetansenivå. Bortkastet tid for noen av hennes kaliber. En kvinnelig rektor hadde lagt henne for hat og forsøkt å få henne sparket. Iselin tok en grusom hevn. Hun lå med et styremedlem for hele det texanske universitetskomplekset. Snart stod begge uten jobb. Rektoren fordi hun fikk avskjed på dagen for en mindre forseelse. Iselin fordi hun sa opp og heller fokuserte på studiene. I en mellomfase forsøkte den eldre kvinnen, nå med en ødelagt CV, å virke som barista, bare for å holde hodet over vannet. Iselin oppsøkte henne på kafeteriaen ukentlig, for å sørge for at hun var klar over fiendskapet og hva hun hadde gjort. Til slutt sendte hun inn slik en graverende klage at hennes rival fikk sparken også der. Hva som skjedde med rektoren siden vites ikke, men etter sigende flyttet hun til Alaska, bosatt i en husvogn.
«Karakteriser Iselin for meg, Lysalv.»
«Ut ifra historien er det åpenbart at hun er en hard kvinne som pulveriserer all motstand. Målrettet. Kanskje rektoren gjorde henne en tjeneste ved at hun ble kvitt den sosejobben der. Også åpenbart at min mor er hevngjerrig.»
«Visste du at hun er en uforbeholden tilhenger av Nietzsche? Verden er viljen til makt og ingenting utenom, er hennes livssyn. Hva synes du om det?»
«Jeg synes det er rigid, fantasiløst og kjedelig. Jeg foretrekker mysteriet. Dessuten kan jeg godt like å overgi meg, så lenge det passer og jeg får fordeler ut av det.»
«Aha … ja, du har jo befunnet deg både over og under kjolekanten …»
Forhåpentligvis ser hun ikke hvordan jeg rødmer i den sparsommelige belysningen.
«Dessuten er hun hyklersk. Jeg har lest Nietzsche. Denne hevngjerrigheten er ikke i henhold til hans idealer. Han ville sagt at det stammet fra mindreverdighetskomplekser.»
«Så du sier at din mor har mindreverdighetskomplekser?»
«Jeg sier at hun er rigid, fantasiløs og kjedelig, med mindreverdighetskomplekser og et anslag av hykleri, siden hun er så oppsatt på å hevne seg. Dessuten er hun kald og hjerteløs. Hun er en psykopat.»
«Øyvind …»
Ærlighet er mitt trekk. Mer enn det. Ærlighet er mitt våpen. Nå flommer det ut av meg. All vreden jeg ikke har fått slippe ut. Hvordan det blir mottatt bryr jeg meg ikke om. Det handler om meg, ikke om følelsene til noen andre. Dessuten er det godt å snakke med en eldre kvinne om dette.
«Og for hva? Selv hardheten hennes er ikke god nok. Hun knakk jo sammen til slutt og ga kast på meg, sitt eneste barn. Hva er dette, annet enn svakhet?»
Randgrid lener seg tilbake i stolen og er stille en stund.
«Din dom er hard, men jeg forstår jo at den kommer fra et sted. Vit også at når de sterke går til grunne, gir de ikke etter. De brister i tusen biter. Det var det som skjedde med din mor.»
«Dop, var det?»
«Heroin, noe hun sikkert har fortalt.»
«Mener du at vi nå kun forholder oss til et fragment av henne, siden hun som du sier, bristet?»
Det er en forstyrrende tanke. Iselin er formidabel. Hvis hun nå bare er i besittelse av en brøkdel av den kraft hun hadde i sin ungdom, må hun ha vært en naturkraft og vel så det. Ustoppelig, noe vi ennå i dag drar nytte av gjennom ville summer lisenspenger.»
«Nei, Iselin satte seg sammen igjen. Hun ble det hun hadde vært og mer enn det. Hun overgikk seg selv. Selvsagt, hun hadde gode hjelpere.»
«Hvem? En mann?»
Randgrid smiler.
«Du kan kalle det et kollektiv. De tok bort smerten av uoppfylte lyster, fylte avgrunnen i henne, og med det var det ikke lenger behov for noen kompensasjon, eller heroinet.»
«Høres … snilt ut. Du er del av dette kollektivet?»
«Jeg er.»
«Hva er …?»
«Jeg ble medlem etter din mor. Da hennes store fall pågikk, kunne jeg ikke gjøre noe, selv om jeg forsøkte. Du må tro meg, Øyvind. Jeg forsøkte på så mange måter. Noen andre reddet henne for meg, og så fikk jeg selv ta del i det.»
«Randgrid … kjente du min far?»
«Det gjorde jeg.»
«Kan du … fortelle meg noe? Hva som helst? Jeg vet ingenting.»
«Du har mye av ham i deg. I kropp, i måten dere snakker på. Selv med ordene dere bruker. Som deg var han en atlet … og intellektet svært variert.»
«Fortell meg navnet hans.»
«Åsmund Tranøy. Han er død nå. Etterlot seg ingen slekt. Og en dyp skygge av ulykke forfulgte ham hvor enn han gikk. Den fortærte først alle andre og endelig ham selv.»
Jeg lukker øynene og gjentar navnet tre ganger for at jeg skal huske det. Så dette var min far. Her er forklaringen på hvorfor jeg er så framifrå og sterk, og et språkmenneske, ikke et mattegeni som min mor. Lykken er min egen. Det ligger i navnet at jeg har hellet med meg.
«Fortell meg mer om hva du tror på, Øyvind.»
Det er slående når hun bruker mitt egentlige navn. Lysalv er meg selv som gud, men der er lyset tidvis så skinnende at ingen skikkelse kan tre frem.
«Jeg tror på kaos og meningsløshet. Intens meningsløshet. Meningsløs intensitet. Jeg vil bare sparke og slå fra meg så lenge det varer. Hoppe og danse i stor glede og stor vrede.»
«Karakteriser deg selv.»
«Jeg mangler det min mor har. Forvalter stor kraft, kanskje, men jeg er ikke målrettet. Jeg får ikke tingene gjort i ytreverdenen. Er ikke sosialisert og i stand til å manøvrere meg blant den onde middelklassen, som henne. Eier ikke praktiske evner, så jeg kan ikke være del av arbeiderklassen. Derfor kan jeg aldri være helt fri. Det er derfor jeg må underkaste meg andre, som kan gi meg det jeg trenger. Det har jeg også gjort, med min mor.»
«Hva er ditt mål?»
«Å gi fødsel til noe større enn meg selv gjennom kunsten.»
Huff, her snakker jeg så åpenhjertig. Saken er at jeg vet nesten ingenting om kvinner, og enda mindre om hva som rører dem. Forsøker jeg å føre dem i en retning, synes de å flyte i absolutt alle andre retninger. Nå ser Randgrid på meg med glitrende øyne fra halvmørket, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.
«Si meg nå hva du tror på.»
«Har du hørt om Friggs eske? Opplysningene om den ble stort sett utryddet av kristendommen, men jeg tror esken i seg selv representerer virkeligheten. Jeg besitter denne esken, og i den er mange hemmeligheter. En hemmelighet i en hemmelighet i en hemmelighet. Det er hva tilværelsen er.»
«Kult. Et slags paradoks. Karakteriser deg selv.»
«Hardtarbeidende. Opptatt av rettferd. Jeg tar vare på de rundt meg.»
«Hva er ditt mål?»
«At andre skal ha det jeg ikke fikk.»
«Hva var det du ikke fikk?»
«Så godt kjenner du meg ikke, gutten min.»
Neivel, nei. Ikke det. Dette må jeg manipulere og hale ut av henne en dag.
Samtalen har vært så intens at jeg ikke har lagt merke til de mange små tilhørere. Feene omkretser Randgrids sete, strekker armene mot henne og ser fortsatt på meg med uutgrunnelige blikk. Her er det liksom meningen at jeg skal være deres konge og ha befalningsmakt over dem.
«Hva med dere, mine små terner,» sier jeg og gir dem det jeg tror er et kongelig smil. «Hva tror dere på?»
«VI TROR PÅ VÅR MOR!» roper de unisont. Trekker så enda nærmere sin store fegudmor. Noen av dem kravler rundt bena hennes eller under kjolen. De omkretser favnen og mottar mange klapp på sine små hoder.
«Beskriv dere selv.»
«Våre vinger er mektige, våre antenner ser og vet i natten, og vår sang er evig!» synges det fra koret.
«Hva er deres mål, feer?»
«At hver en pike i dette landet skal bli som oss! Få seg vinge, antenne og snabel, og drikke av honningen … og … være med vår store mor!»
«Dere svarer godt,» sier jeg og slår fyrstelig ut med armen. «Mon om dere vil belønnes for det.»
«Så gøy at du har kjemi med jentene mine,» sier Randgrid. «Nå kan du, Lysalv og fekonge, få ytre et ønske overfor dem, og hvis det er rimelig, vil jeg godkjenne det.»
Nå er det min tur å lene meg tilbake i stolen.
«Meget vel, generøse fegudmor og trofaste terner. Mitt ønske er at denne store skare danser … tar til antenne og vingeferd med.»
Randgrid gjør en kunstnerisk pause. Dernest tramper hun hardt i bakken. Straks er det så at en sverm letter og er i så hurtig i anmarsj at de fyller hele synsfeltet. Det går opp for meg at ikke bare er smekre kropper og ungpikebryster nær. Jeg kan kjenne den friske lukten av ungpike.
*
Nå er det like før det skjer, men det skjer ikke uten grusomhet
Så tett på er det forstyrrende at jentene står stille. I ring ser de på hverandre og justerer posisjonen deretter. Jeg skjønner såpass at det er en innøvd rutine det er snakk om. Hjernen min, sløvet som den er av alkohol, greier ikke å fatte det idet kjolene tar til å dreie seg i gjentakende kast. Fastklamret ser jeg rundt og registrerer endelig kilden til forvirring. Hver fe spinner i motsatt retning av sin mytologiske sideskapning. Plutselig tar de hverandre i hendene, løper og stanser i en ny konstellasjon. Spinner så, i omvendt retning denne gangen. Ved hver dreining av sirkelen står en ny fe foran. Det var Berit først, selvsikker, rødhåret som guden Tor og like så furiøst farlig. Etter det kom så den sølvkronede, modellpen og vakker, nesten offer for en champagnekork og som min mor forlystet seg med. Til sist var det den gule fe, hun som så aggressiv fulgte etter og fikk koret til å synge i freidig tone. Psykopat var vel det hun kalte meg. Og forestillingen fortsetter.
Et hierarki. Det er feordenens rangorden de danser for meg. Så fattige mennesker må være for ikke å forstå dansens og positurenes språk. Jeg både forstår og fornemmer, et så overveldende sanseinntrykk at setet under synes å forsvinne. Nå flyter jeg gjennom luften, idet svisjene og susene søker sterkere enn noe sverd kan gjøre, og gjenkommer i kraften fra et forsterket ønske.
Tolv feer foran. Tolv ganger løpes sirkelen rundt. Hun som klatret ut av fullmånen med noen jeg ikke husker er den neste, det er hun som ledet jakten. Månealvfeen fullfører sin defilering og så kommer Kajsa. Hun er altså … nummer fem i rang. Det rosa fintøyet fylles med luft, nesten som en fallskjerm, og så løper hun bort, grepet av sirkelens jernring. Line fremtrer, brunettehåret flagrende og øynene tomme, det er ikke tegn på gjenkjennelse av verken meg eller situasjonen. Hun forsvinner og sommerfuglfeen tar hennes plass, antennene vaiende over masken som skjuler øvre halvdel av ansiktet. Bakenfor ser jeg at øynene bærer forståelse. Rus og ekstase førte til ulike verdener, det ytre avstedkom en oppdagelsesferd innover. Den blå fe overtar, hun som kom fra kveldshimmelen og kysset meg. Stjernebanene glitrer gjennom kledningen og vingene er et hypnotiserende kosmos, og dit inn forsvinner bevisstheten min et øyeblikk. Da min forestillingsverden er tilbake, ser jeg at fargebøylefeen har gjort sitt oppmøte. Hun som stirret så lengselsfullt på mjødbollen. Befant seg først på dagen i fegudmors favn, senere over fegudmors favn, og til sist i Iselins klør. Tallrike er fargebøylene på hodet, der hun fullfører sin dreining og lar seg trekke bort av kjedens ringdans. Hennes plass blir tatt av den grønne fe, hun som blåste meg ansiktet fullt med glitterstøv ved festlighetenes begynnelse. Livets farge spinner og blir borte, som for oss alle. Det astrologiske varsel i form av bukkefeen tilkjennegir seg, hun som så nådeløst sprutet meg ned med vannkanonen. Ung og usikker er hun, men rusen og søstrenes nærvær gir henne mot. For så vidt interessant å se symbolsk og biologisk maskulinitet i form av horn festet på hunkjønn. Til sist overtar mildrosafeen, aller yngst av dem. Betrygget av søstrenes tilstedeværelse er hun nok, men her har rusen tatt overhånd, og det er bare så vidt at hun greier å fullføre de mange dreiningene, før sirkelen fører henne bort. Berit står for meg atter. Hun løfter på armene og munnen åpnes med et dragende sus som kommer fra alle retninger, fordi de alle har åpnet sine munner nå.
«ALU!»
Ropet kommer som en og de kaster seg opp i luften. Det slår i plast og tøyvinger idet de gjør en piruett og lander på ryggen i fullkommen overgivelse. Armene løftet over hodet. Bryst og underliv skutt frem og med bena i alle retninger. Foldet under, forvridd eller sprikende. Feordenens dans er fullført. Et urinstinkt gjør at jeg har lyst til å stige opp og legge meg over Berit her hun ligger utstrakt, men jeg rekker det ikke før et nytt kallerop lyder.
«Kom, mine terner. Kom.»
Denne gangen er det ingenting som hindrer dem, og lemmene slår og fingrene krafser i deres hast for å komme seg opp, så snart har de løpt for å være under sin fegudmors beskyttelsesparaply, hvor klapp og godord venter.
«Dere gjorde vel, mine terner. Veltalende er han kanskje, men nå har dere tatt alt mannemål og mæle, en stund.»
Det er sant. Jeg greier ikke å ytre et ord. Aldri har jeg sett et mektigere skuespill, en rikere tropp eller en større ansamling variasjon og farge.
«Du må huske, Lysalv, at fekonge er du bare i navnet. Alt de gjør skjer på mitt bud. Vil du det annerledes? Svar sant.»
«Femester er hva alle menn vil være! Fekonge er hva ingen mann kan bli!» messer feene.
Høres ut som en innøvd regle. Jeg bestemmer meg for å ignorere dem.
«Jeg … Det vil jeg.»
«Da har du åpnet en port som ikke så lett kan lukkes. Nå skal jeg konferere med mine terner en stund. Bli her, men la oss være i fred.»
Jeg ender i ensom majestet på min trone. Sånn er det med titler som er virkende i navnet kun. Kan det forandre seg? Det er nå en slags avgjørelse blir tatt av dette … ordet kommer til meg … dette kollektivet. Var det Randgrids frelse? Det var det som frelste min mor. Sansene mine, slått numne av forestillingen, strekker seg ut, og ansiktet brenner. Nå kommer jeg på mynten som falt ut av skjortelommen under min egen hodestupse fremføring. Skaldelønnen jeg fikk kan gi svar, og jeg er simpelthen nødt til å se.
saksyndig 