Biletet er KI-generert og basert på innhaldet i teksten.

23.februar 2026 vart det publisert ein artikkel på nettstaden Forbudt Kunnskap som tek opp eit høgrelevant tema: det å justere seg i møte med andre. Artikkelforfattaren Linn Solvind stiller innleiingsvis spørsmålet om kva som skjer med oss og fellesskapet om det å justere seg i møte med andre byrjar å bli sett på som svakheit. Ho skriv:

«Dette er en tanke jeg har båret på lenge. Ikke som kritikk, men som en stille uro som har vokst frem over tid. Jeg har sett det i små situasjoner. I samtaler som stopper opp. I vennskap som glir litt fra hverandre. I arbeidsmiljøer hvor samarbeidet blir tyngre enn det trenger å være. Og jeg har sett det i sosiale medier – igjen og igjen.

‘Jeg forandrer meg ikke for noen.’
‘Jeg er den jeg er – ta det eller la være.’
‘Jeg er meg, og ingen kan forandre meg.’
‘Vær deg selv, fullt ut – og ikke bry deg om hva andre sier.’»

Det å nekte å tilpasse seg andre menneske er eit ekstremt ytterpunkt. Det andre ekstreme ytterpunktet er folk som tilpassar seg for mykje:

«Altfor mange har tilpasset seg for mye. Altfor mange har levd liv hvor de svelget ord, glattet over konflikter og gjorde seg mindre for å bevare ro. Vi trengte å lære å sette grenser. Vi trengte å lære å si nei. Vi trengte å stå opp for oss selv.

Pendelen måtte svinge.

Men alle pendler kan svinge for langt.»

Å leggje egoet litt i bakgrunnen handlar om alminneleg folkeskikk. Nokon som stadig framhevar seg sjølv og dominerer alle samtalar, vil av dei aller fleste bli oppfatta som vanskeleg å vere med. Som artikkelforfattaren skriv:

«Det finnes en viktig forskjell mellom selvrespekt og ufeilbarlighet. Mellom å stå støtt og å stå fast.»

Nokon som ser på seg sjølv som ufeilbarleg har misforstått konseptet livserfaring. Ein lærer so lenge ein lever, og vil av og til måtte endre meining og standpunkt. Stundom er dette den rette tingen å gjere. Å sjå på slike naudsynlege endringar som eit teikn på svakheit, er i beste fall uheldig, i verste fall samfunnsøydeleggjande. Slik er det diverre i våre dagar. Det som tidlegare vart rekna som meiningsskilnader, har no utvikla seg til skyttargravskrigar der motparten blir snakka om, men aldri med. Å erkjenne eigne feil og manglar eller ta den minste sjølvkritikk, blir «umogleg». Egoet er for stort.

Resultatet? Det blir dette:

«Hvis vi slutter å la oss påvirke, slutter vi også å modnes.

Jeg har sett hva som skjer når ingen vil bevege seg. Samtaler stopper fordi ingen vil innrømme at de kanskje kunne gjort noe annerledes. Samarbeid låser seg fordi ingen vil justere kursen. Relasjoner slites, ikke nødvendigvis fordi viljen mangler, men fordi fleksibiliteten gjør det.

Det handler ikke om at folk er onde. Det handler ofte om stolthet. Om frykt. Om behovet for å beskytte seg.»

Og vidare:

«Noen ganger kan det å være helt uforanderlig handle om frykt. Frykt for å miste kontroll. Frykt for å ta feil. Frykt for å ikke være nok.

Det er menneskelig.

Men når vi dekker denne frykten med en hard fasade av ‘jeg er som jeg er’, mister vi noe viktig. Vi mister rommet for refleksjon. For læring. For ydmykhet.»

I dagens samfunn får egoet for mykje plass. Dersom alle skal hevde seg, oppstår berre støy. Det eg kallar det sosiale glidemiddelet forsvinn. Med «sosialt glidemiddel» meiner eg ord og handlingar som er meint å lette relasjonar og samarbeid. Den eine parten må stundom jenke seg litt, men kunsten er å vete når og kor mykje. Om ingen jenkar seg, blir samfunnet som ein motor utan olje. Den som veit når han skal trekkje seg unna og når han skal gjere seg til sentrum i samtalen, er den vaksne. Han er den mogne.

Og kva er mogenheit? Det er dette:

«Modenhet er ikke å være perfekt. Ikke å være uforanderlig. Ikke å ha rett hele tiden.

Modenhet er å kunne stå støtt i seg selv – og samtidig være åpen for å lære. Å kunne erkjenne at man kan ha tatt feil, uten at hele selvbildet faller sammen. Å kunne lytte uten å gå i forsvar.»

Tidlegare kunne to personar med ulikt syn på ting bli einige om å vere ueinige. I dag er den typiske reaksjonen å kutte all kontakt. Slikt blir det bråk og konflikt av, og ein slik situasjon tener berre den rådande makta på. Splitt og hersk fungerer diverre altfor godt, og med dagens smale meiningsvindauge kan folk splittast av den minste bagatell.

Enkelte burde vakne opp og erkjenne at det er dei det er noko i vegen med.