Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være.

Dagen starter med en innpåsliten småfugl som flakser uavlatelig rundt ørene. En skulle tro den var ute etter nesen på en stakkar eller å nappe fjærene fra min tyrolerhatt. Gang på gang stiger kreet på viltre vingeslag og stuper. Jeg holder fast i tømmene og veiver hodeplagget avvergende. Hva ville den gamle mesteren si? Jeg ser for meg at jeg åpner noen sider i «Artenes opprinnelse,» som en slags protest mot fremferden. Det skulle bare mangle at en så liten skapning forårsaket et fall fra sadelen og tok all min førlighet for godt. Både smått og stort synes å være ute etter meg i disse dager.

            Sveipene har et øyeblikk fanget den lille røveren i hulrommet til hatten, men like etter smetter den ut. På tross av at det var på nippet, vil ikke min nye fiende gi seg og kretser over hodet, riktignok med større avstand enn før mens jeg rir gjennom det bleke gjenskinnet fra morgenlys over skogbunnen. Ferden går over en vag kontur av veien, som forener dette landet fra nord til sør. Den eneste veien, og reisen har så vidt begynt. Jeg har min styrke og min hest, og det er alt en mann kan kreve og for den del noensinne har behøvd. Hovene stamper taktfast og drukner alle tanker gjennom repetisjonen som finnes hos beistene, og hun som eier dem følger selv lignende gjentakelser i årstidenes syklus. Kanskje har jeg et visst slektskap med mitt ridedyr?            

            Skoggrensen passeres på vei mot høyden, og horisonten tar til å tumle i alle retninger. Det åpne rommet gir meg frihet, men kan også la meg falle. Jeg frykter at det er ingenting å holde meg fast i, skulle jeg bli en hedens innvåner. Er jeg enn et beist, vil det ikke være i naturens eierskap.

            Noe napper meg i håret. Jeg snur meg med hånden på oppakningen og kan bare se på at min vingede venn forlater åstedet med noen stjålne hårstrå i et seierrikt nebb. Ser man det. Alle hører vi til et sted. Den vil nok tilbake til redet sitt blant greinene. Tilbake er bare en liten fjær som langsomt daler til bakken. Jeg strekker ut hånden og fanger pryden, stikker den til brystlommen som så klappes fornøyd. Jeg gir så du kan gi, heter det seg, og kanskje kan fjæren legges til min egen pynt? Det er bare rimelig. Nå venter ferden som skal føre meg til den andre siden av fjellheimen. Et vindkast treffer meg ut av ingenting. Lenge etter at bruset er borte vaier lyngen frem og tilbake i en usynlig takt.

            Jeg må være et sted midt i fjellkryssingen idet synet stiger og fortsetter å vokse. Like til det siste forstår jeg ikke hva jeg ser på. Det jeg antok var del av landskapet, er en rise som reiser seg fra sovende kneiser og bakketopper. Himmelranden lyses opp i omfavnelsen fra kjempemessige armer, og det er øyeblikket jeg forstår at alle sagn er sanne. Rundt er fjellandskapet taust, kjempefremtoningen er ikke ledsaget av en lyd. Stirrende står jeg i fare for å bli borte i synet og glemme alt, og jeg har sittet stille på gangeren, lamslått så for lenge.  

            Til min forskrekkelse ser jeg at et stort øye vendes mot meg fra profilen til skapningen, som plutselig står lent på sine store armer og løfter et umenneskelig åsyn frem. Jeg får inntrykk av en slags nysgjerrighet, men det er det hele. Hesten steiler idet jeg røsker i tøylene av alle krefter, og alt jeg får igjen for anstrengelsen er å bli kastet av.

            Øyeblikket og evighet er det samme der jeg ligger på bakken, ute av stand til å puste eller engang se opp. Skygger som store urvisere forflyttes gradvis over, inntil ridedyret er i kjempens grep. Hvinet ville bringe en stein til tårer. Sal, teppe og saltasker, alt jeg noensinne har eid røskes av og forsvinner gjennom luften. Udyret napper av hestens hode i ett eneste bitt, og steinene under farges røde av blodet som dusjer ned i tykke, plaskende dråper. Mens jeg ser på, åh, jeg ser, lener beistet hodet bakover og stapper hestekropp og stive hover ned sitt store gap, og først nå blir jeg klar over lyden av knasende tenner. Litt etter litt forsvinner siste rest av dyret ned i uhyrets mave, hele tiden mens et stort, gult øye betrakter meg med en slags underlig visdom. Kanskje visdommen til urtiden, visdommen i det å spise.

            Slik en skrekk er over meg at jeg har ikke noe håp om å overleve. Endelig overtar redsel for lammelsen, og jeg kaver meg på bena og tar til å løpe. Stien snor seg som en vanskapt orm mellom hegg og lave bergvegger, og blindet som jeg er, legger jeg ikke merke til kvinnen før jeg har løpt meg rett på henne. Vi faller begge overende i sammenstøtet, jeg over, og uten et ord røsker jeg tak i armen hennes og drar henne etter.

            «Skynd deg! Skynd deg!»

            Hun gir sin bekreftelse, og snart etter er det ikke nødvendig å holde henne i armen. Hun får sannelig vind i serken og løper villig ved min side, nesten like hurtig som det jeg er. Stien er i ferd med å ta livet av meg flere ganger idet veien rett frem ofte ender i klippefremspring og bratte hull i jorden, og dreiningene fortsetter som et grått og brunt mareritt over et strekke jeg ikke kan huske var så langt. Jeg er i ferd med å miste kreftene og merker at det svartner, men det er umulig å stanse. Endelig finner jeg en ansamling rake trær som står i en plett med gress. Noe over som kan skjerme og skjule er alt jeg vil ha. Jeg griper fatt i kvinnen og nærmest kaster henne inn blant treansamlingen, følger like snart etter selv.

            Det piper i lungene mens jeg trykker mot det våte gresset. Uhyret er ikke noe sted å se, det er bare nakent steinlandskap alle steder. Når som helst venter jeg at det store hodet med huggtenner skal dukke opp fra bak en åskam, eller at en stor arm skal sno seg frem mellom kampesteinene. Kvinnen ligger også på magen ved min side, mens hun årvåkent speider utover landskapet.

            «Så du … så du …»

            «Jeg så.»

            Det var en forbannet Jotun. Aldri hadde jeg trodd at en slik skapning kunne finnes. Jeg anser meg selv som en opplyst mann, og antok slike ting bare kunne leve i eventyrene. Alt jeg har trodd er visst feil. Det må være en rest fra urtiden, noe ingen har visst om. Å, Herregud, om jeg bare kan komme fra dette i live. Jeg tar meg selv i det. Hvorfor påkalle den kristne lære? Den har tydelig vist seg feil, og det er de norrøne som hadde rett. Det er Tor med hammeren som kan løse dette problemet. Jeg skulle ønske jeg hadde en Torshammer mot brystet nå. Noen av bøndene i området er hedninger fortsatt, blir det sagt.

            Jeg banner hardt og innbitt i en lang og hvesende tirade. Et Satans udyr som åt opp min trofaste ganger, som jeg tross alt holdt av. Alle tingene mine, alt utstyr og minner som jeg hadde, ferden over fjellene som ble avbrutt. Min stolte hatt! Tilsist legger jeg ut noen trusler om hvordan jeg skal mose uhyrets hode til grøt. Spidde det med bjørnespyd og åpne den store magen. Med tanke på hvor redd jeg var i møte med trollet, er det ikke særlig realistisk, men det føles bedre på den måten. Kvinnen hører bare på og svarer ikke.

            «Tror du den djevelen snuser rundt og leter etter oss?»

            «Det kan godt hende,» sier hun.

            Det kan være nærmere enn vi aner, siden jeg red meg rett på beistet. Hvem vet hvor god luktesans trollet kan ha og hvordan det egentlig jakter? Jeg legger en enkel plan for kvinnen. Vi må finne et sted å gjemme oss for natten. Et sted hvor det ikke er så lett å finne oss. Først når vi har ligget lavt en god stund skal vi snike oss ut, etter at uhyret forhåpentligvis har gått lei og uansett har mistet teften av oss, kanskje dratt et annet sted. Da skal vi snarest mulig bevege oss ned til lavlandet igjen. Vi får snakke med folkene som bor i området og høre om de vet noe om saken. Om de ikke tror oss, får vi bare holde munn, men om de er enige om at slike troll finnes, kanskje har sett og vært plaget med dem selv, kan jeg kanskje ta med et jaktlag opp i fjellene. Jakte beistet ned og drepe det. Min planlagte reise må jeg bare avbryte.

            «Jeg er enig! Da går vi!» sier kvinnen og reiser seg.

            Det var litt for høylydt til at jeg kan tolerere det. Straks spretter jeg opp på bena og griper henne fatt, smekker henne over munnen før jeg klemmer hånden over. Jeg er vanligvis mild som en prest, men ikke nå som det er livet det står om.

            «Hysj! Idiotiske kvinnemenneske!» hveser jeg stille. «Nå er det best for deg at du holder kjeft!»

            Kvinnen får nok en slags skamfølelse over det hun har gjort, for hun ser bare ned. «Jeg er en idiot …» sier hun spakt.

            Jeg har ikke akkurat medlidenhet når det skal skorte så mye på vettet. Først nå vendes oppmerksomheten min bort fra å speide engstelig mot landskapet, så jeg kan ta henne nærmere i øyensyn. Hun har en jordfarget kjole med en rød snor rundt midjen, og et grønt sjal rundt skuldrene. De enkle og funksjonelle klærne er nok litt av grunnen til at hun klarte å holde følge med meg, men jeg undres over at de korte bena kan være så hurtige. Håret er kastanjebrunt og øynene også brune, ansiktet spekket med sikkert tusener av fregner.

            «Akkurat. Nå, bli med.»

            Med henne på slep sniker jeg meg ut av treklyngen, som uansett er den eneste i det som tydeligvis er mils omkrets, og derfor et åpenbart sted å lete dersom ubeistet er i besittelse av en noenlunde intelligens. Hun holder seg ved min side, bare på litt lengre avstand enn i førstningen, mens vi beveger oss blant de mange kampesteinene, forhåpentligvis så stille og forsiktig at vi merker udyret før det merker oss. Vi er mindre i størrelse, så vi burde ha fordelen i å holde oss skjult. Jeg husker størrelsen på ubeistet og gjør et anslag i hodet. Det må ha vært like stort som tolv menn i høyden. Beistet har selvsagt fordelen av å ha et overblikk nærmest fra skyene, derfor sørger jeg for at vi alltid holder oss inntil bergveggene så det skal ha mindre sjanse til å se oss på avstand. Den gamle redselen er tilbake, men jeg kan ikke la den dominere og stanse meg nå. Lyden av bein som knuses og tyggingen av store kjøttstykker hjemsøker meg ennå … klamping og damping fra uhyrets store gap … Bare jeg nå ikke ender i de samme flate, gule tennene plassert på rekke og rad i den munnen … de svære huggtennene kurvet fra underkjeven … Heller ikke min barmfagre kompanjong, legger jeg til for meg selv etter en tid har gått, etter å ha gløttet litt nyfikent på fruentimmeret.

             På et tidspunkt stanser hun med nevene knyttet mot jorden. Jeg kan se at hun har begynt å skjelve og går straks bort til henne.

            «Jeg er redd! Så fryktelig, fryktelig redd.»

            Opplevelsen og nervenes hysteri har tatt på ikke bare for meg. Leppene, som er like store, har begynt å dirre, og den lille nesetippen er fuktig.

            «Fatt mot, kvinne. For hva det er verdt, så lenge jeg er i live, skal jeg beskytte deg. Med liv og lemmer, alt det jeg har,» forsikrer jeg.

            Skjelvingene opphører ikke. Det er ikke nok å si noe til et fruentimmer. Man må vise det så de kan tro på det, slik er det for de som bare oppfatter demonstrasjonen og viljens berøring. Jeg har lest min Schopenhauer og vet. Derfor trykker jeg henne nå inntil meg i et fast grep. Kysser det lille hodet som på et barn. Kastanjehåret lukter overraskende godt. Hva kan det være? Jeg benytter anledningen til å bevege nesen gjennom en duft som minner om lavendel og bergmynte.

            «Du kalte meg for en idiot!» hulker hun halvkvalt mot brystet.

            «Men kjære lille due, jeg mente det ikke. Jeg var sint og rasende, men ikke på deg.»

            «Så jeg er ikke en idiot?»

            «Slett ikke.»

            Vår utveksling blir avbrutt av et fryktinngytende brøl som går gjennom landskapet. Jeg blir stående som lammet, fortsatt med kvinnen i det som nå er et knusende grep. Snur søkende på hodet. Ekkoet slår fortsatt mot bergveggene, men det er umulig å si hvorfra. Beistet er her fortsatt. Det brøler i frustrasjon over å ikke finne oss.

Hardt og innbitt klemmer jeg hendene rundt ansiktet hennes. «Vi må kjempe for å overleve. Forstår du?»

 «J-ja.»

Jeg ser ned i de dypbrune øynene som nå er røde i kantene for tårers ferd. «Vi fortsetter. Men du må være stille når jeg sier det.»

Det nikkes underdanigst, og jeg drar henne bestemt etter meg.

Litt innsats kreves det nok, men jeg finner det jeg søker etter. Den som finner, skal lete, eller hva nå de fjolsene sier. En lav huleinngang ved enden av en fjellvegg, som tydeligvis fortsetter et godt stykke under jorden. Så lenge vi ikke må sitte i en vannpytt, er stedet perfekt, for inngangen er skjult av skyggen til fjellet over. Trollet må sannelig finkjemme området for å finne oss her, det blir som å lete etter nålen i stakken, eller var det motsatt? Ja, ja. Lukten av oss som eventuelt vedvarer utenfor, vil bli båret bort av vinden, og dermed vil vi være helt og holdent skjult for det kløktigste rovdyr, selv ett som skulle ha en tilnærmet menneskelig intelligens.

            «Perfekt,» mumler jeg.

            Kvinnen ser på meg. «Jeg er enig.»

            Trangen etter å skjule meg er stor etter å ha funnet slikt et gjemmested. Jeg vil ikke oppdages i siste øyeblikk, for skrikende å bli løftet opp i svære never og fortæres slik min stakkars ganger ble. På en måte er jeg nok riktig høvisk, fordi jeg i min iver likevel lar kvinnen kravle inn først. Apropos stakker og perfeksjon, blir noe lignende åpenbart for mitt blikk i en stakket stund der hun står på alle fire. Hjelpsomt legger jeg begge hender på baken hennes og dytter henne foran meg. Mange kvinner jeg har møtt ville enten kjefte stygt, klage høylydt eller gi en advarsel om en kilevink, slik alle av hunkjønn må lære om de noensinne har vært på en kro, men hun er tydeligvis ikke nærtakende. Jeg må nøye meg med å kjenne på de runde kuplene i vrikkende bevegelse når det etterhvert blir mørkere rundt oss.

            Heldigvis er det ingen oversvømmelse, selv om hulen er fuktig. Etterhvert åpner taket seg opp og blir høyere, før hulepartiet stanser. Inne er det stappende mørkt, men bare tilsynelatende, for det skarpe lyset som skinner utenfra gir alt et grålig skjær etter en tid. Jeg setter meg med ryggen mot veggen og holder meg rundt knærne. Kvinnen gjør det samme like ved siden av meg, legger jeg merke til. Nå er det bare å vente. Vi skal leve natten over og lenge etter det, såfremt Nornene ikke allerede har felt sin dom. Jeg tar meg selv i å tenke etter læresetningene til den gamle troen.

            «Så, hvor kommer du fra, og hvor var du på vei?»

            «Hvorfor skulle jeg komme fra noe sted?»

            «Mat og utstyr må du ha hatt her på fjellet. Er du sammen med noen?»

            «Jeg er sammen med deg.»

            Himmel og hav, det var da umulig å føre en fornuftig samtale for å få tiden til å gå. Kvinnen er tydeligvis en slags etteraper og nikkedukke som er enig i alt du sier og som svarer i kryptiske vendinger. Jeg har vært ute for slike. Deres selvfølelse er ikke stor, og derfor blir de ofte ofre for de mest samvittighetsløse av menn. Jeg skulle ønske jeg var like samvittighetsløs, og det er jo ganske samvittighetsløst.

            «Hva heter du?»

            «Jeg har ni brødre. Du så lyset deres.»

            «Hva?»

            «Det er gjenskinnet fra en topp.»

            Nå begynner jeg for alvor å bli lei. Det er greit at hun ikke vil si meg et ærlig ord, antakelig fordi hun er så blyg og skamfull over hva enn det er som feiler henne, men denslags har vi ikke råd til i denne situasjonen. Jeg orker ingen barneleker nå.

            «Har du et navn?» spør hun.

            «Ja da.»

            «Vil du si meg det?»

            «Ja, altså, det er …»

            «Vil du virkelig si meg navnet ditt?»

            Jeg sier henne navnet mitt og lukker øynene. Alt som kan få tiden til å gå er bra i denne sørgelige situasjonen. Hun er nok en av disse ensomme, skrullete sjelene som vandrer rundt til spott og spe for alle. Bygdefolk pleier å fare stygt med slike. Jeg skulle ønske noen kunne gitt henne en bedre skjebne.

            Lyset fra åpningen blir etterhvert svakere. Det kan ikke ha noe å si for temperaturen her inne, men likevel begynner jeg å fryse. Om jeg i det minste fikk med meg et teppe fra oppakningen min, ikke bare disse vadmelsklærne, så ville det ikke vært så ille. All vandringen har gjort meg tørst også, det er nok bare i Nordens land at man kan være tørst og kald samtidig. Jeg kravler av gårde på alle fire og finner en liten vannpytt jeg kan drikke av. Jeg ser ikke hvor klart vannet er, og om det kan være drikkendes, men det blåser jeg i. Jeg stikker leppene ned under den iskalde vannflaten og tar til å slurpe det i meg. Plutselig legger jeg merke til at kvinnen gjør det samme like ved siden av meg, med hodet stukket inntil mitt eget. Det var visst ikke bare jeg som var tørst. Vi kunne antakelig minne om smågriser over det samme trauet. Sliten lener jeg meg tilbake mot veggen, og hun følger etter. I det minste har jeg fått stilnet tørsten, men kulden blir bare verre og verre, og nå er det tydeligvis kveld utenfor og lir mot natt. Jeg kan bare såvidt skjelne kvinnen som en overgang mellom konturer.