Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være.

Det er vanskelig å si når det skjer. Plutselig er lyset fra åpningen helt borte, og vi sitter i stummende mørke. Tennene klaprer i munnen min. Steinen jeg sitter på er iskald og synes å trekke all varme ut av meg.

            «Fryser ikke du?»

            «Jeg er enig.»

            Jeg blir sittende og hutre, og slår armene omkring meg.

            «Du vet, du kan spørre.»

            «Hva mener du?»

            «Du kan alltid spørre meg, men prisen er at det blir mer, ikke mindre.»

            Huff, ja, dette passerer alle sømmelighetens grenser, og jeg vil ikke utnytte meg av en tilbakestående. Selv jeg er ikke så hjerterå. Men så ille som jeg fryser, er det snakk om overlevelse. Manndommen har nok krympet til mer eller mindre ingenting i alle tilfeller.

            Tankefullt ser jeg ned mens jeg sier ordene: «Jeg … vil at … du skal varme meg.»

            I en liten stund er alt stille, før noe underlig skjer. Jeg løftes opp og puttes i fanget hennes. Hun slår bena rundt lårene mine, og jeg kjenner en hånd på pannen. Nesten umiddelbart kjenner jeg kulden letne grepet.

            «Len deg tilbake.»

            Hodet mitt senkes et sted mellom bryst og halsgropen hennes. Straks tar en varme tak i meg, det er som om kroppen hennes gløder. Det er underlig å måtte kjempe mot en følelse av fredsommelighet, men jeg merker at øynene som uansett ikke kan se noe, glipper, og at jeg synker stadig nærmere søvnen.

            «Ikke gjør motstand. Jeg vet navnet ditt.»

            Stemmen lyder langt unna. Jeg makter ikke holde meg våken. Jeg synker inntil kinnet mitt treffer naken hud, og så blir alt borte.

            Det er umulig å si hva som har foregått i løpet av natten, for jeg våkner i en underlig stilling med ankelen hennes på nakken. Jeg ligger i kjolens hulrom og kan se rett inn til kjønnet hennes, hvor frodig hår krøller seg vitalt og nøttebrunt. Duften av kvinnelighet er overveldende. En stund blir jeg liggende slik å betrakte dette skuet, men med mindre jeg har tenkt å stikke fjeset inn i den krusende herligheten, er det best at jeg kommer meg opp. Hun er antakelig så retardert at hun ikke vet å kjenne blygsel eller skam eller engang dekke seg. Hvor mange menn er det som har utnyttet seg av hennes simpelhet? Ankelen over nakken er overraskende tung før jeg får løftet den av. Jeg merker at de brune øynene straks ser på meg, idet jeg reiser meg. Våknet hun nå, eller har hun vært våken hele tiden?

            Dagslyset strømmer inn fra utgangen, sterkere enn da vi kom inn.

            «Det var ikke meningen å krenke deg.»

            «Du trenger ikke være redd.»

            Hun tar sin tid med å skjule seg. Putter hånden i kjoleskrevet og samler bena langsomt. Er nok inderlig klar over hvor jeg har vært. Øynene følger granskende med på meg, uten snevet av skam, forlegenhet eller sinne for den del. Skyter demonstrativt opp med hoftene før hun kommer seg på bena.

            Jeg blir så forfjamset av dette at jeg må bare snu meg. Numment går jeg bort til utgangen hvor jeg lener meg mot armen og tar meg til øynene. Vil hun teste reaksjonen og min manndom? Mange kvinner ser etter svakhet hos menn, tydeligvis med alle metoder i dette spinnville tilfellet. Hvis jeg tilnærmer meg henne, er jeg en forbryter, hvis jeg flykter, er jeg en feiging. Vil hun virkelig stille meg til veggs mellom to slike umulige valg? For hun kan vel ikke mene at jeg skal …

            Jeg er ikke en forbryter. Jeg er ikke en feiging. Kan bare konkludere at hennes far ikke ga henne nok ris. Kanskje jeg … nei, jeg må ta meg sammen. Men det var sannelig en struttende stump, må jeg si, og alt av henne dufter visst godt. Hun er muligens ganske tomsete i hodet, men er til visse en saftig terte. Kan hun være trønder? Målet hun bruker hører litt landlig ut. Er disse landsens piker virkelig så frimodige med sitt aller helligste?

            Mine betraktninger tar snart nok slutt. En impuls får meg til å bøye meg ned og se ut den lave åpningen. Der i det fjerne, overkroppen blant skyer og skodde, vandrer jotunen ufortrødent og lydløst. Støkket som går gjennom meg kan ikke beskrives. Et stort hode, hoggtenner, massive ben og armer og naken kropp, bare i en tolvdobling av et vanlig menneske. Utysket må være tyve meter høyt og vel så det. Full av panikk løper jeg tilbake inn i hulen. Jeg finner kvinnen rotende med noe der inne. En etter en flytter hun på noen steiner.

            «Jeg tror veien fortsetter videre inn i fjellet,» sier hun. «Åpningen er veldig smal og er dekket til.»

            Denslags kan vi ikke befatte oss med nå. Jeg forklarer hva jeg har sett og sier henne at vi må gjemme oss og være musestille. Et slag mot berget avbryter all tankegang. Det etterfølges av et nytt, og et nytt. Bakken rister og småstein spretter til alle kanter. Kvinnen rygger vekk fra meg. Beistet har funnet oss, og det så fort! Inngangen! Jeg må passe på inngangen! Ikke før jeg har tenkt det, kommer en gigantisk arm farende inn den vesle åpningen og slår søkende fra side til side mens klofingrene griper og krafser. Det er nært at den får tak i meg flere ganger, og jeg blir nødt til å danse unna. Armen trekkes tilbake. Et gult øye titter inn, den store pupillen er omgitt av et mønster med svarte vener. I de lengste tider stirres det, og de mindre skapninger kan bare bønnfalle om å forbli usette i fliken av skygger. Tilslutt trekkes øyet unna, og jeg kjenner trykket av luft som dras inn noen store nesebor, for så å snøftende kastes tilbake. Så feil jeg tok. Monsteret greide altså å lukte seg frem til oss, selv da vi var her inne. Hvilke djevelske sanser er det ikke i besittelse av? Prustingen fortsetter i det lengste, mens svære håndflater tydeligvis klasker og stryker mot berget. Det har reist seg, og forsøker å finne sprekker og åpninger inn!

            Kvinnen har tatt tilflukt i det andre hjørnet av hulen. Jeg tar sjansen og løper bort til henne, griper henne om skuldrene hvor hun har fått på seg det grønne sjalet.

            «Vi må ut herfra, ellers blir vi spist levende!»

            «T-tror du åpningen jeg fant kan brukes?» svarer hun, tydeligvis like skrekkslagen som det jeg er.

            «Ja!»

            Vi graver febrilsk for å unnslippe det som ellers kan bli vårt gravkammer, hvis fjellet raser ned over oss, og som ved et trylleslag av utrolig hell har noen steiner blitt ristet løs for å avdekke en fortsettelse på hulegangen, mye mindre og smalere i omfang.

            «Skynd deg!» roper hun.

            Jeg trenger ikke akkurat oppmuntring, men kommer meg ned på alle fire og forsøker å presse meg inn den smale åpningen. Hun hjelper til med dytt og spark, og tilslutt er jeg igjennom. Et øredøvende brøl lyder da jeg tar til å kravle som et skrekkslagent dyr innover et absolutt mørke. Fikk udyret tak i henne? Til min evige vanære greier jeg ikke stanse, flykter bare blindt, som en mark inn i det som tydeligvis er det innerste av fjellet.

            Jeg fortsetter slik over lang tid. Håndflater og knær er såre, og jeg senker tempoet. Ikke kan jeg snu meg, og hvis gangen i dette forstummende mørket tar slutt, kommer jeg til å sitte fast og forgå her nede. Tørsten kommer til å ta livet av meg lenge før sulten gjør det. Det er ingen tegn til kvinnen. Hun kom seg ikke etter meg, og må ha blitt tatt.

            Plutselig kjenner jeg tenner synke inn i baken. I et øyeblikk tror jeg det må være kjempen, men det går ikke an på dette trange stedet.

            «Du tok også på baken min!»

            Lettelsen over at hun kom seg unna, gjør nesten skyldfølelsen større. Jeg forsøker å si noe, komme med takksigelser som er tilstrekkelige.

            «Ikke tenk på det. Vi må fortsette!»

            Hun har rett. Lenge kryper og kaver vi gjennom den smale gangen, hele tiden mens jeg tenker på at det kan være en blindvei. Tilslutt hører jeg lyden av klunkende vann som etterhvert begynner å strømme forbi til sine underjordiske leier. Gråtoner overtar for mørke og blir skarpere, inntil dagslyset slår mot oss, og vi sammen kan velte oss ut ned i torven på det som tydeligvis er et langstrakt myrlandskap.

            «Vi kom oss unna!» sier jeg.

            «Så vidt.»

            Selv for kjempen må det ta tid å komme seg på den andre siden av fjellet, om den nå engang har en formening om hvor vi er. Likevel kjenner jeg meg ikke trygg, med tanke på hvordan den greide å snuse seg frem til oss. Jeg er så skjelven at jeg må sette meg ned på en bøyd bjørk, mens jeg ser utover våt lyng og mose og pytter små som store, som strekker seg så langt øyet kan se.

            Hun spør om å få sitte i fanget mitt, og uten å få tillatelse plumper hun rett ned. Frimodigheten tar pusten fra meg et øyeblikk, idet armene hennes sluttes om halsen. Vekten av baken hennes får det straks til å verke i skrittet.

            «Nå er vi langt unna allfarvei,» sier hun.

            «Det kan du si.»

            Jeg spør henne om hun er trønder.

«Det er de jeg har snakket mest med, ja.»

Så hun er ødemarksboer. Stakkars jente. Hun har nok levd så lenge uten å se folk at hun ikke vet opp ned på seg selv. Ikke rart hun er frimodig med sine kvinnelige goder. Hun vet ikke hva slags effekt det har på en mann, og at hun i det minste burde dekke til håret. Barmen like ved ansiktet skjuler bryster som er svært store og tunge. Jeg gjør mitt beste for å trekke til meg blikket og ikke se på dem. I et øyeblikk vurderer jeg simpelthen å slenge henne i lyngen og ta henne.

«Jeg skal få deg hjem der du hører til,» sier jeg.

«Det håper jeg. Hvordan skal du gjøre det?»

Jeg setter henne fra meg og reiser meg. Blikket hennes går skjelmsk til et visst sted, og både hun og jeg vet det nå. Den tøsen er virkelig skamløs.

«Jeg skal ta deg over dette myrlandskapet, til vi finner en landevei.»

«Akkurat, ja,» sier hun.

Det blir en trøstesløs ferd, for myren er kronglete, full av skjulte gjørmehull og synes ikke å ha noen ende. Her og der er dype pøler med illeluktende mudder. Sulten begynner å ta og rive i meg. Hun synes å ha det lettere, antakelig fordi hun er lettere og ikke synker noe særlig med stegene. Skoene hennes er slike som lappene har. Jeg forsøker å feste blikket på den vrikkende baken foran meg, men selv ikke det synes å hjelpe. Til sist orker jeg ikke mer og slenger meg ned i det som synes å være et tørt område, hvor en krets av moltebær vokser. Rundt omkring er store felter med myrull, og hun går bekymringsløst rundt og lukter på hver av de hvite dottene.

«Du vet, du må bare spørre.»

«Hva?»

«Spør meg.»

Jeg røsker til meg noen moltebær og putter dem i munnen. «Jeg er så sulten. Har ikke spist på en dag og en natt.»

«Så?» sier hun

«Det er ikke noe å finne her.»

Hun plasserer hånden på hodet mitt og går rundt i en endeløs sirkel.

Tålmodigheten min brister «Kan du finne noe å spise!»

Jeg må rope etter henne da hun begynner å bli borte. Spør om hun ikke er redd for at kjempen skal komme.

«Dette er hjemmet mitt. Jeg tror ikke den vil plage oss her.»

Først etter en god stund går det opp for meg at jeg glemte å spørre hvor lenge hun blir borte. Det kniper i magen og jeg kan bare krøke meg sammen.

            Myrullene er i ferd med å få en lett gråfarge da hun står rett foran meg. Hun har favnen full av det som ser ut til å være røtter, som hun dumper ned ved siden av.

«Nam-nam,» sier hun.

Jeg ser mistenksomt på utvekstene, og lurer på om det engang er spiselig. Putter en av røttene i munnen og forsøker å tygge.

«Vi må koke dem, dummen.»

Det var som fanden å sitte og skjelve og føle seg ubrukelig, mens hun forsvinner i flere omganger og kommer tilbake med favnen full av steiner, og så, brensel. Hvor får hun energien fra? Hun lager en grop i bakken med steinene i kant. Vannet siver igjennom, og da den primitive digelen er fylt opp, legger hun en flat stein i bunnen. Rundt lager hun en renne som hun fyller med kvist. Lekende lett får hun liv i flammer ved å gnikke noen pinner sammen, og jeg betrakter henne tankefullt idet hun står på alle fire og blåser liv i flammene. Snart blusser en sirkel av ild opp, og hun knekker av røttene og putter dem omgangsvis ned i den lille gryten. Det må være illusjonen av lysskjær, men hun ser mer vital ut nå enn da jeg møtte henne. Kjolen er uanstendig ren og håret synes å skinne med en sterkere brunfarge, enda det blir mørkere rundt oss. Med en støkk går det opp for meg at jeg er avhengig av henne for i det hele tatt klare meg. At livet skal bero på et lettere tilbakestående pikebarn? Nei, det er for ille. Hvis jeg er en helt, er det sannelig en ynkelig en.

«Jeg har ikke noe imot å mate vennene mine.»

Hun må ha forstått hva jeg tenkte.

«SÅ LENGE DE IKKE KALLER MEG EN IDIOT!» En stund har stemmen hennes runget høyt.

«Da er det bra jeg trakk tilbake det utsagnet,» snerrer jeg.

«Du vet å svare,» sier hun

«Det vet jeg.»

Så jeg er hennes venn nå. Det var da noe.

«Dessuten sa du at jeg var dum.»

«Men du er jo … ååh!»

Snart er innholdet i den boblende gryten ferdig, mener hun. Elegant fisker hun opp en og en rot uten å brenne seg, og plasserer de glovarme stykkene i hendene mine. Jeg må slippe taket og la dem kjøle seg mot brystet en stund. Røttene smaker overraskende bra, nesten som søtpotet på en god dag. Hun betrakter meg stille idet jeg gumlende fyller magen. Den skrikende sulten stilner og jeg kjenner en stødig ro komme over meg.

«Nei takk. Har nettopp spist,» svarer hun til min forespørsel om hun ikke også skal ha.

Kokevannet kan vi bruke som drikke. Man blander bare noen moltne molter i, forklarer hun og lar bærene falle med plask og plopp, den ene etter den andre.  

«Molte, malte, myrt!»

Hun vil at jeg skal prøve hennes vesle heksebrygg. Jeg kan ikke nekte nå, og lydig stikker jeg ansiktet ned i den besynderlige drikken, slurper i meg en væske som er varm og fruktig med myrens egne bær. Straks etter er ansiktet hennes ved siden av mitt eget. Vi drikker sammen, kinn imot kinn. Hun er visst avhengig av et fellesskap i ett og alt. Slik er det nok om man er ensom. Hadde man hatt penger kunne man sendt henne til en god psykolog eller en nerveklinikk med høye smijernsgjerder. Eventuelt bare giftet henne bort. Det løser jo alle problemer når det gjelder erratiske kvinnfolk.

Mett av dag, jeg mener behag og med tørsten sloknet, kan jeg lene meg tilbake mens jeg tilfreds holder meg for magen. Hun kan ikke unngå å legge merke til denne mest primitive av alle gester, kommer bort og klapper meg over bringen.

«Jeg vet å ta meg av en mann.»

Det er selvsagt husholdningssysler hun må mene.

Hun tar til å sprade rundt meg mens jeg tenker. Vi burde nok fortsette så lenge dagslyset varer. Hvis vi er heldige, kommer vi ut av den forbannede myren, og hvis ikke får vi i det minste finne et tørt sted for natten. Det slår meg at vi blir nødt til å sove sammen. Dydens grenser blir stadig forflyttet, men vi kan ikke rive ned det endelige gjerde. Jeg tar meg selv i å se frem til samkvemmet. Det kan vel ikke være så farlig om jeg finner en myk pute mot hennes barm. I naturens urtilstand er det kvinnens plikt å varme mannen, og dette er den tilstand vi har blitt satt i.

Da jeg hever blikket fra tankene, er hun i ferd med å sette seg, og kjolen trekkes opp mot avrundede hofter.

«Vil du se på?» sier hun, og gir meg et strålende smil.

Rødmen står meg i ansiktet, idet sildringen treffer bakken. Hvorfor må hun gjøre sitt fornødne rett foran meg? Stadig forsøker hun å sette meg ut av likevekt. Det kan ikke være bare for å te seg utfordrende, for hun har alt min oppmerksomhet. Antakelig tar hun glede av å sette meg i forlegenhet. Jeg burde nesten …

En sjette sans advarer om at noe er galt, selv før jeg reiser meg. Jeg ser utover det tause landskapet og skjønner ikke hva det kan være som har forandret seg. En ubehagelig stillhet ligger over dirrende vannspeil. Alt går opp for meg i løpet av et eneste øyeblikk. Vannstanden har steget! Med mitt gløgge hode fattes en konklusjon: Kjempen er her og må nettopp ha tredd ned i myren.

Kvinnen har reist seg og lar kjolen falle. «Likte du å se …»

Uten et ord griper jeg henne om begge skuldre og slenger henne fra meg med all min makt. Hun flyr gjennom luften med håret flagrende viltert etter. Nesten før hun har landet er jeg over henne og presser hånden hardt over den snakkesalige munnen. Øynene utvides skrekkslagne under meg, men jeg slipper ikke taket så hun kan utgyte noe ungpikeskrik fra en bakgate i Kristiania.

«Vi får én sjanse og en sjanse kun,» hveser jeg ned mot henne. «Jøtulen er tilstede.»

        Noe annet har kommet over meg. Jeg tenker fort nå. Ved oss er en av pølene med illeluktende mudder. Uten å si noe, graver jeg hånden ned i mudderet og tar til å gni henne inn alle steder, kroppen, magen, håret, til og med brystene. Hun har skjønt tegningen da jeg lar henne slippe fri, og hjelper til med å dekke meg med mudder mens jeg står på knærne over pølen. En liten renne går fra pølen og fortsetter så vidt jeg kan se et stykke bortover. Brutalt tar jeg tak i nakken hennes og presser hodet i anvist retning, skyver baken hennes foran meg idet hun tar til å kravle, følger like snart etter selv. Sjalet etterlates i kjølvannet av hennes krabbende gange, og på impuls får jeg fatt i plagget og stapper det et sted ned i buksa.

Et øredøvende brøl fyller myrlandskapet idet vi er på vei. Bakenfor kan jeg føle den fuktige jorden trekke seg sammen under tunge fotsteg. Kjempen har funnet stedet hvor vi satt og laget vårt måltid. I prøvende og korte drag trekkes luften ned nesebor, inntil den synes å ville dra all luften over oss til seg og slipper den ut i et langt støt. Den mistenker oss og retningen vi dro. Bare min lille list holder oss i live.

Like etter stanser kvinnen og blir stående pal. Rennen må ha tatt slutt foran oss. Med grim målrettethet kravler jeg over ryggen hennes og slipper meg ned så hun blir presset flat ut under all min kroppsvekt. Skitne, skjelvende fingre får vått hår unna. Jeg kysser henne bak øret, senker leppene like ved siden av og puster tungt og andpustent.

«Hysj, min vakreste …»

Stegene kommer nærmere. Hver gang en enorm fot settes ned, surkler vannet og suges tilbake idet den løftes. Kvinnen er lydig. Hun ligger bomstille under meg. Jeg kan ikke si det samme og har tatt til å skjelve, håper i det lengste at ristingen som går gjennom meg ikke skal avsløre oss. Det er umulig å vite hvor godt skjult vi ligger. I det minste beskytter jeg henne med min egen kropp.

Torv og myrjord skyves mot oss og begraver oss nesten, da foten settes ned rett ved vårt skjulested. I lang tid skjer ingenting. Jeg ligger som lammet over kvinnen, og selv om jeg er presset over kroppen hennes, kjennes jeg vektløs ut. Igjen går luften fort og støtvis frem og tilbake. Stillhet følger.

Brølet kan splitte fjell. I et øyeblikk fyller det omgivelsene så jeg ikke kan tro jeg er annet. Tilbake er bare et fjernt ekko og luften som bølger urolig frem og tilbake. Lyden av kjempesteg som løper bort, er det som følger. De svinner stadig lengre og lengre unna.

Det tar tid å gjenvinne sansene, enda lengre tid å gjenvinne tankeverket og motet til å gjøre noe. Jeg snor armen rundt midjen til kvinnen og nærmest bærer henne ut av hullet vi befant oss i. Vi faller på knærne overfor hverandre.

«Du sa at kjempen ikke ville komme.»

«Jeg tok feil. Unnskyld ….unnskyld …»

Jeg kysser vekk de mange tårene og tar et fregnet og gjørmet ansikt i hendene. Sier at jeg elsker henne og skal forsvare henne til døden, hva som helst så hun skal få krefter til å løpe. Eller er det kanskje meg selv jeg forsøker å fylle med kraft? Det samme kan det være. Jeg finner tak i håndleddet hennes og drar henne med. Snart er vi i vill flukt over lyngen i landskapet. I det fjerne ser jeg en forhøyning, fulgt av ryggen til en lang åskam som strekker seg mot den bratte stigningen til et fjell. Kveldssolen gir synet et gyldent skjær, som om selve gudenes haller brenner for å lokke og kalle på oss. Det kan være det siste vi ser om vi ikke kommer oss dit.