Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være.

Enhver god general tror på sin intuisjon, og en av de edle romere sa at din første intuisjon er riktig. Jeg er ikke den som gir kast på den slags oldtidsvisdom, og da noe sier meg at vi må stanse, løfter jeg hånden bydende. Hun kommer straks bort til meg og gjemmer hodet mot brystet. Ansvaret er tydeligvis mitt nå. Da er det beklagelig at hun er tilskitnet og filleristet som en flyfille fra Toten.

Ved oss er to små pøler med klart vann, skjult av en avrundet kant gult gress. Det er umulig å si hvor dypt de går. En mann skal aldri nøle, og jeg utstår ikke pjatt. Jeg forteller henne kort hva jeg har i fore.

«Jeg er redd.»

«Ikke vær det.»

Jeg holder henne i begge hender, mens hun ser bak seg og lar seg senke i den ene vannpølen. All gjørmen kommer av henne og farger vannet. Bare liten nese, brune, brune øyne og vasen med hår, nå i fantastisk uorden, er synlig. Jeg plukker av noen bunter gress og plasserer dem på hodet hennes, sørger for at de små hendene er festet til kanten så hun kan holde seg flytende. Like etter svinger jeg med ned i den andre pølen like ved. Vannet er så iskaldt at jeg nesten må rope ut, og jeg finner det underlig at hun ikke klaget i det hele tatt. I det minste får jeg en samme type vask. Nevene mine napper av det gresset jeg kan finne, og jeg plasserer det på hodet og mellom ørene.

Det var ikke et øyeblikk for tidlig. Steg i hurtig og dundrende gange melder sin ankomst, får vannet til å skvulpe opp rundt ørene. Med en støkk går det opp for meg at hadde jeg ikke hatt min intuisjon, og hadde jeg ikke handlet så tidlig, ville vi alt vært oppdaget. Full av skrekk for alt overjordisk ser jeg hvordan en håret fot settes ned foran, så jeg får med hver detalj. Gulnende, lange negler som står ut fra knudrete, brune tær. Utysket står stille. En dyp rumling i bass og baryton går gjennom det enorme brystet, stiger opp og synker ned. Synger den? Det må være en kjempenes sang fra urtiden, fra den gangen de hersket over verden. Ikke rart minnet om dette er innprentet hos alle verdens folk. Kan det være at den kaller på flere av sitt slag?

Nevene mine klemmer hardt rundt gresskanten idet monsteret senker seg på alle fire. Alt dagslys forsvinner i den store skyggen som er over meg. Den mistenker stedet, vet nok at vi er nære. Denne gangen værer den ikke. Det er dødsens stille rundt meg. Selv vinden synes å ha forlatt verden. Da jeg våger meg til å løfte blikket, ser jeg rett inn et stort, nesten barnaktig ansikt. Et øyeblikk tror jeg alt er forbi, men de gule øynene synes å speide over, er blinde for at akkurat her er jeg. Kanskje har den ikke blikk for detaljer, som visse arter jeg har lest om i Darwins reisebeskrivelser.

På uvirkelig måte svinger kjempen overkroppen bort fra meg, nesten som en stor kran. Den er nå over stedet der min vesle ledsagerske er i skjul. Jeg ber til alle guder og gudinner at hun ikke rører seg, at hun tier stille. I det lengste står øyeblikket fastfrosset, og alt henger i balanse hos en eller annen usynlig vekt i gudeverdenen. Kjempen reiser seg til sin fulle høyde, og et grøss går gjennom meg da jeg ser sammentrekningen i veldige muskler, festet til steder som ikke finnes hos et menneske. Et sprang og et sammenstøt sender den over vårt skjulested, og så er den på vei bort i den taktfaste rytmen fra lange steg.

Jeg venter, priser alt mitt hell. Slipper taket i bredden og svømmer bort til den andre siden av den lille pølen. Der, langt i det fjerne, står kjempen og løfter sine never over hodet, raser over at den ikke kan finne oss. De frustrerte brølene høres på lengre og lengre avstand. Forsikret bykser jeg opp av vannet, kjenner hvor kjølig luften er, eller er det kaldt bare fordi jeg har vært nummen? Våtdryppende vakler jeg bort til det andre skjulestedet.

               Et øyeblikk kan jeg ikke få øye på henne, men så er hun der. Brune øyne som stirrer ut fra det som synes å være en liten luke med gress i vannet. Hun er meg en riktig badenymfe, om nå ikke hvert bad skjer frivillig. Jeg finner de stakkars, kalde hendene og drar henne opp etter armene så hun får seg en liten svingtur. Da jeg setter henne ned, faller vi på kne overfor hverandre. Det er på plass med en påskjønnelse, og jeg gir henne et lite kyss på munnen. Leppene er blå og kalde.

«Du var flink.»

«Takk.»

Som meg er hun dyvåt. Kjolen er mørk og sitter klistret til kroppen. Det går opp for meg at jeg har sjalet, og jeg griper meg ned i buksen og drar til så plagget kommer rennende opp av vann. Jeg plasserer bekledningen så godt det lar seg gjøre rundt skuldrene hennes. Antrekket er nå komplett, men hun ser mutt og miserabel ut. Jeg husker regelen om kroppslighet, den Schopenhauer har diktert, og tar henne i mine armer. Det må da kunne gjøres å gni litt varme i den vesle kroppen. I det minste har jeg fått henne i vasket utgave.

«Synes du jeg er pen?»

«Hva?»

«Jeg vil at du skal synes jeg er pen.»

For å få henne i et godt overblikk letner jeg grepet. Demonstrasjon, demonstrasjon, demonstrasjon, ellers tror de det ikke.

«Ja visst er du veldig pen, men på din egen måte. Jeg har aldri sett noen som ligner deg.» Det er forsåvidt sant. Den salige blandingen av barnlighet og fruktbar naturkvinne er ganske så unik. Jeg lurer på hvor hun har blodet sitt fra? Dansk? Tysk? Lapp? Nordisk? Det er umulig å fastslå helt. Hun synes å ha trekk fra alle. Personligheten sammenfaller dessuten temmelig godt med utseendet.

«Har du sett mange kvinner?»

«Ja visst.»

«Hvor da?»

«I Kristiania.»

Jeg forklarer henne at der går damene rundt med kjole, hatt og parasoll, men at de stort sett rynker på nesen overfor meg. En gang ble jeg endog forsøkt stukket ned med en av disse parasollene. Hun ler av dette. Heldigvis trenger jeg ikke gi henne hele historien. En delvis sannhet er gjerne bedre enn en hel en, for da kan mottakeren fylle puslespillbrikken med det som behager mest, et vanlig instinkt blant mennesker. Det er også hensiktsmessig at hun ikke vet for mye om meg. De fleste kvinner går av skaftet og direkte på kosteskaftet når de finner ut hvordan jeg egentlig er. For ikke å snakke om de tingene jeg har gjort.

Pannen hennes er rynket tankefullt til mine opplysninger. Men vi må videre. Jeg trekker henne på bena. Klærne får tørke mens vi går.

«Jeg er bedre enn disse damene i pene kjoler,» sier hun.

Hun får et kyss på kysen til det, som siden hun ikke har noen, må utplasseres på toppen av hodet.

Nattefallet er over oss. En mystisk måne har funnet sine saler og bader alt i et blålig lys. De våte klærne er ikke så ille så lenge vi beveger oss. Bakken under oss blir gradvis mer stødig, og vekster, nå forandret av mørket, vrir og vender seg mot noe usett rundt oss. I det fjerne ser vi lys som beveger seg langsomt over det som synes å være tåkelagte bredder. Jeg undrer meg storligen over hva dette kan være.

«Det er lyktemenn. De må få vandre i fred,» sier hun.

Som mål har jeg at vi kommer et stykke opp åskammen, kanskje til begynnelsen av berget. Vi må finne et sted hvor vi har oversikt, finne retningen vi skal gå. På den måten kan vi bevege oss gjennom dalene og ned til lavlandet, der det er folk. Kjempen har nok sitt territorium og revir her, ellers hadde den blitt oppdaget for lenge siden. Stor og farlig er den nok, men den kan neppe stå seg imot et regiment skarpskyttere.

Beklageligvis for mitt forsett, skjules månen av skyer så det blir bekende mørkt rundt oss. Det er umulig å si om vi holder riktig retning, eller om vi har begynt å bevege oss i ring. Hellet vedblir, for etterhvert synes jeg å merke en slak stigning. Så lenge vi forflytter oss oppover, er vi på vei bort fra disse områdene hvor lyktemenn og sagnskapninger vandrer. Jeg heller fortsatt mot at det var noen bønder vi så. Kanskje hadde de lanterner? I så fall kunne man håpe at kjempen vil holde seg unna. Er man mange nok, og har man våpen, er verden et langt sikrere sted.

Natten synes så dyp og mørket så betryggende, at overraskelsen er stor da vi hører hurtige steg bak oss, og at de kommer stadig nærmere. Vi befinner oss i åpent landskap uten skjulesteder, det er bare gresset som snor seg vått rundt bena. Motet synker i meg, og kreftene har lenge vært skortende, men vi kan ikke bare legge oss ned og gi opp. Jeg tar hånden til kvinnen og sammen løper vi, bryr oss ikke om vi løper oss ned et kratt og blir spiddet på spisse grener, kanskje forsvinner ned en fjellhylle. Selv et dyr vil forsøke å unnslippe så lenge det går, og jagede dyr er det vi har blitt. Feberheten har så smått begynt å feste seg til hodet mens jeg løper. Hvordan finner den stadig frem til oss?

Plutselig setter kvinnen i et skrik og mister taket i hånden min. I det svake skinnet til likegyldige stjerner, kan jeg se at hun ligger i gresset og holder seg for ankelen.

«Jeg tror jeg har vrikket den!»

Idet jeg er i ferd med å bøye meg ned til henne, stiger fotstegene bak oss til et crescendo, hurtig fremrykkende som i sprint.

«Hjelp meg!»

Lyden vokser til en brølende mur så det ljomer rundt ørene. Udyret er like over oss nå. Jeg kniper tennene sammen og bøyer meg ned foran kvinnen.

«Her, sett deg på ryggen min!»

Armene hennes kommer fortvilet opp rundt halsen, jeg griper tak i lårene hennes, løfter og fortsetter å løpe. Rundt oss hører vi pusten til monsteret, at det dirrer og knaker. Lenge tror jeg at det må være slutten på oss, men jeg fortsetter med all den styrke og utholdenhet jeg er i besittelse av. Vekten hennes synes å dra meg ned. Det hjelper å lukke øynene, og da jeg åpner dem igjen, ser jeg konturene av en hest danse foran meg i mørket. Det er skytsdyret mitt som viser seg for meg, vet jeg. Min fremste styrke og alle dets egenskaper. Jeg har alltid vært rask og utholdende. Til det siste følger jeg den melkehvite hildringen.

Hvor lenge det fortsetter slik, vet jeg ikke. Det er taust og stille rundt meg, og jeg har fortsatt kvinnen på ryggen. Verden er foruten holdepunkter, det er bare oss og mørket. Håret hennes henger og slenger foran ansiktet, ikke at jeg kan se noe likevel. Hun har visst sovnet med kinnet presset inntil skulderen min. Som en av skikkelsene i underverdenen fortsetter jeg på min oppgave, som om det hele er en drøm, jeg går og går i en slak stigning innover det usette. Hun er varm mot ryggen, som den eneste trøst og sanseinntrykk jeg kan få. Men jeg er også bare et menneske, verken en gud eller en vandød i Tartarus. Til sist må også jeg segne. Knærne gir etter under meg, og kvinnen siger ned på bakken ved min side. Jeg senker henne så forsiktig at hun ikke våkner. En stund blir jeg sittende slik med hodet hengende ned. Hun ser svært vakkert ut, sover med hånden for munnen som et barn, og jeg er dødsens trøtt. Uten videre snur jeg henne på magen og finner en pute som er avrundet i kjolestoffet. Søvnen kommer nesten øyeblikkelig idet jeg legger ansiktet inntil tøyet.

               Jeg våkner til en følelse av berusende fredsommelighet. Kinnet er plassert på to avrundede kupler som hever hodet mitt over resten av kroppen. I det lengste skjønner jeg ikke hva det er. Glatt stram hud med en varme under den kjølige flaten som møter ansiktet. Fyldig og deilig melkehvit, et bedagelig hvilested svært behagelig i sin runde form, så betagende og særs besnærende … støkket som går gjennom meg kan ikke beskrives da jeg skjønner at hva jeg har som leie er intet annet enn en naken pikerumpe, så fantastisk at den rivaliserer den til Venus, jeg mener Frøya selv. To instinkter slår ned i samme stund. Fortsatt presse ansiktet mot det som var min callepygeliske andaktsstund, eller våkne til en slags fornuft. Kinnet er klistret fast til hud stram som på et trommeskinn, har jeg siklet eller felt tårer, da jeg forvirret setter meg på knærne. Morgenlyset legger ikke skjul på noe.

«God morgen. Har du sovet god?» Hun vender seg undersøkende i min retning.

Ingenting har gått upåaktet hen, og jeg håper inderlig kvinnen ikke er av dem som fører regnskap. Hun ligger på magen med kjolen godt trukket opp til ryggen. Hvem var det som gjorde det? Imens jeg forsøker å reise meg og faller bakover og må ta meg for, benytter hun anledningen til å bikke hodet frem og hilse meg med sitt mest strålende smil. Skikkelsen hennes er i profil da hun tar til å svinge leggene frem og tilbake.

«Har du det bra?» sier hun med hendene hvilende over de runde kinn.

Forfjamselse til tross, jeg kan ikke være målbundet for alltid og må svare. Er hun ikke redd for at jeg skal bedekke henne? Hun ligger der som en sæterjente gjort til hulder eller kanskje mer en hulderjente løs på sætra, fullstendig uanfektet av at nedre halvdel er avkledd.

«Burde du ikke være mer forsiktig?»

Hun spretter opp. Kjolen faller på plass i nedslaget. «Hvorfor det? Du er vel ikke redd for en jente?» Armene strekkes ut, og hun gjør seg umaken å svinge seg rundt og rundt. «Jeg vet å passe på meg selv,» nynner hun lyst. «Straks noen gjør noe jeg ikke liker …» Rundgangen stanser og kjolen gjør et siste kast på seg før den kommer til hvile langs bena. Hun utfører et megetsigende kutt over halsen.

Jeg er i det store og hele lamslått over forestillingen og de brå overgangene.

«Men det trenger ikke du å bekymre deg over.»

Mener hun det fordi hun anser meg som harmløs, eller sikter hun til at jeg allerede har full tilgang og vil bli tilgitt alt? I så fall skulle jeg kunne gripe varene fatt … så lenge jeg ikke tar feil og havner i den kategorien som får noe ganske annet enn et kristenkors over halsen.

Hun gir på en måte svaret, kommer bort og legger hodet mot brystet. «Jeg tror jeg liker deg.»

Jeg uttrykker noe om at jeg er glad for det, mens jeg napper henne en anelse i det lange håret og vurderer å gjøre mer.

«Vi må videre,» sier hun.

I det har hun rett. Jeg løfter blikket mot landskapet, langstrakte fjellvidder så langt øyet når, hvor den ene steinforhøyningen overtar for den andre i en vag stigning som tilsynelatende alltid skjuler hva som ligger bakenfor. Her og der er noen sparsommelige busker, men ikke stort mer. Over fjellet er det altså, inntil veien kan føre oss til en nedstigning og hva enn som ligger på den andre siden.

Det er hun som setter meg i gang ved å klype freidig.

«Det er ting som venter,» sier hun.

Jeg spør henne om ankelen, og hun sier at den er helt bra.

Beruselsen svømmer fortsatt i hodet der jeg trasker av gårde i luntende gange, og det er hennes feil alt sammen. Hun er ved min side og blir gjenstand for mange stjålne blikk. Fargene som omgir henne har blitt så sterke en kunne tro de kan knitre. Håret skinner i den glans og avglans som kan lokke menn, og formene ser ut til å svelle under trykket til en stor fruktbarhet. Jeg har visst havnet i selskap med fjellets fristerinne. At jeg ikke har lagt merke til det før! Det er nok opplevelsen av å komme nær henne som preger mitt perspektiv, for jeg kan ikke huske hun var så attråverdig da jeg først møtte henne. Viljesterk synes hun også å være. Kan hende er hun ikke så simpel som jeg først trodde. Sikkert er det at hun har et sterkt og inderlig behov for oppmerksomhet fra en mann, og da er det jo bra jeg er tilstede. Jeg har jo lest om den slags i den franske litteraturen av det pikante slaget. Femme atale, jeg mener fatale, med dem kan man riktig bale. Forhåpentligvis kan jeg stikke av med bonusen i forkant av at hun fortærer meg som en edderkopp gjør en liten bi.

Bestøvelsen er jo et imperativ i Schopenhauers litteratur, han var god på dette selv med sine tjenestepiker, men jeg vil slett ikke påkoste meg berøvelsen av mitt frihetsliv i samme fleng, jeg mener deng, det refreng, altså sleng … slengen for å være helt presis. Jeg blunker litt. Hva har vært galt med tankelivet mitt i det siste?

Det lønner seg nok ikke å ha all sin oppmerksomhet rettet mot de av kvinneslag, for jeg skvetter som bare fanden idet baksende vinger eksploderer ut fra et kratt. To fjellryper har lettet og forsvinner over viddelandskapet i glidende flukt. De går gradvis sammen med fargene i landskapet under, inntil jeg ikke kan se dem mer.

«Synd vi ikke har en børse, for da hadde vi hatt middag,» sier jeg.

«Er det en offisiell forespørsel?»

«Mener du at du …»

«Alternativene er ja, nei og kanskje på en skanse, men ikke noe midt imellom og ikke motsatt.»

«Da så. Jakt på dem,» sier jeg i vissheten om at dette kan hun ikke greie.

Hun stanser opp og utbryter: «Mer, ikke mindre!» med armene til hver side.

Det er slettes ikke så enkelt, fordi hun forlanger at jeg skal knele, og da jeg i forsvar av min integritet undrer hvorfor, svarer hun et eller annet om at det er noe gudene har sagt. Årsaken er nok langt mer praktisk i sitt grunnvesen, for da jeg senker meg ned foran henne, vil hun at jeg skal rulle opp hennes gevant og finne et festepunkt i en liten hemp øverst ved lårene. Oppgaven er interessant nok der hun tårner over meg. Jeg kan ikke lese av ansiktsuttrykket hennes, men den lille magen hever og senker seg langsomt idet jeg anordner bekledningen hennes som anvist. Lårene hennes er nå fristilt, og da jeg reiser meg synes jeg hun kan ligne en oldtidskriger, kanskje en amasone fra Skytia uten hesten sin. Også lårene har dette underlige preg av fylde og vitalitet som ser ut til å omslutte henne som en aura.

Vi setter i marsj atter, og på et tidspunkt bøyer hun seg ned og plukker opp to steiner som hun først lar hoppe og falle klirrende sammen, før hun tar til å rulle dem prøvende i hånden. Jeg griper meg selv i å være svært spent.

               Da det skjer, er det noe uvirkelig over det hele. Det som må være de samme to rypene som letter fra en busk, de har nok bare fløyet oss i forkant til de ble lei. Et dobbeltsmell følges av en plystrende lyd som gradvis glir over i en dyp brumming. Uklare skygger synes å forlate fuglene idet de plutselig henger stille i luften. Idet de er på vei ned i en spiral av fjær og dreiende vinger, springer hun opp så det slår og suser om klesdrakten. Høyt der oppe strekker hun ut hendene og plukker kreene til seg ut av intet. Hun vender om og faller baklengs i vanvittig flukt, og svevet ender med at hun går ned i knestående med fast grep om halsen på hvert fjærkre.

«ALU!» roper hun og reiser seg med de døde dyrene strukket frem.

Jeg kan ikke si noe og det er fordi jeg ikke får ut en lyd.

«Nå stirrer du inn i en flamme,» sier hun og et øyeblikk er stemmen forandret og ansiktet fordreid. Hun marsjerer bort til meg. «Det er lenge siden jeg tok på meg svanedrakt, men for deg gjør jeg det. Du har fått en sterk ledsagerske nå.»

Jeg overrekkes fangsten med beskjed om at vi kan bære en hver. Om ikke lenge er vi igjen i bedagelig gange over viddelandskap og fjell.