Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være.  

En absurd stor hånd skyter opp foran synsfeltet og søker feste i grusen. Jeg har en staur som jeg bruker til å stikke etter hver finger. Det slår meg hvor latterlig dette er da jeg blir var et stort hode som skyves opp for å titte på meg.

               I stedet hvirvler jeg rundt og kaster den spissede pålen fra meg som et spyd. Kastevåpenet treffer kjempen i kinnet og blir hengende der i en lase et øyeblikk, før den faller. Jeg løper for å finne en ny stake da jeg blir var at noe holder meg tilbake, og like etter går jeg i bakken. Store klofingre har sluttet seg om ankelen og jeg blir dratt i en vid sirkel gjennom grusen, en kurs som bare kan ende i et sultent gap.

               Det er når jeg er beseiret at jeg er på mitt farligste, for slik har Fortuna ladet mine terninger. Tiden senker farten for meg, og jeg bikker hodet for å se bakover. Ikke før jeg har tenkt det, løfter jeg armene og får fatt i en av pålene jeg har satt i grunnen.

               Like etter løftes jeg opp ned i luften og ser en munn med kurvede hoggtenner overta synsfeltet. Leppene skilles og blottlegger radene med flate tenner. Halve overkroppen er inne da jeg støter fra meg pålen alt det jeg kan makte. Tennene klapper sammen med vanvittig kraft, og møter en like vanvittig motstand som bøyer seg, men ikke gir etter. Varm luft som fra en blåsebelg treffer meg i overraskelse, og like etter slippes jeg og sklir ut på riktig side av den rovgriske munnen.

               Jeg kan ikke vente eller nøle eller tenke på noe som helst, for det er for de som har frasagt seg alt liv. Ormende, krabbende, så på fire foter går ferden, en forhånelse av evolusjonen inntil jeg tumler overende og lander på ryggen. Kjempen strever fortsatt med pålen godt plantet i munnen. Flere forsøk på å presse kjeven sammen gjør bare at trevirket bøyer seg. Kjempen forsøker å røske pålen ut med vekselvis venstre og høyre hånd, mens den andre hånden holder fast i klippen, men uten hell. Tilslutt gjør uhyret et nytt forsøk med å få presset kjeften sammen, og denne gangen slutter den ikke å legge trykk. Smellet som lyder er antakelig livet som faller fra meg. Monsteret vender hodet mot der jeg ligger og betrakter meg ondt.

               Først nå går det opp for meg at jeg har brutt mitt eget bud og ligget stille. Kontrollen over kroppen har forduftet, og jeg kan bare være tilskuer til min egen undergang som det nok har vært for så mange før. En Cæsars gladiator for hvem de har vendt tommelen ned. Jeg håper bare kvinnen har vett til å løpe videre. Kanskje er det bare meg den vil ha? Begge de store hendene fester seg ved klippekanten, registrerer jeg, det skyves ifra, og der svinger en av føttene seg over.

               Plutselig hvitner verden, og mellom oss står en tordenkile. Da smellet forlater jeger og bytte og virkeligheten er tilbake igjen, brytes stillheten av et forskremt skrik. Så dette er hva den frykter. Jeg hadde forventet hva som helst, likevel fikk jeg det som overrasket meg aller mest. Kjempen veiver armene avvergende foran seg noen ganger, og mens tordenbølgen ruller bort i det fjerne, forsvinner den forbi klippekanten i den retningen hvor stein og mørtel utgjør fellen.

               Man skal aldri mistro sitt gode hell. Jeg blir klar over at jeg er på bena igjen, og at jeg står ved bjelken til fremspringet. Det siste jeg har igjen av krefter går med på forsøket. Jeg setter skulderen til og forsøker å dytte, men ingenting rikker seg. Nevene mine sluttes om bjelken og jeg bøyer knærne i et løft som Herkules kunne gjort hvis man ser bort i fra guddomskraften. Men en liten småstein kan sette i gang et ras. Fra liten til stort, det var alltid menneskenes gave å overgå gudene på den måten. Motstanden er konstant inntil det lyder et lite klikk, og da er det ingen motstand mer.

               Den svære steinhaugen lener seg frem og hopper. Allting sklir vekk, inkludert grunnen under meg. Jeg gjør vendereis, bykser og klorer meg fast, mens grusen rutsjer forbi. Det konstante bruset jeg hører er fra en ustoppelig elv av stein i det halve fjellsiden følger etter. Lenge er jeg redd for å bli med selv, men jeg finner en gresstust, og sammen klamrer vi oss i fellesskap fast til tilværelsen.

                «Jeg fikk den! Jeg fikk den!» roper jeg, da jeg skjelvende kommer over til stødig grunn. Ingen svarer.

               Nå kommer mitt vanskeligste valg. Jeg burde se om kvinnen, forsikre meg om at hun er i live eller møte synet av en tragedie som vil gjøre meg til det mest ulykkelige menneske i verden. Men stridens regler befaler at du ikke kan hvile og forsone deg før fienden er drept. Jeg må adlyde krigens guder, for det er de som råder over alle ting. Uten deres slakt og død kan man ikke eie noe annet. Og med det i lys og hu røsker jeg til meg en stake med brannherdet spiss og begir meg ned stien som snor seg ved siden av klippen.

               Knærne vingler og sjangler under meg på den bråbratte ruten. Det er nok like før de gir etter. Alt av tankeliv skyves vekk mens jeg konsentrerer meg om de neste ti stegene. Ikke så fort at jeg går på ansiktet og sklir videre på brystet inn i et eller annet mordhull, men det er jammen det eneste forbeholdet. Selv regnet kan ikke gjøre håret mitt mer fuktig, gjennomdynket som det er av svette.

               Jeg kan løpe uten stans og befinner meg snart i et rasert landskap i det som pleide å være basen av berget. Overalt er grunnen dekket med steiner i alle former og fasonger, så jeg frykter jeg ikke kan ta et eneste steg uten å skjære ankelen. Rådvill står jeg der en stund, inntil jeg ser noe jeg burde sett for lenge siden. En forhøyning som går over alle andre. Der stikker en fot ut. Kjempen har visst fått hele fjellet over seg og forsøkt å ta imot raset med kroppen.

               Høyt der oppe ser jeg et teppe bæres bort på vinden.

               En bevegelse. En bevegelse til. Tilløpet til triumf i brystet kveles raskt da jeg ser at steiner begynner å drysse ned fra haugen, og at lemmene tar til å røre seg på ulike steder. Det kan ikke være sant! Det kan ikke være mulig! Hva skal til for å drepe uhyret? Jeg brukte vekten til mange tonn, med mer makt enn noen hær. Hadde jeg skutt på utysket med kanoner, ville det under Newtons lover fortsatt vært med mindre kraft.

               Fjærlett balanserer jeg over steinene, og klyver opp på toppen av haugen mens jeg uttaler bannord selv ti sjømenn og en pirat ikke ville kunne sette sammen hvis de skulle drikke i fellesskap. Jeg er like infernalsk og vel så det.

               «Dø … Dø … Hvorfor kan du ikke dø?» Full av avsky og raseri sparker jeg vekk grus og steiner og avdekker et stort, gult øye som ser ut til meg, flakkende fra side til side.

               «Hva er i veien? Kommer du deg ikke opp?» Begge hender løfter pålen og driver den med all min vekt og styrke ned. Øyets geleaktige hinne gir etter og pålen synker dypt.

               Skingring fra et pikeaktig skrik. I neste øyeblikk skyter en arm ut av haugen og svinges mot meg. Jeg befinner meg i luften og fortsetter å lette. Før jeg forstår hva som har skjedd, kræsjer jeg inn i en ildrød smerte og sklir ned bergveggen. Jeg ligger på ansiktet og kan ikke røre meg, men blikket kan jeg løfte, og på denne måten ser jeg hvordan steinhaugen splittes i to deler, og kjempen reiser seg ut. Den er oppreist, og her er jeg liggende.

               Kjempen løfter sin store neve til pålen og røsker den ut. Pålen slippes, og den vender seg mot meg.

               Selv om kroppen er lammet, kan jeg røre hendene, finner jeg ut. Jeg plasserer dem foran meg og skyver ifra. Jeg kjennes underlig lett ut, og når jeg endelig står, skulle en tro jeg var en pendel siden alt svinger så fra side til side.

               Vi betrakter hverandre på denne måten. En stilltiende utfordring i vind og regn, der viljen er det som brister aller sist. Men noe er galt med kroppen min. Det er vanskelig å puste, og da jeg åpner munnen, veller en elv av blod ut og fortsetter ned brystet. Jeg vil løfte hodet så elven skal stoppe, men det blir bare hengende, dinglende under en urimelig vekt.

               Lynstrålen slår direkte ned mellom oss, og jeg ser hvordan kjempen vender om og løper. Regnet vasker vekk lidelsen idet den skjer, og det er vel på den måten verden lover liv for den døende, simpelthen ved å fjerne og ta bort. Jeg skjønner ikke hvorfor bakken må hoppe mot meg så fort.

«Nei! Ikke dø fra meg!»

               Stemmen lyder langt unna. Hvorfor må noen mase sånn?

               «Pust. Du må puste.»

               En varm glød treffer brystet og fyller kroppen. Det er strevsomt når hender skal ta på meg på den måten. De vil nok la meg være i fred snart.

               Jeg blir var vuggende bevegelse. Puster inn i raggete hår og blir …. båret? Lyden av stampende føtter i urtidens trommetakt, slag fra regn … ellers råder kun taushet. Under passerer bakken i en krapp stigning. Armene er låst rundt en hals, og jeg holdes om lårene. Det fortsetter slik. Verden er brun og grå. Det er det samme om jeg holder øynene lukket. Ingenting forandrer seg, alt vedblir. Her har jeg alltid vært. Her skal jeg alltid være. Landskaper glir forbi, brer seg langstrakt, har en egen rytme … Kinnet presser mot en skulder. Den grå kloden overtar.

               Jeg kommer til meg selv i armene hennes. Det er mørkt rundt oss.

               «Hv-hvor er jeg?»

               «Vi er i en hule. Øverst i fjellet.»

               Utenfor hersker stormen og raser med et helt skaperverk som skrekkslagne vitner. Kanskje er det slik med enhver trone. Alle som sitter på det høyeste av seter er dømt til galskap. Min galskap tok meg og etterlot … munnen min presses åpen.

               «Forsiktig!» sier hun til lyden jeg måtte utgyte. «Du ble veldig skadet.»

               «Jeg … jeg …» begynner jeg og gir opp forsøket på å komme oppreist. «… trodde virkelig at jeg skulle vinne.»

               «Du var veldig modig.»

               Landskapet utenfor, spekket som det er med høye tinder, lyses opp av en taus kraft som momentant avkler isbreer, mørk skog og skyggelagte elvestrømmer. Utsikten hylles tilbake inn i hemmelighet. Tordenen rumler.

               «Hvordan kom vi oss unna?» undrer jeg. «Hvordan greide du …?»

               «Bekymre deg ikke over dette nå.»

               Der ute gjør tårnende regnslør sitt for å stige like til himmelen. Hun kler av meg på overkroppen. Det røde beltet hennes er strammet rundt noen digre bregneblader over nedre del av brystet. Fingrene hennes løsner innretningen, og da hun løfter bladene vekk, avdekkes et merke som er så stort og svart at jeg kan se det selv i halvlyset. Hun ber meg være sterk. Det er en god vits. Ved siden av er et annet stort blad hun synes å ha fylt med en slags plantesaft. Hun tar til å smøre inn såret. Jeg bikker tilbake og lar det skje. Stanser henne bare av og til ved å klemme hånden igjen.

               Øynene hennes vides ut under et nytt lysglimt, legger jeg merke til. Et øyeblikk har jeg sett hele landskapet gjenspeile seg der. Hun får meg snart tilbake i sin oppmerksomhet og åpner fingrene mine. Håndflatene er fylt med blemmer.

               «Hva er det du har gjort med deg selv?»

               Siste rest av plantesaften brukes til å smøre inn hendene.

               «Det var ikke meg. Det var kj …» Det er viljer i viljene. Ordene kveles. Uten å si mer klemmer jeg armene om halsen hennes og gjemmer ansiktet der. Skammen over å utvise slik en svakhet er for stor. Huden hennes møter meg mykt og vætes gradvis hele veien ned.

               «Slipp.»

               Jeg rister på hodet.

               «Nå vil jeg du skal slippe.»

               Jeg klemmer hardere, vil ikke at hun skal se meg på denne måten. Plutselig brytes grepet mitt og jeg støtes mot bakken. Ansiktet hennes kommer nærmere. I neste øyeblikk går noe stort og vått over fasaden. Nese, kinn, øyenlokk, ingenting slipper unna mens … tungen hennes gir befaring og slikker jevnt og rytmisk. Det fortsetter slik. Ikke kan jeg slippe unna, og jeg kan ikke akkurat gjøre motstand, så jeg resignerer og lar henne holde på med de salvede hendene løftet ut i luften. Endelig er det så hun kommer til seg selv, og hun trekker seg tilbake og blir sittende over på knærne.

               «Nå kan vi kneppe igjen,» sier hun og knepper skjorten, etter først å ha strammet beltet over bregnebladene.

               Jeg velter meg opp og banner. Fjeset er så rundslikket med spytt at det kjennes stivt ut. Natten kommer ikke til å vare. Stormen kommer ikke til å vare. Før eller siden er kjempen her, og da har vi ingenting igjen til å forsvare oss med. Jeg har vist meg å være en udugelig svekling som ikke kunne beskytte henne, kanskje har jeg til og med blitt en krøpling. Nå vil jeg bare holde henne tilbake.

               «Kanskje bør du dra videre uten meg.»

               Hendene hennes lukkes omkring kinnene.

               «Du lovte … du lovte at du aldri ville be meg gå.»

               «Jeg kan ikke hjelpe deg slik det har blitt.»

               Grepet hennes festner taket og hun ser bort.

               «Jeg … jeg skal ikke be deg gå.»

               Omfavnelsen hennes er i det minste forutsigbar, i en verden der alt annet ved henne ikke er det. Hun gjemmer meg bort i en eller annen kvinnevarme og ber meg hvile. En stund vurderer jeg å yte fornuft og motstand, men lar det være.

               Morgenlyset kommer sigende. Stormen har blitt borte uten at jeg har merket det. Vi er virkelig høyt oppe, etter hvordan landskapet fremstår i miniatyr å dømme. Jeg reiser meg, konstaterer at jeg kan stå og tar et overblikk. Stedet vi befinner oss er en liten uthulning i fjellet, såpass dypt inne at den har vegger og tak. Her har vi vært i ly for regn og vind, men det finnes krefter som verken høye tårn eller kjellerhvelv kan beskytte deg fra.

               «Snart er kjempen her.»

               «Jeg vet,» sier hun, mens hun holder seg om knærne.

               Et øyeblikk vurderer jeg å likevel be henne dra fra meg, men hun har ettertrykkelig gjort det klart at hun ikke vil høre om den slags, selv om det ville vært den beste løsningen. En idé faller inn i hodet mitt.

               «Jeg kan ikke redde deg, men kan du redde meg?»

               «Det kan bli vanskelig.»

               Ikke før hun har sagt det, så tar en rytmisk dundring til i det fjerne.

               «Jeg vil … jeg vil at du skal redde meg.» Alt jeg har bedt henne om, har hun greid før, så lenge hun har vært villig.

               «Javel,» sier hun og reiser seg brått. «Kan du løpe?»

               Dundringen vokser.

               «Jeg … jeg tror det.»

               «Hold følge med meg, da! Løp alt du kan! Og hva enn som skjer, ikke se deg tilbake!»

               Hun forsvinner ut huleutgangen, og ryggen hennes blir borte i lyset. Jeg har ikke noe annet valg enn å følge etter. Panoramaet ville vært svimlende om jeg tillot meg å se, men utenfor møtes jeg av et massivt brøl og et fjell som rister. Hvis jeg hoppet i den nakne luften, ville jeg ikke fly.         

               Det tar litt tid før jeg får øye på henne. Hun er alt i ferd med å tilbakelegge en smal passasje som går ned fjellsiden. Jeg setter av sted som en britisk mynde etter en rødlabb, likevel er jeg ikke i nærheten av å fange henne inn.

               «Skynd deg!»

               Hun klyver og bykser over steinene. Jeg bykser og klyver og setter i gang et lite ras som følger meg på veien.

               «Fortere!»

               Hun har gjort et vanvittig sprang over en hammer. Jeg biter tennene i hop og gjør samme spranget. Det går ikke, og bare armene mine kommer over kanten i et fåfengt forsøk på å klamre meg fast til noe. Smertejag går gjennom brystet fra sammenstøtet. Det er ikke det verste. Jeg sklir. Akkurat i det jeg tror jeg skal falle, har hun grepet fatt i meg og drar meg videre.

               Det blir den villeste ferd, og jeg registrerer bare deler som kommer spinnende mot meg i glimt. Men jeg kan løpe, og løper. Ned hyller og de lengste skråninger, ormende forgreninger som aldri kan kalles stier. Lydene bak meg stanser ikke og utgjør et illevarslende nærvær som aldri gir slipp. Brystet hever og senker seg, og det kjennes som ribbeina skal briste åpne rundt sårstedet og innmaten tyte ut. Jeg vet det bare er noe jeg tror, så derfor fortsetter jeg. Hun er en vind. Noen ganger er stemmen hennes fjern, andre ganger ikke og driver meg videre.

               Det går opp for meg at ting kjennes annerledes ut, og like etter sparker jeg gjennom grusen på en forflatning, nesten en liten strand. Vi har i løpet av en ubestemt tid løpt ned halve fjellet og vel så det, og har kommet til buktningen som alltid blir til mot et fossefall. Der borte står hun vendt mot elvebruset. Ved utløpet er en hamrende hvit vegg som evig blir til og hvor figurer stadig dannes. Hvite stallioner, frådende ansikter med kinn som er oppblåste. Mens jeg ser på, bukserer hun tak i en tømmerstokk, løfter den ved enden og vipper den på høykant ut i vannet hvor den faller i stigende vannsprut. Stokken er alt på vei bort, og hun vader uti og tar den igjen.

               Det er noe her, som ikke er som det skal være. Jeg blunker litt. Noe jeg aldri burde ha sett. Hun klyver oppå stokken, og der setter hun seg overskrevs. Vender seg i min retning og strekker hånden ut.

               «Kom!»

               Nøle skal man aldri, og bevegelse er alt. Likevel er det noe i meg som steiler. Jeg er klar over lyden av det som følger etter, voksende og i anmarsj.

               «KOM!»

               Flaten tar til å riste og skake. Bak meg kommer det mest fryktinngytende ul jeg noensinne har hørt. Et eller annet klikker på plass, og jeg vakler gjennom grusen mot kvinnen der hun dupper opp og ned på stokken. Jeg stanser ved strandkanten.

               «Vi kan ikke fare utfor fossen!» Jeg har sett fallet og vet at det er på mange hundre meter.

               Et drønn. Et drønn igjen. Steinene hopper og rister rundt meg, fanget av en egen vilje.

               «DU MÅ KOMME NÅ!» skriker hun.

               Lyden av fortvilelse i stemmen hennes driver meg frem. Jeg plumper ut i elven på alle fire og krabber, mens vannet rekker til brystet. Like etter fanger hånden hennes meg og drar meg opp på stokken, for der å ta plass et sted i en romslig favn.

               «Gjør som jeg sier! Har jeg ikke sagt det?»

               Hun har alt sluppet tak med bena og sender stokken drivende. Foran oss vokser veggen av hvitfarget stormbrus. Sollyset bryter gjennom skummet og danner dansende prismer i alskens farger, noen har jeg ikke engang navn på.

               Vakkert til å være det siste syn. Farger er grunnlaget for livet, og dødens dyrkere ser alt i svart hvitt.  

               «Vi kommer ikke til å klare oss!» klynker jeg. Instinktene gjør henne til en fiende. Fossebrølet er for høyt til argumenter, og jeg vet at hun ikke vil gi seg. Et øyeblikk vurderer jeg å kjempe meg fri fra hennes selvmordsgrep. Men omfavnelsen jeg holdes i er fast.

               Skummet blir en del av oss. Vi har passert punktet hvor vannet driver fortere og er på vei ned.

               «Lytt til meg, kjære. Pust når jeg sier du skal puste. Hold pusten når jeg sier du skal! Ikke se ….» stemmen hennes brytes av. Stokken har bikket i en vinkel hvor jeg aldri vil være.

               En brutal kraft skyver overkroppen min bent over tømmeret, og hun legger seg over meg. Jeg rekker akkurat å klemme armene sammen og blir presset flat av en enorm styrke. Et sus overtar rundt ørene. Suget gjennom magen gjør at jeg skriker uten en lyd, og det er alt jeg vet før jeg faller fra denne verden.

               Droppet er tidløst. En plystring, et sus.

               «Hold …!»

               Slaget mot flaten er det hardeste jeg har kjent og ville antakelig brukket nakken min, var det ikke for skrustikken som holder meg langs en torpedo. Og som en torpedo dykker vi uten å miste farten. Vi spinner og dreier der under vann. Jeg må åpne munnen. Stokken peker oppover og overtas av skyvende oppdrift.

               Like etter spretter vi himmelhøyt, blir hengende i luften og velter baklengs mot vassdraget. Plumper uti og etter å ha rullet rundt en gang på stokken, tar vi til å dreie blant fontenesprøyt i en kaotisk kaskade.

               «Nå kan du puste!»

               Jeg er allerede i ferd med å gispe og hoste med skummet stående ut neseborene. Hun kommer med ville utrop, sparker oss vekk fra en liten holme, og på en eller annen måte får hun justert oss så vi driver med strømmen. Det går fort. Altfor fort. Vannet danner vinger rundt oss. Stokken bikker igjen.

               «Nå kommer en til! Lukk munnen!»

               Den rutsjende ferden blir til små hopp, og vi letter. Kræsjer inn i stryket og befinner oss i en verre dusj enn før. Hver stråle synes å ville slå livet av meg. Jeg skjønner at det er fordi fossefaret er fanget i krappe svinger snodd mellom steile klippevegger, og selv hun har et svare strev med å holde oss i riktig retning. Hun har sluppet taket i meg og bruker hendene til å dytte støtvis mot steinene. Strømmen akselererer med en morbid surkling, og det lyder et dunk som dirrende forplanter seg gjennom underlivet. Jeg rekker å tenke at vi må ha truffet en undervannsstein, før en katapultarm skyter meg inn i et tumlende kast. Like etter treffer jeg elven med ryggen først, og strømmen svelger straks hodet mitt. Gjennom skummet kan jeg se at hun ikke har falt fra stokken, men driver baklengs med tømmeret mellom knærne. Et digert møne av en stein kommer farende og skiller oss fra hverandre.

               Nye holmer og steinansamlinger passerer. Hodet mitt dupper opp og ned. Mest ned. Jeg vet ikke engang hvilken retning jeg befinner meg i. En usynlig kraft trekker meg under vann, og jeg flyter med ustrakte armer gjennom bobler og en brusende tomhet. Noe lukker seg om nakken. I neste øyeblikk heises jeg opp i luften som av en kran, mens jeg flakser med ben og armer.

               «Har deg!»

               Jeg plasseres ansikt til ansikt med henne på stokken. Jeg tror jeg forsøker å si noe, men plutselig utvider øynene hennes seg i frykt. Med et glefs river hun tak i meg, stapper hodet mitt mellom knærne og lener seg over meg med hele sin lengde. Jeg tenker det blir vanskelig å puste i denne stillingen, men skjønner at det er irrelevant. En mørk vannstrøm overtar. Det varer og varer. Jeg lukker øynene og prøver alt jeg kan å ikke trekke pusten.

               Baken hennes letter fra hodet, og hun bukserer meg rundt så vi blir sittende på stokken i vant tandem. Hvit sprut står til alle kanter, så jeg ikke kan se annet. I det minste kan jeg puste, tror jeg, og får det bekreftet med et ynkelig gisp.

               «Nå kommer det verste, kjære. Hold pusten, og for all del, ikke se!»

               En mørk kraft sluker oss, og det blir svart som natten. Det virker som vi går gjennom en undervannsstrøm. Hun er lent over meg med en fast tyngde. På en eller annen måte kjenner jeg fingrene hennes stryke meg taktfast over ryggen. Plutselig er vi ute av vannsluket, og hun ber meg om å puste, men ikke se. Jeg drister meg likevel til å åpne øynene.

               Det er underlig. Jeg får bare noen korte glimt der jeg ligger sammenskviset under brystet hennes, men det virker som vi farer gjennom en tunnel. Vannet er roligere nå. Ved enden av tunnelen, i grått halvlys, er et stort satyransikt i stein. Tungen er utstrakt der vi passerer under. Et dypp i stokken, og hastigheten øker.

               «Trekk pusten! Vi er nesten der!»

               Et nytt plask og mørket overtar, ett kontinuerlig brus idet bobler passerer forbi. Jeg kjennes vektløs ut. Det eneste som holder meg fast er tyngden hennes. Nå begynner vi å stige. Vannflaten brytes av oss og vår farkost.

               Vi befinner oss drivende på elven i en bedagelig hastighet. Begge sitter oppreist. Det er skumring, og insekter flyr forbi som om de alle har ærend. Alt jeg kan gjøre er å riste og skjelve mens jeg undrer meg over hva som kan være så viktig. Noen av dem bærer med seg små lanterner, ser jeg. Lys til alvene der de har sine festligheter.

               Antakelig er ikke oss ulykkelige lasaroner invitert. Synd, jeg kunne trenge å drikke av honningdugg nå, eller hva som helst annet.