Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være.  

Til slutt er vi fremme ved en buktning hvor vannløpet nærmest står stille. Hun legger vekt til den ene siden, får stokken til å kantre. Like etter er vi begge gått i vannet.

               Det blir ikke så lett. Armene er helt numne, brystet likeså. Jeg forsøker å padle etter henne, men kroppen vil ganske enkelt ikke samarbeide. Idet hun reiser seg på elvesteinene, kommer jeg ikke lengre og forsøker å nå elvebunnen med føttene. Jeg finner ikke feste og velter bakover mens vannet bikker over hodet. Like etter har hun grepet meg og hjulpet meg i land på et stort svaberg. Der blir jeg liggende på ryggen og gispe.

               «Det var frekt sagt,» sier hun med hendene på hoften. En stor laks har nettopp vaket og etterlater stadig videre ringer i nedslaget der den forsvant.

               Hun vender oppmerksomheten mot meg i min miserable tilstand. Da hun heiser overkroppen min i oppreist stilling, må jeg hoste og gjemmer ansiktet mot skulderen hennes. Jeg gulper vann på henne. Hun synes ikke å ta seg nær av det.

               «Så, så,» sier hun og dunker meg på ryggen, holder meg løftet, mens jeg fortsetter å hoste og gulpe store mengder av elven utover svaberget.

               «Vi må komme oss lengre opp. Kan du det?»

               Hun forsøker å hjelpe meg i oppreist stilling, men det er lettere å krabbe. Da jeg har nådd noen store greiner som henger over der skogen begynner og svaberget slutter, orker jeg ikke mer og blir liggende langflat. Det kjennes godt å presse kinnet mot flate steinen.

               Jeg kommer til meg selv ved at bena løftes fra bakken.

               «Denne buksen skal av!»

               Hun haler og drar til plagget kommer av meg. Det går opp for meg hvor eksponert jeg er og snur meg rundt. Det ville være enda mer ydmykende å holde hendene beskyttende for underlivet, så jeg lar det være. Hun ser uansett ikke ut til å være affisert av tilstanden. Noen tilstand, kanskje, slår det meg. Nå står hun og vrir vann ut av plagget, denger det litt mot steinen, og nynnende henger hun buksene på greinen over.

               Uten videre drar hun den dyvåte kjolen over hodet og gir den samme prosess. Vrir den, vender den og denger den. Grå skumringstoner gjør ikke nok til å skjule runde hofter og brystenes tyngde, understreker bare kontur og former mer.

               «Hvis du ikke gjør det, så gjør jeg det!»

               Hun har stilt seg overfor meg med hendene på hoften atter. Motvillig knepper jeg opp skjorten, får den av og lar henne overta kledningen. Jeg gjør mitt for ikke å se på den mørke krusningen mellom bena hennes, men det er umulig. Hvordan kan hun være så bekymringsløs? Vi har holdt på å bli slått i hjel flere ganger i elven. Andre steder også. Herregud.

               «Har ikke moren din vist seg naken for deg?» spør hun mens hun henger opp plagget.

               «Ikke på den måten.»

               «Det burde hun! Så hadde du sluppet å være flau for alt mulig rart hele tiden!»

               Hun setter seg ved siden av meg. Det må være kaldt, fordi jeg har begynt å fryse.

               «Jeg … jeg skjønner ikke,» sier jeg. «Da vi dro var det morgen, og nå er det kveld.»

               «Vi har kommet til et nytt sted. Får jeg se?»

               Fingrene berører brystet, hvor beltet hennes enda er spent rundt. Bare noen kvaster er igjen av bandasjen i grønt og bregner. Hun sier hun skal legge et nytt lag senere, løsner på beltet og reiser seg for å henge det til tørk blant klærne. Kjønnet hennes er like ved ansiktet. For å ikke settes ut, kjenner jeg heller på såret. Det synes å ha blitt bedre. Smerten er ikke så skarp lengre, merket er mindre i omfang og ikke så svart mer. Snarere gul og blå, antakelig. Noe eller noen har gitt meg omganger jeg aldri har fått i løpet av hele mitt liv.

               Nå er det skikkelig kaldt. Jeg slår armene rundt meg. Hun foreslår at vi tenner bål, men det vil jeg ikke. Kjempen kan se det fra avstand. Da er bare ett alternativ igjen, sier hun.

               «Ærlig talt. Vi har gjort dette før.»

               «Kan du … kan du varme meg?»

               Smilende kryper hun på plass ved siden av meg. Urinstinktet overtar, og jeg griper henne og presser hodet mot brystet med alle krefter.

               «Hv-hvorfor … fryser ikke du?»

               «Det bare er sånn,» sier hun med øynene gjemt der nede.

               Nærværet hennes hjelper, og jeg fortsetter med å skvise henne inntil meg. Hun er varme. Litt etter litt letner kulden grepet, og jeg slutter å skjelve. En glødende aura synes å omgi oss.

               Hun smyger seg opp mot meg. Legger hånden på ansiktet mitt. Øynene er mørke eller skjult av mørke. Det er vanskelig å se forskjellen.

               «Sånn var det for de første menneskene da de ble halt fra stranden. De måtte varme hverandre. Jeg har alltid misunt dem det.»

               Jeg gjengjelder berøringen. «Du har visst opplevd mye.»

               «Du også. Du husker bare ikke.»

               «Hva skal vi gjøre?» spør jeg, mens jeg holder henne mot min egen hals.

               Ikke noe svar.

               «Hvordan ble du så sterk?» Jeg studerer hodet hennes inngående. «La meg gjette. Det bare er sånn.»

               «Riktig.»

               Hun later ikke til å merke det som banker mot henne … eller jo, det gjør hun. Skiller lårene en anelse og lukker dem omkring. Jeg griper nakken hennes og må klemme til under en ny varme som er veldig myk.

               «Trenger du å gråte mer? Jeg liker jo det.»

               «Så morsom du er.»

               «Ville vært stygt å slå deg for å få det til, antakelig.»

               Vi ligger slik en lang stund. Hun vil vel antakelig forsikre seg om at jeg blir vant til nærkontakten. Jeg er jammen ikke sikker. Det har vært nært til å gå galt flere ganger. Jeg er smertelig klar over brystene som presser mykt mot meg.

               Nå søker hun øyenkontakt igjen. Hun smiler i det minste. Stryker vekk en hårlokk og krafser meg under haken. Først nå går det opp for meg at jeg har fått skjegg i løpet av dager og netter på flukt.

               «Hvem tror du sovner først?» spør hun.

               Til det er jeg svar skyldig.

               «Jeg tror nemlig det er deg.»

               «Hvorfor det?»

               «Fordi jeg har kastet en trylleformular over deg. Det har vært en lang jakt, og løpet varte lenge, men snart er det over.»

               Hun strekker seg frem og avgir et lett kyss på munnen.

               «Snart er det over for deg.»

               Jeg vil si mer, kanskje diskutere saken. Hva var det hun hadde sagt, forresten? Mørke øyne følger meg, synes å trekke meg til seg, og når jeg faller ned i dem, blir jeg borte. Men en del av meg har bestemt seg for å yte motstand, og det vil virke, fordi ingen bestemmer alt hele tiden.

               Selv ikke … Selv ikke en …

               Natt og et kjærtegn overtar. Men i meg er en beregnende isbre, og den kan overvinne varmen. Denne kulden gjør meg til en av de farligste menn som har levd. Ingen kan stå der jeg står, stå seg mot meg for den del. Vite det jeg vet, myrde de jeg trenger. De har aldri våget, og alltid så jeg dem krype sammen i frykt, ytret jeg bare noen ord. Til det er jeg for hard, og til mine venner har jeg en istapp, kniven dekket av frost.

               Ingen.

Bevissthet er en underlig ting. Sanseløs drømmer du. Med dine sanser drømmer verden. I virkeligheten er lyset herre, og du kan ikke komme unna slag, steiner og smerte som sendes din vei. Når du entrer skyggelandet, er det avtrykket av deg selv du ser, og du forstår at det som skjedde var slangen som dreier i en sirkel. Jeg befinner meg i mellomstadiet av alle ting, og er klar over det. Den som later som han sover, kan se gjennom lukkede øyenlokk, slik alle barn engang har funnet ut.  

               På den måten strekker jeg ut drømmen, eller sansene. Jeg ligger på ryggen. Hodet er plassert i en favn, og kinnene omsluttet av hender. Hun, det er en hun, men noe annet vet jeg ikke, er lent over, like over ansiktet. Øyne, de er vidåpne, betrakter meg, og de slutter ikke. Hva er det hun ser etter? Åpne! Åpne! Åpne! De fortsetter å granske.

               Drømmen slutter.

Det er dag. Kvinnen har visst søkt beskyttelse hos meg, fordi hun er sammenkrøllet som en slags katt, og det kastanjebrune hodet er presset godt inntil brystet. Sånn er det nok for små piker. Store piker for den del, tenker jeg. Verden er et enklere sted for den som ikke har ansvar eller hode for bekymringer. Faderen er alt og den brønn det tys til. Dryader, fugler og barn, alle samles de omkring … Brum! Brum! Så det mener de, lille pike? Ja, man kan sannelig få sagt det. Og lyse stemmer og fuglekvitter fortsetter med å kretse rundt faderen, hensatt som han er i dypeste alvor.

               Eller …? Jeg blir klar over at jeg ikke vil vekke henne. Hvordan kan jeg få det til? Jeg tar et kjapt overblikk.

               Grunnen til at hun ikke har våknet, er fordi morgenlyset ikke har krøpet over øynene ennå, slik det traff meg, klippen som skjermer henne. Over oss henger skjorten på en gren og svaier lett frem og tilbake. Forsiktig, svært så forsiktig, får jeg tak i skjorten og plasserer plagget på hodet hennes, nå skjult fra dagens ankomst. Like forsiktig letter jeg omfavnelsen og reiser meg. Som i alle kjærlige menns forbannelse, har visst armen sovnet.

               Soldaten står i stram giv akt, som overfor en general eller feltmarskalk. Kanskje endog Prins Eugene selv, den viktigste av alle hærførere. Hepp! Hepp! Det er bra hun ikke er våken, for hvis så, hadde hun nok dånet, og jeg har ikke noe luktesalt. Det er ikke noe piker skal se, annet som et omriss i brudesengens mørke, og etterpå vil hun være bedre rustet som kvinne, tenker jeg.

               Eller tenker jeg feil? Kanskje ville hun ikke bry seg i det hele tatt, eller ta det med et smil og latter? Som hun gjør til vanlig …

               Det er komplisert å få buksen på, siden jeg nesten må ta den av igjen for å få plass i gylfen. Kjolen hennes svaier lett i vinden, strukket ut på greinene uten henne inni. Rundt oss er bukten, svaberget og skoggrensen, og hun som ligger der ensom med en bylt over hodet. Jeg tar noen steg og skritter over det som har blitt vår leirplass denne gangen. Følger svaberget i en av retningene, til greinene åpner seg. Først der setter jeg med ned på huk, forsiktig som en jeger og ser meg tilbake over dekke. Observerer som bare skytteren kan. Det er en grunn til at jeg har tyrolerhatt … hadde, mener jeg å si, altså tenke. Presisjon, min venn. Viktig for en åndenes jeger og søkeren av sannhet, oss sjelens modige nobilitas.

               Men sannheten er hard selv for den harde.

               Først får jeg dårlig samvittighet. Hun ser så liten og hjelpeløs ut der hun ligger på siden. Komisk også, med en krøllete bylt som skjuler hodet på en ellers naken kropp. Nå løfter bylten seg og vendes forvirret fra side til side. Hendene hennes kommer opp og lager en liten luke. Det jeg ser gir bekreftelse. Til mange mistanker, og jeg har hatt dem lenge.

               Jeg kan ikke beskrive det på annen måte. Hendene hennes slår hardt i svaberget, og plutselig står hun på alle fire og vender seg hurtig fra side til side over plagget. Hun reiser seg, og jeg registrerer at det skjer med de langsomme bevegelsene til menn jeg kaller onde, de sniker seg der ved bryggekanten med en kniv. Hun strekker seg ut i luften og … værer. Drar inn luft i lange drag mens hun gjør en sakte dreining. For sent forstår jeg at hun står stille, og at hun er vendt i min retning. Jeg sørger for å gli tilbake mellom greinene, langsomt så bevegelsene ikke skal avsløre meg. Forsiktig, meget forsiktig, kryper jeg et stykke og sørger for at det er trestammer imellom før jeg står. Hjertet har blitt en storslegge så jeg er redd hun skal høre.

               Jeg begir meg inn gjennom skogbunnen, som etter hvert viser seg å være ganske åpen i sollyset mellom store trestammer. Hun blir ikke sliten. Hun har utvist en enorm styrke. Jeg husker det jeg så: Hun som vipper en tømmerstokk ut i vannet så enden hun løftet traff først. Selv en strongman med styrkebelte, en slik de viser frem på sirkus, ville ikke klare noe lignende. Og hun som står der som en ganske ung pike. Det er ikke naturlig. Jeg husker tungen hennes som spilte over meg et øyeblikk der hun mistet kontrollen … på den fasaden hun har vist. Hun er … Hun er … Jeg greier ikke fullføre tanken.

               Skal hun drepe meg? I så fall burde jeg drepe henne. Hvorfor har hun utsatt det så lenge? Er det for å nyte frykten? En jakt der jeg fratas alle krefter og all verdighet før nådestøtet settes inn? Slik må det være. Hun nyter alle ydmykelser hun utsetter meg for. Hun må nok hate menn. Her har jeg grått som et barn i armene hennes.

               Jeg avveier min fremgangsmåte. Kunne nok gå tilbake, si at jeg var borte en tur. Om natten, når hun sover, ville jeg smadre hodet hennes med en stein. På den annen side vet jeg ikke om jeg har hjerte til noe slikt. På en pervers måte har jeg jo lenge følt de dypeste ting for henne. Jeg minner meg selv på at det var overfor en illusjon. Jeg har latt meg narre nok en gang. Stadig har håp gjort meg til skamme. Dessuten … om natten har hun på en underlig måte fått meg til å sovne. Gudene skal vite hva hun har gjort med meg da!

               Det kunne skje på dagtid. Jeg finner en rot og går rett bort til henne. Før hun vet ordet av det har slaget rammet, og det vil være over. Eller … hva er det jeg forteller meg selv? Hun er langt, langt sterkere enn meg. Forsøket ville bare vekke ulveraseriet, og så er hun over meg, river og sliter meg i filler.

               Hvor er vi, egentlig? Jeg slår det fra meg. Det er ikke noe vi lenger. Luften er varmere enn den var før, ting ser mer frodig og fruktbart ut. I det minste kom jeg meg til lavlandet tilslutt. Kanskje har jeg endt i Dalorna i Sverige, eller til et sted så langt unna som Elverum? Hvis jeg finner et hus eller en hytte, kan jeg storme inn døren, fortelle at en skapning jakter på meg. De vil nok tro jeg er en sinnssyk, men hvilket valg har jeg?

               Jeg må finne et sted hvor jeg får utsyn, og så kan jeg finne ut mer. Retninger, beliggenhet, slike ting. Viktigst dog, er hvordan skal jeg bevege meg. Stille, som jeg gjør nå, eller bør jeg løpe? Hurtig sprint gjør seg ikke. Støyen vil ugjendrivelig trekke henne til meg, og hun er raskere, det har jeg sett. Jeg er langt mer skjermet med de lette stegene som ligger til min familie, jegerblodet får oss til å bevege oss stille, ulikt andre mennesker som for lengst har mistet sine instinkter og går der som de reneste klossmajorer. Men hun kan lukte. Hva skal til for at hun får ferten av meg nå? Jeg kan bare håpe at hun må snuse seg etter spor og fotavtrykk, og i så fall har jeg litt tid.

               En mellomløsning er tingen. Jeg øker hastigheten og jogger lett. Hvor lang tid går? En time? Timevis? Umulig å si. Til alt helt finner jeg en klunkende bekk hvor jeg kan benytte meg av et gammelt triks. Etter å ha slukket tørsten, sparker jeg av meg skoene og vader flere hundre meter mot strømmen. Så hopper jeg opp på myk mose, får fottøyet på og løper parallelt med ruten som førte meg til strømningen. Deretter gjør jeg en vid sirkel, hopper over bekken igjen og begir meg videre. 

               Jeg finner en jorddekket bergkam dekket med eføy, hengende røtter, til og med lianer. Det er et bra sted. Jeg hører litt baksing, og et øyeblikk har jeg hurtig sett meg over skulderen, men det er bare en fugl som har satt seg på en gren. Spar på kreftene til det er alvor. Ikke la frykten overta. Kulde kan bli et problem, siden jeg står her i bar overkropp. En løsning må finnes før det blir natt.

               Jeg samler noen av røttene i neven, og med de som feste drar jeg meg opp den bratte bakken med føttene spent mot. Med en iherdig innsats, hvor jeg stadig må veksle mellom å klatre, klyve og skifte grep, befinner jeg meg på en avrundet forhøyning og kan ta landskapet i øyensyn. Monsteret vil ikke se meg, så lenge hun befinner seg nede i skogen.

               Der er store fjellet hvor vi rente ned, blant en ansamling av tinder. I hvert fall tror jeg det er det. Ting ser annerledes ut, og jeg kan ikke se noe snødekke. Det var da besynderlig. Fra dens høyde renner elven og fortsetter til den blir borte mellom trekroner. Alt jeg ser ellers er et enormt skogareal. Ingen hytter, gårder eller hus. Jeg kunne virkelig trenge hjelp nå. Er nok best jeg følger elven. Da vil jeg alltid komme lavere ned.