Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

Akkurat i det jeg skal til å begi meg tilbake, ser jeg noe som gjør at venene fylles med likblod. Der, langt i det fjerne, står kjempen på toppen av en av tindene. Bena brede og nevene knyttet til hver side, mens den speider. Enda så langt unna det er, det må være mange mil, øker den tindens forhøyning betraktelig. Den kan vel ikke se meg på denne avstanden? Det slår meg at den kan hende alltid har villet drive meg videre inn i landet, en ødemark hvor jeg ikke kan finne hjelp. Uten kvinnens støtte vil den trolig ikke kunne få tak i meg. De må ha samarbeidet på et vis. Et lite monster og et stort monster. Kanskje er kjempen ektemannen hennes?

               Langsomme bevegelser nå, ikke la noe røpe deg. Jeg husker retningen jeg skal og klyver ned lianer og røtter. Det siste stykket lar jeg meg falle. I det føttene treffer bakken, reiser hårene i nakken seg. Jeg holder fortsatt rundt noe eføy. Forsiktig løfter jeg hendene fra berget og snur meg.

               Rett over på en hylle sitter kvinnen med bena i kors.

               «Hei.»

               Hun slipper seg ned, og på instinkt løfter jeg armene og tar henne imot. Øyeblikket står stille en stund. Jeg som i forundring holder henne utstrakt over meg, hun er ganske lett, og hun som fester fingrene, det er mildt og kjærlig, rundt nakken. Kjolen blafrer i ansiktet og de små bena dingler mot meg.

               Jeg setter henne fra meg, altså ned.

               «Du må ikke gå så langt. Jeg ble bekymret.»

               «Det må du ikke være, min due. Jeg behøvde bare å finne veien vi går videre.» Stemmen min bærer lettere enn jeg skulle tro. Det er lett å lyve når livsnerven gjør alarm. Hvordan fant hun meg? Hun er et fantom.

               «Da så.»

               Hun snur seg og trekker i noe som har ligget på hyllen. Det går opp for meg at det er skjorten min hun har med seg. Stille betrakter jeg ryggen hennes. Det grønne sjalet dekker fortsatt smale skuldre. Jeg kan ikke huske at jeg så sjalet da vi kravlet opp fra elven, og det ville uansett ha falt av gjennom strykene. Kledningen hennes er ellers upåklagelig. Ikke en flekk, rynke eller krøll er å se i tøyet. Her er det virkelig mose på Athenes ugle.

               «Jeg så kjempen der oppe. Den stod på en av toppene og speidet etter oss.»

               Det er alltid bra å veve sannhet inn i falskhet. Idiotene tror på det. På den annen side, hun er antakelig ingen idiot … hva enn annet hun egentlig er.

               «Så den deg?»

               «Nei, det tror jeg ikke.»

               Hun smiler betrygget, eller liksom betrygget.

               «Skjorten skal være ordentlig på.»

               Litt forvirret lar jeg henne trekke ermene på meg, og siden knepper hun en og en knapp igjen, svært så moderlig. Det er bra hun viser denne omsorgen. Det viser kanskje at hun ikke har tenkt å drepe meg i dette øyeblikk … eller det neste … men hva med det neste der igjen?

               «Takk. Nå kan du følge etter.»

               Først langt senere går det opp for meg at vi går i motsatt retning av dit jeg hadde tenkt meg. Vi fjerner oss mer og mer fra elven og beveger oss inn i dypet av skogen. Antakelig kan jeg ikke snu eller lyve nå. Det ville være for mistenkelig.

               Vi går slik over lang tid. Jeg utbroderer mitt skuespill og sier at det nok skal bli godt å få et solid måltid på en gård. Til og med at jeg skal kjøpe en kjole til henne. Snakker jeg for mye? For lite? Før var jeg alltid fokusert på det som lå foran.

               «Er ikke kjolen min fin?»

               «Joda, men jeg vil se deg i en annen farge.»

               «Se min kjole …» sier hun.

               Plutselig lener hun seg på armen min. Jeg gjør mitt beste for å ikke skvette eller forsøke å riste henne av.

               «… kanskje under …» hviskes det stille.

               Tøyet er varmt og tørt etter å ha blitt gjennomluftet der på greinene. Innenfor svetter jeg iskaldt. Jeg gløtter ned på skjorten. Plagget har vært gjennomdynket, likevel kunne ikke restene av brune ringer skylles bort helt. De fortsetter over hele brystflaten og viser at noen har fossblødd … og jeg var denne personen. Herregud, har jeg alt vært død? Har jeg kommet til helvete? Kjempen og kvinnen er straffen for tingene jeg har gjort, det jeg i stillhet tenkte. Der en slipper, overtar den andre … Til evig tid … Hvordan kan det hende meg? Jeg vet om de som var langt verre. Ikke har jeg slått min mor eller stjålet fra min far. Jeg mente ikke å løfte lokket på sukkertøyskålen eller stjele trusene … Katten, den fikk gå i fred.

               «Så hva synes du?»

               «Hv-hva?»

               «Om stedet!»

               «Det er riktig så fint, min kjære.»

               Jeg ser meg rundt. Spisse sopp vokser rundt på alle kanter over en gressplett. En hvit trestamme står rank og er innsatt med etasjevis av brune kuber. Hun vil at jeg skal sette meg under. Jeg ser for meg at hun sparker i treet eller river alle kubene over meg. Har hun tenkt å omhylle meg i en sky av rasende bier? Oppfinnsom har hun vært før.

               «Det er i orden. Jeg kjenner dronningen.»

               Jeg våger ikke å si henne direkte imot. Vil heller ty til løp eller kamp det øyeblikk jeg merker brå bevegelser. Sammen setter vi oss på gresset under kubene. Biene tar alt til å kravle over oss, nysgjerrig på de besøkende. De primitive hjernene deres vurderer nok om de skal gå i gang med å eksplodere i kjemisk krigføring. Hver skapning på jorden er en tyrann på sin måte. Disse har mange illsinte soldater, purpurets dråpe båret på sin brodd. Prøyssere slik de forekommer i naturen, kanskje … eller forgården til helvete.

               «Jeg skal vise deg noe.»

               Hun holder håndflaten løftet foran nesen min. Der kravler en bi og gnir følehornene mot hverandre. Hun smiler til den. Flere kommer til. Blikket er festet til meg da hun strekker tungen ut og langsomt lar den gli over deres kravlende ferd. Et halvt dusin antennekronede skapninger sitter på en utstrakt rød tunge. Munnen lukkes langsomt, og insektene ender innestengt på den måten. Helt inntil meg kommer hun, og huden sitrer mens hun ånder. En etter en flyr de som er uniformert i oransje og svart ut, surrer rundt en stund og letter i høyden.

               «Jeg gleder meg til dagen du viser meg tilsvarende tillit.»

               Hun legger hodet avventende på skakke.

               Armene mine er lagt beskyttende i kors over magen. For talende. «Tillit? Du har ikke engang sagt meg navnet ditt.»

               «Det er annerledes,» sier hun mykt. «Du ga meg ditt, og det er jeg glad for, selv om det var litt løsaktig å si det så tidlig.»

               Hun hever seg fra knærne, og da jeg titter opp for å unngå de dultende brystene, ser jeg hvordan hånden hennes forsvinner inn i en av kubene. Armen hennes er dekket av krypende bier, men ingen lar vite sin brodd. Da hun fører fingrene ut, er de dekket av gul honning.

               Med blikket får hun meg til å åpne skjorten. Fingrene sklir langsomt over såret mens jeg salves med resultatet av bienes arbeid. Så lenge det er jeg som slipper. Jeg har alltid hatet å arbeide. Nå og da stirrer jeg ut i luften. Har vel allerede resignert.

               «Jeg vet …» sier hun, og skyver meg ned i gresset. Brystet mitt blottlegges idet hun bretter skjorten tilside. «… at du forsøkte å løpe.»  

               Begge deler skjedde med altfor stor letthet. Hvis jeg skal slåss snart, har øyeblikket allerede passert. Lemmene føles slappe og avmektige.

               Hun setter seg over og finner kjolefalden, som løftes.

               «Jeg er ikke veldig sint.»

               Gispet mitt er høylydt idet strålen treffer numne nerver og får dem til å dirre.

               «Det er del av spillet og du har rett til å prøve.» Hun tar hånden min og tvinner fingrene igjennom. «Se på meg.»

               Jeg prøver, mens ilingene går gjennom kroppen. Det blir jevnere. Blikket hennes er nært og stødig. På tross av meg selv, konsentrerer jeg meg om å holde blikket fast, mens hun gjør seg ferdig.

               «Fint. Det er mye du kan lære.»

               Begge deler hjelper, visstnok. Plagget trekkes tilbake, og hun reiser seg av. Antydningens kunst eller konkret demonstrasjon, jeg er sannelig ikke sikker mer. Hun napper noen bunter gress til seg og løsner på beltet sitt. Grønt blir lagt som dekke, og hun strammer beltet over, alt mens jeg lener meg tilbake mot trestammen.

               Myndige fingre knepper knappene. «Du slipper ikke unna min omsorg.».

               «Jeg kunne be deg gå.»

               Et øyeblikk har hun stanset midt i en bevegelse. Hånden finner kinnet.

               «Det er for sent for det,» humrer hun og klapper lett.

               Jeg kalkulerer som bare de dødsdømte gjør. Alternativene er: Hun snakker sant. Hun snakker usant. Eller at det uansett ikke betyr noe. Hvis jeg prøver mitt hell og virkelig ber henne gå, vil hun finne unnskyldningen hun behøver.

               «Jeg jakter bare på helt spesielle dyr. Sulten?»

               Magen rumler til svar før jeg får sagt noe.

               Hun reiser seg, og foldene på kjolen svinger frem og tilbake mens hun åpner kubene. Skyggen av henne som har falt over er min fortvilelse, og jeg bøyer hodet. Nå sitter hun på huk foran meg med en ansamling ruglete honningplater.

               «Hun har ikke blitt riktig klok på deg, men kunne avse såpass.»

               Platen puttes i munnen min. Jeg biter og spiser grådig. Sødmen overtar sansene, og det er svært mettende. Hun mater meg på denne måten med en og en plate, det også ganske talende, sparer bare en av dem til seg selv som hun spiser, mens jeg betraktes tankefullt. Bare melken mangler. Jeg er redd for hva som skjer om jeg kommenterer det, i fall hun bestemmer seg for egenhendig å bøte på situasjonen.

               «Du fikk meg ikke til å spørre denne gangen.»

               «Det er sant. Det er på huset, siden du allerede skylder meg nok tjenester.»

               Bildet som danner seg blir mer og mer komplett, og jeg liker det ikke.

               «Hva om jeg ikke vil!» Uten å vite det, har jeg grepet håndleddet hennes.

               En skarp brumming stiger. Det er biene. Den hvite stammen jeg sitter lent mot er dekket av dem.

               «Du gjør dem opprørt,» sier hun. «Og hva du vil betyr ingenting.»

               Langsomt slipper jeg taket. Biene er stille, men de sitter og følger med. Jeg liker antennene deres mindre og mindre. Det er som de lytter.

               «Jeg skal nå gi deg to valg, og du skal svare. Det kan skje på den lette måten, eller det kan skje på den vanskelige måten. Hva velger du?»

               Hender favner begge kinn.

               «Svar.»

               Hun lener seg helt inntil, og jeg gir henne mitt svar.

               «Skal jeg synge til deg?»

               Leppene stanser ved øret og skilles ad. Det er den lyseste tone jeg har hørt. Nevene mine har begravd seg i jorden.

Jeg ser meg rundt. Spisse sopp vokser rundt på alle kanter over en gressplett. En hvit trestamme står rank og er innsatt med etasjevis av brune kuber. Kreaturene som bor der vokter nok sine skatter godt, og jeg vil helst ikke få nesen stukket. Heller ikke nesen til min barmfagre kompanjong, legger jeg til for meg selv. Det ville ikke passe seg om den ble rød med hevelser, liten som den er.

               Hun danser over gresset og finner en plett hvor vi kan sitte. Soppen er spiselig, mener hun, selv om jeg har mine tvil. Best å være var uføret, det var alltid min regel. Vil ikke få leveren smeltet av noe som ikke engang er en levetid med godt brygg. Dessuten …, vel, jeg er ikke spesielt sulten.

               «Hvis du ikke stoler på meg, kan jeg spise først. Men da må du putte dem i munnen min. Tre stykker.»

               Nåja. Hun har vel oversikt, hun som er naturmenneske. Allerede klemmer hun kjeven langsomt sammen. Jeg plukker til meg tre av de pilspissformede tingestene, og en etter en lar jeg dem falle mellom forventningsfulle lepper.

               «Tre er et hellig tall,» sier hun mens hun tygger og ser på meg. «Din tur.»

               Jeg gaper opp og lar henne mate meg.

               «Jeg liker å sitte på dem.»

               Den stoiske masken sprekker, og jeg blir nødt til å hoste. Hun ler, og da jeg har fått igjen pusten, lener hun seg over og gir meg den siste.

               «Like hellig som denne stunden.»

               Hun løfter håndflatene frem. Undrende lar jeg dem møte mine. Det er et vakkert land, her hvor vi sitter knelende. Selv om jeg ikke har riktig begrep om beliggenheten. Øynene hennes følger meg og gjør meg åndeløs.

               «Stakkers deg som må være sjalu på noen utvekster. Skal vi fortsette?»

               Jeg er en klok mann og vet at når noen snakker om deg, snakker de om seg selv. I henne aner jeg en viss eiesyke. Jeg strekker meg og finner tre nye langstilkede sopper. Hun fanger den første på tungen idet den faller, snapper til seg den andre. Til den siste lener hun seg litt akterut, og jeg må komme helt inntil.

               «Seks er et farlig tall.»

               Som for å understreke sin betraktning, napper hun tak i lillefingeren, idet hånden min er på vei tilbake og holder den i et fast bitt. Bare langsomt lar hun den få komme fri. Det gjør ikke spesielt vondt, selv om huden har fått et hakk. Hun humrer da hun merker at jeg må undersøke.

               Jeg planlegger å få oppreisning, men får det ikke da det er min tur. Hun er altfor godt forberedt og flytter hånden unna mitt forsøk på å bite. Smiler triumferende, gjør hun. Jeg lurer på hva som er så stor en seier i dette. Tar hun ekstra glede av små ting, eller vet hun noe jeg ikke vet? Den som hopper snusfornuftig mellom alternativer, går glipp av at to ting kan være gjeldende på en gang. Det er nok det som er saken her.

               Denne gangen må jeg nå litt lenger for å få tak i nye langstilker. Hun sitter avventende da jeg svinger tilbake. Det er et slags alvor over situasjonen jeg ikke forstår hva er. Fortsatt på kne legger jeg tre nye sopper i den røde munnen.

               «Ni er tallet som er løsningen på alt.»

               Hun fanger hånden min og legger den inntil kinnet. Ingen biting denne gangen, altså.

               «Stakkars deg som ikke vet hvor du er, ikke engang hvor du kommer fra,» sier hun og stryker kinnet opp og ned langs håndflaten.

               «Hvor er jeg?»

               «I en av ni verdener, men ikke den du tror.»

               «Hvor kommer jeg fra?»

               «Fra ni søstre, og du er båren to ganger.»

               Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er en kraft og dybde i ordene, uten at jeg riktig greier å gripe meningen. Hun har ni brødre, husker jeg. Det var nemlig det hun sa i en eller annen fjern fortid.

               «Heldigvis er jeg her for å løse opp i situasjonen.»

               Hun putter tre nye pilspisser i munnen min og ser på at jeg svelger. Først da reiser hun seg, griper tak bak nakken og presser hodet mot en liten og rund mage med begge hender. Hun snur seg og går bort.

               Verden ser annerledes ut da jeg reiser meg. Det er på tide å gjenoppta ferden. Vi har vært på reise svært lenge, vet jeg. For det første må jeg redde henne, og så meg selv. For det andre er det kjempen som stadig jager etter oss. Hvor var jeg på vei til? Hvor var jeg på vei fra? Hvor var det nå jeg skulle føre henne?

               Jeg stopper og blunker. Hva er det jeg gjør? Jeg finner ikke veien videre. Det er noe av det slaget jeg forteller henne.

               «Ja, det var neppe noe nytt.»

               Det er noe til svar til noe så alvorlig.

               «Du virker ikke særlig bekymret. Jeg kan ikke hjelpe deg mer. Noe må ha skjedd.»

               Jeg tar meg til øynene. Alt virker tåkelagt. Det er et eller annet jeg har glemt, og det må til visse være svært viktig. Om jeg bare kunne huske hva det var. Hva er det egentlig som foregår? Usikkerheten gir rom for sinne.

               «Men jeg trenger deg,» sier hun. Kommer bort, og der legger hun kinnet helt inntil brystet.

               Jeg ser ned på det kastanjebrune hodet som gjemmer seg mot meg. Det er såpass provoserende at jeg tvinner en håndfull hår i neven og drar til. Hodet hennes rykkes bakover og blottlegger halsen. Hun stønner høylydt.

               «Du vet, jeg tror ikke du er så hjelpeløs som du utgir deg for å være.»

               «Men … hvorfor ikke det?»

               «Fordi …» Jeg blunker litt og må tenke. «… du bar meg rake veien opp en fjellside. Du blir ikke trøtt. Du blir ikke sliten. Du fryser ikke. Du er …»

               Jeg skulle til å si uendelig sterk, men er uvillig til å ytre ordene, i fall det skulle gi henne makten. I stedet strammer jeg grepet, blottstiller halsen helt og vrir hånden en anelse. Hun stirrer blankt mot himmelen. Men uansett hvilke grep jeg tyr til, understreker bare den sårbare stillingen misforholdet enda mer. Det er antakelig slik den franske berm og mobb følte det da de henrettet sin adel. Ikke rart at Goethe foraktet Jakobinerne, slik jeg nå så smått begynner å forakte meg selv.

               «Hvem er du egentlig?» snerrer jeg.

               Et hardt dytt treffer brystet og får meg til å vakle flere skritt tilbake. Frigjort på den måten løper hun av sted, smetter bak en trestamme og stirrer ut. Bare øynene, nesen og dinglende langt hår vises.

               «Hvorfor skal jeg si det?»

               «Fordi jeg spør!»

               «Det er ikke noen grunn!»

               «Fordi jeg ber deg!»

               Det finnes langt tydeligere språk enn ord. Hun kommer frem fra bak sitt skjulested og … rekker tunge. Irrasjonaliteten i gesten er overveldende. Jeg blir helt fra meg av raseri.

               «Nå kommer du hit!» roper jeg og setter etter henne. Øynene hennes vides ut før hun finner det for godt å flykte. Da jeg er fremme, har hun alt funnet et skjulested bak en ny stamme.

               «Du er dum!» sier hun og geiper nok en gang.

               Jeg skriker avmektig og fornyer min innsats. Igjen ender vi opp med å skifte ståsted ved hvert vårt tre. Det absurde i situasjonen er umiskjennelig. Skulle jeg ikke egentlig flykte fra henne? Jeg er vagt klar over at hun fører meg dypere inn i skogen, men i meg har skjedd en omstokking. Det er hjertet og nervene, ikke hodet, som leder. Så jeg fortsetter med å jage. Alt jeg vil er å få tak på henne. Hvorfor ville jeg flykte, egentlig? Et sted i tankene varsles det om at hun er farlig. Hvorfor er hun farlig? Det er ikke nok til å stanse meg. Om jeg bare kunne få tak i henne.

               «Du er rar!» opplyser hun meg fra bak nok en trestamme. Vi krysser en slags myr.

               Denne gangen hadde jeg henne nesten. Bare litt til nå. Til min forfjamselse forstår jeg at bakken har forsvunnet under føttene. Jeg forsøker å klamre meg fast til noe, drar i noen jordtuster som blir med. Like etter lander jeg på ryggen så sølevannet står. Kan bare gape mot den blå hvelvingen fra det som tydeligvis er en grøft, mens sildrende isvann treffer huden.

               Fjeset hennes titter frem over kanten. «Du er klossete!»

               «Nå er det nok! Kom hit!» Jeg kaver meg opp fra torv og smuldrende jordstykker. Latteren hennes triller da jeg står på landjorden atter, og enda så flykter hun. Jeg er målrettet nå. Låser fast ryggen hennes med blikket, mens jeg løper, beregner hver finte hun kan tenkes å foreta seg over vannpyttene. Det kan virke som jeg er i ferd med å ta henne igjen. Det hunkjønn som kan løpe fra meg, er enda ikke født.