Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

Det er tid for bespisningen. Tydeligvis er det oppsiktsvekkende for den fargerike forsamling å se meg bære ut kjelene, gedigne som de er, så jeg holdes konstant under overvåkning. Min mor og jeg har vært i virksomhet fra morgenen av, og fylt stålbeholderne med opphakkede poteter, gulrøtter, og kål så hardfør at det ikke nyttet med noen kniv. Kun ved bruk av kjøttøks og sag fikk jeg bukt på de seige knollene. Vann slått over, sulamitten kokt, og vannet slått ut. Deretter tilsatte vi en skog av oppskåren purre, og til sist, mesterverket, en kraft fylt med fårekjøtt og små kjøttboller. Det skal syde, ikke koke, som navnet tilsier, i lang tid så den rike kraften kan fylles med næring. Sodd, en rett som har eksistert i Norge siden vikingtiden, og som trønderne tvang den kristne kongen til å spise fra offerdyr.

            De utendørs festlokalene består av fire langbord satt sammen i kors. Over er tråder strukket på kryss og tvers av grenene, hvor det henger antikke lyspærer i ulike farger, som en slags statement eller retro motefenomen. Intet behov for dem nå, midt på lyse dagen. Jentene har vært opptatt med å henge opp papirengler i flettverket ovenfor, holdende hender og klippet fra samme stykke papir. Ved nærmere ettersyn er det ikke engler, men feer, fargelagt og påtegnet smileansikt av talløse barnehender, i primitive etterligninger av de til stede. Andre figurer er det også, blant annet en mann med hjortehorn som sitter med bena i kors. Grytene smeller opp på bordene etter tur. Hver inneholder ti liter rykende varm sodd, og jeg må gå tre turer til sammen. Tretti liter, altså, fordelt på rundt femti gjester, ispedd fat med flatbrød. Hvor mye spiser barn, egentlig? Hvem vet om det vil være nok? Ingefærbrus skal det være til alle mann, samme hva noen ellers måtte foretrekke. Her skal det ikke være noe slinger i valsen, og tradisjonene, eller smaken må opprettholdes. Vi er jo tross alt vikinger. Jeg blir opptatt av å bære flere favner brusflasker opp fra kjølerommet, mens forsamlingen tar sete. I et eller annet utrolig utslag av disiplin, venter barna med å spise før jeg har ankommet. Den eneste plassen er ved siden av min mor på langenden, og irriterende nok er nærmeste gryte og øs langt unna. Jeg må reise meg med fatet og lene meg over noen smårollinger for å sikre første porsjon. Brusende væske i glasset. Jeg føler jeg må si noe, og reiser meg. Som eneste mann er det ikke vanskelig å få oppmerksomhet i dette selskap.

            «Spis og vær glad! Sodd er en magisk mat, og alle som spiser det vil bli svært sterke!»

            Alt i henhold til barnas fortrollede forestillingsverden. Saken er at det er min forestilling også. Er selv bare et lite barn, litt mer avanserte verktøy til rådighet, det er alt.

            «Så du sier at du aldri har spist sodd før?» sier en av jentene. Det er brunetten og kranglefanten som slåss med Kajsa. Litt spredt pikelatter ringer fra alle kanter. Nåh! Irritert finner jeg bordplass for å sette maten til livs. Krydder, salt, grønnsak, kjøtt og ingefær. Dyptallerkenen er snart tømt, og jeg reiser meg for å skaffe mer. Dette skjer i flere omganger. Tredje gang er nok til å utløse kollektivets vokterinstinkt.

            «Åååh! Han er bare så egoistisk, altså!» utbryter en fe, så alle hører det.

            «Nå må du spise litt mindre, Øyvind,» sier min mor. «Det viktigste er jo at barna blir mette, hva? Når de er ferdige, kan du ta for deg av restene, om det er noen.»

            «Ja, mor.»

            Det er bedre å få en direkte ordre enn å bli stilt overfor offentlig ydmykelse, så jeg har ikke noe problem med å legge bånd på meg selv.

            «Min sønn er svært storspist,» sier Iselin. «Vi må ukentlig få kjørt et helt fjøs opp hit for å nære trollet, og enda så er det ikke nok.»

            «Skal han spise oss?» spør en av ungene. Benevnelsen av troll var nok til å skape den assosiasjonen.

«Ja, han kommer nok til å spise ett eller to barn før dagen er omme.»

Et samlet «Ååååh!» kommer fra barneforsamlingen.

«De fleste slipper unna, og barn er det nok av. Man må jo sørge for å holde bestanden nede.»

«Jeg skal ikke bli spist!» erklærer en av småjentene. Det får meg til å brått reise meg, og jeg nærmer meg vesla med siklende munn og klappende tenner. Hun setter i et skrik og smetter under bordet, og den lange stunden hun blir der nede viser hvor alvorlig trusselen ble tatt.

Skvalderet går om alt og ingenting, mens barn og unge hugger innpå med lystig appetitt. Det blir vurdert om suppen virkelig er magisk. Enigheten er at det er den faktisk, men da blir spørsmålet nøyaktig hvor magisk, og hvorvidt de som spiser den vil våkne opp som en kjempe neste dag? Det er vel det som kalles for å bli voksen. Hvor mange hester og kyr spiser jeg ukentlig, og hvor mange barn? Og hvor mange verdener er det egentlig Randgrids tryllestav kan trylle frem? Jeg vet svaret. Antallet er endeløst, for en magisk verden har i nåværende stund blitt tryllet frem for hver og en av dem. Selv bivåner Randgrid alt fra senteret av korset, så hun kan holde oversikt over alle foretakender, følge utviklingen med Argus-øyne. Ethvert tilløp til krangel blir tatt ved roten. Enda strengere er det med antydningen til utestenging eller ekskludering. I slike tilfeller sørger hun for at alles oppmerksomhet rettes i den retningen og blir der, til hullet av ensomhet er fylt opp. Når fat og glass er tømt, og små mager er mettet, blir det rettet lengselsfulle blikk i retning fegudmoren i lilla, og endelig gir hun dem tillatelse til å fortsette dagens lek. Straks det så skjer, er de minste hodene forduftet.

Det er mitt signal til å stikke nesen i bunnen av hver en gryte, på utsikt etter mer. Jeg får skrapet til meg ytterligere en halv porsjon. Brunetten, blondinen og rødhåret holder sammen, legger jeg merke til. Kampen mellom Kajsa og Line er tydeligvis genuint avsluttet. Frøken rødtopp må ha fortalt dem noe, for nå retter de i stedet oppmerksomheten mot meg på en ubehagelig måte. Nåja, de vil finne at jeg ikke så lett lar meg vippe av pinnen. Snart er den for barna evige dagen gjenopptatt, med lek, dans og spill. Klappe søte og Bro bro brille. Aktivitetene holdes i gang av de eldre jentene, og det er lyden av fjerne hvin fra en og annen jaget småtass.

En stund etter er jeg så heldig å få Kajsa på tomannshånd. Jeg kan like stimulanse og kaos, men noen ganger kan det være greit å unnslippe det som har vist seg å bli et drønnende pandemonium. Spesielt hvis det involverer ungehyl som skjærer meg like inn i hodet, og deres omsorgsgiveres endeløse fokus på trygghet og repetisjon. Variasjon er tingen i ett og alt. Hvis ikke er man en livs-mumie blitt, det er lite som skjer der nede i krypten, eller man er et barn som stadig må overstyres av en annens vilje, er det enn godt for deg, hvis du er et barn.

            Jeg viser henne noen av de kule tingene jeg driver med. Generering av multimedia i holografisk 3D, kombinert med ljomende synth-musikk fra åttitallet. Jeg forteller henne om det mest grunnleggende i det å skrive. Der er spesifisitet viktig. Man kan si: ‘En penis går inn i ditt rumpehull.’ Ingen bryr seg om det. Hvis man heller sier: ‘En rynkete penis med en stor vorte på venstre vene går inn i ditt rumpehull,’ ja da blir folk engasjerte, fordi de, talt med bokstavene, kan kjenne det på den måten. Så ved å skrive kan man faktisk gjøre ting med folk. Jeg liker å torturere alle mine lesere så mye jeg kan.

            Hun ler heldigvis av dette. Noen mennesker er underlig fintfølende og liker ikke hvordan jeg snakker. En annen ting som slår meg er at hun muligens har blitt utsatt for overgrep, så jeg burde vel egentlig ikke sagt det på den måten. Men hvis hun er opprørt eller sint på meg, viser hun det ikke.

            «Jeg ville skrevet om folk som ruller ned en stor klippe,» sier hun der hun har tatt plass ved min side i den store himmelsengen. Rommet mitt er like stort som mange oppholdsrom. Ikke bare det. Jeg har mange slike oppholdsrom, jeg mener rom.

            «Spesifisitet, takk.»

            Hun blunker litt forundret. Svaret kommer sent. «Hodestups og omkull, så hvert av bena i kroppen deres smadres.»

            Jeg forstår jo at det er hva hun egentlig ønsker seg. Spørsmålet er bare hvem mot, og hva hun vil gjøre mot noen hun har et positivt forhold til, for vi alle har vel det. Greit nok at hun har Randgrid, men det er ikke akkurat en relasjon der de står på likefot. Vennskap er bare mulig med balanse.

            Det er med det i tankene at jeg forteller at den eldgamle filmen Barry Lyndon er min favoritt, og at jeg vil at hun skal se den sammen med meg, fordi jeg tror hun vil like den. Regissøren heter vel noe som Stang Kube eller noe dritt.

            «Tror du virkelig det?»

            «Javisst,» sier jeg, løfter litt på det blonde håret og lar det falle. Underlig nok synes hun ikke å rykke tilbake for noen form for fysisk innblanding, men jeg vil ikke være hjerterå nok til å bare bruke det til å klå på brystene hennes på direkten. Kvinner er slik: Det er handling. Konsekvensene kommer en del senere, men da i langt mer forsterket form enn hos en mann. Han slår deg gjerne bare på nesen om han er sur, og da har man i mitt tilfelle sluppet billig unna. Folk hisser seg gjerne opp når det gjelder meg, på den ene eller andre måten.

            «Filmen viser at selv med tragedie og tap til slutt, vil skjønnhet fortsatt finnes. Fordi man fortsatt kan være modig og edel.»

            «Det tror ikke jeg.»

            Ikke det, nei. Her er et arbeid som må gjøres. Men det er en oppgave jeg gjerne skulle likt å påbegynne. Mer enn det. Jeg vil avslutte den. Da må jeg i så fall finne ut mer.

            «Øh, så åffer driver du og soser rundt med et barnetog og svekleri som det der?»

            Så jeg får hele historien. Hun og nesten samtlige av jentene tilhører et lokalt barnehjem. Et sted preget av simple figurer med krøllete grått hår, sigarettpakken i en hånd, den andre dypt nede i bukselomma og med lua på snei. Kun en av dem, frøken rødtopp, har en faktisk familie, fordi hun er Randgrids onkelbarn fra et noe komplisert hjem. Jeg forsøker å skjule at jeg er interessert i opplysninger om en av hennes venninner, og en frilynt en som sådan, men får i hvert fall med meg navnet. Berit, heter hun. Det legger jeg på mitt formidable minne, hvor opplysninger plasseres som i et ikke-lineært kvantekartotek. Der inne i arkivet tar det nå til å gløde og lyse i elektrodene, fordi Kajsa blir plutselig snakkesalig, og forteller om hvordan Randgrid, som jobber på en småpikeskole for velstående mennesker, ofte får i stand kombiaktiviteter også for de langt eldre jentene, selv om hun for dem bare er en slags vikar. Randgrid er tøff. Hun har beskyttet dem fra uønskede tilnærmelser fra både ansatte og ikke-ansatte. Hun har strenge regler, men er rettferdig, og hun er meget rundhåndet. Smått om senn har hun bygget opp en beskyttelsesring av tillit og forståelse for pikene hun holder så meget av. Det har nesten blitt en hel religion ut av det.

            Jeg blunker litt for å ta innover meg alt dette. Randgrid er en offisiell figur, men hun gjør sannelig mye uoffisielt.

            «Du vet, jeg har også vokst opp på et barnehjem.»

            «Du har jo moren din.»

            «Nå ja, ikke da.»

            «Hvordan var det der?»

«Vel, der lærte jeg stort sett å gi balle i alt.»

Noe sier meg at jeg ikke er spesielt god til å snakke med jenter.

«Du virker ikke imponert over vår fremviste opulens. Hvorfor ikke det?»

«Hva mener du?»

Huff, jeg snakker jo som i bøkene jeg leser, eller som i fantasien når jeg snakker med meg selv. «At vi er velstående.»

«Randgrid er på en måte like rik. Egentlig rikere enn dere med selvtilliten hun har. Og hun er så snill med oss.»

«Jeg vil gjerne forsøke å være like snill, men bare for deg.»

«Det er umulig. Du kan ikke overgå henne. Dette er forbudt å si, men jeg er med i noe som heter Sk …»

Samtalen vår har umerkelig, for henne, kanskje, men ikke for meg, ført henne ned og meg følgende etter, så nå benytter jeg muligheten og stjeler et kyss. Før så jeg ned på alle fra arbeiderklassen. Det var før jeg skjønte at jeg var en av dem. Middelklassen er forrædere og homoer. Overklassen er forrædere og degenererte. Man kunne skyte dem i hodet og fortsatt ikke ha gjort verden en stor nok tjeneste da siste patron var brukt.

Min tilnærmelse gjengjeldes ikke. Røde lepper møtes av mine, men øynene hennes stirrer bare tomt og oppgitt til taket. Hva er det jeg gjør galt? Jeg forstår det ikke. Så jeg legger hånden på kinnet hennes. Jeg forstår kanskje lite av alt dette her, men jeg prøver. Jeg har faktisk gitt det mitt alt, som jeg har gjort hele livet. For det meste vanket det slag og spark, samme hva jeg gjorde, og samme hva jeg prøvde. Nå er det som om hunkjønn gjør tilsvarende, bare på en annen måte. Homo.

«Hvis jeg har krenket deg uten å forstå det, så var det aldri meningen,» sier jeg. «Med tiden skal finne deg og hente deg ut. Jeg er kanskje en brutal jævel som ikke respekterer noe, men det er nettopp derfor det er min oppgave.»

Tårene hennes renner igjen, akkurat som det skjedde midt blant gorillaflokken, jeg mener barneflokken. Alt jeg gjør har visst motsatt effekt enn det som var tiltenkt. Ikke rart at det å gi balle er min viktigste verdi. Det må den være, fordi akkurat nå er hjertet i ferd med å renne ut av brystet. Jeg kan ikke gråte med henne. Da vil det bli enda verre for det gråtende gullet jeg har fanget.

«Du snakker så mye. Du snakker så rart,» hikster hun.

«Jeg kan legge av meg den akademiske tonen om du vil det.»

Hulkene hennes stiger mot meg, høyere enn før.