Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
En oransje fargestripe kommer opp på det ene øyet. Stripen åpner seg.
Randgrid Nøtterøy:
Tar du deg av det?
Jeg blinker mot ett av svaralternativene.
Øyvind Tranøy:
Ja.
Oransjestripen rulles tilbake og forsvinner. På ferd til soverommet bøyer jeg meg og plukker tulla opp i sveipet. Hun holder fortsatt teddyen sin og er bevinget, og jeg holder henne. Nå senkes hun like til sengen ned, der hun hører hjemme på denne tiden av døgnet. Vingene brettes varsomt til side, så hun nesten ser ut som en sommerfugl som hviler på ryggen.
«Jeg krangler med noen av de store jentene, bare.»
Dynen brettes omsorgsfullt omkring på alle kanter, først over teddyen så hun skal godta det, så over henne.
«Men hvorfor krangler dere?»
For så vidt et godt spørsmål. Jeg tar mine funderinger på forskudd. Det er ikke sånn at jeg akkurat trenger å be til gudene for å finne svaret.
«De vil nok ikke godta mitt overherredømme riktig ennå.»
«Hva er overherredømme?»
«Det er … sånn du har det med tante Randgrid.»
Barnet får et tankefullt uttrykk. Så lyser øynene hennes opp.
«Åh, sånn!»
Jeg har nådd inn, gitt min store evne til kommunikasjon. Da gjenstår evnen til følelsesmessig tilknytting, noe jeg fortolker som å få folk til å gjøre som du vil uten å ty til trusler.
«Nå må du sove, kjære barn. Timen der øynene dine skal være åpne har for lengst passert.»
Leppene mine er enormt store i forhold til uskyldig panne. Dit nedsettes de, og dit oppå utplasseres et kyss.
«Jeg vil at tante Randgrid skal kysse meg godt natt også.»
«Det har hun allerede gjort.»
«Men det var da, ikke nå! Det må være nå, ellers finnes det ikke!»
En støkk og en frykt går gjennom meg. Befinner jeg meg i helvete eller i et slags hedensk paradis? Hvornår falt slike visdomsord fra barnemunn? Sikkert er det at jeg lever i forandring på et forvandlet sted.
«Javel, barn av natten. Du skal få ditt store nå.»
Jeg passer på å etterlate døren på gløtt da jeg forlater rommet, så hennes avkrevde nå ikke skal lukke seg og bli til noe annet. Ute i gangen finner jeg baderomsdøren ulåst, og ganske riktig, alle er de fortsatt der inne idet jeg åpner. Mykhårshodene vendes samtlige i min retning til samme tid. Hva gjør egentlig jenter sammen på et bad til stadighet? Det er ikke til å begripe.
«Kom hit,» hveser jeg. «Ellers knekker jeg hver av de små nakkene deres og heiser dere opp som høns!»
Med vantro i blikket og åpen munn ser de på hverandre en god stund. Demonstrativt holder jeg døren på vidt gap og bivåner det som skal bli mine terner marsjere forbi. Vel inne på barnerommet setter mine medhjelpere i aksjon. Fra alle tenkelige vinkler og retninger dyttes ansiktene våre mot jentungen, som på en kaotisk måte overøses med kyss. Vi stanser når hun tror en smask på kinnet skal komme, bare for å overraske henne fra det usette. Tulla hviner av fryd. Gjør det uventede, og de skal elske deg. Midt i denne kjærlighetens uttømming kommer oransjestripen opp igjen. Jeg lar mine vesle ledsagersker overta og observerer teksten rulle hurtig forbi:
Situation: Possible assault
Perpetrators: Group of females
Ethnic profiling: Not target group
Pattern recognition: Not assault. Signs of affection are being displayed in social group-event
Commitment to action: None
In case direct intervention is deemed necessary, lights will turn on and blink rapidly, and a sonic blast of 130 decibels will be directed at target individual or group for 5 seconds. If assault does not cease, the sound wave will be increased to 160 decibels for a further five seconds. If assault continues, a sound blast of 180 decibels will be committed indefinitely as long as target individual and group are in range. Electric jolts, stink bombs, blinding lasers or gunfire unavailable on this platform. Note: A sonic shield will encapsule child(ren). At 180 decibels, shield won’t be sufficient to prevent hearing damage. View more about regenerative ear cell treatment here. View more about treatment for psychological shock here.
Contact listed intervention services (Automatic)
Local police unit (not recommended): Negative
View more about why contacting the police is not recommended here. View more about legal advice for alleged murder here.
Insurance security service (not recommended): Negative
View more about why unarmed security guards might not be enough to stop a house invasion here.
WeShootIntruders Inc. (recommended):Negative
View more about your hired mercenary group here. View more about helicopter and armored deployment here. View more about our free disposal of bodies here.
EvacuateTheCountryNow Inc. (not yet recommended):Negative
View more about relocating to a zone outside the EEC here. View more about waiting for transportation at pickup point before the terror unit arrives here. View more about economic implications and future employment here.
I den endeløse strømmen av informasjon som jeg og alle av min generasjon er øvet til å hurtig prosessere, kommer det opp noe interessant:
Contact listed guardians
Randgrid Nøtterøy
Status: Legal guardian
Condition: Armed
Contact: Negative
Iselin Skjærvold
Status: House owner
Condition: Armed
Contact: Negative
Status: House resident
Condition: Unarmed. Present at location
Contact: Viewing display
Administrative rights: Limited
View more about administrative rights here.
Jeg blunker meg inn på den siste menyen. Jeg vil teste og forsøker å stenge ned den usynlige vokteren.
ACCESS DENIED
Rights to system has been denied by: Randgrid Nøtterøy
View more about sending an appeal here. View more about your current rights of access here.
System status:Monitoring
Situation: Pending
Hun stoler altså ikke på meg. Så interessant. Vel, det vil forandre seg. Det skal jeg sørge for.
Jentene har fortsatt med sitt kjærlige angrep. Det faller dem nok naturlig, og de har til og med åpnet tullas nattkjole for å få tilgang på naken hud å kysse. Etter hvert avtar til og med gledeshvinene, og en tretthet siger inn. Det er nok altfor mye. En hel dag med å løpe rundt som en villhest, og nå flere inntrykk enn små sanser kan håndtere. Den lille hjernen hennes kommer snart til å være avslått. Akkurat som vi hadde til hensikt.
«Tante sier at jeg har leggetid klokken ni. Når har dere leggetid?» spør tulla søvnig.
«Langt, langt senere, om i det hele tatt,» sier Line.
Dette var vanskelig å forstå, og barnepannen rynker seg.
«Tante sier også at jeg får være oppe et kvarter lenger, hver gang jeg har bursdag. Så da må dere ha hatt mange flere bursdager enn meg.»
«Vi har blåst ut litt flere lys,» sier Berit. «Hvis vi fikk noen kake.»
«Men jeg forstår ikke … hva er et kvarter?»
«Det er en fjerdedel,» sier jeg.
«Hva er en fjerdedel?»
«Det er en på fire. Som deg.»
Kommunikasjon, min venn.
«Åh, sånn. Tenk at dere nesten aldri har leggetid.»
«Blir man gammel nok får man leggetider igjen, skal du se,» sier Kajsa.
Idet øynene begynner å glippe, og hun synker kraftløst ned sammen med teddyen, rekker hun likevel å si noe avslørende. En lubben hånd løftes mot meg.
«Han vil være pappaen deres. Det har han sagt. Så da får dere sikkert leggetid også.»
I soverommets stillhet vendes alle mykhårshodene mot meg. Jeg låser blikk med Berit. Det ville vært en triumf, men jeg blir klar over at også jeg har rødmet.
Vi lukker døren forsiktig da vi forlater åstedet. Best at ingen lyder får trenge inn. Snart er det ny dag, og hun kommer ikke til å huske at hun ville ha kanten på gløtt når hun stormer ut.
Nå som det ikke er noen små vitner kan jeg igjen bli mitt hemningsløse selv. Så vel ute i gangen fanger jeg jentene rundt midjen og manøvrerer dem inn i en liten sirkel, hvor jeg kan utsette dem for en brutal gruppeklem.
«Takk. Jeg sa jo at jeg skulle få barnerommet til å lukte som fisk, og nå gjør det jo det, siden dere har vært der inne! HÆ HÆ HÆ!»
Frøknene ristes kraftig med armene mine slengt over sine smale skuldre.
«Drittsekk!» sier Line.
Like fullt kysser jeg brunetten rett på kinnet. Det blir Kajsas tur. Blondinekinnet kysses. Som vanlig gjør hun ikke motstand, og jeg får nesten dårlig samvittighet over å være så vulgær med henne. Hun har nok en altfor fintfølende natur til den type snakket.
Jeg slipper mine ofre og nærmer meg Berit. Idet jeg bøyer meg frem for å gi rødtoppkinnet en smask, snur hun på seg i siste øyeblikk, og leppene våre møtes. Øynene mine spretter opp i overraskelse, mens hennes forblir lukkede. Hoftene har hun fanget inn med et fast grep, så kysset kan vare. Hun er pasjonsfrukt og lidenskap i en og samme pakke.
«Ser deg senere, kjekken,» sier hun og slipper meg fri.
Det er relativt vaklende at jeg går derifra. Jeg vet ikke hva jeg drev med eller egentlig skulle, og bryr meg heller ikke.
*
La meg fortelle deg en hemmelighet. Jeg er tilbøyelig til galskap. Men slik forstanden har innelåste kamre og like mange ansikter som det er kjedelige menn, finnes det mange typer galskap. Sansene mine har begynt å forandre seg. Lyder fremtrer skarpere og fylles med et voksende harmonisk kor. Mørket rykker frem for å omslutte meg, kjærtegne meg. Derfor har jeg nå vinglet på skrå til den delen av hagen som er dekket med vegetasjon. Rart, for jeg er ikke så full. Det er i disse stunder at jeg besøkes av guder. Aner dem i brisen. Ser konturene av dem der hvor det er bevegelse. Sikkert er det bare at jeg vet ikke hvem jeg er, hva dette stedet er. Hva noe er og kommer til å være. Jeg er fortapt i de mange veier og hvor enn en kosmisk vind måtte føre. Brer meg ut i valgene. Blir borte i alternativer. Finner meg selv på nye steder, med nye ansikter. Atter griper jeg til våpen i en skjebnekamp ved en grensestein i Valakia. Her har jeg vært før. Rytterne er i ferd med å slepe meg bort, halt etter lasso. Hold ikke tilbake, forløsning finnes i en lynsfære. Til fots tar jeg dem igjen, den spanske kården hevet til et siste støt.
Eksplosjonen kommer ovenfra i form av en bladenes virvelsky. For øynene dropper en av feene rett på hodet og blir hengende med et smil.
«HEEIII!»
«Hei.»
Blå er hun. Blå som en lys natt og ikledd stjerneskinn. I en vag uro ser jeg hvordan stjernebanene flytter seg på de langsomt vaggende vingene. På hodet har hun en safir dypere enn havet.
Den blå fe løfter hendene mot meg. Håndflatene våre møtes som de må gjøre. Jeg bøyer meg ned, hun løfter seg opp, og lillamalte lepper berører mine i et varig kyss. Fnisende heiser feen seg opp og forsvinner et sted blant grenene. Vakleferden fortsetter.
Det må være ved en tilfeldighet at jeg trer inn i det tomme fellesområdet, stedet vi inntok måltid som i gallerlandsbyen til Asterix og Obelix. Nå er bordene av spøkelser besatt, og retropærer hengende i hyssing skaper sine egne glødende fargesoner. Jeg passerer gjennom blått, lilla, gult og rødt, og stanser. I grenseområdet hvor fargene strides løfter jeg blikket. Papirfeene i grenene er badet i en iskald blåfarge, og de påtegnede smileansiktene står vrengt og viser de sylskarpe tannrekkene til haiglis, rå hånlatter, eller er vendt til å være ingen smil i det hele tatt. De skremmer ikke meg. Jeg er vant til ondskapens kulde og det groteske, slik verden fortoner seg når du ikke har mottatt nok kjærlighet. Men slik den modige ikke kan kjempe bortenfor sin styrke, kan heller ikke den vise snu jærtegn eller skrive baklengs. Den hjortehornkronede mannsfiguren, klippet ut av et eneste stykke papir, er fanget i et flakkende oransje skjær. Føttene mine suges fast til bakken.
Det ser ut som han står i lys lue. Hjortefiguren løfter håndflatene i hilsen, og brenner.
Hva jeg overhører hos damene er nok til å sette ut den stødigste. Det er Iselin som gir konklusjonen til en eller annen fortelling jeg strengt tatt ikke vil ha rede på.
«Så sa jeg det til ham: Jo mer du gjør motstand, jo kåtere blir mamma i fitta!»
Jeg har aldri sett noe slik før, men damene må kjempe hardt for ikke å regelrett skli av sitt pelsdekte underlag. De nesten tømte drageglassene skvulper over, så mye rister de i latter. Munterhet har fått sitt sete, her i denne hagen. Endelig avtar latterbølgene en smule, tårer tørkes og de ser forventningsfullt på hverandre, klar til neste historie … eller hendelse her og nå, der jeg meget lett kan bli et offer.
Randgrid får endelig øye på meg.
«Nå! Der er du! Det er meningen at du skal være vår koppholder og gjøgler.»
«Dere ser ut til å klare dere bra.»
«Inntil videre. Har du flørtet med jentene mine?»
«Nei. Jo. Kanskje …»
«Forsiktig med dem. De har nettopp oppdaget sin kvinnemakt og vil ikke nøle med å bruke den på en blond liten spirrevipp som deg.»
Den advarselen kunne hun vært tidligere ut med. Jeg krabber forventningsfullt bort til mjødbollen og fyller min slunkne Torskopp. Lener meg tilfreds tilbake og setter sølvet til leppene.
«Bollen skal fylles.»
«Hva snakker du om? Den er jo halvfull.»
Når sant skal sies er jeg sjokkert over hvor mye vi har drukket allerede. Med halvparten har vi drukket 3,5 liter, fordelt på bare oss tre.
«Det jeg kommer fra, drikker vi ikke fra halvtømte boller. Fyll den.»
Øynene mine lukkes i irritasjon. At det ikke skal gå an å få drikke i fred fra noen av dem.
«Kommer du virkelig så langt unna fra meg?»
«Ja, tenk det. Nord er ikke sør.»
«Hvor mye er igjen?» spør min mor.
Jeg søker i mitt formidable langtidsminne. Det jeg har sett, vil jeg ofte være i stand til å huske.
«Fem mjødflasker og to flasker sprudlevann,» svarer jeg.
«Da henter du to av hver, så får vi etterfylle med bare honning hvis kvelden blir lang, og det tegner den til å bli.
Ved Odin! Det er galskap! Har de virkelig tenkt å helle i seg ti liter alkohol? Selv einherjene driver ikke på sånn. Da er det best at jeg hjelper dem. Jeg kan sluke en elv av god drikke, på bakgrunn av den store sorg i kroppen min. Lysalv til tjeneste! Lysalv drikker deg ut av huset!
Randgrid aktiverer igjen den usette mekanismen på ryggen. Straks reiser innretningen seg der hun sitter og foldes ut. Flaten er blank og gjennomsiktig, og vingene vibrerer som på en øyenstikker, så hurtig at de blir uklare. Et farlig sus kommer fra vingespennet, dels kunstig, dels fra luftdraget. I et øyeblikk venter jeg nesten at hun letter.
«Gjør som jeg sier, ellers dasker jeg deg med vingene mine!»
Hva var det grekerne sa? Villig lydighet slår tvungen lydighet, men overfor henne er det for meg lydighet uansett. Ja, hvorfor det, egentlig …? Så jeg grynter surt og finner bare langsomt fotfeste.
«Da er det vel best at jeg kommer meg av sted, da. Før jeg av vingene dine blir dønn ihjelslått.»
Det er akkurat da, i det øyeblikk, at jeg opplever den mest fremmedartede opplevelse i hele mitt liv. Randgrid vender ansiktet hurtig rett mot meg og i det er et totalt fravær av ironi. Det er humor som gjør mennesket større enn selv gudene, og hun … har sluttet å fremtre menneskelig.
«JAH!» sier hun, og støkket som kommer åpner en avgrunn. I et bilde frosset i tiden har hun fremstått som en gigantisk, irrasjonell sommerfugl, snabel og antenner medregnet, representativt for alt av hunkjønn lenge før noen kvinner ble til, og en voldsom motvilje fyller meg. En redsel så stor at jeg rykker tilbake og får lyst til å skrike. Følelsen av ubehag går bortenfor art eller biologisk taksonomi. Alle skapninger føler det samme. Det er kampen … mot å bli spist. Hun har dratt meg tilbake til urtiden. Dette er kvinnen i sin grunnform, og hva hun opprinnelig gjorde … og gjør fortsatt, bare på en mer sublimert måte. Da jeg gjenvinner sansene, står jeg ikke der mer, lamslått overfor et fremmed og uforståelig vesen, men er hurtig på vei for å etterkomme hennes ordre. Adlyd … eller bli spist. Biene kjenner det. Larvene kjenner det. Alt som kryper, kravler og flyr i en hage.
Jeg må glemme. Blotte det ut. Skyve det lengst mulig vekk. Det er en urfrykt jeg ikke kan konfrontere. Ikke nå, nå som jeg er opptatt med alt mulig annet. Forsøket vil gjøre meg sengeliggende i en måned. Hendene mine rister ukontrollert da jeg forsøker å finne flaskene i barskapet som har svingt opp.
Nåh? Hva er det jeg ser? Jeg får øye på bare rumpen og vingene til feen ikledt grønt. Resten av kroppen hennes er inni et av skapene her på stuen. Suset i kroppen roer seg, og jeg plasserer flaskene fra meg på barhyllen inntil videre. Frøkna er på vei ut og aner fred og ingen fare, da jeg griper nakken hennes og høster et forskremt skrik.
«Og hva er det du driver med?» snerrer jeg.
«Jeg gjorde ingenting! Absolutt ingenting!» gisper hun tilbake.
Bevegelsene mine blir rolige. Det er sånn jeg er når jeg er preget av sinne. Inne i skapet er et salig rot av nips, kvinneting og gjenstander, samt noen papirer.
«Jeg kommer ikke fra dette stedet,» sier jeg. «Der jeg kommer fra, gjør vi dette.» Jeg tar hånden hennes og griper hver finger etter tur. «Det ville vært synd om de vesle hendene dine ikke kunne røre noe som ikke vedkommer deg, fordi hver finger er knekt!»
«Hun … hun sa jeg skulle gjøre det! Det var for å finne opplysninger!»
«Hvem? Hva har dere med Iselin å gjøre?»
«Du vet hvem. Vi vet alt om Iselin. Vi prøver å finne opplysninger om deg!»
Dette gjør meg perpleks nok til at jeg må stanse og tenke, og hun benytter anledningen til å dytte meg fra seg og løpe vekk.
Fri meg fra spionene! De er utbredt i disse dager. Er det ikke på internett, er det her. Dette er i det minste en mer organisk prosess, og kan kanskje lede til noe annet en personforfølgelse, arrestasjon og tvangsinnleggelse. Hvor mye har de alt funnet ut, og hva kommer de til å bruke det til? I utkanten av tankene aner jeg konturene av den gigantiske, irrasjonelle sommerfuglen. Alle her har de vinger.
Vel fremme hos damene lar jeg innholdet i flaskene klunke ned i bollen under deres bivånelse, og alkoholstanden stiger omtrent til dit den var. Nivået på bobler når en brusende storm slik det var i begynnelsen, ikke bare en stigning nå og da.
Randgrid kommer helt inntil meg. Vet hun om det jeg opplevde? Nei, det er umulig. Det er en følelse som ikke kan beskrives og som ikke kan oversettes, minst av alt fra menneske til menneske og mellom avstanden som er i kjønn. Like fullt fisker hun opp en agurkbit og putter den halvveis i munnen for å tygge langsomt.
«Hent en ny agurk.»
Blikket hennes er tomt.
Jeg finner det best å søke tilflukt i en persona, så jeg slår meg på brystet og bukker dypt.
«Selvfølgelig, fegudmor og vise vevspinnerske av ufattelig lagnadsdom.»
Atter er jeg på vei og tar med meg tomgodset, som et resultat av min latente ordensnatur. Strenende denne gangen, ikke flyktende i frykt. Et kjapt blikk på stuen bekrefter at ingen er der akkurat nå og at skapet er ryddet. De vet å skjule sporene etter seg. Inne i kjøleskapet finner jeg den siste agurkjævelen. Var jeg i den utdødde organisasjonen Taliban, var det noen som fikk den stukket opp et visst sted. Jeg vet bare ikke om rødhåret burde få den opp fitta eller ræva. He he … hva ville vært mest tilfredsstillende? Sannelig om jeg vet. I en skuff finner jeg en ostehøvel. Hurtig! Hurtig! Selskapet venter. De det er meningen at jeg skal underholde.
saksyndig 