Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold
*
Måtte fjerne Onedrive, og det tok jo, med Hesoid, dager og netter. Men nå rykker jeg videre. Her er en for meg normal betrakning: – «For det jeg vet venter de i bakhold når jeg stiger ut verandadøren, og sørger for å ta stellet.»
Hage, værelser og ganger passerer mer i glimtvise bilder enn som noe sammenhengende. Jeg befinner meg i husets største baderom. Selve dusjkabinettet, oppført i et så gjennomsiktig panserglass at det nesten er usynlig, er romsligere enn mange av hybelrommene til de fattige og ulykkelige. Dit trer jeg inn, og fra menyen som springer opp for øynene, velger jeg hurtigprogrammet på fem minutter med maksimale behagelige temperatur. 3D-skanningen av kroppen min skjer på noen øyeblikk, og strålehodene justeres deretter. Kaskaden treffer fra alle retningen, også nedenfra. Siden jeg valgte det fra alternativene, er vannet iblandet såpeskum, men jeg må fortsatt hjelpe til med hendene. Lagene som har formet seg over ansiktshuden, forsvinner. I det duggfrie speilet plassert på den ene veggen, ser jeg hvordan sminken renner samme veien og tydelig viser sårene. Nesen rød og oppsvulmet. Kinnene farget av blå og svarte merker.
Det er først nå jeg kan tenke. Jeg kunne grabbe tak i noen klær, kanskje noe mat fra kjøleskapet, og flykte ut i skogen. Der kunne jeg bli inntil jeg var sikker på at Randgrid og hennes kvinnedjevelske bande hadde forlatt åstedet. Hva hun har gjort mot meg er hinsides enhver forstand. Mer, det har tatt all min verdighet, fått meg til å skue inn i en terrorens avgrunn. Som et alternativ kunne jeg storme inn på soverommet til min mor, fortelle henne alt og trygle om hennes beskyttelse. Om ikke annet disponerer hun sikkerhetstjenester, hvor menn med Maglite-batonger og målfinnende automatpistoler setter en stopper for selv de hardeste voldskriminelle. Kjenner jeg henne rett, vil hun bare få meg hevet på hodet ut.
Instinktene roper på flukt, men jeg er tross alt dominert av hodet og Merkurs kvikksølveriske gave. Jeg må simpelthen finne ut hva som er på den andre siden, og vil aldri kunne tilgi meg selv hvis ikke. Det verste er vel overstått nå, og jeg har vært med på spillet hennes, passert alle prøvelser. Vektstangen kan svinge opp og plassere meg på en høyde hvor jeg aldri før har vært. Dessuten … en del av meg likte det som skjedde. Ikke dødsangsten som på et tidspunkt grep fatt. Det var i underkastelsen at jeg fant noe av meg selv. Tanken er tenkt. Jeg har bestemt meg, og når så først har skjedd, viker jeg aldri.
Dysene går fra sprut til å blåse en voldsom varmluft. Jeg tørker på rekordtid. I mellomtiden gransker jeg holodisplayet:
Øyvind Tranøy
Status: House resident
Contact: Viewing display
Processing requested tracking service
Present at residence: 20 individuals
Individual tracking: Unavailable
Individual analysis: Unavailable
Group analysis: 5 children, 13 minors, 2 adults
Gender ratio: 19 females, 1 male
Situation analysis: Unavailable
Administrative rights: Limited
View more about administrative rights here.
Ikke noe håp om å finne ut hvor folk er, gitt min begrensede tilgang til sikkerhetssystemet. For det jeg vet venter de i bakhold når jeg stiger ut verandadøren, og sørger for å ta stellet. En impuls, som alle menn kjenner fra tid til annen, får meg til å koppe hånden under ballene og sjonglere opp og ned, bare for å kjenne at de er der. Jeg er ikke merket av Randgrids vanvittige SS-kniv. Den tilsmussende håndduken kastes inn i renholdets sorteringssystem via en sluse, og en ny og tørr faller ut luken ved siden av. Jeg kan ikke se for meg at noen så prominent som Randgrid tviholder på ting. Tennene pusses og munnen skylles. Best å få hast, så hun ikke går berserk. Håndduken plasseres rundt midjen, og jeg begir meg på tilbakeferd.
Gudene vandrer i natt, og jeg som venter meg alt, inkludert voldelig angrep eller noe nytt avsindig, slutter ikke å overraskes. På stuen er det store vinduet ut til hagen dekket av fargeløse, grå skapninger og de spredte vingene deres. Nattsvermere, som gjennom det norske språks praktiske tilstedeværelse bare kan leve opp til sitt eget navn. Rart, fordi det er ikke noe belysning her for å tiltrekke dem. Til og med oss velholdne sparer på strømmen via autofunksjoner. Intet lys for å tiltrekke … bortsett fra meg. Jeg vet at jeg ikke bør, men kompulsjonene får meg til å telle. Tretten, og sannelig er ikke en av dunkelhetens svermere langt større enn de andre. Kraften i feordenen er så stor at de har projisert, foruten rasjonell sammenheng, sin tilstedeværelse helt hit, og det er umulig å betvile at antennene, krysset og reist, tar innover seg ting både kjent og ukjent.
Hva forstår ur-livet og nattlig myldreflokk om meg? For mye, fordi jeg forstår det ikke selv.
**
Må gudene forby meg den rette linje, slik jeg gjorde det kjent at jeg skydde den smale sti
Vel på utsiden møtes jeg av et syn som ingen andre. Klassisismen er for ren og mangler følelse. Må gudene forby meg den rette linje, slik jeg gjorde det kjent at jeg skydde den smale sti. Bred må veien være, og kronglete. I dypet av det mørke bilde som er romantikkens kraft, finner jeg nattens dronning sittende rak og verdig, omgitt av sin terneskare. For fegudmors føtter er Berit, Kajsa og Line nedkastet i fullkommen overgivelse, armene utstrakt og håret spredt ut i vifteform. Pikekroppene danner en trekant omkring det som bare kan være et hedensk idol, hvis fulle vingespenn er utslått. Fargenes vandringer over den transparente flaten hvisker om besnærende hemmeligheter, som i viten trenger inn i hver din skjulte krinkelkrok.
Øynene … ikke bare tomme … transen har vrengt dem tilbake. De øvrige feer og tjenerinner har i trespann lent seg til sine artsfeller, og hviler nå på hverandres skuldre i hellige treenigheter.
Åndeløs oppfattes jeg av en useende skapning. Se gjør hun likefullt og vinker meg til seg. Straks så skjer, er også jeg fanget i viljestrømmen som har bundet de andre, og håndduken faller. Naken begir jeg meg til skjebnetimen. De gamle hedninger fryktet det. Min dom. Uten dekke eller kledning kravler jeg opp i fanget til en blind gudinne. Trekker knærne opp til brystet, alt mens harde hender griper fatt.
Stemmen er knirkende og kommer langt bortenfra.
«Du … kan bare oppsøke dette stedet en gang, så aldri mer. Da må du finne hva enn du trenger å finne. Ta det til en skjebne jeg ikke ser. Kanskje til viten, kanskje til lindring. Skrikende blod for mitt øye. Hammeren stenket. Et gyldent hirdmerke. Mer … vet jeg ikke.»
Hun snakker bare delvis til meg, forstår jeg, i min delte lagnad. Henvendelsen skjer samtidig til min navnebror langt borte. Han rådgis til en stor kamp eller en stor lidelse. Enten en levetid i fall eller synet av vinger som endelig slås ut, en mørk gud som stiger til rettferd og til hevn. For sant er det, han og jeg skal bære sverdet. Bildet er ikke til å misforstå. Blodet skriker.
Så skjer det som må ryste selv meg. Gudinnen kaster hodet tilbake og setter i et langtrukket klagerop. Jeg vil lukke øynene her jeg ligger sammenkrøket, men får det ikke til. Skriket stopper. Blikket slår på plass.
«Ah, der er du, min vakre, lyse venn. Jeg er heldig som kan få en adonis kastet opp i fanget på bestilling.»
Kvinnehånden finner håret og jeg strykes kjærlig.
«Jeg håper vi ikke har traumatisert deg for mye. Nå skal ting settes rett. Berit!»
Straks er rødtopp der, brakt opp fra sin underkastede stilling. Så hun sov ikke. Ingen av dem gjorde det. Vi anbringes til å knele på hver side av Randgrids fang, som i bønn, bare at her ber vi til hverandre.
«Du greide det, Øyvind. Jeg er bare så veldig, veldig glad. Nå kan ingenting skille oss!» sier Berit gledesstrålende.
«Det har kommet for mitt øre at det har endt i sammenstøt mellom dere. Greit nok. Naturlig blant de viljesterke. Nå er mitt ønske at dere skal være venner. Kyss for å la det skje.»
På det viset skjer det at jeg og Berit, lent over fegudmors favn, lar leppene finne hverandre. Svimelhetsfølelsen overtar. Vingene over kommer til et anerkjennende brus. Ved avslutningen sørger min rivalinne for å gni nesen heftig mot min egen, kanskje som en slags trøst for det hun gjorde. En forbedring fra å kjenne frøkenslag som virkelig treffer hjem. Vi presses ned når Randgrid mener det er nok, og tryllestaven legges tung på felles hoder.
«Måtte dere alltid være venner, dere to. Et bånd i ulik farge. Så er mitt ønske.»
Tryllestaven glimter til. Da Randgrid løfter den av, forsvinner Berit og gjenfinner plassen ved sin moders fot.
«Kajsa!»
Straks hun nevnes, er hun der. Min blonde venninne og kilden til all min attrå.
«Nå er jeg din, Øyvind, enten jeg vil det eller ikke. Du må være glad.»
Tvetydighet er dømt til å komme fra den dype. Jeg håper hun ikke føler seg presset til noe, selv ikke overfor meg. Er det hva hun forteller? Men så dyttes fulle lepper frem, jeg møter dem, og med det må jeg være glad. Kajsa legger hånden på kinnet mitt og utviser en grådighet og dominans som er ulikt henne. Vi kan ikke ta det lenger, for Randgrid skyver på oss, inntil vi befinner oss hvilende i dypet av en favn. Tryllestaven plasseres over.
«Måtte landskap møte landskap til de er doblet, så dere kan vite gjernings vei. Slik er min befaling.»
Trylleinnretningen gnistrer og funkler. Kajsa lar seg skli ned for å gjenoppta posisjonen av underdanighet.
«Line!»
Smilende innfinner brunetten seg, skjelmsk og velvitende som alltid.
«Du er ikke så verst, du Øyvind. Meget imponerende, må jeg si.»
Sultne lepper og jeg kan kjenne den begjærlige pusten hennes. Reaksjonen er gisp og ubalanse. Har jeg virkelig vært så blind for Lines sjarm? Hun nyter forvirringen til det fulle.
«Røvere er dere begge, og ordkløyvere. Måtte ord bygge på ord, ære på ære, til alle fiender er drept. Sådant lyder mitt bud.»
Jeg vil strekke meg frem for mer, men rekker det ikke. Jernhånden i kvinneutgave er der og skyver oss ned, om vi vil det eller ei. Vekten av tryllestaven finner hodene våre. Til bølgende blink innimellom fullføres den magiske formel. Line inntar sin underkastede plass.
«Se, det var min gave som din fegudmor,» sier Randgrid. «Tre ønsker, tre terner, fordi alle store ting er tre. Nå kan du aldri mer klage over din skjebne, uten å vekke min og gudenes vrede.»
Randgrid løfter på haken min.
«Hva sier du da?»
«Takk, fegudmor, for dine tre gaver.»
«Hvis din mor ikke var nok av en mor, skal jeg være mor for deg. Vil du det?»
«Ja,» hvisker jeg gråtkvalt.
«Da er en ny tråd slått i den store vev.»
Randgrid reiser seg og etterlater meg knelende. Betrakter de tause skikkelsene, som fortsatt hviler med øynene lukket, og de utstrakte kroppene til trioen som på en eller annen måte har blitt skjenket meg, uten at jeg riktig skjønner hvordan og på hvilken måte.
«RITUALE SLUTT! LJOS!»
Hun tramper foten i plattingen, og med det samme bades vår del av hagen i flombelysning, og jentene spretter opp, som om de aldri hvilte. Det smeller, skrangler og slår, idet vinger av tøy og plast faller til bakken.
saksyndig 