Av Northern Light. Innlegget er henta frå kommentarfeltet til Derimot.no.

I gamle dager satte togprodusentene sin ære i å lage tog og toglinjer så solid og driftsikkert som mulig. Så var det også en sikker etterspørsel etter tog og toglinjer, alle europeiske land etter annen verdenskrig, satte tog for persontransport og gods som noe av det mest sentral i infrastrukturen ved siden av veinettet, og togprodusentene hadde ordrebøkene fulle i mange tiår.

I de siste tiårene har tog og jernbane i EU-land har blitt overdesignet og overkompliserte med hensikt, «planned obsolence», for å skiftes ut så raskt som mulig, spesielt nå det gjelder det elektriske og datasystemene for toglinjene med tilhørende elektronikk. De skal gå i stykker ofte, så leverandørene kan får fortjeneste på deler og reparasjoner. Datasystemer, nå med «miljø og klima», som påskudd for å bygge inn sensorer som øker antall feilkilder, har blitt så kompliserte at de som står for driften ofte ikke kan reparere dem selv, og må ofte ha serviceteam på timebetaling fra leverandøren til å gjøre reparasjonene. Leverandørene vet at staten betaler i Norge.

EU gjør at leveranser av togsett og jernbane må legges ut på anbud, slik at en togprodusent i Italia kan få kontrakten, og ikke norske eller skandinaviske leverandører. Politikere som setter land og folk først vil så langt det er mulig, sørge for at det er norske leverandører til bygging og drift av egen infrastruktur, i hvert fall skandinaviske. EU gjør at de store jernbaneverkstedene blir borte i Norge, og med det kompetansen for å bygge og drive jernbane i Norge, som med annen vital infrastruktur.

Norge blir avhengig av utenlandske leverandører for bygging og drift av infrastrukturen, som energiforsyning og elektrisk nett, telekommunikasjonsnett, og pumper og rørsystem for vann og avløp, som nå også er styrt av datamaskiner, også for flytrafikk og trafikklys. Politikere som representerer land og folk, vil prioritere at vital infrastruktur bygges og driftes av landets egne leverandører så langt det er mulig, og at det gjøres så enkelt og analogt som mulig. Ikke for å være «luditt» (teknologifiendtlig), men Norge trenger ikke høyhastighetstog, Norge trenger en jernbane med nok avganger, og rutetider folk kan stole på.

Det er dette oljepengene skulle vært brukt til, realverdier i Norge, som til en infrastruktur som er bygget og drevet av landet selv, og til å beholde egen kompetanse for reparasjon og drift. Men dette er en politikk for nasjonale verdier, og vil ikke bli gjennomført av de globalistiske politikerne på Stortinget vi har i dag som administrerer Norge for EU. De representerer global storkapital, og ikke det norske folk og lands interesser.

Globaliseringen av jernbanen her i Norge, ble trinnvis innført med vedtak av «jernbanepakkene», så det norske folk ikke skulle bli alarmert. Det skulle de ha blitt, når en av «psy-op» operasjonen var å endre navnet fra Norske Statbaner til Bane Nor, Vy etc. For at folk raskt skulle glemme at det var folkets eiendom, på samme måte de gjorde når de endret navnet på Statoil til Equinor. Så vil de opprette av selskaper for jernbanepersonalet, som etterhvert, med henvisning til EU-regler, vil erstatte arbeidsmiljøloven, og norske arbeidstakere.

Dette er globalisering, EU-politikk, som snikinnføres av globalistiske politikere med hjelp av en hovedstrømpresse og media, eiet av den samme globale storkapitalen som står bak. Det blir ikke bedre med Frp, det er bare et politisk ubevisst folk som tror det. Folk må begynne å lese partiprogram og forstå konsekvensene av helheten i politikken, og ikke stemme på personer og enkeltsaker.