Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

*

Del 21

Nå er det fortellingstid for kollektivet med syngende feer og formidable filosofer. Hva er din fortolkning? Slik en mann er, slik ser han

Nattestid ser porten vid … til mange ting. Jentene drikker og slikker koppene for hver nedtur i karet. Det er for dem en rotasjon av bevegelse, fra å sitte knelende ved drikkestedet, til å sitte knelende for Randgrids fot. Krabbende går ferden, de små lubne hendene løftet søkende frem i natten, den mest taktile av alle virksomheter. Noen av dem krabber over meg, til og med. Jeg blir veltet av en ansamling feer, som rett og slett bruker vekten av kroppene sine for å få det til. Noe forstyrrende skjer. En pike holder hodet mitt fast i fanget, mens de andre klemmer på hulningen i kinnene og får meg til å åpne munnen. Hurtig som en fluesnapper fanger en av jentene tungen min og drar den ut av munnen. Kretsen av øyne betrakter intenst. Like etter blir jeg sluppet og forlatt. Det var noe til uforklarlig oppførsel.

Randgrid bivåner dem alle, og vender ansiktet langsomt fra side til side i sin bekreftelse av fellesskapet.

            «Nå, mine barn, skal jeg fortelle dere en historie. Jeg vil at dere skal lytte, og lytte godt. Lysalv har gitt dere underholdning. Jeg vil ikke gjøre tilsvarende. Er redd kjolen flyr opp.»

            «Er det så farlig da?» sier jeg.

            «En dame må ta vare på sin verdighet,» sier hun. «Etterpå skal dere utspørres om historien. Er dere klare?»

            «Vi er klare, vi,» sier jentene og samler seg i en tettere sirkel. Randgrids historie tar til.

Dette hendte med min bror Olav. Han gikk inn på en låve hvor han fant en kjellerlem. Den åpnet han og fant at han stirret i et ufattelig dyp. Han ble så redd at han stengte og la masse skrot og planker over, så ingen skulle finne stedet. En av hans venner, som heter Bjørn, kom inn og merket hvor engstelig han var. Bjørn begynte å lete og slengte plankene til side. Han åpnet og ba min bror klyve ned. Olav nektet. Bjørn sa da at han skulle putte ham i hullet. Ting ble verre da en annen i venneflokken kom inn, nemlig Varg. Bjørn truet med å få Varg sparket fra jobben dersom han ikke hjalp til. Varg begynte med det å gripe sin venn og ville bryte armene hans bak ryggen. En tredjemann, en stor brande av en mann ved navnet Gaute, kom til situasjonen og gikk straks løs på min bror, som nå kjempet for livet. Med harde slag og spark forsøkte han å tvinge Olav i retning hullet. Min bror forsvarte seg og skadet fingrene med alle slagene han langet ut. Til slutt fikk han tak i Bjørn og sa at om han nå måtte ned i hullet, ville han ta Bjørn med seg. Bjørn trakk så en kniv og rettet den mot hjertet til sin venn. Det var i det øyeblikk at alle frøs til, og de stoppet foretakendet. Min bror vaklet ut av bygningen, fant en benk å sitte på, og der gråt han. Ingen vennskapsbånd ble brutt, men han våget seg aldri dit igjen.

Det var en spesiell historie. Jeg finner meg selv i en drømmeaktig tilstand. Alle jentene har lyttet med åpne munner, og åpne er munnene deres fortsatt. Jeg ser bort til min mor, som jeg noen ganger gjør, og ser at hun sitter der med lukkede øyne.

            «Nå, jenter. Hvorfor ville Bjørn ha min bror nede i det hullet?»

            «For å utforske, men han var redd for å gjøre det selv!»

            «For å pine og plage ham!»

            «Fordi han kjedet seg!»

            «Kanskje, kanskje … Hva sier filosofene?»

            «Dette er åpenlyst et tilfelle av Viljen til makt i virksomhet,» sier min mor. «Han ville ha makt over din bror, og makt over selv hans venner, og ved å få dem til å gjøre noe som man vanligvis ikke gjør, viste han den makten enda mer. Og de andre adlød da.»

            Det snakket der igjen. Jeg er nå ikke så sikker. Kan virkelig hele verden, all fortid og enhver fremtid, defineres av et eneste prinsipp?

            «Hva med deg, Lysalv?»

            «Min mor tar feil, fordi hun retter oppmerksomheten mot den tomsingen Olav. Det handlet aldri om han, eller noen relasjon mellom de til stede. Nei. Det handlet om hullet.»

            «Forklar.»

            «Hullet hadde en eller annen dragning, fordi det var ukjent. Ingen visste hva som var der nede. Bjørn ville utforske og finne det ut, men våget ikke selv. Med det viste han sin feighet. Den første forklaringen er alltid den beste. Jentene dine hadde altså rett i det de sa, og jeg er enig med dem.»

            «Så interessant at vi kommer til motsatt konklusjon,» sier min mor. «Makt eller feighet.»

            «Det beror jo på hvor vi retter oppmerksomheten, det,» sier jeg. «Mannen eller hullet.»

            «Men i en ting tar du feil, sønn. Fordi om Bjørn hadde lyktes i å få Olav til å kravle ned i hullet, ville hullets hemmeligheter bli avdekket. Han var altså ikke feig, men viste sin makt. Faktoren er altså fortsatt makt, også om vi retter oppmerksomheten mot hullet.»

            «Hvis noen forsøker å putte oss i et hull, dreper vi dem bare!» synger feene lystig. «Fordi ingen kan stå seg imot vår sverm og insektskare, og ikke minst våre bloddryppende vingeslag!»

            Randgrid smiler vel nøyd til det.

            «Kanskje var det Olav som var feig,» sier jeg. «Fordi ikke ville han utforske hullet, og ikke ville han ta avstand til sine venner, selv når de svek ham så.»

            «Du har nølt mye, Lysalv,» sier Randgrid. «Slik en mann er, slik ser han.»

            «Jeg er enig i min sønns tanke her,» sier Iselin. «Han var virkelig feig og burde brutt alle vennskapsbånd.»

            «Mor og sønn enes! Vel, dere er jo av samme stykke, iskalde innerst inne.»

            «Hva er svaret! Hva er svaret!» synger feene. «Si oss det, du store mor!»

            «Svaret er at det ikke er noe svar, i dette spørsmål og i alle. Men verden vil stadig utspørre dere, og da skal dere gi deres fortolkning, som er deres egen og kommer fra dere selv.»

            Det synet har jeg sansen for. Egenvilje og den åpne mulighet. Selv om min mor opererer med en kald logikk, som hennes matematiske hjerne ad nødvendighet må gjøre, liker jeg min og jentenes fortolkning best, en anrettelse mot eventyret og ikke så mye tviholding på menneskelige relasjoner. Interessant at Randgrid mener jeg er kald innerst inne. At min mor er det kan jeg vedgå, men hva er det hun har sett i meg?

*

Del 22

Intermezzo. Snart vil hemmeligheten avsløres           

Stillhet ved bollen, bortsett fra smatt og jenteslikk. La meg tilstå en annen ting. Jeg har aldri kjent et øyeblikks ro, og min grunnfølelse er kun kvernende disharmoni. Alkohol er noe av det eneste som hjelper. Mer, drikkingen åpner porter i hodet mitt, som vedblir lenge etter at rusen er forbi. En melkehvit hinne rundt hjernen, som får meg til å åpne munnen, til å fråde, til å tenke på døden, bare med lyst. Derfor må jeg sikre meg noen siste kopper før søtbollen er uttømt. Få rusen til å vare, den eneste stund hvor jeg kjenner fred. Damene har samme forsett, selv om de nok har sine egne grunner, sin egen lidelse å tenke på. Så vi skrider forbi samlet jenteflokk, og hever de siste velfylte beger. Fe-skapningene løfter momentært sine ansikter mot oss, men kjenner rangordenen. Hva kan jeg si? Verden må ha doblet seg når du ser dobbelt. Snart er feene redusert til å stikke sine ansikter i bollen ned og bare slikke.

            «Slike grådige insekter,» sier Randgrid. «Med lange rullesnabler og skrikende mager. Lysalv!»

            Jeg spretter på bena som en soldat, dessverre noe sjanglende.

            «Sørg for at jentene mine ikke mangler noe.»

            «Javel, besørgerske av velet og veet!» erklærer jeg, slår hånden for brystet og bukker.

            «Tre flasker mjød tilbake, var det ikke?» spør Iselin.

            «Jo.»

            Minnet hennes er sannelig formidabelt. For meg har det begynt å glippe. Men så er det jo hun som er et matematisk geni.

            «Men ingen champagne. Nåvel. Jeg har litt cava stående. To flasker. Du kan legge til det. Litt må det fortsatt sprudle. Hent også all annen hvitvin og rosévin, bortsett fra Liebfraumilch. Fra nå av må drikken bli tynnere, hvis pikene skal være skjenket i natt.»

            «Hvorfor ikke Liebfraumilchen?»

            «Fordi det er ikke naturlig at en kvinne er jomfru etter at hun har passert en viss alder.»

            «Vi burde ha en gudinne av sex, ikke en jomfru,» legger Randgrid til.

            «Jeeente!»

            De voksne damene tar til med en ny fniserunde.

            «Jeg tjener som alltid velvillig, men ingen kan tjene bortenfor sin evne. Hvem vil være bærehjelp?»

            «Jeg kan.»

            Det er selvsagt Berit. Jeg tømmer Torskoppen og går. Hun følger etter med en av pikene på slep.

            Inne i stuen sklir barskapet opp for mitt skannede blikk.

            «Herlig å være rik, er det ikke,» sier Berit.

            «Ja.»

            Vi leter i hver relevant seksjon. Jeg finner mjøddrikken. Jentene roter gjennom hvitvinsseksjonen. Det er jeg som må fortelle dem å holde seg unna Liebfraumilchmerket. Gudene kan ikke fornærmes i natt. Fangsten stables sammen øverst på benken. Vi forbereder oss på å bære, oss tre.

            «Du er sterk som det der, likevel er du redd for jenter. Utrolig,» sier Berit.

            «Du er utrolig.»

            «Selvsagt er du bitter når jeg gjorde en 360 og kom opp bakfra.»

            Smertelynet river gjennom hjernen. Det er min frase, som jeg lærte denne Torbjørn, som hun har knullet. Sannheten kan være et våpen, og nå langer jeg ut. Er lei av all denne omgåelsen.

            «Han har denne frasen fra meg. Du har en elendig smak i menn. Kunne valgt noen som faktisk var intelligente, som meg.»

            Hun tar et steg tilbake. Tannhjulene i den forræderske hjernen har ennå ikke prosessert hva jeg har sagt.

            «Du vet, jeg har kjent mange psykopater og gærninger, men dere her tar sannelig kaka. Har aldri sett makan til oppførsel. Skulle tro dere tilhørte en sekt.»

            «Vi er ikke …»

            «Nå plukk opp flaskene og få fart på det. La oss få denne kvelden ferdig. Så får vi se hvem av oss som trekker det lengste strå.»

            Jeg snur meg med favnen full, og etterlater de to jentene stirrende.

            «Noen har alt plukket strået for deg,» hører jeg Berit hviske. Det er en av disse vage hentydningene som kvinner bruker for å skape usikkerhet i menn, så det bestemmer jeg meg for å ignorere.

            Som koppholder er selve akten mitt ansvar. Det er en underlig følelse å betraktes av alle mens jeg tømmer en og en flaske ned i bollen. Helt til randen, og ennå er noen flasker igjen. Mest hvitvin nå. Jeg hadde ikke noe å røre med, og rekker ikke engang tenke på det, før bollen blir stormet av talløse feer. De legger sine ansikter til kanten og slurper i en krets av myke og små hoder. Min jobb her er gjort, og jeg vender meg og går. Registrerer at koppen min er tom. Snart, om ikke så lenge, vil sorgene ha kommet tilbake. Jeg har fått mer å tenke på i det siste.

*

Del 23

Mitt nett har dødd pga homo, dvs ruteren døde. Men hemmeligheten avsløres her. Lysalv ser. Lysalv vet. Men kan han gjøre noe?           

Det er gjennom en tåke av rus og tungsinn at jeg ser forandring komme, og som et nytt stillbilde fra en optiker, skal det for alltid forandre mitt perspektiv. Jentene vagger rundt eller ligger utstrakt på plattingen, med den frilynthet bare alkoholens nummenhet kan gi, da min mor grabber den sølvkronede fe ved armen, og trekker henne på plass like til sitt sete.

            «Ja, det var jo en staselig pike.»

            Den sølvsmykkede ser bare ned, men finner at lange fingre løfter haken, og at slangeøyne søker blikket til en fugl.

            «Det er begrenset hvor blyg du får være med meg.»

            Iselin utplasserer et kyss på pikens munn. Hun må ha rørt ved kvikksølvet, fordi straks gjengjeldes leppenes berøring med en serie furiøse kyss. Iselin løfter halsen og lar piken komme til der.

            «Ah,» stønner hun tilfreds. «Ah.»

            Mitt sløvede blikk vandrer over til Randgrid. Hun betrakter bare seansen, idet min mor kaster sin hals tilbake i vellysten til sapfisk kjærlighet. En gang drakk jeg fra Mimirs brønn. Innsiktens lyn slår ned, og jeg har forstått alt.

            En sexkult. Jentene og Randgrid må tilhøre en sexkult. Min mor er assosiert med dem, om hun ikke er medlem selv. Tilbake da staten brukte penger på slike som meg, var jeg deltaker i en filosofigruppe. Der var jeg venn med en sortkledd figur. Hans åndelighet tok slutt da han svelget en lilla pille, men lærdommen hans består. En venninne ved navn Sarah hadde plutselig slått hånden av meg, og sa dessuten forferdelige ting. Den sortkledde ba meg vurdere følgende: Er det hun sier sant? Er det ikke sant? Øyenvippene flakker idet jeg tar forståelsen hans innover meg, og jeg kan forklare hvordan jeg kan vite, uten å vite hvordan.

            Randgrid fikk Kajsa til å umiddelbart kaste seg på kne, simpelthen ved å knipse med fingrene. Hva slags autoritet skal du ikke ha for å få til det med en tenåringsjente? Ikke bare Kajsa. Jentene adlyder henne i ett og alt. Berit viste meg fitta på et øyeblikks varsel. Selv om du skulle være rockestjerne, hvor vanlig er det? Jenteflokken kaller seg del av en stor feorden. Tolv i tallet, og Randgrid er deres leder. De sa at jeg ikke visste hvor jeg befant meg, og advarte om følger. Kajsa har bedt meg være modig, fordi jeg befinner meg i livsfare. Berit har bekreftet det hele og sagt at valget alt er tatt for meg.

            Min mor stønner høyt. Et bryst blottstilt av strykende pikehender.

            Hvem har tatt valget? Randgrid. Hun er deres tillitsperson. Mer enn det, deres formynderske. Hun tillater åpne seksuelle handlinger rett foran seg. Det betyr at hennes omsorg bare er en fasade, og at hun bruker stillingen for å utnytte de foreldreløse. Hun er altså min fiende. Siden min mor er med på det, er hun også min fiende.

            Iselin griper piken brått om håret og trekker hodet hennes tilbake. Det er den sølvkronedes tur til å utsettes for den sapfiske våtstrykende oppmerksomhet.

            Min mor har presentert seg selv som libertiner, og jeg vet at hun er psykopat. Valgene hun har tatt er ene og alene bevis nok for det. Dessuten kan jeg se det i øynene hennes. Lyseblå øyne er kalde, ja, men i hennes er en istid, og i hennes er et fravær. Kanskje finnes det hos meg? Jeg vet ikke. Ennå er jeg ikke atten. Innen den tid kan hun trekke tilbake sitt foreldreskap. Hun har ikke sagt det, men jeg vet det like fullt. Gjør jeg for mye motstand nå, betyr det at jeg mister alt. Jeg blir nødt til å bo på en tolvkvadrats hybel resten av livet på statsstøtte, med vissheten om at jeg hadde all rikdom i verden, og at jeg fikk møte jentene …

            Ballkjoler pleier ikke å gjøre mye motstand, og det gjør heller ikke piker. Skulderstroppene til ballkjolen trekkes nå ned og gjør nakne den staselige pikes bryst.  Hvorfor valgte Iselin henne? Jo, hun er den mest imponerende, den verdigste, med lang hake og modellaktige trekk. Struttende jordbær omsluttes våtfuktig av en dames munn.

            Hvor ille kan det være? Tvinges jentene til noe, og lider de overlast? Vil de ikke dette selv? Øyensynlig trenger de foreldreskap og fikk sex med på kjøpet. Det kan også jeg, om jeg bare spiller med, og jeg får beholde min posisjon og luksus. Hvorfor er Kajsa og Berit så redde på mine vegne? Det er en test om opptak i kulten. Randgrid liker meg jo og vil la meg passere, det vet jeg visst. Og etterpå … kan jeg få tilgang på ubegrenset med fitte.

            Er det forskjell på drifter og samvittighet? Jo, i dette ene. Samvittighet er å forstå som driftenes retardering hos den feige, svake og syke. Samvittighet kan også utgjøre driftenes begynnelse, terskelen du står på for å bryte fri, og jeg er ung, jeg er ny, og natten stor og mektig. Aldri skal jeg krympe tilbake når en verden bortenfor ønsker blir gitt. Jeg har tatt dette valget hele livet. Selv overfor det ukjente, alltid skal jeg velge kraft og makt og natt. Mitt lys krever det.

            Piken gisper høydlydt. Min mors hånd befinner seg i hennes kjoleskrev. Hodet mitt dreies i motsatt retning av et kall.

            «Åh, Lysalv,» sier Randgrid og klapper velvitende hårbørsten ved sin side. «Kom hit litt.»