Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

I det siste har det kommet noen andre på banen. Kristenfolket mener at hvert løv i vinden verken er knyttet til livstreet og med det er bundet til skjebnen fra Urd, eller at løvene er arveretten til makter som jotnene. Håpløst nok tror de på fri vilje, som om løvet verken kommer fra noe sted, eller tilhører noen.

               «Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. Den kristne Gud er ikke den han utgir seg for å være. Det er motsatt av hva han tror. Han er djevelen, som egentlig har navnet Saturn eller Njord, og djevelen er Gud, som egentlig er lysguden Mithras eller Balder. Alt er snudd på hodet i Kali Yugas mørke. Bare noen få mennesker har gjennomskuet ham og kaller han demiurg. Men selv de vet ikke om nærværet til andre krefter. Mektigst av alt er sønnene og døtrene til Bergelmir.»

               Det var den barnetroen … i stedet mener hun at jeg skal tro som et barn, fordi da ville jeg sett det som egentlig er, nemlig en verden hvor alt er forbundet og hver røde soloppgang betyr at blod har blitt spilt.

               «Så hvis jeg forstår det riktig. Æsene akter skjebnen, Jotnene vil bestride skjebnen, Vanene gjør litt av begge deler, og de kristne nekter for at det finnes en skjebne i det hele tatt. De tror at guden Saturn styrer alt og har sluppet dem fri inntil dommen, men så har han altså narret både dem og seg selv.»

               «Du er vis bortenfor dine leveår. Det er en av mange grunner til at jeg liker deg.»

               «Så ved å ta meg, nekter du meg min skjebne. Kanskje er det meningen at jeg skal være tilstede i verden, fordi jeg har ting å gjøre der?»

               «Men ikke så vis,» humrer hun, og klapper meg på kinnet. «Du er ikke et løvblad, men en blomst, fordi du er så pen og nusselig. Og uten meg er du ulykkelig. Andre damer er så stygge og slemme, siden det er meningen at du skal være med meg. Derfor farer de med paraplyen løs.»

               «Sånn oppfører du deg når jeg har et poeng,» sier jeg. «Da vi møtte biene, kunne jeg fortsatt bedt deg gå?»

               Hun tapper bare fingeren over nesen min og sier noe om at hun ikke er forpliktet til å fortelle alt, men at hun gjerne dasker meg på baken.

               Stemmen hennes blir hard, øynene eiesyke. «Jeg tror ikke du forstår rekkevidden av mitt eierskap til deg. Din vilje er nå min vilje og bundet til meg for alltid.» Igjen slår det meg hvor mange sider hun har og hvordan de står i krass kontrast. Det er kort vei mellom julingen og trøsten, generøsitet og grådighet i trollheimen.

«Skal jeg vise deg?»

Nå forstår jeg hvorfor spørsmål utgjør svaret i seg selv, noe jeg forteller henne. Hun klapper meg på hodet.

«Klok. Lov meg at du ikke blir redd. For redd, mener jeg.»

Den som ikke vet kan heller ikke love noe. Atter roses jeg for min klokskap, men så har tiden kommet.

«Strekk frem hånden for meg.»

Til min forundring ser jeg hvordan hånden min løftes, helt av seg selv. Med enkle fingerbevegelser, et ord eller to, får hun meg til å forflytte kroppsdeler. Hun lar meg snakke på språk som ikke kan finnes, si ord baklengs eller sette rim på hodet. Hele tiden forsøker jeg å gjenvinne kontrollen over kroppen. Til slutt får hun meg til å reise meg og bukke i hele min lengde, og så legge meg langflat på gulvet med armer og ben spredt. En fot blir lagt på nakken og presser vektig.

               «La det være ingen tvil. Du tilhører meg.»

               Med en håndbevegelse frigjør hun meg fra båndet som lå over meg, og jeg skynder meg tilbake til bergveggen. Dette blir for mye. Sorgfull synker jeg ned i fortvilelse.

«Jeg foretrekker at dyrene mine løper fritt.»

               Båndet vil alltid gjelde, men uten å brukes. Jeg får gjøre og snakke akkurat som jeg lyster, fordi jeg er mest underholdende på den måten. Vår lille slåsskamp var som et ekorn som setter seg opp mot en bjørn, men egentlig kunne hun ha bundet viljen min når som helst. Rent i praksis betyr dette at jeg aldri kan inngå noen kontrakt med en annen entitet.

               «Fortell meg hva du tenker.»

               Jeg forteller at jeg nå er avhengig av hennes velvilje, og det liker jeg ikke, fordi den når som helst kan trekkes tilbake. I søken etter størst mulig selvstendighet, skjedde bare det motsatte.

               «Din lydighet har jeg fått. Vel, hærtatt når det kommer til stykket. Kanskje til det beste, for du er av slaget som må beseires for å elske. Nå krever jeg kun at du stoler på meg.»

               «Det er ingenting i denne verden jeg stoler på.»

               «Det sier du. Skal jeg synge for deg?»

               Jeg kjenner åndedrag like inntil øret. Hører anelsen av en smask da leppene skilles ad, og hun synger. Det er den lyseste tone jeg har hørt, og den vakreste. Plutselig folder tonen seg ut, og en flerstemt klang trekkes meg i flere retninger, nesten så jeg rives i biter. Den nynnende vibrasjonen trenger inn som lys. Kroppen blir slapp og bikker tilbake, og hun er der og tar meg imot.

               «Nå skjønner du nok ikke hva som foregår.»

Fingrene åpner knappene på den ramponerte skjorten og blottlegger brystet. Hun legger munnen på naken hud og kysser hele brystets lengde til navlen, hele tiden mens jeg henger slapt fra et favntak. Jeg skjønner hva hun vil da leppenes ferd fortsetter og en knapp gir etter. Endelig får jeg tilkjempet meg en slags kontroll. Jeg vrir meg rundt og begynner å krabbe.

«De beste delene kommer frem når du forsøker å slippe unna.»

Til forskrekkelse og indignasjon registrer jeg at tenner synker dypt inn i baken. Det skjer flere steder, supplementert av kyss over hvert krenkede område. Dette er altfor mye. Mer enn jeg kan tenke på eller håndtere. Jeg vrir meg tilbake og rekker akkurat å presse hånden avvergende for underlivet.

Hun smiler til meg fra et sted mellom lårene og klemmer kjeven demonstrativt sammen. Så store tenner hun har … Den formidable tanngarden gjør gesten foruroligende nok.

«Når du er klar for det, søten!»

Hun gir meg et lett og ungpikeaktig kyss på kinnet.

«Så slik er det å være din slave.» Jeg konsentrerer meg om å få klærne på. Undrer på hvor lenge det er til hun river dem av.

«Jeg er god på temming og dyrehold.»

Ingen forsøk på bestikkelser hjelper når jeg har bestemt meg for å være ulykkelig, og jeg er fortsatt molefonken mens hun kretser rundt ansiktet for å kysse og erte.

«Så dette er halen din, hva?»

Det som kan minne om en kuhale flyttes raskt unna da jeg griper freidig.

«En gygers hale er svært personlig og kan bare røres dersom det spørres om tillatelse først, og det på en respektfull måte!» skjenner hun. Ansiktet er rødt.

«J-javel.»

Det er visst et ukjent reglement jeg bør bli kjent med i trollverdenen, hvis jeg har tenkt å overleve.

«Ja, bare så vidt du vet det, er jeg fortsatt sint. Ingen skal si at jeg er en dame uten konsekvenser!»

Hun holder frem en tynn lenke som ser ut til å være laget av sølv. Dingler frem og tilbake med den klirrende innretningen, og får meg til å følge pendlingen med blikket.

«Sa ikke du at jeg skulle få løpe fritt?»

«Bare hvis du hadde oppført deg.»

Hun ber meg om å legge hendene i fanget hennes. Slår meg, hvis ikke. Et symbolsk tap oppleves gjerne sterkere enn et reelt ett. Lenken blir et konkret symbol på at hun har røvet all min autonomi. Dagene i latter og lek, den høyt besungne frihet, borte. Det var da forbannet så overfladisk man er. Ansiktet er vått da jeg utfører befalingen. Den edle, edle, svimlende himmelflukt går nå tapt under hennes tyranni.

Hvis det skulle være noen tvil om at skapningen foran meg er kvinnelig, er den tilbakevist nå. Hun smiler triumferende og har meg i sin fulle oppmerksomhet. Alle kvinner elsker å se tårer og lidelse, antakelig for å overvære mannen i en ydmyket tilstand.

               «Åh, du var alltid så dramatisk! Men du fortjener ikke bedre når du skal oppføre deg på den måten.» Båndet snurres systematisk og rutinert rundt hvert håndledd. Det går opp for meg at hun har gjort dette før.

               Hun sklir nærmere. Det sier litt om tingene hun har gjort mot meg at jeg ikke blir overrasket da tungen kommer farende for å slikke opp og ned ved hvert kinn. Alt skal hun visst eie. Hun tar tårene mine før de får falle.

               «Gråte kan du gjøre. Jo lysere hår, jo vanskeligere er prinsen.»

               Lenken strammes hardt, men jeg har alt brukt mitt siste våpen. Vemodet er ekte, likevel har det distrahert henne såpass at hun ikke la merke til at jeg la håndleddene på skrå i siste øyeblikk. Det er et triks jeg har lært av de mest vidreiste eventyrere, dagene og ukene før de trakk sitt siste sukk. Ikke at dødsfallene var mitt ansvar. Åpningen som har blitt laget vil kanskje være nok til å få hendene ut? Så lenge hun er med meg, kan jeg ikke teste.

               Halepartiet hennes kommer svingende opp, og dusken løfter vekk den siste tåre. Hun har sannelig kontroll på sin bakpart, altså bakdel, jeg mener hale-ende. Bare se, men ikke røre. Det har jeg nå fått høre. Antakelig innenfor sedvanen med tanke på hennes bakgrunn som, vel, troll.

«Lenken har holdt fast de veldigste kjemper. Så da har ikke du en sjanse.»

               Så det er hva hun tror.

               «Legg armene rundt halsen min.»

               Ellers så slår hun meg og alt det der. Hun har alt demonstrert at hun mener det. Øyeblikket etter at jeg har lagt de lenkende hendene om henne, er jeg på bena. Hun fører meg videre inn i dypet.

               «Hva er her inne?»

               «Det er her skal jeg koke deg levende.»

               Armene mine strammes hardt til rundt halsen hennes.

               Hun sukker og gnir meg over baken. «Om noen hundre år eller så kommer du til å stole på meg.»

               «J-jeg kan gå selv!»

               Hun slipper meg løs, og jeg går med de lenkede armene foran meg. Hvis jeg var resignert før, tar dette sannelig baken, jeg mener staken … herregud … kaken. Skal jeg miste kontrollen på hodet også nå, slik jeg har mistet råderetten over alt det andre?

               «Et troll kan alltid lukte seg frem, men la oss ha …. Ljos!»

               Tusen øyne åpnes i hvelvingen, i de samme dype fjellfarger jeg har sett i krystallene og lanternene på håret hennes. Med lyset kommer vissheten om groteske skikkelser som lener seg over oss. Det er kaotiske avtegninger av troll karvet inn i steinen, som hele tiden ser ut til at de kan sprenge seg ut av formen som har fanget dem og bli til liv. De er store, meget store.

               «Vis meg underdanighet,» sier hun og strekker frem hånden.

               Jeg kysser hånden hennes.

               «Godt! Du kan kalle meg fruen i fjellet!»

               Hun er borte. Langt der nede ser jeg den lysende skikkelsen hennes. Hun vinker meg til seg. Jeg vil ikke akkurat være alene med de ruvende trollstatuene, så jeg skynder meg. Tilbakelegger noen gigantiske hellesteiner som kunne minne om en trapp, var det ikke for størrelsen. Enkelte av stedene må jeg holde meg fast før jeg slipper taket og kan klyve videre, og det er ikke helt lett med hendene i bånd.

               Hun har ventet tålmodig. Foran oss er tre høyreiste porter. Jeg gløtter nysgjerrig inn den midterste åpningen. Det ser ut til å være rekker av runer i skinnende sølv langs veggene der inne, som fortsetter videre inn i mørket.

               «Der inne er livsverket til trehundreogtrettitre skalder og sekshundreogsekstiseks volver risset inn i steinen. Du skal pugge dem alle, og jeg kommer til å teste deg. Hvis ikke …»

               «… så slår du meg.»

               «Du lærer!»

               «Hvorfor må jeg gjøre det?»

               «Fordi det er på tide at du tar kappen på og lærer galdrekunst.»

               Et illevarslende vinddrag trekker mot brystet fra åpningen til venstre. Så vidt jeg kan se, fører steinen styrtbratt ned.

               «Dit skal du aldri gå. Ikke før du er klar.»

               «Hva er ned der?»

Straks angrer jeg på spørsmålet.

«Det er fjellet selv som har blitt formet etter sjelen min, og jeg har bodd her meget lenge. Brospenn fører til vindeltrapper rundt pilarene som holder fjellet oppe. Det er et værelse med hengte kvinner som åpner øynene og taler med meg. Vandrende skygger og vinden fra dypet.»

               I det jeg flytter meg bort fra gufset fra avgrunnen, har jeg talende nok kommet nærmere … Å søke beskyttelse hos den som kaster skyggen … Bare jeg finner på slike ting. Hun tar et fast tak i lenkene og trekker meg etter seg. Vi går inn åpningen til høyre.

               Det grotteaktige preget forsvinner, og vi står i et værelse med et nærmest sivilisert preg. Veggene er gipset glatt. Gulvet har store fliser med gjentakende mønstre og avbildninger av svømmende fisk. Det som dominerer rommet er likevel et stort veggteppe som fortsetter inn i det usette, helt til utkanten av lyset.

«Vet du hvor mange jomfruer som har vevet dette teppet gjennom hundreårene, mens de gråt sine modige tårer?»

«Nei.»

«Ikke jeg heller!»

               Jeg kan se at det er en historie som fortelles. En kvinneskikkelse stiger ut av steinen. Halve kroppen utenfor, halve kroppen fortsatt sammensmeltet i berget. Mønstrene er sirlige og går i gjentakende spiraler, men jeg kjenner igjen avbildningens likhet, hale og huggtann mens hun vandrer gjennom landskaper. Knelende og med halen slått omkring seg, holder hun en fugl inntil kinnet. Scenen er omgitt av utallige detaljer. Fallende blader og kravlende ekorn, og ting som er så underlige at jeg ikke har ord for det.

               Vi spaserer langs teppet i taushet. Hun har registrert hvor oppslukt jeg er.

               Et folk med langt hår, diademer på sine hoder og hvite kjortler, setter skip til brenningene. Snart seiler flåtene deres gjennom krusende bølgeskum. Delfiner omgir farkostene, mens stolte kommandanter står ved roret. På landjorden reiser spir seg og slår hull på hvelvingen over. Og så … en veldig neve slår gjennom havflaten og smadrer skipene. Kjølene er vendt i alle retninger til gapet og et kaotisk dragsug. Kroppene ligger langflate i vannet. Nå rutsjer alt vekk, mannskap og skip, mens en skikkelse reiser seg. Neven tar tak i spirene og knekker dem. Murer smadres eller trampes flate.

               Jeg vender hodet mot henne, men hun er uttrykksløs.

               Umåtelige hærer samler seg på slettene. Lyssverd, lanser, ti tusen spyd. Elefanter, bare mange ganger større med tårn på ryggen. Generaler i gyldne stridsvogner, omgitt av sine helteskarer. Hun har meldt sin ankomst. Sitter der på en veldig ulv som har kjeften rynket i vrede. Ormer utgjør tømmene hun har plassert i gapet på ulven, hvor sikkelet renner i strie strømmer. Hun røsker i tømmene, og ulven bykser. Sammen smadrer de formasjonene, river av hoder, velter stridsvognene og fråtser på elefantdyrene. Ulvegapet er avbildet i relieff, så livaktig og fargerikt at det gløder. Den lar en elv av blod renne ned i gapet.

               «Jeg var nådeløs den gangen.»

               Bare ruiner er igjen av de stolte byene. Vinden blåser sand over kravlende firfisler. På havet flyter pinneved, men ingen skip viser seg. Så ser jeg ham. En høyreist helteskikkelse kommer ned fra fjellene. Han også har et diadem og oppsøker en hule. Der inne smadrer han et alter i ulvekvinnens likhet. Ute i en skog blant jerntrær blir han konfrontert av henne. De kjemper, og hun vinner, griper sverdhånden og tvinger ham ned på kne. Hun står over den slagne skikkelsen. Et nytt bilde i relieff kommer, omgitt av hvitspirende blomster og en verden i brann. Hun tvinger hodet hans tilbake og … kysser halsen.

               «Han visste hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne gjøre. I en verden av helter var han den eneste som ville konfrontere meg.»

               Hun fjerner diademet fra hans panne og lar det knekke over kneet. Tar ham med til underlige steder. De vandrer gjennom haller under havets bunn. Står over polområder hvor isdekket er endeløst og rosa nordlys danser på en blålig hvelving. Så … befinner de seg på en mørkesti hvor alle farger er vendt til sin motsetning og blomstene vokser i selvlysende grønt og purpur. Der kaster hun ham i en svart pøl hvor stjernene dveler på overflaten. Scenen er overvært av bleke, grå og sammenkrøkede skikkelser.

               «Svartalvheim. Bare den som har sett øynene med øyne kan håpe på å se.»

               Nå løfter hun ham opp på en gylden trone. På hodet plasser hun en krone gjort av sol. Strålene brer seg ut over grønne sletter, og all verden kastes på sine ansikter da de treffes av lyset. Det er store prosesjoner. Struts og fasaner blir brakt inn, gull i mengder og all slags eksotiske varer. Tårnene gjenreises. Skipene får havneleie. Han løfter et septer og legionene samler seg.

               «Minos på bølgene. Pontus den vise. Hvem tror du stod bak?»

               Vi har kommet til et humoristisk bilde der mannskikkelsen usikkert strekker hånden frem til ulven.

               «Hva heter du?»

               Det var litt av et spørsmål. Jeg åpner munnen for å svare og må tenke litt. Nå åpner jeg munnen igjen. Svaret … jeg finner det ikke. Jeg heter … Født og oppvokst i …. Landet jeg bor i heter … Det var mot nord, var det ikke? Veien mot nord … nordveien? Panikken griper meg. Jeg husker ikke navnet mitt og vet ikke hvem jeg er!

               «Hva har du gjort med hodet mitt?»

               «Jeg har ikke gjort noe.»

               En strøm av ord treffer meg i neste øyeblikk. … Dorus, Dymas, Tyrtaeus … Vijay, Indray, Bhargava …

               Jeg synker ned til knærne og løfter de lenkende hendene til hodet. «Hva er det som skjer? Ta det bort!»

               … Aspacana, Farnaspa, Sanjar … Jeg godtar ikke dette. Dette er ikke hvem jeg klær, jeg mener kjær, er jeg sær? Fanden, jeg skjønner ikke et bær. Har jeg tær? Er! Er! Er! Dette er ikke hvem jeg er! … Regulus, Romulus, Flavius …

               «Gi meg tilbake navnet mitt!»

               «Du har ikke glemt noe. Du husker.»

               … Finian, Ahearn, Quinn … Gaut, Horsa, Winguric … Det var da dunderlig, jeg mener underlig. Alt er så bart, jeg mener rart. Overveldende, fordi ingenting er undersmått.

               «Hvorfor fungerer ikke tankene mine?»

               «Helt siden du møtte meg har du vært under min innflytelse. Du er i ferd med å se sannheten.»

               … Eadgils, Toke, Gudrød … Elesæus, Johan, Øy … Øy … vind og stein og stein og vind …

               «Hva slags sannhet?»

               «At verden er et rim som står på hodet.»

               I desperasjon ser jeg opp på det store veggteppet. Evenor. Evenor. Evenor heter mannen der. Men jeg husker ikke meg selv, og derfor er jeg redningsløst fortapt. Så skjørt er altså et menneskeliv. Bein og sener er ikke våre egne, heller ikke navnene lagt over dem. Stønnet mitt rommer all tilkortkommenhet og nederlag jeg er i stand til å føle. Ikke bare på vegne av meg selv, men for oss alle.

               «Fortvil ikke.»

               Det er piken som bøyer seg ned til meg.

               «GÅ BORT!»

               «Du bør ikke være alene i en stund som dette.»

               «Kan du ikke bare la meg være i fred?»

               Hun spør meg om det er det jeg ønsker. Da jeg nikker, er hun brått borte.

               Jeg er alene. Forsøker å samle tankene, men hver gang jeg er i stand til å favne noe, et navn eller begrep, sprer de seg like fort. Foran meg strekker veggteppet seg videre. Aldri i verden om jeg vil se fortsettelsen på den fortellingen. I mønstrene og fargene på veven har jeg alt mistet mitt mest kostbare eie, beretningen om meg selv. Endelig får jeg mønstret nok målrettethet til å karre meg på bena. Lenkene klirrer. Jeg lurer på hvor piken, jeg mener trollet befinner seg nå?

               I nød skal man aldri tenke, bare handle, og det er jo i en nødsituasjon jeg befinner meg. Jeg trenger ikke å forstå eller vite, bare gjøre, så får dommen komme ved det siste terningkast. Da vil alle slike bekymringer uansett telle for ingenting. Det forekommer meg slik at en stor hånd alt har stanset terningens rullende flukt og tvinger et ansikt til å være oppe. Jeg begir meg ut porten.

               Der ute blir jeg møtt med dragningen fra underverdenen. Døren til venstre står like åpen og innbydende som all undergang. Det betyr ingenting hvor dypt du har kommet, du kan alltid falle videre. Hver bunn blir følgelig en dobbelt bunn, og det er fallet mellom dem vi kaller frihet. Hvis du tror du står stødig, tok du feil. I forsøket på å fly, har jeg stadig famlet. Hvor var mine vinger da det telte? Jeg vet jeg ikke burde, likevel trekkes blikket mitt til åpningen. Mørket på innsiden er nå så kompakt at en skulle tro en form stod der skjult. Er det virkelig noe som står og venter på meg? Hvis det er trollets skyggeside eller mørke tvilling, er det noe jeg ikke vil se. Hennes vennlighet er bare et lag med sminke over endeløst med grusomhet. Hvor ille vil vel ikke det som ligger bak være? Varsomt rygger jeg unna det ventende mørket, og først da jeg har en god nok avstand, snur jeg meg.

               I det minste har hun etterlatt bergkrystallene lysende for meg. De glitrer fra huletaket og synes å følge med som tusener av øyne, små som store i ulik glød og farge. Ellers hadde jeg vel vandret inn i en eller annen avgrunn uten å vite det. De store trappene i berget reiser seg foran, og idet de gjør det, bestemmer jeg meg for å klyve. Jeg var aldri den … som ga meg i noen sak, tross alt.