Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

Dette er siste del av romanen.

Hvis veien ned var utfordrende, er veien opp ti ganger verre. De lenkede hendene er et virkelig handicap og gjør at jeg ikke kan heise meg etter armene. Jeg banner, svetter og kompenserer ved å bykse med bena for å karre meg opp hver stor hellestein. Hvorfor? Jeg trenger ingen grunn. Bare kamp og streben, mens jeg venter på den endelige dom. De skal ikke finne meg gråtende.

               Jeg skvetter som bare fanden i det noe stryker mot meg bakfra. Et øyeblikk trodde jeg det var fruen i fjellet, men så var det altså bare en knudrete utvekst karvet inn i steinen. Rygget jeg virkelig inn i den mens jeg spaserte? Trollstatuene er så levende at en skulle tro de var virkelige. Huff, dette tankeverket … De lener seg mot meg, over meg, mens jeg passerer. Vil de gripe etter meg, åpne forstenede munner for å si noe? Full av angst og beven venter jeg det verste, men ingenting skjer, og folket i steinen er forbigått i denne omgang.

               Med mindre de kommer etter meg.

               Jeg som har sett så mye, tror ikke mine egne øyne da jeg kommer til hallen. Det som var et kaos av veltede bord og benker, istykkerslåtte tønner og hellebarder kastet i alle retninger, er nå … pent og pyntelig oppstilt, som om ingenting var skjedd. Mot langveggen ser jeg at både kården til Trønderbold, jeg mener Tordenskjold og bredbladet til Lurva er opphengt og synes å ha vært det i uminnelige tider. I et hjørne legger jeg merke til en slags bardisk. Det er nesten så jeg kunne vente å se en kelner stå der, gni på en klut og smile vennlig. Ikke vet jeg hva slags trolldom fruen i fjellet har, men at den er sterk, er det ingen tvil om. Jeg kunne sette meg her og vente på henne. Kanskje forsyne meg med en tår. Nei, det er for passivt. Det er ikke den jeg er … eller tror jeg er … På den andre siden av hallen ser jeg tunnelåpningen, der hun ledet meg inn. Jeg tilbakelegger rekke på rekke med tomme sittebenker på veien dit. Noen av dem ser ut til å være så nye at sevjen fortsatt siver ut.

               Brospennet fører meg over krystallelven, som gløder i en dim belysning. Ikke noe rekkverk, ser jeg, det er som om hele innretningen er i helstøpt stein, del av fjellet selv. Man må sannelig gå forsiktig, ikke vade rundt som en drukkenbolt … Det er som om krystallene ulmer i påvente av noe. Jeg ser opp elveleiet som etter hvert blir mørkere, og ser for meg en foss av isvann komme strømmende til. Hun sa at det var sesongvis, gjorde hun ikke … hvilket sesonger gjelder på dette stedet? Spørsmål, spørsmål, hvorfor stille dem, når du ikke er interessert i svaret? Videre går jeg, og broen er passert.

               Blinkende dagslys først, så kommer solen strømmende gjennom åpningen som befinner seg på høyden av en svak helling. Jeg stanser, venter og bestemmer meg. Skylder meg selv såpass, og må prøve. Snart er jeg i hurtig sprint så det rasler i metallet rundt hendene. Jeg kan lukte dagen, kjenne den frie strømmen av luft. Håpet blusser opp i hjertet mitt. Kanskje har hun sovnet, som troll pleier å gjøre, og ikke følger med? Sprang og fot går hurtig, hurtigere, hurtigst!

               Like etter befinner jeg meg i bakken. Det er lenkene, som nå har blitt så fjelltunge at de er låst fast til steinen. Et skrik i ren frustrasjon unnslipper leppene. Jeg setter foten imot innretningen og sparker i fra. Forsøker å presse meg ut med hele kroppen. Nå husker jeg vandremannens triks, den jeg benyttet meg av, og sannelig er det ikke en liten glippe et sted mellom håndleddene. I en slags morbid forestilling spytter jeg på lenkene, strekker tungen ut og slikker dem, kysser endog fangebåndet i underdanig trass. Trekker og drar og der glipper det. Hendene er ute! Videre! Hjerte og lunger arbeider hardt. Jeg er jo en skimmel og halser av sted. Til det siste frykter jeg at fjellet skal lukke seg foran meg, men det skjer ikke. Sølvtråden passeres. Jeg møter lysveggen og er ute i dagen som er på hell. Jubelen gir lyd helt av seg selv.

Fra dette store platået kan jeg klyve ned og straks befinne meg i ødemarken. Jeg vet hva hun er, og hun kan ikke narre meg, jeg vil sørge for å etterlate minst mulig spor. Klippeveggen er bratt, konstaterer jeg, ved en titt over kanten, men jeg skal finne en rute. Jeg har halvveis snudd meg for å svinge utfor, da virkeligheten låses under vekten av en stor skygge.

Høyt hevet fra klippekanten ruver noe jeg gjenkjenner så altfor godt, et nærvær i kjempeform. Skygger som store urvisere forflyttes gradvis over, inntil jeg er i jotunens grep. Jeg løftes opp mot store, kurvede huggtenner, gule øyne og et barnaktig ansikt som kunne minne om …

«Hei.»

               Stemmen er lys og pikeaktig og forbundet med omsorg, fordi jeg har erfart den så mange ganger før. Energi og evne går ut av en kropp som var helspent i påvente av å bli spist. Heldigvis lar hun meg få sitte i den åpne håndflaten. Derfra betraktes jeg en lang stund, og så legger hun meg inntil kinnet med mildhet.

               «Tror du ikke jeg vet hva som foregår i mitt fjell?»

Kysset er bokstavelig talt det største jeg har fått. I det rovdyrgule lyset fra øynene ser jeg en kjærlighet jeg aldri før har sett hos noe annet menneske. Troll for den del. Ikke at jeg har sett så mange av dem, men det aner meg at det jeg har her, finner jeg ingen andre steder.

               Hun senker meg til bakken for der å slippes fri. Kjempen er borte. Fra høyden kretser en liten fugl og setter seg på armen. Det er også en liten tyv jeg gjenkjenner. For så vidt er det lett å se at det bor mer enn et kre i blikket som stadig legges på skakke.

               Trollkvinnen står foran meg og løfter hånden til ansiktet.

               «Jeg lar deg ikke gå.»

               «Du spiste hesten min!»

               «Jeg var sulten. Dessuten ville jeg ikke at du skulle dra noen steder.»

               «Øyet ditt!» Det er min tur til å kjærtegne henne.

               Alt vokser tilbake hos henne, forklarer hun. Ellers kunne hun ikke ha levd så lenge som hun har gjort. Selv om jeg stakk henne i hjertet eller hjernen mens hun sov, kunne jeg ikke drepe henne. Ikke at jeg skal prøve. Da puttes jeg i et bur og blir der i det som selv for henne er lang tid.

 «Forstår du nå hvordan jeg fanget deg?»

«Ikke helt.»

Når sant skal sies forstår jeg bare at jeg er ettertrykkelig bergtatt.

Hun gjør seg om til en fugl når hun skal stjele og spionere, og det var ved å stjele noen hårstrå at hun fikk makt over meg og kunne gjøre meg mottakelig for illusjonen. Dessverre hadde jeg en fjær som hindret henne i å ta meg med en gang. Den fikk hun heldigvis lurt fra meg. Kjempen er skikkelsen hun tar på når hun skal være kamptroll. Piken en kamuflasje når hun skal bevege seg blant mennesker. Trollkvinnen hennes egentlige skikkelse.

«Jeg har jo sagt at jeg har mestret tiden og kan være flere steder på en gang.»

Mens jeg ser, dobles og firedobles skikkelsen hennes og kretser rundt meg på alle kanter. Stemmen hennes gjør ekko da hver av skikkelsene åpner munnen.

«Haidzruno.»

«Runu.»

«Falahak.»

«Haidera.»

«Ginnarunaz!»

Trollkvinnen er igjen en.

«Jeg … jeg skal gjøre som du sier.»

«Nå tror jeg deg,» sier hun lyst og tar frem lenken. «Og hvordan kom du deg ut av denne?»

Lenken har blitt levende og vrir seg som en orm fra mellom fingrene hennes. Hun ser lurt på meg. «Den er sint fordi du slapp fri.» Hun smiler til det levende vesenet der inne og løfter det kveilende metallet til leppene. «Hysj.» Sølvlenken faller slapt sammen. Hun legger den fra seg på bakken, og innretningen tar til å sno seg som en slange mot huleinngangen.

Dagen, som var på hell, har nå begynt å synke bak horisonten i en forestilling som er blodrød.

«Alt jeg ber om er å få se solen en siste gang.»

«Jeg slipper deg ut, dummen.»

Sammen går vi til klippekanten, og der legger jeg armene omkring henne. Ville nok for ikke så lenge siden vært fristet til å sende henne til steinene under, men nå er dette mot bedre vitende. I stedet benytter jeg anledningen til å stikke nesen i håret. Det dufter fortsatt lavendel og bergmynte. For så vidt en trøst nå som livet er forbi. Mitt gamle liv, iallfall. 

Hun forklarer at det er ikke solen vi ser på, men en fjern søster.

«Husker du tunnelen jeg fikk deg til å kravle gjennom?»

«Skremte til å kravle gjennom, mener du.»

Via tunnelen i fjellet tok hun meg til Utgard, den veldige ødemarken som står som alle tings knutepunkt. Der hadde hun hatt hus en gang i tiden. Det er ikke lett å vandre mellom verdenene. I strykene var en hemmelig inngang til Jotunheimen, og det er til riket hennes i Jotunheimen hun har ført meg. Jeg ville aldri greid å finne tilbake og ville ikke klart meg spesielt lenge.

«Du trenger meg til å beskytte deg. Det har du kanskje merket.»

«På en måte …»

Alt vi ser på er hennes rike. Det strekker seg tre ganger tre ganger så langt som man kan se med blikket. I praksis like stort som Hedmark. Hun griper hendene mine og tar til å lene seg utfor klippen.

«Hei, forsiktig!»

«Hah! Jeg liker det når du forsøker å passe på meg.»

Hun faller tilbake i armene mine. Jeg lar blikket gli over solens, jeg mener søsterens gjenskinn på fjellene. En gang må jeg spørre om navnet på himmellegemet, om ikke det også er en hemmelighet. Brått faller en tanke inn i hodet mitt, og jeg snur henne mot meg.

«Jeg vil forsøke å gjette navnet ditt nå.»

Jeg blunker hurtig noen ganger, slik jeg har for vane når jeg tenker. Legger merke til at hun står helt stille og ser åndeløst og intenst i min retning.

«Du har ni brødre. Jeg så lyset deres.»

Jeg husker lyset jeg så da kjempen reiste seg og omfavnet horisonten.

«Navnet ditt er gjenskinnet fra en topp … fordi ….» Jeg stanser. «Du heter Skimring.»

«Elskede! Jeg visste at det var deg!»

Straks etter befinner jeg meg i en knusende omfavnelse. Trollhalen snor seg omkring meg i en voksende spiral, legger jeg merke til, hvor dusken har endt et sted over øynene.

«Meg?»

«Vi har møttes før.»

En gang for lenge siden hadde jeg vært mannen som kom for å kjempe mot henne. Det hadde vært lett å få meg i bakken, men hun måtte finne ut hvorfor jeg kunne være så dum når jeg hadde sett de tingene hun kunne gjøre. Det hun fant var endeløst med uskyld, og mot det er noen som henne maktesløs. På et tidspunkt hadde hun mistet meg, uten at hun vil fortelle hvordan det skjedde. Sorgen det brakte er altfor stor. Så hadde jeg levd liv etter liv uten henne, og til kvaler, fordi uten henne er jeg ulykkelig. Hun også.

«Jeg måtte være sikker. Det ble spådd at du ville komme tilbake til meg, men at det ville skje under store vanskeligheter.»

«Når visste du at jeg … var meg?»

«Da du forsøkte å redde meg og slåss mot meg samtidig. Bare du kan finne på noe sånt.»

Gjennom århundrenes mørke har hun jaktet på menn, og ikke alle overlevde det møtet. Hun hadde en vag formening om at jeg ville befinne meg i Norge.

«Hva gjorde du med de andre?»

«De som fornærmet meg, endte verst. Dem spiste jeg.» Hun ser opp på det forpinte ansiktsuttrykket mitt. «De fleste forlot jeg, eller hjalp tilbake. Ingen greide det du har greid.»

Hedningene hadde en tendens til å forgripe seg på henne, forteller hun, i troen på at hun bare var en hjelpeløs jente. Da de oppdaget hvordan det forholdt seg, var det for sent. Hedenske menn er sterke, men ikke sterke nok til å motstå den vreden. Lenge hadde de kristne latt være å døpe høyrearmen til barna sine, i håpet om at styrken skulle bli viderebrakt. Kristenfolket på sin side er altfor milde og spake. De tok oftere hensyn, men ville også korse seg og be henne gå, om de skjønte de gikk hen på hulderferd.

Hun berører nesetippen min.

«Du har vist at du er sterk. Du har vist at du er modig og kløktig. Du forsøkte hele tiden å redde meg, og du har gjettet navnet mitt. Nå er spådommen oppfylt, og du er tilbake hos meg.»

Hun strekker seg opp mot meg, og vi kysser dypt og inderlig. Selv om det er rolig, tar det pusten fra meg. Tennene er overraskende nok ikke i veien, snarere er det slik at de låser ansiktet mitt fast mot hennes.

«Du kan ønske deg alt av meg. Bortsett fra å slippe unna.»

Det som uroer meg mest er at jeg vet at hun mener det. Hvilket igjen betyr at hun allerede godkjenner tingene jeg kan tenkes å spørre om. Vet hun virkelig om alt det jeg tenker? Rødmen står i ansiktet mitt.

Hun ler til meg.

«Så alt dette var bare noe tull du fant på …»

«Ja visst, kjære.»

Solveig, jeg mener solsøsteren har gått ned. Nattefallet er komplett og gjør alt bekende sort. Hun står i lyset fra huleåpningen og vinker meg til seg. Til alle kanter tar det til med ulvehyl, bare kraftigere enn jeg noensinne har hørt. Så jeg får en viss hast med å løpe.

«Hah! Jeg visste det ville få fart på deg,» sier hun og tar meg imot. Hun skyter ut med en arm og huleinngangen lukkes langsomt. De synkende takkene kan vagt minne om en tanngard. Til bulder og drønn blir glippene borte idet vi forsegles i dypet av fjellet. Det går opp for meg at nå har jeg bare henne.

               Mørke og taushet råder, men bare tilsynelatende. Jeg blir klar over et vagt gjenskinn fra håret hennes, som i vår knelende omfavnelse veksler mellom fjellfarger. Det er en dempet Skimring jeg har i armene.

               «Jeg liker ikke når jeg gjør deg trist,» sier hun.

               Brystet blir aldeles vått der hun gjemmer seg mot meg. Jeg legger hånden på det vesle hodet og stryker henne langsomt.

               «Du gjorde meg veldig lykkelig. Jeg trodde det bare ikke.»

               Hun skjelver. Utsetter brystet for reneste oversvømmelsen. For en pike er kjærlighet alt. Var det enn skrekkelig og spektakulært, stod en pike alltid i skjul bakenfor.

               «Samtidig med illusjonen, ga du meg sannhet. Nå forstår jeg at piken med smilet, krigerkvinnen som dengte meg og trollkvinnen som lurte meg er den samme. Hulderens list og Jotunens styrke. Det var alltid deg.» Leppene legger jeg på hodet, og hun kysses lett. «Og det er hun jeg vil ha. Min Skimring.»

               Fargene synker og spraker ujevnt. Plutselig blusser et voldsomt lys opp og fortsetter å stige med hårkveiler vaiende i hver retning. Blinkende fargeprismer kastes over huleveggene i en takt som jeg forstår er hjerteslag. Hun klamrer seg hardt til meg. At en slik en som meg skulle bli gjenstand for slike følelser. Nei, det er for ille. Men nå har ansvaret altså blitt mitt.

               Bare en ting kan gjøres i sådan situasjon. Så jeg stryker halen på plass og løfter henne forsiktig. Hun holder fast med armene lagt om halsen.

               «Jeg vil at du skal ta meg til soveværelset mitt,» hvisker hun.

               «La oss finne det.»

               En mild faderlighet er tydeligvis tingen for store og små huldre. Vi passerer broen, hvor bergkrystallene nå stråler og kaster et prangende skjær over grotten. Under strømmer en glitrende lyselv i hver retning, snor seg og blir borte imellom buktningene i steinen, til stedene hvor fjellet har sine skjulte leier. Lysende melodier slår i krystallene og deres dronning, hun som hviler trygt hos meg.

               Før vi kommer til hallen, ser jeg en smal trapp skåret inn i berget som fører til en fjellhylle og en dør.

«Her er det,» sier hun.

Jeg bærer henne opp trinnene og skyver døren åpen med skulderen. Værelset er senket i skumring, men blir snart nok belyst av min lanternesmykkede kjære. Mot veggen er en stor og bred seng, fylt med halm og med en skinnfell dratt over. På sengen ligger en gigantisk ulv i en hests størrelse. Beistet flekker tenner og knurrer så veggene rister.

Skimring har sluppet taket. Hun går vargen rett i møte.

«Jeg har funnet ham. Vi vil gjerne ha sengen nå.»

Overraskede klynk og pistring. Plutselig er ulven direkte på sprang i min retning, bare for å stanses av hånden som holder fast i nakkeskinnet.

«Nåh! Om du skal hilse, må du være forsiktig. Han er ikke vant til en som deg.»

Ulven bjeffer og går rundt seg selv noen ganger.

«Dette vil jeg ikke høre noe om!»

Det er noe luskende og sammenkrøket at dyret kommer bort til meg. Snuten legges fremtredende og vått ulike steder mot kroppen, og luften dras ned noen store nesebor. Ulven bjeffer høyt.

«Ja visst lukter han veldig godt. Jeg har snust og undersøkt nøye mens han sov.»

En kontinuerlig pistring.

«Javel, da! Du skal få smake, men bare litt!»

En tunge på størrelse med et vått laken gjør sin befaring over hele kroppens lengde og vel så det. Ulven legger seg foran meg og svinger og slår med halen i gulvet.

«Dette er søsteren min. Hun ble født både før og etter meg, men det er en annen historie.»

«Hyggelig å treffe deg,» sier jeg. «Jeg ville sagt deg navnet mitt, men det husker jeg ikke.»

Ulvehodet befinner seg mellom bena mine. Like etter vippes jeg opp i luften og ender langflat i den raggete pelsen. Jeg blir klar over at jeg baklengs er på vei bort på dyrets rygg.

«Veldig morsomt!» erklærer Skimring.

Vi svinger rundt og kommer tilbake. Ulven kneler og jeg slipper av. Det blir en siste omgang med tungen. Med et bjeff sprinter ulven av gårde og forsvinner et sted videre inn i mørket. En av søstrene får sannelig være nok. Jeg håper de tenker det samme.

Skimring gjenopptar sin plass i armene mine.

«Putt meg i seng akkurat som en liten pike.»

Jeg setter henne midlertidig fra meg og løsner på beltet hun har rundt livet. Kjolen glir av og blir liggende et sted rundt føttene. Det jeg ser av mørk trekant og kvinnelige fasonger kan gjøre forespørselen vanskelig å etterkomme. Stolt er hun definitivt, og skam har jeg allerede lært at hun ikke kan føle, men overraskende nok ser hun blygt ned. Jeg tar henne atter i et fast grep og fører henne til sengen.

«Uroe deg ikke over navnet ditt. Det kommer tilbake,» sier hun og stryker meg over kinnet.

Jeg legger henne forsiktig ned på skinnfellen og blir opptatt med å få av mine egne klær. De er uansett temmelig medtatt etter alt som har hendt. Ramponert, er kanskje ordet. Da jeg vender meg tilbake, ser jeg hvordan hun ligger helt tilbakelent, hulderhalen mellom lett atskilte ben. Huden på mage, bryst og innsiden av lårene synes å gløde med jordens egen varme.

«Jeg skal ligge helt-helt-helt stille for deg,» sier hun.

«Det trenger du ikke,» sier jeg og lener meg over henne.

«Jeg vil-vil-vil.»

Vi kysser, og som før skjer dette skiftet i min virkelighetsoppfatning. Tiden synes å stanse opp for så å gli videre på langsomme bølgeslag. Huggtennene sørger for å holde oss i en fast forening.

Hun strekker seg opp til meg. «Putt d … Ååh!»

Gispet er samtidig en invitasjon, i hvert fall for en med min militante disposisjon. Jeg fullfører fremstøtet.

Den undersjøiske varmekilden tar meg imot og fjerner livet på overflaten. Vi smelter og presses sammen under vår felles vekt og dragning. Strømmen langs havbunnen trekker oss videre. Hvis jeg hadde brydd meg, ville det vært ganske pinlig at sengen er av det knirkete slaget.

«Er jeg en dyktig pike nå?» Halen hennes stryker meg over baken, kjenner jeg. Slike detaljer innen kjærlighetskunsten kan man ikke erfare før man har skjønt det.

«Du er en veldig dyktig pike,» stønner jeg, mest for å distrahere meg selv. Det er dyvått hver gang jeg banker og slår mot krusningene hun har mellom bena. Dette er for mye, selv for en gudekriger. Jeg må klynke og skviser øynene igjen i et forsøk på å holde kontrollen.

«Jeg vet,» sier hun og kjærtegner meg.

Forsøket er fåfengt. Et siste dunk i en planke, og jeg faller inn i glødende lanternelys. Der blir jeg nødt til å hikste inn i øret hennes.

Hun stryker meg over ryggen med hele sin omkrets, som involverer hender, føtter og haledusk.

«Kan jeg ta deg nå?»

Jeg retter meg opp og ser inn i det rovdyrgule lyset som skinner i sin egen glød.

«Tja …»

«Vær så snill?»

«Vel, hvis det er så v …»

Før jeg fatter fnugget av det, er jeg nederst, og knærne hennes presser mot overarmene. Halen svinger og slår aggressivt fra side til side. Hun folder seg over meg i hele sin lengde og setter tennene dypt inn i halsen. Jeg krummer meg tilbake. Smerten springer og spirer som en hvit blomst.

 «Det er ikke farlig,» sier hun mellom bittene. Hun tvinner fingrene sammen i hånden min.

«Jeg skal være varlig.»

*

Guten og Huldra, vise etter Marie Søndrol

«Kvat hejter du jenta i saueflokken,

Som bles på horn og bind på sokken?»

Namnet mit sym som and på ejt vatn;

Ro yver, du gut under bukskinnshatten!»

«Kvat hejter då far din og hejmen du ejgr?

Eg hev inkje set deg på kyrkjuvegr.»

«Far min er druknad, og garden hev brunnet,

Og vegen til kyrkja eg aldri hev funnet.»

«Og er du ej huldr, so lyt du meg spara;

Men er du ej jenta, so skund deg at svara.»

«Eg drøymde, du kom hit; – hej, skund deg og tak meg;

Nej, inkje dit yver; – eg står lika bak deg.»