Dette er del 6 av kortromanen «I dei kommunale skugganes dal».
Karl sat inne på kontoret til fastlegen sin denne fyrste vyrkedagen i februar. Det kvite, kliniske rommet hadde den nesten urovekkjande tilstadeveringa av menneskelegheit. Det var ei sjeldan varm kjelde i eit isaude av kaldaste likesæle. Ein plakat med ein illustrasjon av sentralnervesystemet hang på veggen. Utanfor skein sola frå ein vakker, skyfri himmel. Det var tre minusgrader. All snøen gjorde sollyset endå sterkare. Den indiske huda til legen såg nesten svart ut mot den kvite, solbada veggen bak han.
«Eg har fått melding om dei to diagnosane dine frå kommunepsykiatrien,» sa legen. – «Har du tenkt å søkje om uføretrygd no?»
«Nei, eg har tenkt å byrje å jobbe igjen i Skuggedal,» sa Karl bestemt.
«Verkeleg?» Legen såg genuint overraska ut. – «På den farlege arbeidsplassen?»
«Ja.»
«Okei… Kvifor har du plutseleg ombestemt deg?»
«Eg skal lære desse dritsekkane ei lekse.» Han smilte trassig. – «Eg er møkkalei av å sitje på ræva heime.» Han var eigentleg lei av alle dei meiningslause fyllekulene. – «Eg ønskjer sterkt å bidra til samfunnet. Dersom samfunnet vil at eg skal streve og slave under regimet til inkompetente vernepleiarar, får det berre vere slik.»
«Vel, om det er det du ønskjer.» Legen granska han frå topp til tå. – «Er du sikker på dette? Den arbeidsplassen er tydelegvis farleg for både di fysiske og mentale helse.»
«Det løyser ingenting om eg er sjukmeldt på ubestemt tid. Eg må konfrontere det eg fryktar og er uviss på. Eg treng å bevise for meg sjølv – og den hersens kommunen – at eg ikkje berre er ein kompetent helsefagarbeidar, men ein av dei beste. Det er på tide å bli den Karl som var på teamet. Fyren som var nestleiar i alt anna enn namnet. Fyren som var ein betre sjef enn sin eigen sjef. Det er fyren eg vil vere!»
Legen såg på han med eit intrigert smil. Han lente seg tilbake på stolen.
«Det er rette haldninga,» sa han. – «Eg er ikkje sikker på om eg kan gå 100% god for det du har tenkt å gjere, men… I det minste er smilet ditt tilbake.» Han reiste seg og strekte ut handa. Dei to handhelste. – «Gratulerer. Og om du nokosinne føler behov for det, bestill time.»
«Åh, det trur eg aldri vil bli naudsynt igjen.»
«Ver forsiktig på den staden, Karl.» Han såg oppriktig bekymra ut.
Den ikkje lenger sjukmeldte Karl forlét kontoret, smilande frå øyre til øyre. I det han gjekk ut i den iskalde februarlufta, tok han opp telefonen og ringde sjefen din.
«Åh, det er deg, Karl,» sa den lettare irriterte stemma hennar. – «Har du fått forlenga sjukmeldinga di igjen?»
«Nei, eg kjem tilbake på jobb i morgon tidleg klokka sju,» sa han. – «Eg er kurert.»
«Øh, den fekk eg ikkje heilt med meg,» laud den lamslegne stemma hennar.
«Eg er 100% friskmeldt,» sa han. – «Og Skuggedal er den einaste staden eg får lov til å jobbe. Altso kjem eg tilbake på jobb i morgon tidleg klokka sju.»
«Åh… Åh! Vel, det er jo… fint, reknar eg med.» Ho høyrdest både forvirra og skuffa ut. – «Dette kom jo so brått. For tre dagar sidan sa du at du aldri skulle setje dine bein i Skuggedal igjen. Og no kjem du tilbake.» Ho sukka oppgjeve. – «Vel, då snakkast vi i morgon, vel…?»
Karl la på. Han hadde forventa lite grann meir entusiasme frå hennar side.
*
Bufellesskapet låg ute i ingenmannsland, so langt vekk frå folk som var kommunalt mogleg. Bygningen låg i enden av ein veg omkransa av høge tre, rundt fem minutts energisk gange frå busstoppet, som var siste stoppet på ruta frå sentrum. Det var det einaste huset i området. Næraste nabo var på nabobusstoppet, der det var ei husklynge og ein daglegvarebutikk. Klokka var kvart på sju om morgonen, han hadde akkurat gått av bussen, som straks sløkte motoren. Den einaste andre passasjeren var ei tynn, spedbygd jente med langt, krøllete, mørkebrunt hår. Ho gjekk etter han i vegen, lyttande på musikk på kvite hovudtelefonar. Han kasta eit blikk over skuldra. Ho tende seg ein sigarett og gjekk der og dampa. Ho såg bleik og dyster ut i ansiktet.
Bygningen låg der i all si mørkegrå, kommunale «prakt». Karl kunne høyre vage skrik som kom frå leilegheita til Epilepsi-guten. Han hadde vel nattas nittande anfall, rekna han med. Han brukte nøkkelbrikka si til å opne døra. Jenta stumpa røyken i oskebegeret som var montert på veggen og følgde etter han inn. Dei grå auga hennar skein som to sjellause steinar i det grelle kommunelyset frå taket. Han hadde halde døra for ho, men ho takka han ikkje verken i ord eller fakter. Dei to gjekk forbi den skrikande guten og dei to unge damene som stod over senga og stira dumt på han.
Sjefen sat inne på kontoret, som var like stort som vaktrommet vegg i vegg. Rundt bordet sat det fire gravalvorlege, relativt unge menneske. Dei nikka til jenta og Karl. Dei to sette seg ved bordet.
«God morgon,» sa Karl. – «Er der kaffi?»
«Nei,» sa ein av dei. Han var ein mann med kolsvart hår og kort skjegg, og litt av eit rævhol.
«Greitt… Godt å vere tilbake igjen,» sa Karl. Det var musestille rundt bordet. Han vendte seg mot jenta. – «Er du ny her?»
«Eg har jobba her sidan nyttår,» sa ho med ein vagt austeuropeisk aksent.
«Eg er Karl,» sa han og gav ho handa. Ho løfta ikkje so mykje som ein finger. – «Og du heiter…?» Ho svarte ikkje. Dei såg alle ut som nokon hadde døydd. – «Vel, eitt av namna i vaktplanboka seier Natasha. Du ser ut som ei Natasha, og aksenten din avslører deg.»
Natasha sat der pissesur og stum som ein østers.
«Karl, du reiser med Sprutefyren til dagsenteret i dag,» sa rævholet og det dumme skjegget hans. – «Du bør helst byrje med å motivere han. Faktisk bør du gå der med éin gong, so han ikkje klatrar ut av senga igjen.»
Karl reiste seg sakte og tok med seg ein av vakttelefonane. Den hadde ein alarm som han kunne trykkje på dersom han trong hjelp. Ingen ville derimot kome.
Sprutefyren var 180 centimeter med cerebral parese og tvangsonani. Han hadde sparka av seg dyna og låg der og skalv av kulde. Ingen hadde teke på han dyna igjen. Karl såg på sæden og blodet. Sprutefyren hadde greidd å fjerne bleia og dekselet i løpet av natta, og hadde brukt dei tidlege morgontimane med å onanere med slik ein iver at huda på penis hadde rivna. Karl rista på hovudet og sukka. Han kasta eit blikk på den elendige transportrullestolen. Han var tilbake i sitt trygge mareritt igjen.
Sprutefyren skreik, sparka og veiva rundt seg med dei spastiske lemmene medan Karl vaska og kledde på han. Det hadde vore lettare å stelle ein katt. Ti minutt med noko som såg meir ut som eit overfall enn morgonstell. Karl var våt av sveitte då Sprutefyren sat trygt i rullestolen. Han trilla den unge mannen inn på kjøkkenet og prøvde å mate han med dei fire brødskivene som nattevakta hadde laga i stand. Maten enda opp på golvet. Noko av pålegget enda opp i taket. Medisinane var overalt i leilegheita.
«Transporten er her,» sa rævholet med skjegget, før han såg på soverommet. – «Okei… Han har visst gjort det igjen. Kvifor har du ikkje rydda opp? Det er jobben din.»
«Eg var oppteken med å kle på han,» svarte Karl roleg. – «Og so var eg oppteken med å mate han. Det ser ikkje ut som han er svolten.»
«Han kjem til å bli svolten seinare, og då vil det vere din feil sidan du ikkje gav han mat.»
Karl mønstra den kødden frå hovud til tær.
«Kom deg ut herifrå,» sa han. Mannen gjekk sin veg, synleg fornærma.
Like etter dukka sjefen hans opp i døropninga.
«Gratulerer,» sa ho med eit kaldt, sarkastisk smil. – «Du har knapt vore her ein halvtime, og har allereie fått din fyrste klage. Dette kjem verkeleg til å bli moro…» Ho himla med dei vakre auga og snudde seg.
Den 50-årige tassen som køyrde handikap-transportbilen skjelte Karl ut med brøl og rabalder fordi han gløymde å feste det øvste beltet i rullestolen til Sprutefyren. Karl vart skulda for kriminell aktløyse og ein fullstendig mangel på respekt for pasienttryggleik. Deretter hoppa den vesle karen bak rattet på eit køyretøy som var so gammalt at det heldt på å dette frå kvarandre.
På dagsenteret reiv Sprutefyren so hardt i det lange, blonde håret til ein av assistentane at han reiv det av. Leiaren av dagsenteret, som tilfeldigvis var kona til den bælfeite einingsleiaren, skreik opp i trynet på Karl at han hadde mislykkast i å passe på bebuaren sin. Medan hendinga skjedde hadde Karl vore ein kjapp tur på do. Fem assistentar var i rommet med Sprutefyren.
Karl sprakk eit blodkar i høgreauget då han måtte løfte Sprutefyren opp frå golvet. Ingen av personløftarane fungerte. Ikkje ei levande sjel ville hjelpe han. Sjåføren av handikap-transportbilen skjelte nok ein gong Karl ut etter falske notar fordi jakka til Sprutefyren ikkje var glida igjen heilt opp til halsen. Karl vart aggressivt (om ikkje frodande) skulda for å forsømme tryggleiken og velværa til bebuarane. Deretter hoppa den vesle mannen bak rattet. So fort det gamle, støyande vraket byrja å bevege seg, losna eit av seta frå golvet, noko som fekk ei ung dame til å ramle med trynet fyrst ned i fanget på Sprutefyren. Karl vart kjefta huda full berre for moro skuld.
Då dei to kom tilbake til bufellesskapet, stod ein kolerisk mann i 50-åra der og brølte til ein av assistentane, ei middelaldrande dame med sebrafarga (!) hår og rosa tights. Ho var eit syn for gudar.
«Eg forlangar å vete kvifor de ikkje har fjerna presenningen frå hagemøblane til dottera mi!!» skreik den illsinte mannen opp i det solariumsbrune, skamsminka trynet. Hudfargen til dama var omtrent oransje.
«Det er jo februar,» sa ho med ei sliten stemme på randa av å breste.
«Sola skin ute!!» brølte mannen. Temperaturen på gradstokken på veggen viste fem kuldegrader. – «Dette bufellesskapet er ein skandale!! De er alle idiotar!!»
«Ja, det er vi,» sa ho oppgjeven med tårer i auga.
Mannen snudde seg mot Karl og Sprutefyren.
«Og du!!» snerra han og peikte på Karl med ein finger som rista av sinne. – «Tørk det fliret av trynet ditt, din sosiopat!! Ikkje tru eg ikkje veit kva du gjer med Beatrice!! Sist veke fann eg ein ullgenser i søppelcontaineren ute!! Den høyrde til Beatrice!! Du hadde kokt den i vaskemaskina, ditt jævla beist!! No passar den meir til ein katt!!»
«Eg var ikkje her førre veke,» sa Karl, like roleg.
«Ikkje svar han!» klynka sebrahår-dama. – «Han har all rett til å seie meininga si, og du har ingen rett til å nekte han den retten!»
«Eg berre seier at eg ikkje var her førre veke,» sa Karl. – «Det er difor logistisk umogleg at eg kokte genseren.» Han snudde seg mot Sprutefyren, som sat og prøvde å ete ermet på jakka si.
«Dritsekk!!» brølte mannen opp i trynet på han. Karl lukka auga eit sekund. Mannen snudde seg mot den menneskelege appelsinen med sebra-håret. – «Eg skal få dykk alle oppsagt på rrraude rrrappen!!»
Han vende dei ryggen og storma fresande og sydande gjennom gangen. Det grå håret hans forsvann ut på parkeringsplassen og inn i den blå firmabilen. Han var røyrleggjar. Og sannsynlegvis ikkje so kolerisk mot kundane.
Dama la ansiktet i hendene og byrja å grine.
«Går det bra med meg?» spurde Karl.
«Ikkje snakk til meg, jævla autist,» sa ho, før ho gjekk ut på kjøkkenet med nasen i sky.
Karl trilla roleg Sprutefyren inn i fellesstova til dei andre bebuarane og kollegaene. So gjekk han med raske steg inn på kontoret til sjefen. Ho skvatt i det ho plutseleg såg han stå midt i det solbada rommet.
«Det er då vanleg folkeskikk å banke,» sa ho.
«Kvifor har du fortalt kollegaene mine at eg har Asperger?» spurde Karl der han stod med armane i kryss.
«Dei har krav på å få vete om ein kollega har ein psykiatrisk diagnose,» sa ho alvorleg.
«Nei, det har dei ab-so-lutt ikkje!» sa han. – «Du har brote teieplikta som min næraste leiar! Dette er illojalitet!»
«Nei, illojalitet kallar vi det når ein tilsett snakkar stygt om sin arbeidsgjevar,» svarte ho pedantisk. – «Det kan ikkje bli brukt andre vegen. Arbeidsgjevarar har fullstendig lov til å oppføre seg illojalt mot sine tilsette, men ikkje omvendt.»
«De folk er galne…» sa han og rista på hovudet.
«Dersom du ikkje likar deg her, kan du jo berre ordne deg ein betalt ferie til,» sa ho med eit hånleg flir. – «Eller rett og slett seie opp. Vi greier oss fint utan deg.»
«Betalt ferie. Ja, du kan få sagt det.» Han kunne ikkje anna enn å flire overberande.
«Hei, øh, kven er med Sprutefyren?» spurde ei av ungjenteassistentane bak han.
«Det er det Karl som er,» sa sjefen. – «I det minste burde han vere det, i staden for å forstyrre meg.» Ho lente seg mektig og triumferande tilbake i den knirkande kommunekontorstolen.
«Sprutefyren har kasta middagen vår over heile golvet,» sa ungjenta. Ho såg på Karl med lynande auge. – «Du passa ikkje på han, so dette er di skuld.»
«Velkomen tilbake til Skuggedal, Karl,» sa sjefen, før ho himla med auga.
*
Greitt. Dei hadde visst trengt han opp i eit hjørne. Han hadde ingen intensjonar om å halde fram å slave i det helvetesholet resten av karrieren. Ei heller hadde han tenkt å søkje om uføretrygd og dermed vedgå at han ikkje var kompetent i ein jobb han hadde hatt i elleve år.
Det var berre éin ting å gjere. Han hadde aldri i verda tenkt å late dei vinne. Same kva han gjorde, ville det ikkje vere godt nok. Dei ville alltid finne måtar å straffe han på for å dekkje over sin eigen inkompetanse og uvisse. Den tidlegare strategien hans fungerte ikkje. Han var dømt til å mislykkast gong på gong. Same kor mykje han strevde. Same kor mykje han slava. Same kor mykje sjukmelding («betalt ferie», kalla den frekke fitta det!). Han kunne ikkje lite på fagforeininga. Ærleg tala var Lene like nyttig som ei kvise i rævholet. Han kunne iallfall ikkje lite på sine overordna – dei hadde for lengst bevist at han var dei djupt overlegen i denne kommunale skandalen.
Det kom anten til å gjere ugjenkalleleg slutt på karrieren hans, eller vere det trekket som fekk han vekk frå dei kommunale skugganes dal av intelligensmessig armod.
Faren til Beatrice var ute på verandaen hennar, i ferd med å fjerne presenningen frå hagemøblane. Snøen låg metertjukk på bakken like ved. Mannen kasta eit stygt blikk på han, dei isblå auga brann i det lilla fjeset. Var det tre eller fire hjarteinfarkt han hadde hatt? Og var det ein dobbelt bypass-operasjon han tok so tidleg som i fjor sommar? Giftig temperament var ikkje sunt, verken for han sjølv eller omverda.
«Treng du hjelp?» spurde Karl med eit stivt, falskt smil.
«Eg er ferdig, so eg treng ikkje den hjelpa di,» spytta han ut av seg. – «Og du? Kva gjer du på? Hæ? Har du sete på ræva heile dagen?»
«Eg har gjort førefallande arbeid i bufellesskapet,» sa Karl roleg med sitt falske, falske smil.
«Var det du som stelte Beatrice i dag tidleg?» spurde han. – «Flettene hennar er dårleg knytte.»
«Vel, dei ville ha vore betre knytte om det var eg som hadde stelt ho.»
«Veit du kven som knytte flettene hennar? Den personen burde få seg kvit stokk, fordi vedkomande kan umogleg ha auge i skallen.» Han peikte med to fingrar på sine eigne auge, som var utståande nett som på ein fisk.
«Eg veit, det er ei stor skam.» Karl sukka. – «Dei vil ikkje late meg stelle Beatrice, fordi eg er for god i jobben min og får resten av den bøtteballetten til å sjå inkompetente ut.»
«For god i jobben din? Du?» Mannen lo i forakt. – «Ikkje skryt på deg noko, din arrogante jævel. Du er ikkje god i noko. Du er ein vits. Kor gammal er du? 30? 35? Jobbe på ein slik plass med ein haug skitungar når du kunne vore sjølvstendig næringsdrivande slik som eg.»
Karl bestemte seg der og då for å satse alt på same terningkastet. Han var lei av å vere redd. Han var lei av å prøve å sleppe unna sine private demonar. Han var mest av alt skrekkeleg lei av å ikkje vete kva han skulle gjere, og at samfunnet hudfletta han for å ikkje vete det. Han sa, med ein kvardagsleg tone som ikkje var aggressiv, nedlatande eller skuldande:
«Sjefen min seier at du reiser til Thailand og har sex med barn.»
Mannen fraus til. Ansiktet hans fekk ein endå djupare lillafarge. Auga spratt nesten ut av skallen. Munnen opna seg i ein grimase av sjokk og raseri.
«Kan du gjenta det du sa til meg?» nærast knurra han med ei stemme som kom frå langt nede i magen ein stad. Fyren såg ut som han skulle drite seg ut.
«Sjefen min seier at du er ein sexturist,» sa Karl. Han snakka i slik ein avslappa tone at han like gjerne kunne ha snakka om vêret. – «Ho har sagt fleire gonger at du reiser til Pattaya fleire gonger i året og kjøper seksuelle tenester frå jenter som er mykje yngre enn Beatrice. Ho seier òg at du betaler dei ekstra for å låst som dei er handikappa, og lage same lydane som Beatrice gjer.»
«Hmm, seier du det, altso…» Det dukka opp eit mørkt, skummelt flir i ansiktet hans. – «Kallar sjefen din meg for ein pedo? Og ho fortel dette til deg?»
«Ærleg tala sit ho og tyt om dette under nesten kvar einaste personallunsj.» Karl rista på hovudet og himla med auga. – «Alle høyrer det, inkludert dei pårørande til andre bebuarar. Eg synest ho oppfører seg ein smule uprofesjonelt.» Han trekte på skuldrene. – «Men kvifor ta mitt ord for det? Då eg var REVO fekk eg inn klage frå verneombodet og halve personalgruppa der dei ville ha ho fjerna for inkompetanse. Dei har prøvd desperat å fjerne dette neket av ein sjef i årevis, men dei har mislykkast gong på gong. Ikkje minst har vi alle prøvd å varsle om alt misbruket dottera di blir utsett for.»
«Kva?!» utbraut mannen med eit ansikt som lyste av skrekk. – «Misbruker dei Beatrice?!»
«Ustanseleg.» Karl stod der dødsens roleg, ein skarp kontrast til 60-åringen som heldt på å gå i lufta. – «Ein gong såg eg ein av assistentane ta ei pute over ansiktet hennar. Eg tok ho på fersken, og ho påstod at ho berre justerte puta. Oppå ansiktet hennar. Deretter påstod ho at eg hadde vaska ein av genserane til Beatrice på feil vaskeprogram – noko eg naturlegvis ikkje hadde.»
«Herregud!» utbraut mannen. – «Eg visste at noko var gale med desse krypa, raringane og utskota! Eg berre visste det! Dei er jo tekne inn frå gata heile gjengen! Dei har sikkert rulleblad alle som ein! Eg hadde på kjensla heilt frå fyrste dag at denne dritplassen ikkje var trygg for ho!»
«Den fyren med det idiotiske skjegget er ein psykopat,» sa Karl. – «Ein gong fortalde han meg i fullt alvor at Beatrice aldri skulle ha overlevd fødselen. Og at mora hennar er elendig på å føde barn sidan ho kunne setje til verda slikt eit misfoster.»
«Eg skal få dei alle oppsagt!!» brølte mannen. – «Eg… Eg skal fare rett til bydelsadministrasjonen!! Åh, dei skal faen meg få rundt øyra!!»
«Det er sundag,» sa Karl roleg. – «Bydelsadministrasjonen er stengt. Dei opnar ikkje før i morgon klokka halv ni.»
«Då fer eg dit i morgon på slaget halv ni!!»
Med ein endå djupare lillafarge i trynet storma den koleriske fyren gjennom leilegheita til dottera. Snart skar den blå firmabilen av garde med rusande motor og skrikande dekk.
Bydelsadministrasjonen var ikkje berre open i morgon, måndag var òg dagen då idiotsjefen hans kom til å vere på vekas «leiarmøte». Det kom faktisk kvar einaste avdelingsleiar i etaten òg til å vere – inkludert den feite, udugelege einingsleiaren. Karl gnei seg i hendene då han gjekk gjennom den tomme gangen. Beatrice låg i fanget på ein av dei unge assistentane i sofaen i fellesstova. Dei låg og såg på TV.
«Foreldra til Sprutefyren seier at du ikkje brettar skjortene hans skikkeleg saman før du legg dei i skuffene,» sa jenta. – «Brett dei betre saman frå no av.»
«Dra til helvete,» sa Karl, før han helte seg ein kopp grufull kommunekaffi. Jenta gispa i sjokk og raseri.
So fort han kom heim frå jobb den ettermiddagen, sat han og drakk øl på sin solbada terrasse. Han hadde eit uttrykk av siger i ansiktet. Derimot var det ikkje uttrykket til nokon som visste at dei kom til å vinne. Det var nokon som ikkje kunne ha brydd seg mindre om dei vann eller tapte.
