Det farlegaste ein kan gjere som tilsett i helsetenesta, er å opne munnen. Det er den triste, men sanne bodskapen i eit innlegg som vart publisert i Sykepleien 3.desember 2025. Helsevesenet gjer varslaren til problemet so fort vedkomande kjem med rettmessig kritikk, og varslaren blir ståande heilt åleine overfor eit mektig system som ikkje vegrar seg for å øydeleggje livet hennar. Innlegget er skrive av ein anonym vernepleiar som opplevde den mørke sida av arbeidsgjevar då vedkomande valde å varsle.

Vernepleiaren, som har jobba i helse- og omsorgssektoren i mange år, varsla om kritikkverdige forhold fordi han eller ho bryr seg om menneska ho jobbar for. Det såg diverre ikkje arbeidsgjevar ut til å gjere. Som vedkomande sjølv skriv:

«Jeg varslet om kritikkverdige forhold. Jeg gjorde det ordentlig, skriftlig, faglig og lojal. Og jeg fulgte arbeidsmiljøloven § 2 A-1 til punkt og prikke:

‘Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold.’

Men den dagen du varsler, forandres alt. Plutselig handler ikke saken om forholdene du beskriver – men om deg. Du blir en belastning og ikke en ressurs. En risiko, ikke en ansatt. Du blir til selve problemet.

Og da starter gjengjeldelsen, enten den er pent pakket inn eller grov og tydelig.»

Varslarvernet finst diverre berre på papiret, og ein rapport frå Fafo frå 2022 viste at éin av fire varslarar blir utsett for negative reaksjonar, at helsetilsette er den gruppa som opplever mest gjengjelding, og at mange sluttar i jobben etter varsling. På papiret heiter det seg òg at Arbeidstilsynet og Diskrimineringsnemnda har mandat til å hjelpe – men dei greier rett og slett ikkje å beskytte varslaren i tide, fordi:

• «Behandlingstiden ofte er 6–12 måneder.
• Du må ordne dokumentasjon, juss og struktur selv.
• Ingenting stopper arbeidsgiver fra å fortsette sanksjonene mens du venter.»

Vernepleiaren gjorde òg den skuffande erfaringa at fagforeininga, som vedkomande hadde betalt til å alle år, svikta på alle punkt:

«Men den største skuffelsen? Det er fagforeningen.

Jeg var medlem i mange år. Jeg betalte. Jeg trodde jeg var trygg. Vi blir fortalt at fagorganisering er vårt sikkerhetsnett. At de er våre «folk». At de står på når vi trenger dem.

Det trodde jeg også – helt til jeg faktisk trengte dem. Og da oppdaget jeg sannheten:

Når du virkelig står i stormen som varsler, er fagforeningen din ikke en livbøye. Den er et fravær.»

Å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen kjem til å koste deg helse, søvn, tryggleik, økonomi, sjølvkjensle, profesjonalitet, karriere og «til slutt kjærligheten til yrket du en gang valgte med hele hjertet». Medan brukarrettar står generelt sterkt i Noreg, kan ein ikkje seie det same om dei som prøver å beskytte brukarane.

Om vernepleiaren hadde kunne valt om igjen i dag, hadde vedkomande ikkje varsla – for det er slik systemet fungerer i dag. Ein blir ikkje møtt som ein fagperson, men som ein trugsel:

«Og når både arbeidsgiver, myndighetsorganer og fagforeninger svikter – da er det ikke varsleren som er problemet.

Det er systemet som er sykt.»

Vedkomande konkluderer at om du vil ha eit trygt arbeidsliv, bør du vurdere eit yrke der du ikkje må ofre deg sjølv for å ivareta andre. Jobbar du ikkje med menneske, «trenger du ikke juss for å beskytte deg mot din egen arbeidsgiver».

Sjå òg «Er det for farleg å varsle i Noreg? Historia om verneombod og varslar Julija P. Lande», publisert 1.august 2025.

I kommentarfeltet til artikkelen skriv mange om sine eigne erfaringar med varsling i det norske arbeidslivet. Spesialsjukepleiar N.N. skriv at det har skjedd ei stor endring til det verre dei siste åra, og at mange ikkje torer å varsle. «Mens vi som snart er ferdig med vår karriere, er mindre redd for å si fra, men står alene. NSF kunne godt bistått mer juridisk.» I eit innlegg til, som sannsynlegvis er skrive av den same spesialsjukepleiaren, skriv vedkomande:

«Ja fint du tar opp varsling, og konsekvenser. Det er desverre personavhengig hvem du tar opp utfordringene med. Så du som har opplevd å bli fryst ut av både fagforbund og ledelse har vært maks uheldig. Jeg kjenner meg selv igjen og opplevd det samme. Karrieren ble knust på dette tidspunktet. Jjeg ble sykemeldt og skammet ut. Det tok meg flere år å komme meg på beina igjen. En må faktisk tenke seg godt om før en varsler. […]»

Ein sjukepleiar som kallar seg «En som har blitt tausere etter varsling», skriv at ho etter å ha varsla ikkje lenger fekk jobb i same kommune sjølv om ho var best kvalifisert for stillinga, truleg fordi nokon (les: einingsleiarane) hadde snakka saman.

Terapeut Tina Rød skriv:

«Veldig bra skrevet, jeg kjente meg igjen i hvert ord. Langtidskonsekvensene av all straffingen er at landet mister helsearbeidere. Jeg anbefaler alle med statsautoriserte yrker å praktisere i et annet land. Her hjemme på bjerget blir det for risikabelt, da lover og regler sjelden beskytter deg når det trengs.»

Tidlegare vernepleiar Mona Elisabeth Ruud Olsen skriv:

«Jeg varslet om alvorlige kritikkverdige forhold, Mobbing og sak ble snudd mot meg.
Ledelse hele veien opp i systemet,ble en kamp der alt ble snudd mot meg. Trusler og tvunget å si meg opp i tillegg til jeg ble ufør. Mistet flere års opptjening og gikk ned i inntekt. Ledelsen var korrupt og nektet ta ansvar. Ryktet mitt ble svertet og bilder av meg på jobb ble klippet i stykker. Løgn florerte og leder ved avd sto sammen med øverste leder og trakasserte meg til jeg ble syk. […]»

Sjukepleiar Heidi Haugen tilrår at ein er fleire om å varsle. Etter mi meining er det særs fornuftig å gjere, for då får varselet større truverd, og ein slepp å stå åleine når helvete bryt laust.

Tidlegare sekretær Ann Betty Barmen meiner at Noreg burde ha hatt eit varslarombod. Når arbeidsgjevar skal granske seg sjølv, har dei jo ein tendens til å trekkje konklusjonar som er i deira favør.

Sjukepleiar Geir Hammervik skriv at det er ingenting i vegen for å varsle anonymt. Det er her verdt å presisere at det ikkje er snakk om avviksmeldingar i interne varslingssystem, men varsling etter Arbeidsmiljølova.

Nav-tilsette Einar Solberg lurer på om vi bur i eit gjennomsyra korrupt land, og antydar at det er vekkasta pengar å vere medlem i ei fagforeining. Der seier eg meg hjartans einig: kvifor betale pengar for ei teneste du ikkje får?

Til slutt vil eg ta med eit innlegg frå sjukepleiar og helseleiar Helene Samnøy. Innlegget er so godt skrive at eg gjengjev det i sin heilskap:

«Takk for et modig og helt nødvendig innlegg. Det du beskriver er ikke enkeltstående – det er et mønster som altfor mange av oss kjenner igjen.

Etter over ett år med den ideelle siden varslingsheltene på Facebook har jeg sett hvordan helsevesenet, når det styres av frykt og lojalitet oppover i systemet, reagerer på avvik og varsling som om det var en trussel. I et sunt arbeidsmiljø er avvik grunnlaget for læring og forbedring. Men i et fryktstyre er avviksmeldingen ikke ønsket – den blir farlig.

Det som skulle vært et verktøy for kvalitet og pasientsikkerhet, blir i stedet brukt mot den ansatte.
Faglige innspill blir til personalsaker.
Varsling blir definert som illojalitet.
Systemfeil gjøres om til ‘enkeltpersonproblemer’.

Og dermed får lederne et kraftfullt skjold: taushetsplikten. Bak dette skjoldet kan de omdefinere en faglig bekymring til en ‘intern personalsak’, noe som fratar varsleren mulighet til innsyn, rettferdighet og reell beskyttelse.

Det gjør det også mulig for arbeidsgiver å bruke hele administrasjonen – og dermed fellesskapets penger, faktisk skattepenger og oljefondets avkastning – til å fryse ut, isolere og i praksis ødelegge den som sa fra. Varsleren står alene mens arbeidsgiver har jurister, rådgivere og ledelsesstrukturer i ryggen. Det er ikke en tilfeldighet. Det er et systemdesign.

Når du beskriver hvordan du ble behandlet, kjenner jeg igjen historiene fra svært mange av helsearbeidere jeg har snakket med det siste året. Ingen av dem ble knekt av pasientarbeidet. De ble knekt av gjengjeldelsen.

Du peker på den virkelige sykdommen i systemet:
At lojalitet oppover trumfer etikken nedover.
At taushet belønnes og faglighet straffes.
At varsleren bærer hele kostnaden, mens arbeidsgiver skjermes av fellesskapets penger og lovens taushetsbestemmelser.

Det er ikke bare uetisk – det er farlig for pasientene, for tilliten og for fremtidens helsevesen.

Takk for at du skriver dette.
Takk for at du beskriver mekanismene så presist.
Og takk for at du minner oss om at problemet aldri er varsleren – problemet er et system som gjør alt det kan for å tvinge henne til taushet.

Dette innlegget burde være obligatorisk lesning for alle ledere i helsetjenesten. For hvis ikke vi våger å se disse mønstrene nå, kommer vi til å miste enda flere av de mest samvittighetsfulle fagfolkene vi har.»

Sjå òg «Maktovergrep og kommunal vald mot varslar i Bergen kommune: Historia om spesialvernepleiar Siri Ann Moen», publisert 9.august 2025.