Framhald av del 2. Sjå òg del 1.

Av «Carl Svensson» (Lysalv), henta frå Amerika.org. Omsett av Lysalv. Kommentar frå Lysalv: Dette er en tekst. Denne teksten er fiksjonell. Denne teksten er lovlig. Les mer om fiksjonelle tekster som er lovlige her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

Historien ender ikke der. Vi befinner oss på veien nordover. Jeg hviler hodet i fanget på min kone om bord i jeepen.

               «Rumpa mi klør,» sier hun

               «Jeg skal lufte den når vi kommer frem.»

               «Det er på grunn av all ullen, dummen.»

               Motoren durer og går. Den høyreiste har som vanlig ikke sagt et ord iløpet av hele turen.

               «Hvem er han, egentlig?» spør min kone. «Og hvorfor står det setet tomt?»

               «Han dukket bare opp en dag. Ut av ingenting.»

               «Hvem var leder da?»

               «Jeg var. Men det gikk ikke så bra.»

               «Hva med setet?»

               «Det sitter noen der. Ser du ikke det?

               Hun blir taus.

               «Jo … Jo … Jeg ser det.»

               Jeg vender meg bedagelig rundt mot magen hennes.

               «Hvis jeg hadde en strikkepinne, ville jeg stukket den i øret ditt.»

               «Vekk meg når du har det.»

*

Vi har tatt en pause ved en foss. Begge lener vi oss over broen og betrakter de brølende kaskadene med vann. I det fjerne er restene av noen vindmøller globalistene™ fikk satt opp. Det meste er revet ned av sinte lokale, men betingklossene danner fortsatt dype sår i landskapet.

Fra halsen hennes henger det er gullkors, legger jeg merke til.

               «Du er kristen?»

               «Ja.»

               «Ikke nå lenger.» Jeg røsker korset fra halsen hennes og kaster det ned i vannet. Vi følger den spinnende ferden hele veien ned.

«Fossegrimen kan få det og gi en velsignelse i gjengjeld.»

               Hun vender seg vantro i min retning. Mens jeg konfronterer tankefull panne og øynene som i rundhet gir uttrykk for alt, fester jeg en Torshammer rundt en kvinnehals.

               «Du skal te deg etter mine ønsker.»

               «Jeg skulle ønske jeg kunne slå deg.»

               «Du kan. Du er en hedensk kvinne nå,» sier jeg og klår henne på brystene.

               Hun farer løs på meg med de små nevene. Såpass at jeg velter bakover og tar til å le. Valkyrjen ender øverst.

               «Åh, din … din …»

               Så går det som det måtte gå. Ett av de ville slagene treffer meg rett over nesen.

               «Auu …» Jeg tar meg til stedet, hvor blodet har tatt til å renne.

               «Åh, jeg beklager … Åh … Åh … Åh.»

               Hun har gått fra angrep til øm omsorg. Stryker meg varsomt over kinnene og har tatt mitt hode i sin favn.

               «Tørk opp blodet og kom dere i bilen.» Det er den høyreiste som har passert oss, uten engang å sakke farten.

               Hun hjelper meg på bena. På vinden bæres lyden av fjerne latterbrøl, som kan høres selv over støyen fra fossefaret. Det er de andre som har parkert et sted nede i dalen.

               «Hvorfor ler dere hele tiden, egentlig?»

               «Forstår du ikke det? Det er fordi vi har funnet oss selv.»

               «Du lo selv da jeg slo deg …»

               Jeg smiler.

               «Vel, det øyeblikket jeg fester en Torshammer på deg, begynner du å hamre løs …»

               «Men han ler ikke.» Hun ser i retning bilen.

               «Nei, han er vår leder.»

*

Jeg befinner meg trygt utplassert i favnen atter, og ser opp på henne mens bilen durer avsted. I neseborene har hun stappet noen papirbiter.

               «Du er navngitt etter ham, vet du.»

               «Jeg er ikke navngitt etter Tor.»

               «Du heter Trudhild Åsvang, gjør du ikke?»

               «Jo.»

               «Trud betyr styrke, og Trudheim er Tors bolig. Navnet ditt betyr noe som Kampstyrke-på-Offermark-for-Æsene.»

               Fingrene hennes lager stier over ansikt og panne.

               «Hva kan jeg si? Du lever virkelig opp til navnet ditt. Du er en sterk kvinne, og i dag har du ofret blodet mitt til Æsenes ære.»

               «Du lever opp til navnet ditt, du også.»

               «Det er sant. Jeg har alltid vært en heldig mann.»

               Hammeren treffer meg i pannen. Så følger de dultende brystene etter, idet hun folder seg over.

*

Vi kommer til et dypt sted i en dyp skog i dypet av Trøndelag. En avsidesliggende gård hvor småbarna løper rundt på tunet. Vår ankomst er forventet og de har slaktet et par griser, som nå langsomt dreies rundt på spidd over ildstedet.

               «Jeg vet dere er slitne, menn, men ingen får hvile før siste innsats er gjort.»

               Alt av utstyr og forsyninger lempes av, sorteres i hauger og bæres bort. Vår handelsreise har vært vellykket. Sekker av korn, poteter og bønner kan legges til forrådet. Det var på denne reisen vi fikk forespørselen om hjelp fra det andre lauget. På grunn av det kan vi nå legge til noen nye skytevåpen og en del bekledning. Enkelte automatvåpen ble gitt til lauget, siden de så ut til å mangle det også. Og vi fikk tak i alkohol. Hundrevis av liter med potetsprit og plommevin.

               Min kone møtes og hilses av alle tilstede. Det tar sin tid. Det blir bestemt at vi skal få en liten hytte som ikke ligger langt unna, noe vi kan være glad for. Vår herre og hans kone, barn og nærmeste familie besitter gårdshuset. Ordinært sett ligger krigerne sammen i fjøset. Det er grimt om vinteren, men husdyrene gir varme. Strøm har vi heller ikke. Som en del av en kampanje har alle strømstasjoner og all større vannforsyning, ikke bare inn til byene, men over hele landet blitt ramponert og blåst til himmels. Der vi lider, lider inntrengerne mer. Der vi fryser, fryser de i hjel. Det hindrer dem i å formere seg. Det er et hardt land, så harde må lovene være. Vi er avlet for dette, det er ikke de. Det hender ofte at vi skyter på de lagene som blir sendt fra byene for å samle ved. Ammunisjon mangler vi ikke. Talløse små verksteder over hele landet holder i gang produksjonen. Større i antall er bare laugene som har vokst opp alle steder, og herrene som styrer over dem. Hver eneste mann som kan bære våpen er en kriger under deres herrevelde. En del kvinner også, når sant skal sies.

               Ved langbordene som er plassert utendørs, får vi utdelt et anselig stykke kjøtt på et fat, sammen med fett helt over poteter og gulerøtter. Det er en hellig stund. Alle langer vi det i oss som det ikke fantes noen morgendag. Min kone holder ikke mye tilbake, legger jeg merke til, der hun grådig spiser ved min side. Hun har nok vært mye sulten. Vår herre spiser ikke. Han drikker bare et glass vin og betrakter oss med brennende øyne. Hans kone, en kvinne med grå striper i håret, kommer opp til ham med en boks som hun åpner. Han ser en stund i den, og reiser seg. Straks råder stillheten.

               «Krigere! Dere har gjort vel. Vår styrke har forøket seg, med nye våpen og nye forsyninger, uten at vi har lidd tap.»

               Vi setter i bifallsrop og hamrer på bordene. Han hever hånden.

               «I kveld skal dere feire, og feire godt. Svært få vet hva fremtiden vil bringe, men den kan være bedre enn dere aner. I morgen har jeg nye planer for dere, og da skal dere være hva dere alltid har vært. Rede. Rustede. Sterke. Har jeg gjort meg tydelig!

               «Ja! Ja! JAA!» roper vi.

               «Dere skal være like rede som en mann. Speider, stig opp.»

               En ting er kampen, men jeg takler sosialt press svært dårlig. Skjelvende kommer jeg meg på bena. Spesielt min kone ser rett på meg, legger jeg merke til.

               «Denne mannen,» sier min herre, «er den beste av dere. Skuddene hans treffer, sinnet hans er klart og han er beskyttet av en skjult kraft.»

               «Hvilken kraft er det, herre?» spør jeg.

               «Det er dauingene han snakker med i skogen,» sier en.

               Herren legger neven langsomt på langbordet.

               «Meg.»

*

Det antas at vi ikke vil være istand til å finne hytten i tussmørket, så vi får en midlertidig soveplass i fjøset. Det frister ikke nå, så jeg tar min kone i hånden.

               «Åh, det er nok best å få det overstått,» sier hun.

               Flasker har blitt lagt ut i hauger for alle som vil ha. Hun tar en flaske plommevin. Jeg tar en flaske brennevin.

«Han elsker deg.»

«Jeg elsker ham. Det er det ingen andre som gjør. Kom.»

Vi skrider over tunet, hvor det allerede ligger noen som er utslått. Overalt lyder høymælte samtaler. Sommeren er på sin høyde. Jeg finner skogsstien.

«Si meg dette,» sier hun. «Hva lever dere egentlig av på dette stedet?»

Jeg forteller henne at vi dyrker kålrabi overalt hvor det er mulig i terrenget rundt. Dette brukes til å fore grisene vi holder i fjøset. Vi får melk av ett par geiter og kyr. Om vinteren fisker vi. Er vi heldige, skyter vi en elg.

«Er det sant at du snakker med en gud?»

«Jeg snakker med alle guder.»

Skogen har forandret seg. Her har jeg vandret hele livet. Her ble min styrke og innsikt født. Her skal alt vende tilbake, og jeg skal gjenfødes fra trærne.

Langt der inne finner jeg stedet. I en eik er en kulturleder hengt opp. Du kan si at han var leder for en marxistisk™ ukultur. Nå svaier han og familien hans poetisk i vinden.

«Her?»

«Ja, det er jo mer pirrende.»

«Åh, jeg kommer til å trenge en slurk for å greie dette.»

Hun setter flasketuten til munnen og tar en dyp slurk. Vender seg mot meg og heiser stakken godt til rette.

Hun stønner da pliktoppfyllende nok under meg. Spriten gjør meg utholdende. Lysningen under treet gir rom for mørke silhuetter som ser på.

               «Så du reddet virkelig broren min?»

               «Ja, det gjorde jeg.»

               Armene hennes kommer opp og klemmer til rundt meg. Stønningen hennes blir mer ektefølt. Jeg liker pannen hennes, så den kysser jeg. Der rommes mange tanker.

               Hun synes det er kjedelig å være nederst hele tiden og mellom hver gang. Så det går som det må gå, og jeg veltes overende for å befinne meg mellom to lår. Det som er irriterende med kvinner er at de kan være svært vanskelige i forhandlinger. Ikke nytter det å tigge heller, men etter hvert får jeg tilkjempet meg å få brystene hennes frem. De er faste, små og bleke i sommermørket. Jeg ser på dette og ser opp, og ser hvordan stjernehimmelen gir henne en krone, omkranser hår og hode i lysende, blinkende punkter. Jeg kan ikke hjelpe for det. Må støte bakhodet tilbake, mens væten forlater øyekrokene.

               «Har du vært veldig ensom?»

               «Jeg er alltid ensom.»

               Hun bøyer seg ned, kjærtegner meg, kysser meg med varme, våte lepper.

               Plutselig setter hun i et skrik og løftes høyt opp i luften.

               «Unna, jente. Nå er det jeg som er sulten på spett!»

               Det er trollet, som lemper min kone fra seg på gresset og tar plass over meg, alt mens jeg er på vei opp.

               «Hva er meningen med …?»

               «Slutt med pipinga!»

               En neve stor som en skinke treffer meg over kjeven og gjør meg så utslått at det ikke blir mer motstand. Rutinert senker hun seg ned på meg og rugger frem og tilbake. Hun hadde altså tatt av seg feltbuksene på forhånd. Det monsteret! Takten er grådig og nådeløs.

               «Nå, kjekken? Liker du det?»

               Jeg vil protestere, men svaret gir seg selv idet jeg stønner og skviser øynene igjen.

               Hun reiser seg med en hånlatter.

               «Nå har jeg vist dere hvordan det gjøres. Lykke til.»

               Trollet forsvinner et sted inn i mørket.

               Jeg er så ramponert og skamfull at jeg ikke evner å reise meg. Må gispe flere ganger, mens tårene fortsetter å renne. Min kone kommer bort til meg.

               «Det der …» sier hun. «… er noe av det morsomste jeg har sett på lenge!»

               Hun klapper seg på lårene og ler en hjertelig latter.

               «Så … så du er ikke sur?» spør jeg, mens hun legger seg ved min side og kysser på tårer og vått ansikt.

               «Ikke så veldig. Men la oss håpe hun lar oss være i fred heretter!»

               Jeg vet hva dette er. Vi har alle blitt gale på hver vår måte. Det skjedde da vi fant tilbake. Det er den type galskap som gjør at du ikke bryr deg om noe. Som gjør at du alltid ler. Jeg vekket det i min kone, kanskje ved å provosere henne, kanskje ved å ta henne med hit. Det er en melkehvit hinne som ligger rundt hjernen og fyller kroppen med varme. Odins melk. Han heller og heller av denne hvite melken til sitt folk, nå som han er våken. Vi ropte til ham i vår nød med et offer av døde kropper. Han åpnet sitt øye og har hørt.

               Hun vil elske igjen. Bryr seg ikke engang om fukten fra en annen kvinne. Tvert om det mer pirrende, mener hun. Så hun tar plass over meg og lar nattehimmelen spinne henne stjerneslør og blinkende sølvkroner. Og kreftene som er tilstede, gjør at den mørke hvelvingen revner. Grønt nordlys slynger om seg med kjempearmer og gir ansiktet hennes en umenneskelig avglans. Hun tar skikkelsen til en grusom alv, som ser på meg med åpen munn, åpnere øyne, mens vi elsker, elsker, elsker under treet med likene …

               Hun får meg til å rope ut i sin seier. Jeg hever meg og faller tilbake, armene hjelpeløst til hver side. Og da ser jeg det …

               Nordlyset har trukket seg sammen, åpnet seg og foldet seg ut, men denne gangen som en dansende, hvit vegg med et rosa skjær. Nå og da farges veggen av blødende lansestøt. Veggen vokser, vokser og fyller hele horisonten i svaiende hvite pilarer. Grønt nordlys er en ting. Hvitt er sjelden. Nå dekker det alt. Himmelfenomenet skal ikke være mulig.

               «Åh …» stønner jeg med vidåpne øyne. «Ååååh …!»

               Min kone vender på seg, enda mens hun er plassert over, og ser opp.

               Hymnen vi hører er den første og den største.

               Hun legger seg ned ved min side. Sammen ser vi på det guddommelige skuespillet gjøre sitt spill, sin sang og sin alvedans på himmelen. Odins melk. Den iskalde vissheten som fyller kroppen med varme …

               Jeg vet tingenes sammeheng, og forteller henne såpass. Vissheten vi føler og Odins ene øye er galaksen. Varmen og det forlokkende kallet er lysbåndet over melkeveien, hvor vi skal reise en evighet. Øyet ser og vet. Båndet som forbinder alt sammen lokker i kjærlighet. Så snart vi har vasket oss rene i melken, vil han ta imot oss.

               Vi finner hånden til hverandre.

               «Sønnen vår kommer til å være den største av alle oppdagere,» sier hun.

               Hun klemmer hånden min. Jeg kan se øynene under den høye pannen, blunke.

               «Den aller, aller største.»