Skrive av Lysalv. Melding frå forfatteren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marquis de Sade og «American Psycho.» Dette er transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand til moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

Saksyndig har lagt til linkar, bortsett frå til Lysalv sin artikkel om ekstremt tekstinnhald.

*

Framhald av del 1.

Siden jeg bare er halvveis til stede på jorden i min eteriske åndelighet, er det ikke vanskelig for meg å virke bortreist. Som enhver lystløgner vet, en løgn fungerer best når den baserer seg på sannhet. Likeledes så vinner et skuespill realisme ved å bygges på noe ekte. Derfor later jeg som jeg er i mine egne tanker da jeg passerer ansamlingen svartinger. Et kastet blikk gir et øyeblikksbilde å vurdere. Det er tre ungdommer på min alder. Ganske store. To småtasser. En pløsete irakisk tjukkas, og en blek figur med rundhatten på i imitasjon av en av sværingene, som også sporter et begynnende skjegg. Svartingene har kastet blikk på hverandre, og når jeg har passert, er det ikke vanskelig å vite at de en etter en reiser seg og følger etter.

 I slike situasjoner ville jeg beinet som bare faen straks jeg nådde utgangspartiet, så lenge jeg var rimelig sikker på at jeg kunne løpe fra forfølgerne. Som den mest patetiske løsning kunne jeg låst meg inn på et av toalettene frem til stengetid. Denne dagen er annerledes. I stedet for å benytte hovedutgangen spaserer jeg rolig mot bakdøren som fører ut til en unnselig liten harmonihage. Noterer meg overvåkningskameraet da terskelen ut til dagslys passeres. Hagen er tilsvarende voktet både visuelt og med mikrofon, opplyser et lite skilt meg. Men bortenfor opphører storsamfunnets allerede glippende kontroll. Det vet jeg, for i de gatene foregår det av og til utstrakt salg av dop.

De idylliske omgivelsene, med gresskledde trapeser og en klunkende fonene gir god tid til ettertanke. Hvor godt kjenner jeg homsen, egentlig? Hvis Froberg feiger ut eller på et eller annet vis har lurt meg, er jeg i opp til halsen i problemer. Ulike bygårdsporter og ulogiske bakveier gjør at det er ingen hurtig rute ut til åpne gater. Det er like farlig å vende ryggen til som det er å stå ansikt til ansikt. Et sted der brosteinene blir vide og skyggene lange, snur jeg meg langsomt.

«Hei du! Er du en slags nazist eller?»

Det ordet igjen. Jødene kastet et mektig trylleformular da de lignet all sunn fornuft med nazisme. Jeg er en av dem som nekter å tro på noe annet enn egen følelse. Ord virker ikke på meg. Meninger virker ikke på meg. Skam virker ikke på meg, og derfor er jeg immun og min egen.

«Jeg er en ånd av dette landet. Lyset mitt vandrer over skogbunnen ved natt.»

De ser på hverandre, de tre. Til min venstre er en flatfjeset voldtektsmongol. Lederen i midten er en slags læreguttversjon av en arabisk imam. Til min høyre er nok en araber i joggedress. Småtassene står bak dem i påvente av en avklaring av situasjonen. Siden jeg er lys, har jeg en skygge som lener seg frem i munningen av gaten. Et smil glir over leppene mine.

«Schizo. La ham være,» sier afghaneren. Han er den klokeste av dem.

«Nei, han skal stå til rette for seg,» sier imamen, og med det farges blikket mitt rødt. Jeg akter ikke å stå til rette for noe eller noen. Han vet det ikke ennå, men stegene frem han så ubetenksomt tar, er stegene inn i en kampsone så vel som mitt personlige rom. En viktig læresetning har blitt glemt, noe han bare husker i utkanten av sin bevissthet. Germaneren er araberen overlegen, i hvert aspekt, selvsagt, men særlig i kropp og styrke. Navnet på mitt folk betyr at vi er spydmenn så vel som barna til Nor og Gor. Hans folkenavn betyr at han er blandingsrase. Smilet mitt forsvinner, hurtigere enn da det kom. Jeg kan se i øynene hans at han tror det betyr at jeg kjenner frykt.

«Be om unnskyldning for at du truet oss,» sier prestefaen.

«Vi har like stor rett på dette landet som deg,» legger klovnen i joggedress til.

Dette avskummet har torturert mitt folk i hundre år og forhindret vår edle livsutfoldelse. Ikke bare må vi betale for deres nærvær på vårt hellige land, talløse ganger har de angrepet de forsvarsløse. Voldtatt vergeløse småjenter og stukket ned enslige menn. Om ikke annet er det norske menn som skal voldta. Araberen er som sjakalen tilværelsens naturlige kujon og angriper alltid i flokk. Afghanere er et forbannet folk som bare har et større talent enn dem for analvoldtekter.

«Dere har ingen rett til dette landet. Dere er en uren bastardrase og snart skal vi drepe dere alle.»

Ordene mine har sin brodd. Til det har jeg virkelig ett talent. Samtlige i flokken fryser til, og det er deres mistak. Deres største frykt er at vi føler det på den måten, fordi de vet at vi egentlig føler det på den måten. Til og med en sosionom-tante gjør det. Vår såkalte toleranse skyldtes kun slavemoral, og det er vi i ferd med å legge bak oss.

Vold er ikke bare erotisk. Vold setter allting rett og viser hvordan ting egentlig forholder seg. For lenge har de fått gå rundt der som herremennesker. Derfor er det så tilfredsstillende å utsette dem for plutselig og uberegnelig vold. På grunn av nordmenns unnlatelsessynd i å slå i hjel avskummet, ender de alltid like overrasket. Feigingene slåss mange mot en. Derfor kan jeg angripe brått og uten varsel. Nå er det liksom forbudt å smelle ned en svarting, derfor smeller jeg ned en svarting. Selvsagt, jeg er motstander av at arabere lider i dette landet, fordi jeg ønsker dem døde! Med strupen overskåren og kroppene kastet ned i en grøft.

Nesten kjærlig legger jeg fingrene i nakkegropen til imamen, jeg kan kjenne hårstråene, og lar pannebrasken deise frem i et blodets lynglimt. Sammenstøtet dunker hult og han vakler tilbake med rennende hender holdt for ansiktet.

Når du bruker all din styrke har du ikke tid til å skrike, og selv om jeg føler for det, får jeg bare frem korte prust mens jeg lar nevene gå med senket hode og tennene bitt sammen. De andre var halvveis forberedt på hva jeg kom til å gjøre og følger opp. I glimtvise bilder dukker de opp for synsfeltet mitt for å utveksle en virvelstorm av slag, først afghaneren, så joggeklovnen. Nevene som treffer gjør vondt, men er ikke nok til å hindre meg det minste. Endelig tar de til vettet og bruker sin ene fordel ved å flankere meg. Afghaneren får tak i midjen i et slags brytetak, og svinger meg opp mot veggen. Kompanjongen benytter anledningen til å denge uforhindret løs, nå som jeg mangler mobilitet. Den overvektige irakiske gutten kommer rennende til med den ene hånden hevet til slag. Jeg klorer mot det flate fjeset til han som holder meg fast, og gjør mitt beste for å sparke unna de som nærmer seg.

Akkurat idet jeg er i ferd med å miste kreftene under presset mot brystet, innhenter min skygge sin herre med et drønn fra underverdenens porter. Imamen som er i ferd med å reise seg faller under en neve over nakkeroten. Jeg slippes fra veggen og siger sammen. Det jeg ser gjør meg uvel. Frobergs gorillaarmer svinger hemningsløst i utøvelsen av negroid drapskraft og sender afghaneren og Ali G til brosteinen på forbløffende kort tid. Oppmuntret bykser jeg opp, må stige til side for en kropp som flyr gjennom luften, og tar springfart for å sparke imamen som er i ferd med å reise seg for tredje gang. Hodet hans treffes som en fotball og dras langsetter brosteinen i en halvsirkel, bare festet til nakken. I neste øyeblikk slår jeg ned den irakiske unggutten, drar ham opp etter håret, og sender en serie albueslag mot det gråtende kreket mens han står presset opp mot murveggen. Thud-thud-thud, lyder de maskinelle slagene til Froberg i bakgrunnen, og så avtar også de.

Forsikret om seier kjører jeg kneet i skrittet til den brune smørbukken og er i ferd med å snu meg med en gledesdeklamasjon, da noe nytt er i anmarsj. Det er et rødhår med topphatt som nærmer seg, svingende overkroppen fra side til side som en bokser. Fnysende langer jeg ut med alt jeg har, bommer med god margin, og i neste øyeblikk treffes jeg av et dobbeltslag som sender meg på rumpa. Et nytt slag sender meg fra sittende stilling til å ligge utflatet. Jeg har på langt nær mistet bevisstheten og forbereder meg på å bryte, men det slipper jeg. Froberg løfter like godt den rødhårede tassen av meg og holder ham ut i luften på ustrakte armer.  Guttungen setter i et redselsskrik og vrir seg for å se på ubeistet som holder hans liv i hendene. I mellomtiden bøyer afghaneren og Ali G seg over imamen, ser at han er livløs, og trekker hver sin skjulte khukri-kniv ut fra kledningen. De krumme stålbladene fanger mer skygge enn lys. Jeg rister på ermet og lar springkniven svinge seg ut med en smekk. Ville sorte øyne betrakter våpenet mitt en stund. Varulvens vrede er over meg, og jeg kaster overkroppen tilbake og uler, glefsende og langtrukkent.

               De. Våger. Ikke. Det psykologiske overtaket vi har tilkarret oss er allerede altfor stort. Blikkene deres er fulle av tvil, og så rygger de, bøyer seg ned mot imamen og drar den slappe skikkelsen med seg. Den gråtende irakiske gutten følger etter med hendene for en blodig nese. Jeg sparker etter kreket.

               «Løp dere kujoner! Forbannede hunder! Vårt land, ikke deres! Kom dere ut av landet mitt eller dø!» roper jeg etter de flyktende skikkelsene, som forsvinner ned en av sidegatene. Jeg konkluderer med noen skjellsord om hvordan de skal få føle mitt raseri. «Og hva har vi her,» sier jeg da jeg legger det tynne knivbladet mot strupen til rødhåret.

               Jeg hadde ikke ventet å bli overrasket på en slik dag og i en situasjon som dette, likevel må jeg spørre.

               «Du er norsk, er du ikke?»

               «Ja.»

               «Hva heter du?»

               «Birger Nøtterøy.»

               «Og du er 100% etnisk norsk?»

               «Ja.»

               «Hvorfor henger du med svartingene?»

               Tassen snur seg mot Froberg, som etter hvert har senket ham fullstendig til bakken, men som fortsatt holder et fast tak om skuldrene.

               «Hvorfor henger du med han hvis du er nazist?»

               «Han er en ærbar arier. Er du muslim?» spør jeg og ser til den ekle hatten han har på hodet.

               «Ja.»

               «Allah skal med,» flirer jeg hånlig. «Se hvor mye verdt du er for de feige svina. De etterlot deg for å drepes av en svær nigger og en gal nazist. For dem er du bare en svekling og en cuck. De forakter deg.»

               Øynene til gutten blir fulle tvil. Mine talenter for psykologisk nedbryting er virkelig noe eget. Av og til skremmer det selv meg.  Ganske så fornøyd med resultatene folder jeg kniven sammen og gjemmer den i hulrommet i ermet.

               «Kanskje. Men du er ikke sterkere enn meg. Jeg slo deg i bakken.»

               «Du hadde flaks, gutten min. Fornekt din avskyelige jødegud, ellers dreper jeg deg.»

               «Nei. Jeg nekter å være redd. Jeg utfordrer deg. Jeg utfordrer deg her og nå til å slåss mot meg!»

               «Ikke vær latterlig, ditt vesle krek. Hvorfor skal jeg gi deg muligheten?»

               «Det er slik ariske menn gjør opp,» brummer Froberg fra dypet av brystkassen. «Åpent og ærlig i direkte strid. Motet hans har vunnet ham retten.»

               Jeg skuler mot min storvokste venn. Vil ikke vise det, men jeg er faktisk nervøs. Jeg husker nevene til gutten. Stor er han kanskje ikke, men han var hurtig, nesten umenneskelig hurtig, og hadde kraft bak slagene.

               «I Hitlers navn er det greit,» sier jeg. «Men seier og tap må hver forlange sin pris. Hvis jeg vinner, er du min, og jeg kan gjøre hva enn jeg vil med deg. Forstått?»

               Jeg ser til begge og Froberg nikker tankefullt. Han er altså med meg til hva enn jeg kommer til å gjøre. Det må jeg finne ut hva er.

               «Og hvis jeg vinner, må du konvertere til Islam.»

               Jeg ser opp til min venn og slipper ut et latterhikst. Men ansiktet til kjempen er senket i en alvorlig mine, og han forblir taus.

               «Din betingelse er akseptabel, Birger Nøtterøy.»

               «Jeg vil vite navnet ditt.»

               «Øyvind Tranøy.»

               Ordene falt ut av meg for lett. Altfor lett. Nå kan han uproblematisk melde meg til politiet og ødelegge livet mitt enda mer enn det er fra før.

               «Takk, Øyvind.»

               Birger smetter ut av grepet til Froberg, som nå lener seg mot veggen med de store armene i kors. Nevene hans løftes, nesten som han var en bokser fra 30-tallet. Jeg rister litt på håndleddene, så er den nye dansen i gang. Den første handlet om fysisk dominans mot rasefremmede. Men dette, dette er åndelig, og det er nå mitt lys skal skinne. Det er nå min glans må drukne ut alt.

Framhald i neste del.