Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være.

Uten videre grabber hun tak og heiser meg opp. Hun presser meg helt ned i dypet av favnen og folder seg over. Tårene drysser ned ovenfra.

            «Jeg lar ikke noen ta deg.»

            Det er ikke råd om å unnslippe, og jeg må pent finne meg i å vætes og strykes og strykes og vætes tilbake der igjen, før hun har gjort fra seg og mener seg fornøyd. Hun dytter meg bort og reiser seg.

            «DET ER KOSTBART Å FÅ SLEIKET FITTA!» skriker hun med hendene presset ned i kjolen.

            Forvirret er jeg på vei vekk.

            «Hvor skal du? Kom hit!» Hun griper meg i hårmanken og trekker meg til seg. «Du får ikke gå alene.»

            Jeg fortsetter med motstanden og gjør det klart at jeg ikke vil finne meg i mer før hun forklarer hva som har skjedd.

            «Det er her hun har sine ve og vanger. Hvordan kunne jeg være så tankeløs? Din skyld, er det. Jeg tenkte på deg, ikke på å se meg for.»

            «Hvem?»

            «Ondurdis. Dette er hennes offerplass, og de skapningene vi tok, var hennes.»

            Kan hun mene alvor? Det er mulig at dette er et gammelt kultsted, men at skapningen de tilbedte skal finnes ennå, ja, i det hele tatt ha eksistert, det blir for mye for en stakkar. Det kan ikke være mulig at hun snakket til et usynlig, lydløst nærvær, med mindre … ja, med mindre det bare er i hodet hennes. Jeg ser på det som nå har blitt min gode venninne med ny medynk. Ikke kun enfoldig og stakkarslig, ikke kun en eneboer, men en Kassandra. Kreftene hun har til å klare seg er det eneste hun har, om ikke jeg kan hjelpe henne på et eller annet vis. Egne penger har jeg ikke så mye av, men en innsamlingsaksjon ville hjelpe. Folk vil gi når de får høre om et så hjerteskjærende tilfelle.

            Samtidig som jeg tenker dette, er en annen del av min rasjonalitet fortsatt opptatt med problemstillingen. Ondurdis. Jeg kjenner igjen et fragment. Dis. Det betyr gudinne. Og Ondur betyr jo ski på ymse dialekter. Jeg kan like godt spille med, og møter de vidåpne øynene hennes med mitt eget blikk.

            «Hvem av disene er det du mener?»

            «ER DU DUM? Skadin-awjo. Hun har jo navngitt alt landet rundt. Der hvor daner, jeg mener dansker, nordmenn og svear bor. Hun var sint for skapningene sine, og ville ha deg som gjengjeld. Kun ved at jeg lovte å betale henne i dyre dommer, slapp du unna.»

            «Jasså … og … hva ville denne Skadin ha gjort med meg?»

            «Flådd av deg ballene, antakelig. Spør ikke skapninger større enn deg om sine hensikter, særlig ikke når hun er en kvinne. Du vil vel ikke vekke raseriet deres?»

            At det er en offerplass kan jeg vedgå. Jeg forteller henne om ansiktet i steinen som jeg så. Men istedet for å roe henne ved å være med på hennes villfarelser, har opplysningene motsatt effekt. Enda jeg har lest at man alltid skal spille på lag med de som vandrer rundt i et tåkeslott av egen innbilning.

            «Og dette fortalte du ikke meg? Har du virkelig blitt så sløv på all denne tiden? Fra nå av har du å fortelle meg alt, og du får ikke gå noen steder!»

            Jeg har fått mer enn nok, og føler meg fryktelig sliten. Fra dypeste sensualitet til denne katastrofen. Jeg forteller henne at jeg gjerne vil få være alene en stund. Resultatet er bare at hun blir enda mer oppspilt. Hun kommer mot meg med vidåpne armer og et ansikt i tårer.

            «Ikke si at det er dette du ønsker.»

            Hun griper meg hardt og innstendig om skuldrene og ser opp på meg.

            «Jo.»

            Ansiktet presser hun mot brystet mitt, og hun tar til å tute. Jeg er ikke den som er hjerteløs, og strenger jeg ikke visste jeg hadde, tar til å røre seg. Likevel kan jeg ikke gi etter for den slags utpresning. Hun kan ikke tillates å fotfølge meg døgnet rundt i redsel for fantomer. Bestemt skyver jeg henne fra meg.

            «Jeg ønsker å være alene en stund.»

            Like brått som tårene kom, blir hun uttrykksløs.

            «Jeg kan ikke hindre deg.»

            Hun står stille som en gravstøtte. Jeg snur meg og går bort.

            En tankefull stillhet omgir meg på alle kanter, og jeg skjønner at jeg er for meg selv. I dette søkket i terrenget vandrer jeg mellom det som er en veritabel labyrint av svære kampesteiner. Det er uvant å ikke ha kvinnen ved min side, vi har jo holdt sammen både dag og natt etter at vårt lille eventyr begynte. Hadde det ikke vært for kjempen, ville vi vel knapt ha hatt med hverandre å gjøre. Det ville aldri vært noen møteplass eller felles salong hvor vi ville støtt på hverandre, og vår omgangskrets er nok svært forskjellig, i den grad hun i det hele tatt har noen omgangskrets bortsett fra smådyrene ute i det fri, mens jeg kjenner bomser og bohemer land og strand rundt. En av dem er såpass oppstyltet at han er kledd i helsort drakt hver eneste dag, og en annen valanderer rundt i lilla floss og forsøker å prakke diktsamlingene sine på alle og enhver. Hah! Passende selskap med andre ord. Ja, ja. Det er kjempen som er fellesnevner i alle våre opplevelser, og jeg vet ikke engang navnet hennes. På tross av hvor underlig hun er, føler jeg en sterk og inderlig omsorg for henne. Og noe mer. Jeg undrer lenge på hva det kan være, hvordan jeg kan sette begrep på den vage følelsen som hele tiden har vokst i meg.

            Først etter lang tids gange, går det opp for meg. Hun er den eneste jeg ikke spiller et spill overfor, den eneste for hvem jeg kan opptre naturlig.

            Frimodigheten hennes har gitt rom for min egen frihet.

            Så får det da være at hun lever i sin egen lille verden. Den verdenen kan eksistere innenfor min egen, så lenge jeg skaper trygge rammer rundt. Hva skader det vel å la henne fantasere? Det er nok hva hun har gjort for å takle livet sitt i alle tilfeller. Jeg må virkelig være ondsinnet om jeg skulle nekte henne det. Med tiden vil hun kanskje bli mer opptatt med de virkelige ting. Små hoder løpende rundt bena, for eksempel.

            Jeg er i ferd med å gjøre vendereis da jeg ser at kampesteinene har tatt slutt, og at jeg står på høyden av det som viser seg være en klippe. Der, rett nedenfor står kjempen urørlig med ryggen til. Til kudos for mitt eget mot blir jeg ikke redd, snarere iskald og målrettet. Hva gjør den? De veldige nevene henger rett ned. Igjen tar jeg innover meg detaljene. Hodet er stort, rundt og kjegleformet på toppen, dekket av et stritt teppe brune hår. Skuldrene er brede som fjellhyller, og skulderbladene stikker ut som gigantiske møllesteiner. Selv i forhold til størrelsen er hvert ben i kroppen av kraftigst mulig type, som om trekkene til all primitivitet var festet til en eneste skapning. Huden er tydelig læraktig. Så dette er min fiende. Hvorfor gjør den ikke noe? Det er uråd å si hvor lenge jeg står slik. Sakte tar jeg til å rygge, og med lydløse trinn, løper jeg.

            Tåpelig nok hadde jeg forventet det lett å finne kvinnen, men der har jeg visst antatt for mye. Har jeg funnet riktig vei mellom kampesteinene? Det er vanskelig å si. Sikkert er det at jeg nå ikke finner tilbake til stedet hvor vi hadde vårt måltid, selv etter flere forsøk. Alt ser likt ut. Kan hun ha gått noe sted? Jeg forbanner meg selv over at jeg ikke ga henne noen enkle instruksjoner om hvor vi kunne møtes. Rope kan jeg ikke gjøre. Kanskje leter hun etter meg på tilsvarende måte? Jeg kan simpelthen ikke forestille meg at hun skal ha forlatt meg. Hvorfor finner jeg ikke lysningen? En ny vendereis bringer bare mer av det samme, en labyrint av disse steinene som synes å kvele meg. Med en støkk går det opp for meg at ønsket mitt har blitt hardeste virkelighet. Jeg er virkelig alene.

            Jeg vet at den kommer, likevel er det umulig å stanse panikken når den først har tatt til. Tårer presser seg frem og jeg er i ferd med å miste pusten helt.

            I fortvilelse ytrer jeg ordene: «Hv-hvor er du?»

            Da jeg løfter blikket, ser jeg henne endelig, og lettelsen får stenen til å falle fra brystet mitt. Hun står vendt fra meg, og jeg løper rett til henne og griper henne fatt. Med all min styrke presser jeg henne opp mot bergveggen, og på sedvanlig vis skviser jeg hånden over munnen hennes. Jeg kan ikke noe for at jeg må anvende meg av så mye vilje, nå som jeg nesten har mistet henne. Øynene hennes er fortsatt tårevåte. Har hun stått der og grått all denne tiden?

            «Det er kjempen,» sier jeg. «Vi må vekk herfra.»

            Det går opp for meg at jeg må slippe taket så hun kan snakke. Jeg må virkelig se panikkslagen ut.

            «Du ba meg gå,» sier hun.

            All glød i henne synes å være slokket. Hun vil ikke høre på mine beklagelser og forsikringer, heller ikke de forferdelige nyhetene om at kjempen er kommet.

            «Du ba meg gå. Du ba meg om å gå.»

            «Men ikke lenger,» sier jeg. «Jeg trenger deg.»

            Selv ikke dette synes å være nok til å vekke henne til liv.

            «Jeg vil at du skal love. Lov meg at du aldri ber meg gå igjen.»

            Jeg gir henne mine mest høytidelige løfter.

            «Er du sikker?»

            «Jeg skal aldri, aldri noensinne be deg gå igjen.»

            Først da kaster hun armene om halsen min og vil ikke slippe taket. Det sier litt om kvinner at det er en lettelse å nesten klemmes istykker og bli kvalt på samme tid.

            «Du skal bare være med meg,» sier hun.

            «Ja. Men nå må vi løpe.»

            Jeg får hånden hennes, og vi forlater området med kampesteiner.

            Ferden uten ende fortsetter. I en uklar hildring tilbakelegger vi viddenes lange strekke, til vi står ved foten til det synet som kalte på oss for så lenge siden, fjellet som brant med glød fra gudehall. Det er et dobbelt sett med tinder som reiser seg mot skyene. Først et berg med en frempart som stiger brått og stupbratt foran oss. Bakenfor dens bror, mye større i omfang og høyde, hvor øverste del er kledd i det reneste hvitt. Det var nok snødekket som fikk lyset til å kastes over det store landskapet og skinne så vakkert. Om bare situasjonen var annerledes ville jeg tatt poesien mot himmelhvelv inn og latt tankene utfolde sine vinger og fare fritt, men mine bekymringer står og går på jorden, og derfor må jeg forbli her nede.

            Høyt der oppe kaster en foss seg utfor fjellsiden og fyller luften med bruset fra et skjebneorgel. Full av forbehold og tvil går jeg veien frem og tilbake igjen. «Nei, nei, det kan bare ikke stemme …»

             Uavhengig av hvor vi har vært og likeledes hva vi har gjort, kjempen har vært der likeså. Fellesnevneren er bare at vi har vært tilstede. Den må ha noe på oss som jeg ikke vet om. Et spor, en lukt eller en ledetråd den stadig tyr til. Samme ferd gjøres ved siden av, legger jeg merke til, hvor kvinnen spaserer med hendene bakpå ryggen og det samme alvorlige minet i ansiktet som det jeg antakelig har. Det var som pokker hvor hun stadig vekk er sitt hermende selv og vel så det, travende trofast i mine fotefar. Svaret gir seg selv det øyeblikket det er uttenkt, og jeg løfter nevene triumferende ut i luften. Kvinnen gjør naturligvis nøyaktig likedan mens hun ser på meg.

            «Jeg har det!»

            Høyt mot sky setter hun i et jubelrop, men så senker hun nevene langsomt. «… hva er det du har?»

            «Du skal få se …»

             Uten å si mer griper jeg hånden hennes fatt og trekker henne med oppetter fjellsiden. Vi følger en smal sti som går oppunder den styrtbratte bergveggen. Vi må streve og stavre en lang stund, og rett over oss er en knaus, som når sant skal sies, ser ut til å kunne rase rett i hodene våre hvert øyeblikk. Begge er svært andpustne da vi endelig står på toppen av det minste av de to høydene. Forhøyningen her oppe er ganske flat, og rundt oss er det, som om jeg ikke visste bedre, kunne se ut som restene av store gjerder, store påler liggende på siden eller drillet ned i grunnen på rad og rekke.

            «Vi skal slåss.»

            Det er med største sindighet at jeg tar et overblikk fra øverste del av platået. Nedenfor er et stort uføre, jeg mener dalføre hvor et uttørket elveleie skjærer gjennom et goldt landskap. Tømmerstokker ligger slengt til alle kanter under kreftene til en voldsom natur, som om kjempearmer en gang i tiden kastet dem til sine hvilesteder der hvor den døde elven gjør sin dreining … Jeg grøsser litt og må trekke til meg blikket. Mitt problem har alltid vært at jeg ser på det som er langt unna og med det går glipp av de nære ting. Det er akkurat her, på dette stedet at muligheten jeg forutante ligger, og lykkens gudinner har sørget for at det er bedre enn jeg kunne tenke meg.

            Halvdelen av fjellsiden består av en kaotisk haug stein i alle størrelser og fasonger, som strengt talt ser rasferdig ut. Med litt kløkt og hell, av begge har jeg fått min tilmålte skjerv, mon om det ikke skulle gå an å slippe alt i kjempens hode? Jo mer jeg tenker på det, jo mer virkelig synes det å bli. Er steinene blitt sprengt av isen? Noe av haugen synes å bestå av mørtel og trerester. Det flate platået, det høye gresset, pålene slått ned i jorden, man skulle tro at dette var en gammel innhengning og restene av en bygning. Noen steiner som ligger sammen, kunne minne om en lav mur. Et øyeblikk ser jeg for meg kjempemessige bukker gå og gresse, langhårete og med arkaiske trekk. Nei, jeg slår det fra meg. Ingen kan ha vært bosatt her, selv ikke fra gammelt av, og forklaringen må være en annen.

            Jeg finner bakdelen til min yndige motpart og stryker henne tankefullt, før hun får seg en drabelig klapps for å markere mitt eierskap til både bakpart og det som forhåpentligvis kan være litt fremfart hos denne min vesle motpol. Hun ser forskremt på meg med de rundest tenkelige øyne idet hun tar seg til stedet for sin indignasjon, men vi vet begge at ganske mye av det er skuespill. Det er bra hun er spretten, for nå skal hun settes i virksomhet, og det er noe av den art jeg forteller henne og legger ut om fellen som er tiltenkt for kjempen.

            Dessverre ser hun verken ut til å være til noe tæl og ha noe til tess, jeg mener … Min milde og ettergivende natur kommer frem, for jeg vil nødig klage, men hun som før var både energisk og uforlignelig atletisk, virker nå underlig taslete, og det går veldig tregt. Først tar vi til med å forøke steinhaugen, og hun går der med en og en sten løftet i begge hender. Kan hende er hun ikke vant til den slags arbeid? Med min innsats går det likevel fremover, og jeg gir meg ikke før haugen er nær doblet i høyden. Drivende av svette finner jeg fatt i en solid og bred bjelke, og kyler den inn i et hull på undersiden av den noe vaklevorne forhøyningen slik at den blir stående på skrå. Jeg har bange anelser idet jeg legger hånden på trevirket og gjør noen dytt, idet en dirring synes å gå gjennom hele fjellet. Hvis jeg ikke har tenkt å utløse fellen med en eneste gang, er det best å ikke teste mer.

            Oppildnet som jeg er av de fysiske utskeielsene, får jeg lyst til å benytte meg av henne for å få utløp for kreftene. En stund betrakter jeg den lille skikkelsen med et blikk som antakelig er infernalsk og samtidig iskaldt. Det ville neppe vært rettferdig. I seierens stund, derimot, hvis det blir noen seier, da skal hun ikke få slippe unna. Hun vil skylde meg såpass. Troskyldig nok legger hun ikke merke til den indre striden som foregår, og det bidrar til å forsterke min dårlige samvittighet. Jeg lar i stedet blikket gå til den livsfarlige kontrapsjonen vi har fått til så langt. Uansett hvilken vinkel jeg ser det fra, synes ansamlingen av steiner å være så vaklevoren at den nesten gynger.

            Fellen er ikke nok, langt ifra nok. Vi må ha en lokkemat som gjør at kjempen ikke kan unngå å se oss, og når den ser oss, vil uhyret simpelthen være nødt til bite på. Et monster kan ikke unnlate å være et monster. Det er monstrenes natur og grunnen til at monsteret ble slik til å begynne med.

            «Vi skal bygge en varde,» forklarer jeg, idet drar henne med på langferd ned dalsiden. Tømmeret skal hales til platået med hvilken metode som helst. Siden vi er to kan vi kanskje løfte de minste stokkene på skulderen, en av oss i hver ende. Den gang ei, den samme elendigheten gjentar seg. Hun som før var så driftig og virksom er nå nærmest helt ubehjelpelig. En av stokkene glipper til stadighet ut av hendene hennes, og jeg gir meg til å kjefte.

            «Det er ikke noe hyggelig når du snakker så stygt.»

            «Jeg snakker som jeg vil! Dessuten var du mer dugelig før!»

            Hun gjemmer ansiktet i hendene til ordene. Det var da forbannet. Aldri har jeg hatt godt håndlag med kvinner. Jeg slipper det jeg holdt på med og går bort til henne.

            «Jeg er ikke udugelig!» raser hun og tramper i bakken. Det barnaktige fjeset er merket av to våte striper.

            «Så nå, jeg mente det ikke på den måten,» sier jeg, og bruker tomlene til å tørke kinn som jeg siden favner.

            «Men du sa det på den måten!»

            Ingenting nytter. Ingen forsikringer, og ingen faderlig trøst. Jeg er klar over at kvinners tårer er et våpen. Like fullt er jeg hjelpeløs. Den eneste løsningen er å frita henne for den tyngste arbeidsplikten og heller sette henne til å samle bunter med småkvist. Stokkene må jeg buksere selv med muskler og med håndmakt, og der dette ikke er nok, skal jeg anvende ren vilje. Jeg var aldri den som ga meg i noen sak, og vinner jeg ikke først, finner jeg en annen rute inn.

            Det blir et slit uten like, og jeg skjønner ikke hvordan jeg får det gjort. Noen av stokkene ruller jeg. Andre veksler jeg på å slepe etter forenden, og skyve med skulderen satt til bakenden de gangene jeg må over en forhøyning. Arbeidet er preget av et voksende raseri som gir meg kjempekrefter. Mindre stokker tar jeg over akselen og bærer hele veien opp. Svetten renner av meg, og jeg ønsker vi hadde vann. Løsningen blir å stappe munnen full av snø ved fotenden til den andre av tindene.

            Da jeg endelig har fått fem stokker slept opp til toppen av platået, løfter jeg dem i oppreist stilling og setter dem mot hverandre ved å benytte meg av muren som støtte. De butte endene smeller på plass etter tur til jeg har en varde. Jeg tar noen steg tilbake for å beundre resultatet av mitt arbeid. Der kommer kvinnen stavrende opp bak meg med noe småkvist. Jeg som hadde ventet meg lovord, får ingen, og jeg som hadde ventet litt hjelp, finner denne mangelfull. Til min store irritasjon er haugen hun har sanket forsvinnende liten. Og jeg som har sett kvinner hos lappene bære bunter med trevirke større enn seg selv på ryggen.

            Jeg vet at hun er mer til kvinnfolk enn dem og vel så det.

            Hun synes å være klar over misforholdet og møter mitt Rhadamanthusblikk med sitt eget. Øynene er vidåpne og viser at hun ikke har tenkt å vike.

            «Du vet, jeg forsøker å beskytte deg,» sier jeg.

            «Jeg kan si det samme,» sier hun.

            «Litt samarbeid hadde vært å foretrekke.»

            «Tekke! Tekke!»

            Det er såpass provoserende at jeg holder henne fast og sørger for at hun blir der. Jeg forklarer at jeg skjønner at hun er redd, men at vi ikke har noe alternativ. For uansett hva vi gjør, dukker den forbannede kjempen opp. Vi er nødt til å slåss mens vi fortsatt har krefter igjen, ellers blir vi drevet like inn i døden.