Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

Ikke vet jeg om rasjonaliteten har gått inn, selv om jeg har vært på grensen til å riste henne. Noe sier meg at det ikke ville vært en god idé. Nå står hun der bare og ser ned med armene i kors. I mellomtiden kaster jeg de få buntene med kvist hun har samlet inn under varden. Jeg orker simpelthen ikke gi meg ned dalføret igjen. I stedet gir jeg meg til å lete etter plankebiter bak muren jeg brukte som støtte for tømmeret. Hvis det blir en kamp er det viktig at jeg sparer på kreftene. Alt beror på meg.

               Det viser seg at jeg finner rikelig med planker, pinner og trerester i det som ser ut til å være en gammel ruinhaug skjult i gresset. Jeg lemper alt jeg kan finne på bålhaugen. Under et lite lag med jordsmonn finner jeg til og med fliken av et tøystykke som blir større og større når jeg drar i det. Litt etter litt faller jorden av, til jeg står der med et stort teppe i hendene. Når sant skal sier er det mer som en hullete striesekk. Hun kommer til mitt utrop, og sammen strekker vi teppet mellom oss og får ristet av alt støvet.

               «Så det har bodd folk her,» sier jeg.

               «Det vet jeg. En gang i tiden var det meg.»

               Mysteriet som omgir henne blir brått mye klarere, og jeg fylles med en medynk jeg sjelden føler selv overfor jordens mest prøvede skapninger. Hun har bodd på et falleferdig gårdsbruk med foreldrene, og etter at de gikk bort, forble hun på dette stedet en stund, inntil hun tok til å vandre rådløs i ødemarken. Av og til kom hun tilbake, bare for å finne allting forlatt som før. Min kjæreste, jeg registrerer at jeg tenker tanken, har vokst opp på en ødegård. Hun kunne like gjerne vært en av de overlevende etter svartedauden. Språk har hun fått av foreldrene, ellers har hun måttet lære å klare seg selv av det vesle skogen kan gi. Min stakkars, stakkars skapning. Til og med hennes eget navn er henne gjenstand for forvirring.

               Uten å være riktig klar over det, har jeg favnet henne og trukket henne til meg. De runde kinnene overøses med kyss. Hun gjør ikke motstand, blir snarere leddløs og ettergivende som nypisket smør i armene mine, endatil uten at hun trenger å piskes for å diskes opp … Jeg kan gjøre som jeg vil, derfor skyver jeg henne ned og brer teppet over den vesle skapningen. Hun hviler mot meg mens hun trøstes på denne brutale måten, og hodet får et klapp. Det virker som hun godtar behandlingen, for hun presser kinnet mot brystet og strekker seg ut. Jeg forteller henne at hun skal være trygg hos meg og at hun aldri behøver å være alene igjen. Et vagt smil ligger over leppene hennes, legger jeg merke til.

               «Når vi kommer oss herfra skal jeg finne en snill familie du kan bo hos en stund. Hvis du er dyktig pike og gjør litt av husarbeidet, vil de gjøre deg vant til å være blant folk.»

               «Er ikke du snill?» spør hun.

               Jeg forteller at det er det nok ikke alltid jeg er. Hun spør om jeg vil komme på besøk. Det gjør jeg gjerne, forteller jeg, og tenker samtidig på hvordan jeg vil slippe arbeidet med å sivilisere henne på den måten.

               Først er det likevel noe som må gjøres. Verken hun eller jeg vil få den skjebnen som er oss tiltenkt dersom jeg ikke kan drepe vår store fiende. Jeg får henne til å forsvinne helt under teppet, og hun knuges hardt, mens grimme tanker får meg til å senke brynene og klemme kjeven sammen. Tiden er inne for å satse alt på en eneste terning. Det er alltid slik når det kommer til stykket. Hvert øyeblikk leder frem til en kamp som skal avgjøre alt. Denne gangen har jeg noen som trenger meg, og at jeg yter mitt ypperste. Hånden skal ikke svikte.   

               På himmelen ser jeg stormskyer i hurtig fremmarsj. Alt er stille, ennå har ikke uro blitt sådd av den kommende vinden. Jeg løfter på teppet og plasserer kvinnen opp på bena. Det er på tide å avgjøre saken.

               «Jeg vil at du skal tenne varden,» sier jeg.

               «Det kan jeg ikke.»

               Sånn skal det altså være. Hun som med letthet har gjort opp ild før. «Kan ikke … eller vil ikke?» snerrer jeg.

               «Er ikke det det samme?»

               Hun ser intenst på meg med hendene løftet til hver skulder. «Jeg vil ikke at du skal gråte.»

               Mer av det mystiske snakket? Det er bra jeg har blitt vant til det, ellers hadde jeg nok gått fra fatningen. Fraværende roter jeg rundt i lommene.

               «Jeg gråter aldri, kjære du.» Det er selvsagt i brystlommen jeg endelig finner noe.

               «Det kan forandre seg. Jeg tar deg nå og …»

               Hun har vært på vei mot meg og stopper opp. Foran holder jeg fjæren som jeg løfter undrende.

               «Hvor fant du den?»

               «Åh, en liten fugl gikk til angrep og ga meg den som gave.» Nåja. Det var ikke egentlig det jeg var på utkikk etter. Jeg legger fjæren tilbake i lommen og løfter heller frem den lille tinnboksen med fyrstikker som alltid holdes i reserve. Boksen er tilnærmet hermetisk lukket og har holdt allting tørt.

               Blikket hun sender meg er vel skarpt.

               «Ser du? Jeg trenger ikke din hjelp eller godkjennelse.» Jeg legger teppet over hodet hennes, nesten som jeg skulle ha puttet henne i en sekk. «I noen sak, min vesle.» Snydenstraks tar jeg til å spinne henne rundt og tuller tulla inn. Hun kommer med et forskremt utrop.

               «Alt kler en dukke,» sier jeg til hun som nå er innhyllet i en striesekk. Uten å si mer løfter jeg føttene hennes klar av bakken og bærer henne mot en ansamling kampesteiner hvor hun kan være i dekke. Etterhvert samarbeider hun også, i alle fall legges armer medgjørlig om halsen. Jeg slipper henne ned på et sted hvor hun kan være mest mulig skjermet.

               «Tror du dette er noe lurt?»

               Jeg kysser henne på pannen og sørger for at hun er godt pakket inn og nærmest klargjort til forsendelse, så hun kan holde varmen.

               «Det er jeg som kommer til å vinne. Håret mitt har vært rødt.»

               «Rødhårede krigere er de beste,» sier hun. «Men du er lys og fager, som en møy.»

               «Dryppende,» sier jeg.

               Tålmodig forklarer jeg at hun ikke må la seg skremme om hun hører at jeg blir både vill og gal. Slik er jeg bare. Jeg vil kalle på henne når hun kan komme frem. Om hun likevel merker at ting har gått galt og at jeg er borte, må hun bare flykte videre. Hun er sterk. Hun vil greie seg. Da må hun selv oppsøke mennesker og si at de skal ta henne inn i varmen.

               «Nå må det skje på den vanskelige måten,» sier hun idet jeg forlater henne. Vinddraget har vokst.           

               Kvinner kan være en distraksjon. Jeg må ha våpen. Først finner jeg en samling påler fra det som tydeligvis har vært inngjerdingen, selv om de synes å være enda mer overdimensjonerte enn da jeg først så dem. Det passer mine formål godt, og jeg bruker en flat stein til å kvesse de lange stakene. Siden lager jeg meg et arsenal med steiner hvis eneste fellesnevner er at jeg kan løfte dem med to hender. Noen av steinene er så tunge at det knapt går, men jeg bukserer dem til kanten av klippen, der hvor jeg håper at uhyret skal gå i fellen. Pålene plasserer jeg rundt omkring så jeg kan få fatt i en av dem uansett hvor dansen leder, enda jeg er skrekkelig klar over at om jøtulen først kommer seg opp på platået, er vi ferdige. Som supplement lager jeg et lite batteri nevestore stein stablet i en pyramide. Disse kan kastes lengre og er egnet til å få oppmerksomhet.

               Jeg tar et overblikk for å bekrefte genialiteten i min plan, eller det jeg i ettertankens blekhet tror skal fungere. Stien vi gikk er altfor smal til at kjempen kan følge den. Eneste vei opp er via klippen, og hvis jeg kan provosere dumrianen til å befinne seg under fremspringet … Vel, jeg har hatt mange planer. Altfor mange av dem har vendt seg mot meg, så det nærmest har hatt motsatt effekt. Jeg forsoner meg med at resultatet allerede er fastsatt i en tid som er bundet fast, og med det fjernes all usikkerhet. Et blikk mot himmelen bekrefter at stormskyene snart er over oss, og de første små dråpene treffer ansiktet og kjøler det dundrende blodet som til tider gjør meg rødsprengt. Elementene kan møtes, men før eller siden vinner ilden. Jeg vender om og går til varden. Der samler jeg litt knusk i form av tørket lav og barken som jeg skreller av tømmerstokkene.

               Jeg åpner tinnboksen. Bare to svovelstikker, ser jeg. Begge synes å være i god stand. Best at jeg får det til å fungere, fordi det ville være svært pinlig å gå tilbake til kvinnen og be henne gjøre opp ild for meg. Når jeg tenker meg om, er det slett ikke sikkert hun vil gjøre det med måten hun har oppført seg i det siste. Hun synes å være et eneste sammensurium av motstridende egenskaper. Det kunne minne om … Jeg slår det av meg og rister på hodet.

               Et riss mot en hard flate og flammen springer opp. Svovelstikken settes til knusk. Jeg ber og jeg blåser, men etter et kort bluss mørkner de lysende gnistene. Bønn følges av bannskap, og jeg prøver igjen. Denne gangen bruker jeg kroppen til å skjerme ilden og skyver stadig nye fliker til. Snart har jeg et livlig bål nøret oppunder stokkene som ikke vil trenge min hjelp. Tankefullt tar jeg en av stakene og svir den kvessede enden svart. Jeg dreier spissen rundt og rundt og rundt, og lar våpenet herdes. Tiden blir borte mens flere av stakene får samme behandling og legges tilbake. Så mange som mulig, så harde som mulig, det er mitt mål, selv om jeg ikke rekker over alle. Kanskje best å følge litt med i tilfelle uhumskheter eller en viss frøken skulle dukke opp.

               Med det samme jeg reiser meg, åpnes himmelen og møtes av det stødige brølet til en ildtunge. Uforsonlige krefter tvinges til hvesende sammenkomst. I bunn og grunn hadde nok de gamle greske element-filosofer et poeng, det forstår jeg nå. Alt forandrer seg, og ingenting blir egentlig borte. Som med røyk fra en flamme, så med en sjel. Varmen fra varden treffer bryst og mage under piskende regn og lar den glødende kjernen i meg fylles. Nervene og den store vreden har endelig fått en hensikt. Ingen kan lenger se på meg og fnyse når de aner fliken av en ganske annen natur. Jeg har lenge fryktet og lengtet etter dette øyeblikket. Alltid … alltid … så lenge jeg har levd … Jeg vært den gale. Nesten alltid var hånden bundet. Men nå …

               Jeg ser til himmelen. I spill av konturer og gripende skygger over landskapet, kommer stormskyene drivende, lag på tykt lag, bølge på svart bølge, i fall og ville kast. Mange er dem som har sett opp og mistet forstanden. Skyene synes å være tiltrukket av lyset fra varden, som kaller til natten og det som måtte røre seg der.

               «OOOOODIIIIN!» skriker jeg og trekker pusten. «OOOOOOOOOODINNNN!» Romerne fryktet våre hedenske forfedre, og grunnen er plutselig åpenbar. Et godt gudenavn må egne seg som kamprop, og det var dette som runget gjennom dype skoger og skapte frykt for byboerne fra det milde middelhav. Guden for villskap og berserkergang er med meg i natt. Jeg ler mot den ville hvelvingen. Ikke bare vann renner ned ansiktet. «OOD …» Et vindkast slår pusten fra meg.

               Ved en tilfeldighet vender jeg om og ser kvinnen nærme seg. Hun har hendene presset mot hodet.

               «Må du bråke så fælt?»

               Mitt mishag er stort. Dette er hellig grunn hvor hun slett ikke hører til. Brått og brutalt snor jeg armen rundt så jeg får midjen hennes i et fast grep. Det er med en viss sardonisk glede at jeg får tak i kjolekanten, som trekkes opp for å ligge et sted over ryggen. Hun rekker så vidt å sprelle.

               «GÅ. TILBAKE. TIL. PLASSEN. DIN,» sier jeg, mens en brysk faderhånd, som ikke ville stått mye tilbake for Jupiters hånd over dryadene, utøver henne tukt på blanke messingen.

               «Au … hvordan våger … AUuu!»

               Protest er henne til ingen nytte, mens jeg med intens fascinasjon ser hvordan røde fingermerker etterlates over ellers plettfri hud. Et siste drabelig slag markerer mitt poeng på den mest håndgripelige av alle måter. Hun forsøker å løfte overkroppen, men mister balansen og bikker tilbake i min tvangfulle omfavnelse. Jeg gjør holdt i alt vanviddet. Begge er vi andpustne etter seilasen, inn i hva, er jeg ikke sikker på. Som en ekstra ydmykelse er hennes mest private og personlige deler, som nå strengt talt ikke er fullt så private mer og i tillegg til det i min besittelse, gjenstand for overgrep fra vind og regn som gjør sitt for å møte henne med kalde plask. Tankefullt lar jeg bekledningen falle.

               Hun retter seg langsomt opp i oppreist stilling med begge hender over området hvor jeg har øvet dominans. Når sant skal sies akter jeg å gjøre det til en okkupasjon over provinsene.

Regnvannet følger håret hennes hele veien ned til bakken. «Du tar deg til rette, ser jeg.»

               «Jeg gjør alltid det.»

               «Nå skjønner jeg hvorfor bydamene kom etter deg med paraply.»

               «Parasoll, min kjære, vakre due.» Det er vanskelig å høre stemmene våre over vinden.

               «Jeg skulle ønske jeg hadde en parasoll nå.»

               «Men det har du ikke.» Jeg griper henne om skuldrene. «Og hadde du hatt det, ville jeg puttet den i munnen og spist den opp.» Hun snus tilbake og får et siste, vennlig klapp, både som advarsel og et hint om hva jeg kan gjøre. Bot og bedring og personlige bøter kan jeg ta med leppene siden. Det siste hun sier før hun forsvinner bak steinen er:

               «Jeg skal nyte dette.»

Stormen buldrer jevnt og trutt med pøsende regn fra oven. Vindens hule piping overtar for restene av en sjel. Forandringen må komme og skjer ved at synet mitt stjeles i et glimt. Lysets sikk-sakk-gang snur landskapet på hodet og inverterer alle farger. Da den vante verden er tilbake, blunker jeg en gang, og der står en mørk kontur ved skråningen, oppstått ut av ingenting. Konturen fortetter seg til solid mørke, som gradvis tar uhyrlig form med stegene. Det er kjempen som kommer marsjerende, rett på vei mot oss.

               «Det er jøtuhl …!» roper jeg over skulderen, men en rullende tordenbølge drukner muligheten for å bære frem en lyd. Det samme kan det være. Hun har alt fått beskjed om å gjemme seg. Pulsen stiger så mye at jeg er redd for å falle sammen. I neste øyeblikk blir kroppen overtatt av blodets frie brus, og med det kommer flytende bevegelser og tankens klarhet i en tilværelse som lenge har vært meg uklar. Kun øyeblikk i strid kan sies å være liv. Noen lever sekunder. Andre ikke i det hele tatt. Dette er min stund, og jeg eier den helt alene.

               Det første jeg gjør er å løpe bort til pyramidehaugen og gripe en håndfull steiner. Et par korte sprang fører meg rett ved klippekanten, og det første prosjektilet letter og blir borte i natten. En stund tror jeg at jeg må ha bommet, men så ser jeg noe sprette fra kjempens hode. Jeg kaster igjen, og igjen. Ikke kan jeg se noen nedslag, men kjempen veiver håndflaten foran seg. Nye lyn slår ned i doble og triple glimt. I det jeg blunker over et nyfødt landskap, er kjempen borte, som om den aldri hadde eksistert. Alt stanser opp for meg.

               Tordenklapp slår med drønn fra Shivas tromme. Utysket har dukket opp et helt annet sted. På en umulig måte griper den inn i herdet stein og løfter ut en del av selve fjellet, like stor som seg selv, enda større enn seg selv. Brølende løfter beistet kampesteinen over hodet og slynger den fra seg, og synsranden blir mørk med en hurtig skygge. Først da får jeg makt over liv og kropp og kaster meg ned. En uhyggelig vind passerer og slår ned på platået med et brak, som løfter meg fra gresset jeg ligger på. Granitten ruller videre og braser inn i kvinnens skjulested, og først der blir den liggende i ro.

               «Nei!» skriker jeg. «Nei! Nei! Din djevel!» Bare hun nå har klart seg. Med knyttede never står jeg mot regnet og vinden, for å vise min tross. Udyret senker hodet til svar og løper hele skråningens distanse. Jeg skynder meg straks bort til fellen, hvor bjelken fortsatt står kylt fast, klar til å utløse skredet. Det er vanskelig å si hvordan det skjer, men jeg kan føle det. Spenningen som går gjennom grunnen jeg står på, gjør det klart at kjempen er i ferd med å klatre rakt opp det glatte berget! Et øyeblikk vurderer jeg å bare sette skulderen til bjelken, men jeg må se først, vite det sikkert, for fellen er mitt eneste virkelige våpen.

               Gløttet jeg kaster over klippekanten, bekrefter mine verste forutanelser. I stedet for å befinne seg under steinmassen, ser jeg det runde hodet og de søkende hendene langt ut til den ene siden. Det er som jøtulen har en sjette sans som advarer den. Jeg forbanner stjernene og min skjebne og alle gudinnene som spant trådene der imellom. Men jeg er ennå ikke død, og kanskje greide kvinnen seg. Jeg kan likeså godt gå ut kjempende heller enn å legge meg ned i gråt.

               Med rolige steg stiller jeg meg overfor klatreferden med en kantstein i hendene. Kjempen vender hodet mot meg og ser på meg med et uutgrunnelig blikk. Naturens maskin, et rovdyr, definert av sitt fravær av følelser og den mekanistiske måten det drepes på. Akkurat som de fleste mennesker. Jeg kaster steinen.

               Enden på en lang og tumlende bane klasker hult i sammenstøtet mot pannen. Likevel fortsetter utysket ufortrødent på sin drapsrute. En feber overtar. Gang på gang går jeg til mitt arsenal med kantstein, river en til meg og bukserer den til kanten. Av og til er det så jeg sjangler. Med all makt løfter jeg det som nærmest er kampesteiner over hodet og kyler dem av sted. De fleste treffer. Jeg ser hvordan blodet renner fra udyrets panne, ansikt og kinn. Så den er dødelig.

               Likevel isner det i meg, for det som skjer skal ikke være mulig. Hvordan finner den egentlig feste i en glatt bergvegg selv under bombardement? Det er som om hender og føtter suger beistet fast til selve steinen. Og den fortsetter. Over halve klippens høyde er alt passert.

               Jeg raser. Jeg skriker. Jeg sikler og gråter i kampen. Til forskjell har det store, barnaktige fjeset aldri sluttet å se taust opp på meg, selv rennende over av blod.

               Det bildet er brent fast i hjernen, idet jeg vakler tilbake til mitt arsenal en siste gang. Ingenting er tilbake. Jeg faller til kne og begraver fingrene i grusen. Noe uforklarlig overtar, det er så jeg betrakter meg selv på avstand. Øynene er blodskutte og et hardt prust går ut nesen. Med et snerr er jeg på bena igjen og går direkte til varden som er på høyden av sin ildebrann. Jeg spytter i hendene og løfter en av stokkene ut, mens flammer og sot står omkring meg.

               Det er umulig å balansere djevelskapen, derfor løper jeg hele veien. Rett før jeg når frem til kanten mister jeg fotfestet og stuper fremover, og ser hvordan stokken som fortsatt er antent enkelte steder gynger ved hver ende og bikker utfor. Et dunk mot tømmer bekrefter at det var en fulltreffer, men jeg har ingen illusjoner mer, og vet at det som jakter på meg ikke lar seg vøre. Hver eneste illusjon og håp har kjempen tatt, til bare den står tilbake. Slik er det å ha en overmektig fiende, og kvalmen og fortvilelsen har gjestet meg for lenge siden. Dette har hendt før. Nå skjer det nok en gang.