Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

Hun forsvinner inn et felt med rake seljer på den andre siden av myren. Bladene rasler og knitrer som under brann, da jeg feier dem til side med skuldrene. Det kan virke som de er fylt med virvler. Alt flyter over i hverandre, smelter og springer opp som noe nytt, men det har jeg ikke tid til å forholde meg til, mens jeg sultent betrakter skikkelsen som er like innen rekkevidde.

               Frøkna skjønner nok at det er slutt på å stikke av. Foretar unnvikende sprang fra side til side, i stedet for å forsøke å skape distanse mellom oss. Der hun smetter under og til side for greiner, knekker jeg dem. Der hun sklir mellom Y-formede stammer og hopper ut på den andre siden, svinger jeg meg rundt med armen, like hurtig. Hun dukker og forsvinner inn i vegetasjonen. I neste øyeblikk braser jeg igjennom løvverket, stanser og må blunke noen ganger.

               Hun står vendt mot meg midt på en stor blomstereng i en slak helling. Jeg nærmer meg forsiktig. Løpet er visst slutt, tenker jeg, idet vi endelig står ansikt til ansikt. I gresset er dyplilla blomster åpnet mot dagen. Sollyset former dirrende søyler av gull. Fortsatt verker jeg av raseri, men kan ikke akkurat kaste meg over henne nå som hun har gitt opp forsøket på å slippe unna. Jeg ser bare i undring på det som vokser og gror ved føttene våre. Fiolett skaper en varm kontrast til alt det grønne. Alle farger synes å ha blitt forsterket, ønskene mine likeså.

               «Det der er visst Marihånd», sier jeg og peker på blomene som hever seg fra gresset.

               Slaget kaster ansiktet mitt til siden.

               «Det heter Frøyas hånd!»

               Ørefiken varmer fortsatt kinnene mens jeg gnir meg tankefullt. Hardt nok til å fremprovosere en tåre, som vanlig. Denne gangen vil jeg ikke skjule det og løfter heller blikket i hennes retning. Jeg blunker og lar lysbrytningen falle bort. Gjenkommende mønstre dreier med spiraler og hemmeligheter. Der står hun badet i lys, omgitt av gnistgrønt og lilla. Nå smiler hun også. Det mest strålende smil jeg noensinne har sett, med fregner varmet av solen.

«Hun er bare misunnelig, hun.»

Neseborene brenner og det virker som om munnen skummer over. Det er umulig å holde tilbake.

               «Åh!» sier hun idet jeg dytter til henne med all min makt. Hun går straks i bakken. Jeg følger etter og bøyer meg over henne.

               «Du er så vakker. Hvordan ble du så vakker?»

               «Nei, si det,» sier hun og løfter armene for å ta meg imot.

               Leppene våre møtes. Verden blir spinnende uklar fordi alt trekkes mot en kilde. Sansene overtas av en smak av syrlig markjordbær, mens pusten hennes dirrer friskt frem og tilbake. Vi kysser lenge, kan visst ikke bli mette på hverandre. Det går opp for meg at jeg har følt det sånn siden jeg først møtte henne. Fingre begraves et sted i nakkehårene. Jeg trenger mer. Mye mer. Lengter etter å være presset mot dette yndige vesenet, nervene under huden skriker etter hennes berøring.

               Så jeg frigjør meg fra de slanke armene, men bare for å komme nærmere. Vrenger klærne fra overkroppen, før vekten min plasseres over og skviser henne ned. Det er tilfredsstillende å tenke på at hun ikke skal noen steder, at hun ikke kan komme vekk. Kroppsvarmen er overveldende og vekker noe nederst i ryggmargen.

               «Nå må du være dyktig pike,» mumler jeg.

               «Jeg skal prøve,» stønner hun.

               Søkende fingre finner kjolekanten og røsker den opp. Lårene hennes kommer fra hverandre med et dytt. Hun forsøker ikke å gjøre motstand eller verne seg på noen måte. Er det fordi hun er nordlending og vant til det? Strykende finner jeg stedet fuktig allerede. Det er ikke til å holde ut, og jeg får et svare strev med å få åpnet gylfen.

               «Ligg helt stille!»

               Øynene hennes flakker tankefullt ut i luften. «Jeg har ikke helt skjønt poenget med klæ … Ååh!»

               Støtet sender meg direkte inn i et skamløst kaos av intens hete, myke folder og mer hete. Hun klynker høylydt og gjemmer hodet underdanig mot brystkassen. Det er så jeg smelter bort i vulkansk varme, men i stedet utvides blodet enda mer, og jeg gjøres nådeløs. Igjen støter jeg, og igjen. Hun jamrer, gråter nesten, mens hun klorer forsvarsløst mot brystet. Det skal bare et støt til for å overvinne en mann med kården. Hvor mye trenger hun? Jeg presser kraftfullt, kjenner foldene gi motstand og gi etter, nagler henne fast til bakken. Plutselig faller jeg sammen og må presse ansiktet mot jorden blant gress og lange kveiler brunt hår. Blir vagt klar over at munnen er åpen mens krampetrekningene vedblir. Ting har svartnet før det endelig roer seg. Jeg gisper visst fortsatt mot et øre. Små armer kommer for å klynges fast.

               Omsider skjønner jeg hva vi har gjort. Hun skjelver mot brystet mens hun opprettholder omfavnelsen. Det er for så vidt en hevn å få krenke helligdommen i et skjød. En uke med frykt og frustrasjon sendt i pikens lønnkammer så hun er overfylt. Jeg har jo en vag formening om at noe av det er hennes feil. Nå eier jeg hennes hemmelighet. Ambrosiaens duft blandet med et preg som er mitt eget.

               «Så, så …. min lille nymfe.» Jeg stryker litt hår vekk fra pannen og forsøker å oppnå øyenkontakt, men får det ikke. Hun er nok sjokkert over det som har hendt. Nå er det best å trå varsomt frem, så hun kan bli vant til overgangen på best mulig måte. Et pikehjerte kan være en sart liten sak.

               «Hvis nødvendig skal jeg betale møyfeste,» sier jeg.

               «Jeg ville ikke vekke faren min for det!»

               En skarp smerte biter seg inn i den kjøttfulle delen av skulderen.

               «Au! Hva er … AU!»

               Grepet som var en tett omfavnelse, hardner. Lår løftes og skvises sammen. Hælene hogger hardt inn i korsryggen. Hun klamper til rundt meg med større kraft enn en skrustikke.

               «Det gjør vondt! Slipp meg!»

               Hun rister frentisk på hodet. «Nei.» Søker til sårbarhet med glefs fra skarpe tenner.

               «Slipp!»

               «Vil ikke!» Hun flerrer og flenger, hekter seg som en hoggorm til huden. Tennene trekker blod.

               Smerten vekker kroppen og får nervene i høyspenn. Håndflatene presses mot jorden og jeg skyver ifra alt musklene kan makte. Hun blir med på veien opp, lemmene tett omsluttet. På høyden av armhevingen slipper jeg, og vi deiser til marken. Kraften i støtet avgir et klynk, men fortsatt biter et livsfarlig kreatur. Jeg gir meg ikke. Tett sammenklynget heves og slippes vi rett i bakken. Herdet blod strømmer gjennom manndommen, og jeg stamper henne mot jorden. Vekten gir kraft til lynende lansestøt.

               Hun piper ut nesen og går over til å bite i bløt halshud. På høyden av en heving merker jeg hvordan jeg ikke vil greie et nytt løft. Plutselig stopper hun den dyriske galskapen hun driver med og begynner å dirre. I neste øyeblikk deiser vi sammen en siste gang. Hun skriker av sine lungers fulle kraft, tar til å klore over ryggen som en villkatt. Føttene sklir og sparker frem og tilbake over baken i et forsøk på å finne feste.

               Jeg kan ikke tillate at hun i virvaret av kaos får klort seg fri, så jeg bruker min tyngde til å låse henne fast, mens hun gjør seg ferdig med vanviddet. Kropp og det som er igjen av klær, er allerede dyvåte. Nå roer hun seg og synker sammen. Fingrene sklir opp mot skuldrene og finner feste der. Hodet hennes bikker tilbake … og hun ler til lyden av trillende perler.

                Det er dette man kan frykte, tenker jeg grimt. Kvinnen er som katten, og når hun legger seg på ryggen er det for å leke eller bli enda farligere. Det nytter ikke å slippe unna. For å ikke rives i filler har jeg intet annet valg enn å nærme meg. Leppene mine finner hennes. Hun smiler, gjengjelder kysset og legger en hånd på ansiktet. Fra flekkede tenner belønnes jeg med smaken av mitt eget blod som fortsatt pipler fra skulderen.

               «Jeg visste jeg ville fange deg!» sier hun.

               «Hvordan visste … Åh!» Noe klemmer til rundt meg, og det er min tur til å komme med et utrop.

               «Du hyler som en jente, vet du det?»

               «Du også.»

               «Det er fordi jeg er en jente.»

               For sent oppdager jeg at bakken er i bevegelse. Vi ruller hele skråningens lengde i en elskovens sammenslutning, eller er dette en ny form for krigføring? Hun vil holde kinn og stirre og jeg vil kysse halsgropen. Vi veksler stadig på å ha overtaket. Den rullende ferden kommer til en stopp. Jeg endte øverst og betrakter henne med en ny undring.

               «Du er virkelig noe for deg selv.»

               «Du også! Så uskyldig!»

               Jeg benytter mitt overtak til å gjøre en bevegelse som gjør at hun må lukke øynene. «Her er jeg i føringen.»

               Jeg veltes over på ryggen og hun lener seg helt inntil ansiktet.

               «Sikker?»

               Hun sendes tilbake til underdanighet ved at jeg vender om på både oss og situasjonen. «Javisst.»

               Verden står plutselig på hodet, og vi gjør en kollbøtte gjennom luften. Hun har landet øverst og betrakter meg rovgrisk.

               «Helt sikker?»

               «Når sant skal sies …» stønner jeg. «… har jeg hatt mine tvil.» Hvor kommer disse kreftene fra? Svaret lurer et sted i bakhodet. Innen rekkevidde, men jeg våger ikke å hente det frem.

               Hun presser fra mot brystbeinet og hever seg til oppreist stilling.

               «Du gjør vel i å underlegge deg meg. Jeg har ledet hærer, vært dronning over krigerskarer og brent slott med spir som står mot himmelen.» Hoftene gynger langsomt til ordene. Jeg må vri meg i alarm. Blikket hennes treffer meg. «Skal du hyle som en jente nå?»

               «Nei. Fortsett å snakke.» For å tenke på noe annet reiser jeg meg halvveis, trekker tak i overdelen av kledningen og frigjør brystene. Stønnende lar jeg meg falle tilbake.

               «Jeg har kunnskap ingen andre vet om. Hva som kom først, opphavs opphav. Hva som kom etter og fyller havene. Alt som skal komme før verdenene styrter ned. Jeg kan være flere steder på en gang, for jeg har mestret tiden.»

               Hun øker tempoet og ruller hoftene. Brystene tar blikket og vettet i en formfullendt rytme. Jeg betrakter synet hjelpeløst. Venenes sprengfylde gjennom melkehvit hud. Areola som brer seg blodrødt rundt stive knopper. Mandighet kan jeg gi kast på. Klynker hjelpeløst og forsøker å komme opp.

               En hånd legges mot pannen. Rett etter støtes bakhodet tilbake i gresset.

               «Du må be om det.»

               «Vær så snill, jeg …» Jeg vrir og vender meg, sikler og gurgler. Ingenting hjelper. Tilgang har blitt nektet. Tempoet forhøyer hun til den ville jakt.

               «Skal du underlegge deg meg? Gjøre som jeg SIER!»

               Jeg må trekke pusten. «Ja!»

               Hun smiler i triumf. «Du vil finne at jeg kan være meget generøs mot mine tilhengere. Særlig en spesialutvalgt som deg.» Himmelen forsvinner da hun legger seg over og uovervinnelig mykhet presses mot ansiktet. Jeg tar det imot med munnen, bryr meg ikke om at jeg ikke får puste og kanskje kommer til å kveles. Holder henne fast mens sterke skjelvinger markerer løpets ende.

               «Bra,» hører jeg stemmen hennes si. Det er det siste jeg hører på en stund. Skygger, lilla mørke og kvinnetyngde overtar.

               Etter langt om lenge frigjør hun seg. Det var vel like før hun måtte riste liv i meg. Jeg tror jeg har holdt meg ved bevissthet, men det er vanskelig å si. Er vagt klar over at jeg betraktes fra oven.

               «Jeg er lei av å se deg med klærne på!»

               Forvirret forsøker jeg å oppnå befrielse fra en brok.

               «La meg hjelpe til!»

               Hun er over meg med hender og grafs og jeg havner i en stilling som er uverdig for en mann. Buksen forsvinner gjennom luften. Så lenge jeg ikke farer samme vei, er det greit. Hun sier noe om at hun er vant til å kle av meg på dette stadiet.

               «Kan ikke si det samme. Min tur.»

               I en stund som er stakket befinner hun seg i en vrengt kjole. Jeg haler og drar og oppdager posisjoner jeg synes er fordelaktige. Endelig sklir plagget av og jeg står med tøyet i hånden. Løfter blikket og stusser litt. Vi har i omfavnelse tilbakelagt hele skråningens strekke og landet direkte i et bedd med blomster av samme Frøya-lilla type, som på en nærmest perfekt måte danner et omriss der kroppene våre har ligget. Det var da besynderlig, men jeg rekker ikke å tenke mer over det før jeg dyttes overende.

               «Nå kommer du hit. Ikke gråt, og ikke gjør motstand.» Murrende og i Evas drakt legger hun seg mot brystet mitt, men det siste våger jeg ikke å påpeke. Det virker som om all bibelsk referanse fører til fik fra frøkenen. Hennes pasjonerte side er en del farligere. Skulder og hals er merket av tenner som har sunket dypt. Huden på ryggen er mest kloret i laser og svir mot den våte marken. Jeg har vært i strid med en verdig motstander.

               Da hun får tilfredsstilt et av sine instinkter, kommer det neste med sitt krav, og hun kommer opp og søker blikkontakt. Enn så underlig hun er, er det noe forutsigbart over det hele. Det er tid for sengeprat, selv om vi ikke har noen seng, vi har engen. Min sortkledde venn har advart meg om at dette er den mest farlige stund med en kvinne. Når hun tilsynelatende har overgitt seg og alle sine goder, er guarden nede, og du glemmer å vokte deg.

               «Nå som jeg har tatt deg i mitt eierskap, får du ikke ha noen hemmeligheter for meg.»

               Ganske riktig. Ordene hennes kan ikke skjule det.

               «Ikke?»

               Fingre kommer søkende. «Øynene dine er himmelblå. Fortell meg om det du har sett.»

               Det vil jeg ikke. Øynene mine er kanskje blå, men verdenen jeg har sett er rød med vrede. Kvinner er reddsomme av natur og tåler ikke den slags. Ethvert avvik skal slås ned på med alle midler. Man er nødt til å vandre rundt som en smilende godfjott som holder seg inne med alt og alle, for å bli akseptert av lettvekterne i strømmens overflate.

               «Gjør det likevel.»

               Jeg var alltid svak når det kom til stykket. Kan ikke annet enn å gi etter, særlig hvis forespørslene er ledsaget av smil og andre former for kvinnelist. Så jeg vender juvelen som er min og viser henne fliken av mørke. Hvordan tilværelsen er lidelse og lidelse kun. Tap av ære. Nattsvart tap. En verden som forfaller, fallende liv og liv uten aktelse, en hel levetid med sorg. Jeg mistror mine fåtallige venner, fordi de ikke kan få seg til å forakte meg i tilstrekkelig grad. Håp finnes ikke, bare kampen og så død. Det er i kampen jeg tar min glede. Det være seg på gaten med neven, i en bakgate med kniv, eller i åndenes rike der blott få kan entre. Problemet er at jeg ikke kan drepe dem alle. Den mann som er stor har fiender overalt.

               «Hva om det er motsatt?»

               «Du er dessverre ikke mye til filosof,» sier jeg. «Da ville du visst hvor forbannet vi er. Gudene hater oss.»

               «Det gjør de,» sier hun. «Men Vanene er litt bedre enn Æsene.»

               «Jeg hater alle guder, denne verden og min skjebne. Men jeg hater også døden, og derfor er jeg fanget her.»

               «Tull. Du er fanget av meg.»

               Jeg må smile. «Var det bare så vel.»

               «Er det på grunn av denne Schnopenhauet?»

               «Schopenhauer, min kjære. Hvordan vet du om ham?»

               «Du snakket om ham i søvne.»

               «Åh.» Jeg blir litt paff. «Vel. Jeg er tilhenger av den mannen, men han skal få en sønn som skal drepe ham, som skal få en sønn som skal drepe ham. Den store forbrytelsen er dogme og stillstand som blir til utav behovet for trygghet.» Tankene mine går til den sortkledde. Han har forbrutt seg mot seg selv på denne måten. Meg også. Det kan verken jeg eller gudene tilgi.

               «Jeg liker det ikke når du er trist,» sier hun.

               «Jeg er alltid trist. En mann skal ikke være lykkelig.»

               «Noen har vært slemme mot deg,» sier hun. «Det kan jeg ta meg av.»

               I det minste har ordene mine prellet av på henne, men det er vel fordi hun ikke forstår noe. Atter forbanner jeg min dårskap. Å snakke filosofi med en skogens villkvinne. Det er bare jeg som kunne ha funnet på noe sånt. Ja, ja. De fleste kvinner ville gått i spasmer fordi man tråkket på deres behov for trygghet og konformitet, alt det som gjør kvinner mangelfulle.

               «Plassere alle hodene så pent på rad.»

               Jeg glemmer at hun har sine sider. «Det … hadde vært hyggelig.»

               Fingre begraver seg inn i flankene. «Jeg foretrekker at du ler.»

               «Hei … stopp!» roper jeg, men fåfengt. Killingen trekker nesten øyeblikkelig latteren ut av meg. Hun fortsetter på denne måten til jeg ikke greier mer og oppriktig må be henne slutte. Det fysiske er mektigere enn hodet kun. Det burde jeg ikke ha glemt.

               Hun overøser ansiktet med kyss. «Du trenger å trøstes og nøstes, ikke slenges og denges mer. Jeg har vært slem.»

               «Jeg er dessverre kaputt. Din feil. Jeg har aldri opplevd noe lignende.»

               Det er for så vidt sant. Presset fra forvaltningen ble for sterkt. Keiseren har resignert på sin trone og soldatene har dratt hjem. Min romerske okkupasjon må nok utsettes.

               «Det er to ting jeg vil ha fra deg,» sier hun.

               Krav? Selv i denne bedagelige tilstanden vekkes redselen. Hvis jeg er riktig så uheldig kunne hun be meg om å … arbeide.

               «En. Gjøre som jeg sier. To. Jeg vil at du skal stole på meg.»

               «Jeg stoler ikke engang på meg selv.»

               Brystet presses fast ned.

               «Lukk øynene for meg.»

               Jeg får vel føye henne, nå som hun har oppgitt svært mye for meg. Så jeg senker øyenlokkene og tillater meg å slappe av. Jeg burde antakelig bekymre meg over hva som kommer etter dette. Hvor vi er hen, for eksempel. Vi er jo midt i ødemarken og klærne våre er spredt over hele engen. Her har det sannelig vært fryd i lunden, nesten så en skulle tro hun het Frydenlund. Forsvarsløs på denne måten kjenner jeg møtet med noe fuktig.

               Himmelen krenger skyfri da jeg forstår hva som skjer. Fingrene kommer på impuls mot underlivet og finner hår som for lengst har blitt et villnis. Slik det er, skjules det som skjer bak et kastanjebrunt kratt. En del av meg liker ikke berøring, fordi det innebærer sårbarhet. Jeg har aldri vært så sårbar som nå. Hun merker mine avvergende forsøk og vil at jeg skal forbli liggende. Med meg kan hun gjøre som hun vil, nemlig. Det var dette her med å være noens personlige eiendom og trusler om tortur. Så jeg lener meg tilbake og betrakter hvelvingen. Kan ikke annet enn å stønne.

               Hun har i det store og hele paralysert meg da hun dukker opp i synsfeltet. Enda slår det meg hvor vakker hun er. Yppige former, lemmer som gløder så med livskraft at de nesten lyser. Glinsende vitalitet i håret. Mot dette kommer alle forsøk på rasjonalitet til kort. Det er bare å gi det opp. Hun justerer slagmarken. Setter seg på huk og synker motstandsløst ned. Blotter halsen i jamrende kast. Noe sier meg at hun ikke er helt en uskyld. De muskuløse lårene gjør at hun ustanselig kan heve og senke seg på den måten. Opprettholde jubel og fornøyelse. Med det bringes min tilværelse til randen. Jeg må ha vandret til verdens ende og hoppet utfor. Min forbrytelse var hat mot livet, men nå er jeg jammen ikke sikker mer.

               Hvis hun virkelig har forløst meg, tatt min største sorg, burde jeg gjøre henne den samme tjeneste.

               Bier har begynt å surre rundt henne, legger jeg merke til gjennom et syn fordreid av intense farger og nytelse. Noen har satt seg på overkroppen og kravler rundt. Det går opp for meg håret hennes er dekket av dem.

               «Hva med deg? Hva er din hemmelighet?»

               Hun heiser seg på plass fra den tilbakelente lykke, og hodet bikker frem. Øynene har blitt intolerante.

               «Uansett hva det er, kan du si det. Jeg vil forstå.»

               «Nei, det vil du ikke. Husk hva jeg har fortalt deg. Du skal stole på meg, og adlyde.»

               Mot unnvikelse skal man være direkte. Begge kvinneskuldre gripes og jeg svinger henne til marken. Biene letter, sikkert forvirret over dette skiftet i tingenes tilstand.

               «Det er i orden. Du kan si det til meg når du vil. Om en uke, eller ett år. Jeg kommer alltid til å være der.»

               «Det skal du.»

               Slanke armer legges omkring nakken. Så det har altså blitt utsatt. Leppene våre søker hverandre, villig fra begge parter, selv om hun er litt mer tilbakeholden enn før. En hånd på pannen som er full med det som antakelig er bekymrede tanker, armen slynget rundt det vesle hodet. Hun er ikke den eneste som er i besittelse av krefter og utholdenhet, og nå skal jeg vise henne det. Stødig først, selv de raskeste seilskip trenger en start, og så gyves det løs på ferd gjennom bølgene. Til tross for seg selv må hun stønne og blir riktig så livlig under meg. Jeg liker det når hun har vind i seilene, på den ene eller andre måten.

               Svært få kan konsentrere seg som meg. Jeg legger leppene på glatt hud, studerer reaksjonene og hvert et avgitt sukk. Fregnene gjør sitt for å aksentuere skjønnhet. Men i øyekroken merker jeg bevegelse. Det kan virke som om … de lange kveilene med hår snor seg, helt av seg selv. Jeg er simpelthen nødt til å se. Mellom det tykke villniset som er kastet i alle retninger, har det sprunget hvitveis. De vekstene var der ikke før.

               «Nei, kjære. Se på meg.»

               Stemmen har en egen dragning. Blikket mitt faller tilbake og låses fast. Det går opp for meg at jeg er tiltrukket av røsten hennes også. Når hun kaller, må jeg komme. Skipet surfer gjennom bølgene.