Sjå òg «NAV – Pengesluket ingen vågar å røre», publisert 10.oktober 2025.

8.oktober 2025 publiserte iNyheter ein artikkel skriven av politisk nestleiar i Senterungdommen, Ashish Kumar Bhargava, som er andre generasjons innvandrar. Han peiker på den store elefanten i det norske rommet: korleis manglande kontroll på innvandring har bidrege til store samfunnsproblem. Stikkorda her er utanforskap, aukande kriminalitet og sokalla integreringsetterslep. «Våre» politikarar har teke imot altfor mange innvandrarar som aldri har blitt skikkeleg integrerte; dette er etter mitt syn eit utilgjeveleg brotsverk mot nasjonen Noreg.

Bhargava set fingeren på sjølve hovudproblemet med norsk innvandringspolitikk:

«Vi kan ikke fortsette å ta imot flere enn vi klarer å integrere – det er uansvarlig både for lokalsamfunnene og for dem som kommer hit.»

Bhargava vil ha innvandringsstopp i kommunar som slit med levekårsutfordringar:

«Vi kan ikke fortsette å plassere flyktninger i boligblokker i Oslo, Drammen og andre storbyområder som allerede står midt i en integreringskrise. Da gjør vi vondt verre – for alle. En slik politikk tjener verken de som bor der fra før, eller de som kommer hit med håp om et bedre liv.»

I seg sjølv er det ikkje eit problem at det kjem innvandrarar til Noreg, so lenge dei lærer seg språket, får seg jobb og bidreg positivt til samfunnet som tok dei imot. Det burde faktisk vere eit minimumskrav at innvandrarar lærer seg norsk når dei ønskjer å bu i Noreg. Med Bhargava sine ord:

«De som får komme til Norge, skal lære norsk, skaffe seg arbeid og bidra til fellesskapet. Det er slik man blir en del av Norge. Integrering handler ikke bare om rettigheter, men også om plikter.»

Dei som får mellombels opphald på grunn av krig i heimlandet, har ein tendens til å bli verande i Noreg òg når konflikten er over. Enkelte reiser til og med på ferie til landet som dei visstnok måtte flykte frå. Ein burde kunne stille krav til at dei som flykta frå krig i heimlandet og fekk opphald på det grunnlaget (og ikkje til dømes fordi dei ønskte å jobbe i Noreg), må returnere når krigen er over. Som han skriv:

«Norge kan ikke være en permanent løsning for hele verdens konflikter.»

Den i hans auge altfor liberale og naive innvandringspolitikken har satsa meir på kvantitet enn kvalitet:

«Det har vært mer fokus på hvor mange man kan ta imot, enn på hvordan man faktisk får mennesker inn i samfunnet. Resultatet ser vi nå: et massivt integreringsetterslep som hele samfunnet betaler prisen for – i form av press på velferden, økende utenforskap og manglende trygghet i hverdagen.»

Integreringsetterslepet fører til utanforskap, språkbarrierar og liten kontakt med storsamfunnet. Manglande deltaking i arbeidslivet fører til at innvandrarane må sjå seg om etter andre inntektskjelder – ofte gjennom kriminalitet.

Som ein kontrast til dagens stode, skriv Bhargava at hans eigen far kom til landet på 1970- og 80-talet, «lærte seg språket, ble en del av lokalsamfunnet og fikk seg en jobb». I dag er det meir regel enn unntak at «altfor mange ikke lærer norsk, faller utenfor arbeidslivet og blir stående på utsiden av fellesskapet».

Bhargava kjem med ei løysing som mange naive, blåøygde nordmenn nok vil protestere mot:

«Så lenge integreringsetterslepet er stort, bør Norge stanse mottaket av kvoteflyktninger. Vi må først lykkes med de som allerede er her, før vi åpner døra for enda flere. Det handler om ansvar – ansvar for samfunnet vårt, for tryggheten i lokalmiljøene og for velferdsstaten som skal bære oss alle.»

Norsk innvandringspolitikk bør bli streng og rettferdig. Vi må ta styring, setje grenser og stille krav. Noregsdemokratane kunne ikkje ha sagt det betre, og Saksyndig kunne knapt ha vore meir einig. Ukritisk, ukontrollert masseinnvandring av individ som ikkje ønskjer å integrere seg øydelegg Noreg og andre vestlege land. Og dei som protesterer, får rettsapparatet brukt som våpen mot seg ved hjelp av eit stadig meir ytringsfiendtleg lovverk. «Mangfald» skal vi ha, anten vi vil eller ikkje.

I kommentarfeltet til artikkelen kryr det som vanleg av saklege, velfunderte meiningar frå anstendige representantar av det norske folket.

Norvald Aasen skriv:

«‘vi kan ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere’? Dette skulle vært stoppet på slutten av 60-tallet da fremmede «turister» ramlet inn. Nå er de blitt så mange at de vokser oss over hode selv om inntak ble stoppet – NÅ. Og integreringen går den vei som er planlagt, Norges urfolk blir krevd integrert i det fremmede Norge. Og de som måtte finne på å protestere kan puttes bak gitter og låste dører og straffes i medhold av politikernes hat-paragrafer og diskrimineringslover. Huitfeldt og flere med henne har uttalt at vi skal få det flerkulturelle voldssamfunnet enten vi vil eller ikke. Det er vi ,Norges urfolk, som skal holde tann for tunge og bøye nakken for myndighetenes inviterte all verdens gjester. Og vi har bare å finne oss i at slik ble vårt demokrati vår ulykke. Også oljerikdommen ble vår ulykke, hadde vi ikke hatt den så hadde vi ikke vært en magneten for verden reisende.»

Ormen Lange skriv:

«Storsynderen er Kjell Magne Bondevik som sa at det er bedre at 10 asylsøkere som ikke trenger opphold får opphold enn at en som trenger opphold ikke får det»

Jølsrud skriv:

«Landet er dødsdømt. De lar flere tusen nordmenn gå flere dager kanskje uker uten strøm, imens kibber gjenger håndgranater på feil adresse.»

Even Andreassen skriv:

«For det første har ingen av oss bedt om det «flotte» fargerike fellesskapet. Det er påtvunget oss alle, og det er innvandrere til landet sin fordømte plikt å integrere seg, få seg jobb og bidra etter beste evne. Dette for vanlige folk er en selvfølge at man gjør som nyankommet.
For det andre har vi allerede mistet det trygge gode Norge som våre foreldre, besteforeldre og forfedre etterlot oss, det har blitt ranet fra oss av virkelighetsfjerne politikere uten utdanning og vett som har styrt gjennom årene.

For det tredje så la oss være ærlig, Pakistanere som kom på 70-80 tallet har ikke «bygget» Norge som mange inkludert de selv påstår. Pakistanere har ikke spilt noen rolle politisk, eller i viktige samfunnsroller, deres bidrag har vært i hovedsak i serviceyrker, som buss, taxi og servering, jobber som lett hadde latt seg fylle.

Vi nordmenn er taperne, vi betaler for gildet og får terror og utrygge byer i retur. Bolig mangler, høyere skatter for dekke galskapen, press på sykehus og alle offentlige tjenester, vi blir overkjørt, og ennå ser vi ingen ende på galskapen da alle fra Høyre til venstre ønsker mer av det samme.

Europa vil falle, det som skjer er ikke bærekraftig på noen måte og Norge dras ned i dragsuget sammen med de andre. Selv Japan av alle land har fått sine nyankomne muslimske landsmenn og problemene har startet umiddelbart. Vi ender alle med fornuft å rømme til Polen eller Tsjekkia.»