I dette innlegget skal eg ta føre meg vegen vidare for Saksyndig i 2026. Bloggen byrja i fjor haust å fokusere meir på eigenproduserte og skjønnlitterære tekstar, og gjekk heilt vekk frå omsetjingsartiklar. Dette var ei utvikling som hadde vore under planlegging i lengre tid, og hadde ikkje særleg mykje å gjere med «kollapsen» av Saksyndig-redaksjonen sommaren 2025. Med framveksten av fleire aktørar innan alternative og uavhengige media, har det no blitt viktigare enn nokosinne å finne ein nisje for Saksyndig.

Som lesaren garantert har lagt merke til, har eg inngått eit samarbeid med forfattaren Lysalv om deling av tekstar. Som han sjølv skriv på nettsida si:

«Det er ikke å stikke under en stol at jeg synder med Saksyndig. Redaktøren der er som Elon Musk en ytringsfrihetsabsolutist, dessverre uten pengebingen, og har uttalt at både Tore Tvedt og Varg Vikernes i teorien er velkomne til å skrive der. I forhold til de narsissistene er jeg ti tusen ganger mer nyansert, og det er slett ingen nyanse – he he! For arkivet, jeg er også en ytringsfrihetsabsolutist. Jeg har altså fått en genial blancofullmakt til å publisere mitt trangsgressive materiale som føljetong hos Saksyndig. Det jeg vil gjøre er å etablere kronologien til min roman Skiringssal og få materialet opplastet fortløpende. Det hjelper storligen på min egen skrivemotivasjon og gir meg en eksponering jeg ellers aldri ville ha fått. Jeg har jo beklaget meg i årevis over at jeg mangler en arena. Det er antakelig utenkelig at den kulturelle klasse ikke vil gjøre alt i sin makt for å blokkere meg på de måtene de kan når det gjelder min skriving, derfor gjelder det å omgå dem og etterlate dem som de dinosaurene de er. Dessverre er leserne fortsatt nordmenn. Jeg la merke til at med mitt forenklede materiale med et lettforståelige budskap, ja der blir nordmenn engasjerte og gir kommentarer. Men der du introduserer kraft eller det komplekse blir nordmannen taus. Det er et av verdenshistoriens minst kultiverte folkeslag. Dog, det er jo ikke i Norge min skjebne som kunstner blir avgjort. En annen fordel er som sagt at romanformatet gir en enorm frihet. Ingen kan røre meg, selv om jeg bryter med alle tabuer teknokratene/jødene/de kristne har lagt over oss. I mitt verk kaller jeg svartinger svartinger, håner mulitkultur og vaksinene, fantaserer om vold mot såkalte autoriteter og får voldtatt en ku på kjøpet. Alt er altså som det skal være på fiksjonens område. Så lenge jeg har materiale vil Sansyndig antakelig poste innleggene mine tre ganger i uken, med opptil 3000 ord hver gang. Kickass. Kanskje vil jeg nå en kultivert leser, kanskje noen med fransk blod? Det er lov til å håpe.»

Tittelen til denne artikkelen er latin og tydar «kor skal du?» eller «kor går du?». Det var det ein del lesarar som spurde meg om i fjor. Svaret på dette er at eg går mine eigne vegar, gjerne i litt ulent terreng der ikkje alle andre ferdast. Fordelen er at eg oppdagar territorium som vanlegvis aldri ville ha blitt oppdaga. Bakdelen er at dersom noko skulle skje, er det ikkje automatikk i at andre veit korleis problemet skal løysast. Vegen blir til medan ein går, og utfordringar som måtte oppstå, blir det då naturleg å finne ad hoc-løysingar på. Situasjonsbestemte utfordringar krev tilsvarande løysingar. Ein lærer å tenkje utanfor boksen og ta ting på sparket.

1.januar 2026 publiserte Steigan ein artikkel av Eirik Værnes, der han skriv om private problem og utfordringar, «digitale fengselsceller», dei allestadsverande digitale hjelpemidla vi no omgjev oss med, og ikkje minst maktapparatet med sine lange og invaderande tentaklar. Som han skriv innleiingsvis:

«Det er jo ingen som ser deg da, når du står ansikt til ansikt med dine største utfordringer. Enten de er skapt av dine egne dårlige valg eller har kommet susende inn i livet ditt uten forvarsel. Eller har sneket seg opp fra et mørkt sted i underbevisstheten, kilt deg langs ryggraden, før grepet strammer seg rundt halsen.»

Han stiller med rette spørsmålet kor mange som står i sine eigne kampar og som er usynlege for omverda. Ord åleine kan ofte ikkje kaste lys over dei mange mørke løyngangane i menneskesinnet, og kampar ser det ut til å vere mange av i det tidlegare demokratiet Noreg. Strammar den totalitære Staten grepet i dette digitale fengselet?

«I tiden vi lever i blir de digitale hjelpemidlene stadig mer tilstedeværende i hverdagen. Og jeg får følelsen av at de ikke bare er der for oss, men også krever noe tilbake. Hvor lenge er tjenestene gratis, og når begynner de å stille krav om betaling og riktig oppførsel før du får tilgang?

Veggene på dette digitale fengselet kommer stadig nærmere. Men det er vi som takker ja for hvert krav vi går med på.»

Kva som er «riktig oppførsel» ser ut til å variere frå tilfelle til tilfelle. Det er barnelærdom at Staten ikkje er din venn, men i 2025 ser vondskapen og forakta mot folket ut til å ha blitt sett i eit høgare gir:

«Er det bare meg, eller er politiet og staten mer aggressive nå enn de har vært tidligere? En venn ble nylig oppsøkt på kveldstid, politiet braste inn i leiligheten under påskudd av at noen hadde hørt noen skrike i området. Så var det rett ut, uten noen unnskyldning, og videre for å invadere neste leilighet i bygården.»

Dette kan bli den nye røyndommen, og då står sokalla fritalande individ høgt på lista over uønskte element. Saksyndig blir sannsynlegvis følgt med på, men kanskje ikkje med so stor interesse som tidlegare. Skjønnlitterære tekstar er ikkje av so altfor stor interesse hjå PST. Eg har i likskap med Lysalv oppdaga at ein står langt friare til å skrive «konsekvensfritt» i skjønnlitterære sjangrar enn innan politikk. Då er det naturleg å halde seg i den nisjen.

For å oppsummere dette nyttårsbrevet (publisert 2.januar), vil Saksyndig i 2026 fokusere på hovudsakleg skjønnlitterære tekstar, meiningsartiklar og kommentarar. Og dersom lesaren ønskjer å bidra med tekstar, kan desse sendast til saksyndig@saksyndig.com