Av Lysalv. Melding frå forfattaren: Dette er et utdrag fra romanen «Skiringssal,» et verk beslektet med Marki de Sade og «American Psycho.» Altså er det transgressiv litteratur som fremviser eksesser innen vold og sex, samt omtale av politisk ekstremisme. Dersom overnevnte av ulik grunn ikke tåles, anbefales det ikke å forholde seg til verket overhodet. Noe av hensikten er å fremvise et nietzscheansk og dionysisk verdenssyn, og ta avstand fra moderne moral og sensibiliteter. Disse tekstene er fiksjonelle og lovlige. Les mer om Lysalvs lovlige tekstarbeid her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

*

Del 34

Siste installment i min kortroman. Øyvind har igjen blitt til sitt narsissistiske selv. Nå gjenstår språkarbeid og oppussing, samt mine strategiske valg for kunsten

Overgang. Jeg er i en skog. Men ikke en skog som andre skoger, eller en skog jeg noensinne har vært i. Den er dypere i sin fortid, bredere i sin implikasjon. Finnes alle steder for evige innvånere, ingen steder for de som aldri har tredd inn. Strekker seg gjennom tidsaldrene og har sin rot slått i himmelen. Der er jeg, vandrende i visshet. Livet blott en vandring. Døden likeså.

I det dypeste skjul av hengende lavdekke finner jeg henne, kravlende opp ned fra en rak og slank stamme, som gjennom mørkt løvtak reises til usett friluft. Det blinde insekt. Mot bunnen kommer hun og løfter hodet værende. Jeg stående, hun på nedferd, så nær at nesene nesten møtes, og på denne måten granskes jeg. Antennene konstant flakkende, i sveipende søken på kryss og tvers. Blikket melkehvitt i uforstand. Fra munnen utgytes et klagende stønn. Hun er bare kropp og sanser, uten begrepenes fangenskap. En med seg selv og sin omgivelse, men hun har aldri stått utenfor. Åh, hvor jeg misunner henne. Vingene vibrerer i en voldsom dur. Barkebillegrepet slippes og hun vipper rundt for å stå stille i luften, armene åpnet i et bydende smil. Da jeg stiger inn i omfavnelsen til det som er halvt insekt, halvt menneske, trekkes jeg opp. Sammen bryter vi gjennom greinene til lyd av raslende løv, og stormende daggry viser en gylden hall i skydekket, utspringet hvor Glasir og skogen har feste. Dit tar hun meg og sier med sin insektmunn at jeg skal møte den nyankomne herre. Det er en grunn til at dyrene jeg kjenner kravler opp ned og jeg til stadighet står på hodet. Vi som vil oss kaos på jorden reiste ut av den avspeilte himmel med hodet først, og fra den nye orden, gullalderens begynnelse, fødes vi.

En stemme drar meg ut av tomheten, fulgt av smellet i en dørkarm. Det var min mors stemme. Hva … hva var det hun sa?

            «Kunne det behage hans kongelige høyhet å forflytte sin smale rumpe til helvete ut av sengen?»

            «Jo, på det inneværende tidspunkt kunne det faktisk det,» sier jeg høytidelig ut i luften. Påminnelsen om rus sitter fortsatt tung i kroppen. Samt erindringen om et vanvittig hendelsesforløp. Nåvel. Minner finnes egentlig ikke. Siden en eksakt gjengivelse ikke er mulig og hukommelsen hele tiden forandrer seg, er det snarere snakk om en slags forstenet tankeprosess. Mitt håp er å leve fullstendig uten minner eller tanker som er for langsomme. Kun da vil jeg ha oppnådd brennende immanens og få kaos-armer som slenger likene omkring.

            Holodisplayet viser tidspunktet:

 10:01

Tallet som numerologisk sett fremtrer er 11. Et mestertall og et svært godt tegn fra gudene. Men om hva? Så kommer jeg på det. Jentene kan fortsatt være i huset. Jeg vil ikke gå glipp av en eneste begivenhet fra deres vidunderlige ungpikehold.

Fortsatt har jeg ikke blitt vant til å ligge i to dyner i amerikansk stil, så det tar meg litt tid å vikle meg ut, som var det reimene på et galehus. To puter skal de også ha, så man alltid ender med verken fugl eller fisk i høydejusteringen. Jeg ville kalle dem et avsindig folkeslag, men de er ikke engang et folk. Det uverdige restproduktet av kapitalistisk grådighet, tenker jeg vi kaller disse gaulende «menneskene.» Blodet deres består vel for det meste av E-stoffer. Man burde trykke på en knapp og slette hele kontinentet.

Ved sengeenden ligger cosplaykostymet sammenkrøllet, flekket her og der av kveldens begivenheter. Det føles ikke riktig å ha det på nå. Man skal aldri klynge seg til fortid eller en eneste identitet. Skaper glir opp da jeg tar et steg i dets retning, og uten å stoppe finner jeg tak i en bokser, en sånn mega dyr sjefsbukse som CEOer og diverse wannabes har på seg og en vinylrød skjorte. Kler på meg alt sammen med en effektivitet jeg sjelden mønstrer og begir meg ut døren.

Nede på kjøkkenet er det full aktivitet og har vært det lenge. Huset har vært våkent siden de første barna stod opp, litt før sekstiden, opplyser Randgrid meg om. Jentene er opptatt med å dekke bordet, mens hun står over en gedigen gryte til den tikkende lyden av en gammeldags trekkoppklokke.

«God morgen til syvsoveren,» sier min mor.

Jeg nikker til henne med trette øyne. Skjønner ikke hvordan de får det til. Eldre mennesker synes å være laget av stein eller stål, siden de trenger så lite søvn. Kanskje består det å bli gammel i å gradvis bli forstenet. Man ser jo ut som et troll til slutt.

«Hvordan foretrekker du eggene dine, Øyvind? Bløtkokt, smilende eller hardkokt?» spør Randgrid.

Den fikk jeg gratis. «Hva med befruktet?»

Hun kniper meg i kinnet og trekker frem og tilbake.

«Nå var du veldig morsom, du.»

Forbi oss passerer en av smårollingene i vilter vingeferd. Randgrid stanser henne og løfter paret med plastvinger av.

«Men tante!»

«Ser du noen av de andre jentene med vinger, kanskje?»

Alarmklokken går. Randgrid løfter en flat sil rennende ut av gryten etter håndtaket, hvor utallige egg balanseres. Fra dusjen lyder et skrik. Jeg får beskjed om å hente resten av ungene ute på stuen.

Der inne er det full fest. Hologeneratoren kaster en ljomende danseforestilling midt på gulvet. Det er den eldgamle TV-serien ‘The Fairies,’ nå oppgradert til 3D-format av AI. Småjentene følger forventningsfullt hver bevegelse, og det er ikke fritt for at det rykker i de vesle kroppene når de tror de kan følge trinnene.

Hands on your hips we’re fairy dancing

Round in a circle, skipping, skipping

Swing to the left, then swing to the right

Jump up high it’s pure delight

Everybody’s dancing now!

For så vidt er det trist at de er så oppslukt i det engelskspråklige. Hver av disse småjentene snakker allerede antakelig flytende engelsk. Det vil umerkelig sive inn og påvirke deres norske språk, som er svært truet. Vi kan ikke ende som irene, som mistet sin keltiske språkarv i løpet av få generasjoner. Egentlig burde vi utvikle en egen form for jiddisch og ha foreldre til å snakke utelukkende det i alle hjem. Allerede kan man merke anløpene i de stadig mer nasjonalsinnede nordmenn som er igjen. Norgrish, kan vi kalle morsmålet. Jødene var dyktige til å rekonstruere sitt språk og oppnådde med det Stor-Israel, fra Jordan til havet. Samtidig fratok de europeere muligheten til å ha sine hjemland. Derfor er det bare rett og rimelig at vi blir som jødene. Undergraver dem tilbake og blir fanatisk opptatt av vår kulturarv. Med det vil vi få muligheten til å gjenerobre våre territorier. Er vi bare organiserte og målrettede nok, vil vi vinne. Selv om våre fiender er mange i antall, er de henfalt i kaos og uorden og vil måtte vike hvert sted ravnebanneret reises.

Danseforestillingen går mot slutten. Jeg har vært en tass selv og vet hvor oppslukt man kan være. En av mine største tragedier var da en sosionom-tante slo av Mechatrone-serien på barnehjemmet. Ikke lot de meg ha lekevåpen heller, men jeg lot fingrene simulere pistoler og konglene i skogen ble granater. Så jeg venter til sangen tar slutt før jeg blinker sendingen på pause. Masterkontrollen kan de ikke overstyre.

            Protestropene er rimelig ville, men jeg har en plan.

            «Nå må dere spise, ellers blir dere tynne som skjeletter.»

            «Hva er et skjelett?»

            «Det er bena som blir igjen når noen har sultet i hjel. Regelen om spesifisitet kommer tilbake. «Knoklene klirrer og skrangler i sving fra grenene.»

            «Vi vil ikke bli til skjeletter!»

            «Da må dere spise.»

            Som en god hjelper i eventyrene gjeter jeg den vesle bølingen mot kjøkkenet og slår umerkelig av hele sendingen bak ryggen deres. Begynner virkelig å få taket på å omgås barn. Ikke bare kan jeg vite hva de tenker. Jeg føler som dem.

            Den hedenske menighet er samlet. Iselin og Randgrid som ledere. Jeg som et privilegert mobbeoffer. Tenåringsjentene i sitt ustadige kollektiv. Og ungene en ansamling uskyld. Det er det andre måltidet vi har i fellesskap, og hver gang det skjer, må båndet mellom oss bli sterkere. Freud mente jo at den primitive mann minker sin aggresjon ved å dele mat. Siden vi er så mange, blir frokosten rimelig enkel. De tre ulike typene egg ligger i hvert sitt tørkle. Toast med stort sett marmelade og sultetøy, jeg mener syltetøy. Eplejuice, kaffe og te. For mange valgmuligheter gjør uansett mennesker ulykkelige.

            Jeg har havnet mellom det som var fargebøylefeen og den sølvkronede. Begge har min mor hatt klørne i, erkjenner jeg litt foruroliget. Fortsatt slår det meg hvor annerledes det er å se jenteflokken i hverdagsklær. Bare vage minner sammenfaller med skikkelsene jeg nå ser foran meg. Trekkene faller på plass. Ja, de var der. Det skjedde.

            «Ikke noe gøy å dusje. Iskaldt!» erklærer den modellpene jenta. Sunniva, heter hun. Fargebøylefeen heter Signe, får jeg med meg. Til og med vår formidable varmtvannstank er ikke tilstrekkelig for tjue mennesker. Siden jeg dusjet før jeg la meg, er det selvsagt jeg som får skylden for at varmtvannet var brukt opp. Utover det blir jeg behandlet som litt mindre interessant enn luft av mine sidepartnere, og føler meg rimelig utenfor. I stedet konsentrerer jeg meg om å kakke hull på de bløtkokte eggene etter tur. Bløtkokte egg er min favoritt. Barnas assosiative sinn foretrekker selvsagt smilende egg. Hardkokte egg blir for harde, antakelig litt som betong. Brødristeren fortsetter å gå i bakgrunnen.

            Randgrid gir jentene en påminnelse om det gode karaktersnittet deres og ansporer til videre innsats.

            «Vi er fortsatt årsbeste i landet for institusjonaliserte piker. Hvis dere ror det i land, vil utmerkelsen gi en bonus på hele 10% av karaktersnittet deres. Et konkurransefortrinn som gjør at dere kan komme inn på så nær ethvert studium dere måtte ønske. Det betyr også prestisje og ytterligere midler for meg.»

            «Ja, om bare en hvis noen ville gjøre leksene sine,» sier Sunniva.

            Alle mykhårshodene vendes i en retning. Det er mot Kajsa, som ser dypt ned i bordplaten.

            «Kajsa …» sier Randgrid langsomt.

            Det er ikke å hjelpe for. Tårene tar ugjendrivelig til å trille fra Kajsas runde kinn. For meg kunne det like gjerne vært Frøya som satt der og utgjøt tårer av gull.

            «Uansett hva dere sier, så får jeg det ikke til,» sier hun.

            Det viser seg at Kajsa har problemer med å beherske kommaregler, og at det er dette som trekker ned snittet deres. Samme hvor mange som forsøker å hjelpe henne, og samme hvilke forklaringer hun får, forstår hun like lite hver gang.       

            «Kanskje Berit kan sette seg ned med deg,» foreslår Randgrid.

            «Nei! Hun kjefter bare! Hun kjefter bare hele tiden!»

            Kajsa gjemmer ansiktet i hendene og hulker. Randgrid reiser seg og ankommer for å legge kyss på det gyldne hodet. Legger så armene omkring den fortvilede. Det er tydelig at Kajsa gjerne vil og at hun har forsøkt lenge.

            «Berit får tingene gjort, men er kanskje ingen god pedagog,» sier Randgrid. «Er det ingen andre som kan hjelpe?»

            «Øyvind skriver jo,» sier Berit. «Kanskje han kan vise henne?»

            Jeg er glad for at jeg ikke bare blir ignorert og svelger unna litt eplejuice.

            «Eh, jeg forstår heller ikke kommaregler. For meg er det litt som tegn som blir strødd utover papiret.»

            «Hæ! Du som skriver?» sier Line.

            «Kajsa og jeg er sikkert for like. Men jeg hjelper henne gjerne.»

            «Dust. Du kan ikke hjelpe henne med noe du ikke kan selv,» sier Signe.

            Forbannet være min medfødte ærlighet. Gang på gang blir jeg straffet for det. Her var en åpning til langvarige møter med Kajsa, kanskje bare oss to sammen.

            «Dere må huske at et godt karaktersnitt er det alibi som skal til for at dere får delta på disse begivenhetene,» sier Randgrid. «Det muliggjør vår herlige orden og sørger for at mindre egnede jenter holdes unna … så vi slipper forstyrrelser.»

            «Hva er alibi?» spør en av ungene.

            «Alibi er det som kan få noen på gli,» svarer jeg. Konturene av ordningen blir brått meget klar. Det er ikke alle jenter som kan eller vil delta. Medlemmene av denne … sekten får tilgang til eksklusive privilegier, fordi skoleresultatene deres er kunstig forbedret.

            Til slutt får Randgrid ordnet det slik at Kajsa skal ha to og to jenter over ukentlig i periodene frem mot tentamener, og at de skal gå igjennom materialet med henne, men da på en mild og forståelsesfull måte. Kajsa får ikke anledning til å tørke bort tårene, fordi disse kysses vekk.

            Resten av måltidet forløper uten den store dramatikken, iallfall ikke til punktet at det tys til tårer. Ungene fniser. Toasten knaser mellom tennene mine. Berit sørger for å involvere meg i samtalene, lederskikkelse som hun er. Kopper, bestikk og asjetter bringes med skrall og skrammel til servanten, hvor de skylles og puttes i oppvaskmaskinen. Det er tid for en siste spill. To ivrige ungjenter holder regien, og jeg får med meg navnene. Den saksisk utseende sommerfuglfeen heter Ylva, og den grønne feen som innledet forhekselsen heter Embla. Jeg blunker litt. Det er noe her, et mønster jeg ikke har forstått. Under deres lederskap danner samtlige i huset en lang rekke på stuen. Arrangørene stiller seg sammen og former en portal med armene. Dit gjennom marsjerer vi, til tonen av en sang vi alle kan, bare at her er det tale om en bro til underverdenen.

Bro bro brede,

Klokka ringer elleve

Keiseren står på sitt høyeste slott,

Så hvit som en mann,

Så sort som en brann.

Fare fare krigsmann

Døden skal du lide!

Den som kommer aller sist

Skal i den sorte gryyyyyyyte!

Vårt opptog dreier og danner en sirkel på gjenkomst til den dødelige porten. Flere av barna skjelver av skrekk for det som skal skje, for ved sangens slutt faller jentenes armer og fanger den som befant seg under. Offeret hviskes noe i øret av vokterskene, og svaret som hviskes tilbake avgjør hvor vedkommende skal stille seg, enten bak Ylva eller bak Embla i en voksende rekke, et fast grep om hoftene til den foran. I meg går en beven. Endelig et utslag av nordisk kultur og en arketypisk en som sådan, hvor megen kryptisk kunnskap er skjult. Ordene kan ikke avklares fullt og helt, og det er det som er poenget, for bare slik kan vi nå det udefinerbare.

Her er vi selv deltakere. Til helvete med amerikansk TV-livsstil der man forblir passiv. Bort med deres materialisme, påtvungne analsex og fengselskultur. Vi søker oss ånd, vår egen.

            Min tur kommer ganske tidlig. Slanke armer tres over meg ved sangens slutt, og så sitter jeg fast. Pusten til Ylva lukter mint, idet hun skjuler leppene mot øret.

            «Sol eller måne?» hvisker hun.

            Etter alt jeg har lært i natt er svaret gitt da jeg skjermer for tilbake. Ikke den som svikter meg selv. Slett ingen sol, skal forbli blott en ildflue. Min lanterne, er den dog liten, står til heltedåd.

            «Måne.»

            Valget gjør at jeg må slutte rekke blant Ylvas hærmenn. Foran meg er det bare Line som står. Det er interessant å legge hendene rundt avrundede hofter. Det slår meg at i hele vår eksentriske forsamling er det bare meg og min mor som kan sette pris på posisjoneringens dominante implikasjon. På den andre side … Line er ikke snauere enn at hun støter meg baken rett i skrittet, legger hodet tilbake inntil hun får øyenkontakt og smiler lekent. Det er Berit som etter hvert griper mine hofter fatt. Hendene vandrer ned. Hun stryker litt, inntil klemmingen og grafsingen er hemningsløs.

            «Kvaliteten på en mann måles gjennom rumpen!» sier hun under allsangen, så ordene i det minste er kamuflert litt. Det visste jeg sannelig ikke. Hvem lærte henne det, eller var det sånn at hun fant det ut selv …?

Sangen fortsetter. Hele atten ganger gjentas den, inntil siste smårolling har falt i en symbolsk gryte. Selv om tullas skjebne er avgjort, skjer det like fullt med et forskremt lite hyl. Solsiden er størst i antall og har derfor den lengste kjeden. Min mor, Randgrid, Kajsa og de fleste ungene står blant dem. De har få svake punkter, siden barnesoldatene ble fanget sist. Månesiden har meg og en lenke smidd i renere stål, et større sammenfall i alder, er den dog kortere. Vårt svake ledd er et barn tidlig i kolonnen. Kommandoropet går og vi slutter armene om livet til hverandre. Ylva og Embla står fastklamret og har ikke lov til å slippe inntil en seierherre er kåret. Kampen gjelder de døde. Skal de til sol, eller skal de til måne?

«Trekk!»

Det blir en brutal kappestrid. De på den andre siden besitter overlegen styrke. Ikke bare det. De er oppsatt på å vinne. Det eneste som holder vår side oppe er desperasjon og hva enn slags tunge på vektskålen jeg som eneste mann kan gi. Jeg klemmer nesten inn magen til Line under ribbeina, og hun kommer med et smerteskrik. Jeg finner det best å slutte armene litt høyere, like under brystene, og vi kjemper. Menneskekjeden står i fullt spenn, med Ylva og Embla lent inntil hverandre i en grotesk omfavnelse, håndleddene låst fast til nevene i et knusende grep.

«Kom igjen, Øyvind!» stemmer Berit i.

Kjeden vår glipper. Ungen kunne ikke holde følge. Med det mister vi to tredjedel av vår vekt og styrke. Iselin og Randgrid oppmuntrer sine barn, og et hoiende bifallsrop lyder fra den kanten.

«Øyvind!» advarer Berit.

Har du sett meg fanatisk? Oppsvulmede kinn, oppsperrede øyne. Jeg tar på meg aspektet til en berserker. Før vår kjede har rukket å lukke seg og trekke på ny, røsker jeg Line så høyt at hun letter og vrir meg halvveis rundt i et voldelig kast mot bakken. Berit slenges likegodt av ryggen og jeg lander med et dumpt smell, en halvkvalt og sprellende Line over. Hun har ikke sluppet taket, og med det velter hele menneskekjeden i månens retning. Samtlige motstandere faller på sine ansikter, hulter til bulter, liten på stor og gammel over ungdom, i anerkjennelsen av min makt, vår styrke, månens seier.

Det tar litt tid før forsamlingen kommer seg. Utrolig. Jeg brakte vekten av en tretten-fjorten mennesker til bakken nesten alene.

«Er alle i orden? Nåh!» hører jeg min mors stemme.

Jeg er litt urolig over at jeg kan ha skadet barna eller Line, men det har visst gått bra. Vi holder oss for så vidt opptatt, vi to, for hun ligger i grepet mitt og sender en levende bølge velduftende brunettehår direkte over snyteskaftet. Herligheten må simpelthen pustes inn, og jeg passer på å klemme litt på strategiske steder. Folk er oppreiste og vandrer rundt før vi er ferdige og kan reise oss noe forfjamset.

Begivenheten er såpass betydelig at den høster et slags kvad fra Randgrid. Hun løfter armene og synger: «Må-ånen skine og vegjine falle sò vie!»

«Hella vant igjen,» sier Iselin.

«Hun gjør gjerne det,» sier Randgrid og gir en forklaring til barna. Gryten var døden, enhver stridsmanns skjebne, og dragkampen tok plass på selve dødens bro. Der ble det avgjort hvor de døde skulle gå hen. Enten tilbake til livet gjennom solen og broens vokter, Modgunn eller til underverdenen gjennom månen og dødsrikets hersker, Hella. Takket være meg er alle kastet på langs av den gullslåtte broen på vei til helvete. For denne gang, i det minste.

Hardest medfart fikk Ylva og Embla, siden de måtte være kjedens sterkeste ledd. Likevel er de ikke riktig ferdige. De griper like godt tak i en av ungene og finner frem den største gryten vi har. I mellomtiden sprer de andre jentene seg som løv i vindblaff, og lar meg bli igjen for å bevitne den selsomme scenen som finner sted.

«Barn til middag. Nam-nam» sier Embla og forsøker å plassere pikebarnet innenfor kjelekanten. «Kan du skjære opp noen gulrøtter?»

«De er på vei,» sier Ylva. Hun har alt funnet en gulrot i kjøleskapet, som effektivt kuttes opp med kniv.

«Nei! Ikke spis meg! Ikke spis meg!» roper jentungen som befinner seg i deres grep.

«Vil du at vi skal være sultne, kanskje?» sier Ylva og setter på kranen. Sammen løfter de offeret midlertidig ut av kjelen, for å la den fylles på med vann.

«Når dere er ferdige med å koke barna, kan dere kanskje hjelpe til med å pakke det gjenstående,» sier Randgrid.

«Jada, mamma,» sier Embla, men ordren lystres og de lar den tiltenkte middag i barneform gå.

Overalt i huset er lyden av flittig aktivitet. Kofferter fylles og bæres ut. Badeartikler samles og soverommene gjennomsøkes, i fall noe er glemt. Utendørs henger Randgrids fegudmorkjole og noen ballkjoler til tørk. Plaggene ser nesten spøkelsesaktige ut, fordi vinden fyller dem og får det til å se ut som det er usynlige feer inni. Også dette fintøyet hentes og foldes forsiktig til innpakning.

Øyeblikkene av ettertenksomhet er nok til å overskue det manglende mønster. Fra navnene av de til stede har ingen kristent opphav, iallfall ikke så vidt jeg vet. Tilfeldig? Man skal være forsiktig med å se mening der ingen mening er. Like farlig er det å aldri gjenkjenne noe. Har de valgt seg navn som passer til det de driver med? Er de … som meg?

Det nærmer seg det endelige farvel. Noen av jentene har alt marsjert ut døren. Berit, Kajsa og Line sender meg velvitende blikk. Nye muligheter vil komme. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at jeg vil se dem igjen, dem og deres gale tropp. Jeg vet navnet. Skiringssal. Det var et hedensk rituale jeg var vitne til i natt, og dette er en slags hedensk sekt. Hvem vet hva annet de holder på med? Kanskje ofrer de geiter med kniv. Forhåpentligvis ikke jomfruer, fordi da stryker jeg med.

            «Bare en halvtime søvn i natt, og jeg skal holde det gående til ettermiddagen,» sier Randgrid. «Men … det får stå sin prøve.» Hun lener seg frem og kysser Iselin på hvert kinn. På veien passerer hun meg, og jeg kan kjenne duften av en eldre kvinnes parfyme. Randgrid stopper og legger hånden på brystet mitt.

«Husk nå på det jeg fortalte deg. Vær ærlig.»

            «Det skal jeg.»

            Vi følger etter til oppgangen.

            «Ha det, Iselin! Ha det, onkel Øyvind! Ha det!» roper tulla vinkende fra plenen. Jeg vinker tilbake. En sikker venn har jeg altså fått.

            Det blir underlig stille i huset. Via sikkerhetskameraet som viser oppkjørselen, kan jeg på øyet se en minibuss komme ut av den underjordiske garasjen. Randgrid sitter bak rattet som en andemor med flokken. Så følger pikene, plassert i bussetene. Sannelig en driftig dame.

            Jeg skal til å sikre meg de eggene som er igjen i tørklene, da min mor gestikulerer og får meg til å sitte ved hennes side. Hun maner frem en fellesskjerm.

            «Dette greide du bra. Jeg er meget godt fornøyd med deg.»

            «Takk.»

            Hun kan selvsagt ikke la være å briljere, og går gjennom en slags matematisk ligning som beregnes altfor fort til at jeg får det med meg. Pluss fem prosent for vellykket sosialt samkvem. Minus ti prosent for å ha vært frekk i munnen mot henne. Pluss 10 prosent for en bra fremføring, med hodestup og dikt. Hun snirkler litt med tallene en stund, dreier dem og snur regnestykket på hodet.

            «Så … vi ender med en sju prosent økning av dine månedlige bevilgninger.»

            Det er ikke ubetydelig i det hele tatt. Allerede mottar jeg en god månedslønn for å gjøre … ingenting.

            «Takknemlighet kan rettes her,» sier hun og tapper seg på kinnet.

            Jeg er ikke den som biter hånden som mater meg, så jeg gir Iselin det hun vil ha, tar henne i en knusende omfavnelse og kysser kinnet dypt og inderlig. Hva vet hun om det som skjedde i natt? Er hun involvert? Hun skal ikke få lov til å entre territoriet som er mine innerste tanker. Det er min skatt, en juvel der hun ikke har tilgang. Skiringssal har med guden Yngve-Frøy å gjøre, altså involverer det fruktbarhet og sex. Ikke meg imot. Antakelig betyr navnet noe som: Hallen til den skinnende. I vår tevling fant medlemmene at jeg er mer enn verdig. Snart vil de måtte la meg tre inn.

            Forsikringen til min mor åpner for ti gratis legebesøk i året. Før kom legene på hjemmebesøk til de fattige med hest og slede. Nå, etter den postindustrielle revolusjon, er det bare de svært velstående som har muligheten til det samme. Bare for å være på den sikre siden, sier hun. Mellom munnfullene med egg sier jeg meg enig i det.

            Den indiske kødden som dukker opp antar den servile holdningen som er så vanlig for legestanden overfor de rike. Et blikk på omgivelsene er nok til å sørge for det. Er du mann eller mus? Han er en sosial klatremus. Jeg forklarer ham at jeg sparret med noen som var for hardhendt, derav slagmerkene. I gamle dager brukte man digre apparater for å sende livsfarlig stråling gjennom kroppen. Nå skannes ansiktet mitt med en håndholdt enhet som anvender lydbølger. Ingenting brukket og brusket i nesen er hvor det skal være. Den ansiktsmessige struktur er intakt. Før han drar, spør legen meg om jeg trenger noen piller og blunker. Jeg benytter muligheten til å skaffe meg en fast forsendelse av Modafinil og Adderall. Bare i fall jeg trenger det.

            Resten av dagen stavrer jeg rundt som en zombie. På bakgrunn av den store nerveenergi som går gjennom min edle kropp, har jeg behov for en mer omfattende hvile enn markens mus og arbeidere, samt småfugl vippende på en tynn kvast. Det er godt å ved tidlig kveld bre min mors amerikanske tepper over og endelig sove. I morgen skal jeg trene.

***Slutt***