Av Josefine Bru for Saksyndig.

Journalist Erling Marthinsen skriv i Document 7.juni 2023 at Thon Hotels, som sa i går (6.juni) at dei ikkje kom til å reise Pride-flagget, no «snur etter massivt press». Marthinsen skriv:

«Reaksjonene raste inn da hotellkjedens avgjørelse ble kjent i går, og i dag inviterte Foreningen Fri hotellkjeden til samtale.»

Teamet skulle vere «inkluderande arbeidsliv». Fri meiner kunnskap og kompetanse er dei viktigaste teikna på vegen mot gode avgjerder. Spørsmålet er kor «inkluderande» pride eigentleg er. Med Marthinsens ord:

«Pride fremstår nå som en nasjonal tvang, og ikke alle finner dette flagget særlig inkluderende. Flagget inkluderer blant annet ikke vanlige heterofile, som utgjør mesteparten av Norges befolkning. Pride fungerer omtrent slik: Alle skal hylle oss, ellers smeller det.»

Thon Hotels har nok gjeve etter for press, mellom anna konkrete trugslar om boikott, som programleiar Niklas Baarli (som eg aldri har høyrt gjete) på Twitter:

«Aldri mer Thon Hotels! Stadig flere grunner til å velge Strawberry og andre aktivt inkluderende hotell.»

Eg må innrømme at eg heller aldri har høyrt gjete Strawberry, som ser ut til å vere det nye namnet til Petter Stordalen sitt hotellkjedekonglomerat. Men so er eg ikkje på hotell i våre dagar – for meg er det for farleg.

Thon Hotels har følgjande kommentar om heilomvendinga:

«Mange har oppfattet vår avgjørelse om ikke å ha pride-flagget på våre hoteller som at vi ikke støtter pride-markeringen. Det gjør vi absolutt. Mangfold, inkludering og toleranse er sentrale verdier i hele Olav Thon Gruppens forretningsstrategi. Men når våre engasjerte medarbeidere og venner oppfatter at vi tar avstand fra verdiene vi står for, har vi undervurdert kraften og signaleffekten av å ikke heise pride-flagget mens vi feirer mangfoldet.»

Marthinsen har følgjande kommentar:

«Det kan sies på en annen måte: Thon Hotels undervurderte hvor mektige denne Pride-lobbyen har blitt. Hvorfor feires Pride i en hel måned, mens vår egen nasjonaldag varer, som navnet tilsier, kun én dag.»

Svaret er enkelt:

«LGBTQ-lobbyen er blitt som en ny adel, og stadig færre tør å stå imot. De er absolutt ikke inkluderende, de krever å bli hyllet, nesten tilbedt. De hater alle som ikke støtter dem fullt ut, noe som trolig består av en god del av Norges befolkning.»

I Document sitt kommentarfelt skriv «Brrr» følgjande:

«En kort kommentar: Pride har utviklet seg til en ‘IKKE-TENKE-SELV’ bevegelse. […] Ondskapen bak ‘love is love’, et slagord som er ment å gi folk følelsen av at det handler om retten til å være den man er, er kun ute etter å bryte ned forstandskreftene til folk, og de er ute etter barna våre. De vil ikke tillate at barna får muligheten til å utvikle seg til harmoniske mennesker med egne meninger, utrustet med en sunn kritisk sans. Den selvutnevnte ‘eliten’ bak den nye ‘transideologien’, spiller på angsten for sosial utstøtning, og bruker barn og ungdoms naturlige tilbøyelighet til konformitet til å skape en ny generasjon mennesker som er lett å manipulere.»

Thon Hotels prøvde éin dag å stå imot, men feiga ut. Kanskje vi burde boikotte dei fordi dei har bevist at dei ikkje har integritet? Klart, når rekningane veltar inn og potensielle kundar skrik ut om «intoleranse» og «hat», vil vel sjølv den stoltaste hotelleigar straks falle ned på kne og trygle om å ikkje bli sosialt utstøytt. Når levebrødet står i fare, må ein svelgje stoltheita om ein kan – og om ein ikkje kan (eller vil), finst det alltid mange andre måtar å forsørge seg sjølv på. Ein jobbar for å leve, ein lever ikkje for å jobbe.

(Når ein snakkar om jobb: Framleis ikkje eit knyst frå den eigentlege redaktøren av denne nyheitsbloggen. Kva faen kan ha skjedd?)