Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

Hun er på vei mot meg i stormende løp. Jeg stiger opp og støter kården foran meg så hardt jeg kan makte. En dirring forplanter seg gjennom hele klingens lengde og fortsetter opp armen. Vi ser begge ned. Våpenet har gått rett igjennom brystet hennes og står ut på den andre siden. Alt mens jeg ser på, tar blodet til å velle ut munnvikene hennes.

«Åh, elskede … elskede …» Det døende blikket hennes er sorgfullt. «Jeg kunne ha elsket deg … Jeg var den eneste som kunne ha elsket deg …»

Den røde fossen åpner seg og brer seg som en flodbølge mot et forpint bryst. De stivnede øynene renner over av tårer. Hodet bikker mot en usett himmel. Kanskje var kjærlighet og noe himmelrik for alltid usett for henne, slik det er for meg, og nå er det omme.

«Jeg beklager! J-jeg …!» Jeg slipper kården og tar henne i armene, klemmer henne til meg alt det jeg kan makte.

Kvinnen er borte. Jeg står og omfavner ingenting. Forvirret ser jeg meg rundt. Det eneste som bryter tausheten er kården som klaprer mot gulvet.

Latteren skingrer tilsynelatende fra alle kanter. Klirrer og klinger like hjerteløst som lys gjennom istapper. Ingenting er så grusomt som kvinnelatter, så bunnløst som deres galskap og vrede.

«Din tosk! Du kan aldri drepe meg! Aldri!»

Nå ser jeg henne, fremtredd i en aura av blussende blått lys. Hun løfter armene og kaster hodet tilbake.

«EEEEEEEEEEEEEEEEEEEeeeeelsssssk meg!»

Overalt stiger eikebord og benker og de massive tønnene, løftet av det skingrende ropet. Den blå ilden farer i villskap over gulvet, som en fotløs drage uten hode og vett. Brannen slår forbi og heten trekker all luft fra brystet.

Flammene glimter, gløder blått og synker. Nå råder taushet. Hun står der stum og urørlig som en av antikkens gudestatuer. Ansiktet tilhører sfinksen. Gjenstander store som små dreier langsomt i luften, fylt med en kraft som er over naturen, over vitenskap og forståelse.

«Det var et gammelt lysalvtriks. Det viser deg hva du frykter aller mest. Først forsøker du å drepe meg og nå dette. Interessant!»

Møblement og alt som ikke er naglet til steinen, flytter seg opp til hulehvelvingen på tiden det tar å blunke. Hun senker armene og alt kommer drønnende ned rundt oss. Store geysirer slår i været fra noen av tønnene. Det virker som hun vil rasere mest mulig. Kanskje river hun fjellet ned?

«Du er klar over at jeg kan avslutte dette når som helst?» sier hun da bråket har senket seg i roen som bare ødeleggelse kan gi. Splintrede planker, løsnende jernbøyler, hellebard og fjøler ligger strødd.

Jeg plukker kården til meg. «Jeg … jeg tror deg ikke!»

«Dimmu.»

Alt lys synes å trekkes til et eneste punkt og drar skyggene etter som et grått tørkle. Jeg står i en avgrunn under fullkommen natt. I førstningen skal jeg til å spørre henne hvor hun er, men tar meg i noe så håpløst naivt. Langsomt dreier jeg kården foran meg og holder dolken klar til å parere … hva?

Det fortsetter slik. Det forsetter slik. Ingenting skjer. Jeg begynner å flytte meg på skrå. Om jeg bare kan finne tunnelutgangen, kanskje føle meg frem langs veggene. Er dette hennes måte å ta siste rest av nervene mine på, eller har hun kanskje tenkt å forlate meg i det ytterste mørke, for å pines i hjel den tiden jeg har igjen? Lenge har jeg ønsket å gråte, og pusten kommer ujevnt. Fanden, jeg må passe på så hun ikke hører meg. Dette er for ydmykende. Hørselen flyter og suser omskiftelig når jeg forsøker å lytte etter nærvær i det usette.

Jeg har på en måte forsonet meg med denne tanken, at hun skal ha forlatt meg, og har rettet ut ryggen da anfallet kommer.

«LJOS!»

Hvite kronblader fra en stjerne folder seg ut, og så er alt synlig. Hun er over meg og har alt løftet meg klar av gulvet. Jeg rakk ikke engang tenke på å reagere. Men nå … selv om jeg ikke får puste under trykket fra hendene som slutter seg om halsen, flytter jeg kården en anelse. Smerteglimtet stanser all aktivitet da jeg slås hardt inn i veggen, og igjen, og igjen. På det tredje slaget faller kården fra en nummen hånd, og dolken følger snart etter, helt av seg selv. Jeg slenges til gulvet og først nå blir jeg klar over at jeg får rundjuling. Gispet er samtidig et åndedrag, og slagene regner over hode og kropp og på steder jeg ikke visste jeg hadde eller kunne gjøre så vondt. Stryk bak ørene er det eneste jeg gjenkjenner. Jeg slepes rundt, men bare for å utsettes for nye omganger.

«Stopp! Nåde!» roper jeg, da jeg endelig får pusterom til å favne kneet hennes.

«JASSÅ!»

Prylen stanser. I neste øyeblikk treffes jeg av et slag som sender meg spinnende over gulvet. Veggen treffer meg bastant og vektig som vegger pleier å gjøre, og jeg kommer til stopp, armene der bena skulle være, og motsatt. Som i en døs og halvveis slått fordervet finner jeg at jeg kan rette meg opp og bruker det eneste skjulested jeg har igjen. Jeg gjemmer fjeset mellom hendene.

               «Ikke slå meg mer! Vær så snill!»

               Mellom sprikende fingre kan jeg se bena hennes som dukker opp i synsfeltet. Forstår med ett at hun bøyer seg over meg, og gjør et utrop i protest. Snart befinner jeg meg i luften, buksert etter håndledd og ankler.

               «Jeg tror ikke jeg brakk noe på deg denne gangen,» sier hun, og snur og vender på meg i alle retninger.

               «S-slipp meg ned!»

               «Ganske som du ønsker.»

               Like etter deiser jeg på baken. Jeg skyver ryggen tilbake til steinveggen og gjemmer ansiktet atter. Vil verken se eller bli sett, høre eller vite noen ting. Gjennom endeløs piping i ørene, oppfatter jeg så vidt stemmen hennes.

               «… skulle slått deg mer, men det tåler du ikke. Jeg blir nødt til å roe hjertet ditt.»

               En hånd finner frem til meg og presses mot brystet. Jeg gisper, skaker og gisper igjen. Hjerteslagene går fra skarpe dunk til et rolig tempo under den inntrengende berøringen. Endelig puster jeg rolig. Hånden trekkes tilbake.

               Noe griper håndleddene mine og får vernet mitt bort. Det er piken som står der bøyd over meg. På instinkt slår jeg armene omkring henne og klamrer meg fast, enda jeg vet at det bare er brytninger i lys og forenklinger av virkeligheten, illusjonen og narrebildets kvalitet. Piken er mild og varm og favner meg varsomt.

               «Eiris sazun idisi,» nynner hun med hendene lagt over hvert øre.

               Pipingen synker til en forståelig diskant. Larmen i hodet … borte.

«Se så, du er allerede vant til meg.»

               Forløsning til tross, kan jeg ikke stole på henne … Hun ropte da så høyt, så alt for, alt for høyt. Hun lager sårene og får dem fjernet. Selv nå vet jeg at hun har forandret seg i grepet mitt, og en skjelving går gjennom kroppen. Slippe vil jeg ikke. Men det er ikke opp til meg. Etter en stund flyttes jeg ut av omfavnelsen.

               «Se på meg.»

               Jeg løfter blikket. Der er den fryktelige ulvekvinnen, som foretar sine uutgrunnelige undersøkelser under lyset fra rovdyrøyne. Detaljene som utgjorde piken har flyttet seg eller blitt strøket vekk, som om et lag med sminke er fjernet. Håret er fortsatt brunt og ligger over hud som er i omtrent samme farge. Ansiktsformen buer seg etter trekk som er arkaiske eller aldri har eksistert. Huggtennene … kan mest minne om de til et gallisk vinnsvin, der de kurvet reiser seg fra underkjeven. Og øynene … Jeg møter kraften som hviler der, og slår straks blikket ned.

               «Du er ikke akkurat den barskeste mannen jeg har møtt. Noen av dem så på meg til det siste, idet jeg spiste dem. Se.»

               En hånd under haken løfter ansiktet og jeg klynker, men møter like fullt vekten av ulvekvinnens åsyn og betraktning på en slags automatikk, som under befaling. Jeg svelger noen ganger.

               «Faktisk er du sart som en jomfru med stjerten på erten! Som om ikke det var nok … vrang og vanskelig som en prinsesse med det lyseste hår, truten surmulende og med veslearmene i kors! Likevel er det du som får deg til å slåss mot meg. Kan du fortelle meg hvorfor?»

               «J-jeg vet ikke.»

               «Men jeg vet!»

               Hun griper hodet mitt med begge hender og dunker det inn i bergveggen. «Jeg overvurderte deg. Trodde virkelig du ville forstå. Åååah, så sint jeg ble!»

               «Skal du drepe meg?»

«Nei. Vær glad for alt jeg tåler fra blondinehold.»

               «Skal du torturere meg?»

               «Høres gøy ut, men jeg foretrekker varene mine intakte.»

               «Skal du … skal du spise meg?»

               Tungen hennes strekkes frem og berører pannen. «Nam-nam. Smaken er nok god, men nei, det skal jeg ikke.»

               «Men … men … hva skal du?»

               «Alle vet at om du skal ha en mann, må du fange ham. Om nødvendig ved hjelp av garn.» Hun reiser seg og lager en fald i kjolen som hun later som hun kaster over hodet mitt. Tøyet treffer meg i ansiktet.

Nå står hun der og svinger avventende frem og tilbake med hendene foldet i fanget. Det er vanskelig å se humoren i dette og det forferdelige som har skjedd, men for henne er visst min dype ulykksalighet en kilde til fornøyelse, i hvert fall når jeg ikke yter motstand på de måtene som jeg har gjort. Dette understrekes ved at hun bøyer seg helt frem med hendene bak ryggen, og planter et kyss i håret.

               «Jeg tror deg ikke!»

               «Åh? Og hvorfor ikke det?»

               «Fordi …» Jeg blunker litt og må tenke. «Hver gang jeg har gjort noe, har du gjort det samme. Du drikker når jeg drikker, spiser når jeg spiser, bærer meg når jeg bærer deg, og slår meg når jeg slår deg.»

               Jeg stanser opp og tenker på øyeblikket jeg rettet knivstøtet mot halsen hennes.

               «Derfor vet jeg at du kommer til å drepe meg.»

               Hun lener seg nærmere. «Dyktig gutt …»

               Før jeg rekker å reagere eller engang registrere det, har kjeven hennes glefset til.

               «AU!» Jeg trekker hånden til meg. «Det gjorde veldig vondt …»

Hånden er full av tannmerker som brer seg i en perfekt halvsirkel. Det går opp for meg at jeg undersøker den som et skadet småbarn.

               «Meningen! Jeg kommer til å bite deg nihundreognittini ganger på den måten, når du minst venter det og på ulike steder!»

               «Du er helt forferdelig!»

               «Så det synes du. Du klaget ikke da du fikk knulle meg i fitta.» Hun kommer helt inntil øret og leppene skiller seg. «Åhh … Ååhh … Åh-Åh-AaH!» Det lyder nøyaktig som piken stønnet på høyden av vår elskov. Det er lyder som en mann ikke kan glemme.

               «Du kan ikke gjøre dette!»

               «Hvorfor ikke? Jeg er jo et troll.»

               Så der har man det. Mysteriet jeg lette etter. Alt ved henne, og alt dette har skjedd, fordi hun er et troll.

               «Du lurte meg.»

               «Selvsagt. Jeg liker å vinne.»

               «Jeg gikk aldri med på dette. Underskrev aldri noen kontrakt.»

               «Åjoda, det gjorde du. Byttet vil egentlig bli fanget.»

               Hun reiser seg og forflytter underlivet like ved ansiktet. Langsomt lar hun det brune kjoleplagget gli opp lårene. Hudfarge og tøy stemmer jo. Er nok del av hennes forkledning.

               «Du aner ikke hvor lett det hadde vært for meg å ta deg nå. Ingen ville høre de ynkelige skrikene dine, bortsett fra meg.»

               Kjolekanten har passert lårene. Det overrasker meg ikke det minste å se de vitale krusningene i samme nøttebrune jordtone som resten av henne.

               «Vis din underdanighet ved å kysse.»

               Motstanden i meg vrir og vrenger seg mot noe uimotståelig. Så jeg bøyer meg frem, og avhender min tributt i vått til kvinnelighet. Den kjente rusen som duft, smak og farge gir, melder straks sin ankomst.

               «Jeg er ikke såpass stilt at jeg bruker hensynsløs tvang, og det er heller ikke du. Selv om vi begge er uhyrer på hvert vårt vis.»

               Plagget glir ned foran øynene mine. Skammen fortsetter å brenne i ansiktet.

               «Hvis du er så sterk og mektig, hva skal du egentlig med meg?»

               «Jeg har mange grunner, ikke en. Men jeg er tiltrukket av uskyld, og du er den mest uskyldige skapning som noensinne har levd.»

               Selv i denne situasjonen kan jeg ikke hjelpe for at min mandighet er fornærmet.

«Jeg hadde håpet på en bedre grunn.»

               «Det er en veldig god grunn.»

               «Du blir lei av meg, og så kommer du til å drepe meg.»

               «Drepe! Drepe! Eier du ikke fantasi?»

               Hun setter seg ved siden av meg. «Jeg liker kompliserte menn, og du er så selvmotsigende at når man åpner en hemmelighet, forandres en annen. Du kan aldri utforskes helt.»

               «Jeg har venner, en familie.»

«Det får ikke hjelpe.»

«Kan du ikke bare la meg slippe fri?» Munnvikene glir opp i mitt mest strålende smil, som trukket av hyssing. Vi vet begge at det er et triks, og et dårlig ett.

«Godt forsøk. Nei.»

«Fanden …»

«Han er ikke her. Men det er jeg!»

Jeg synker sammen i mismot og forstemmelse. Gjemmer hodet et sted mellom armer og knær. Livet mitt er visst over. Alle håp jeg har næret, alle høyttravende planer, nå skal de aldri bære frukt. Jeg hadde bøker jeg ville skrive og piker jeg ville få til å … vel, det samme kan det være. Saken er at jeg en gang i tiden ønsket meg hånden til en pike i giftermål. Var det virkelig så for mye forlangt? Kanskje går det an å forhandle med trollet? Enten det, eller så flykter jeg, en dag hun ikke følger så mye med.

Jeg trekkes ut av min melankoli ved at hun dulter til meg med skulderen.

«Ikke så lett å kjempe mot en overlegen skapning, hva?»

«Nei, antakelig ikke.»

«Ja, du kan virkelig stelle det i stand for deg selv, men du gjorde meg veldig sint. Det er som jeg sa. Det var på langt nær min fulle vrede.»

Den slags vil jeg ikke forestille meg, med tanke på hvordan hun skaket min tilværelse. Jeg kommer aldri til å glemme tingene jeg så, kraften i skriket.

«Hva vil du jeg skal gjøre? Bortsett fra å kysse deg … steder.»

«Åh, jeg har ikke hørt noen klager!»

«Nei, men det er fordi du lurer meg til det.»

«Det behøver ikke å være så ille,» sier hun mykt. «Jeg har mye å lære deg. Du vet nesten ingenting.»

«Jeg får ikke vite navnet ditt, fordi da denger du meg bare.»

«Riktig.»

«La meg få vite hva du er.»

Så hun forteller. Hun var der da de første menneskene ble skapt. Da var hun nyfødt, nettopp sprunget ut av steinen. Rettere sagt, faren hennes er et fjell, og det var han jeg ville vekke for å betale møyfeste. Folket hennes er det første folk, og derfor har de arverett til alt som er og kommer til å være. Følgelig har hun retten til å ta meg når hun vil, og på hvilken måte hun vil. Dessuten er det bare rett og rimelig at jeg er henne underlagt, siden hun er så mye sterkere. Denne første ætten har navnet for Jotun, men kan også kalles Troll, Titan, Ettin og Ogre, alt ettersom. Kvinnelige jotuner skal man helst kalle Gyger, for høflighets skyld. Hulder går også an.

«Somme sier at navnet Jotun betyr fortærer, og mener vi er forslukne og grådige.»

I det kunne jeg saktens være enig. Da jeg spør, får jeg høre at disse er to andre stammer med jotuner, som på et tidspunkt skilte seg fra de andre. Det er Vanene. De er mest opptatt med å se ting vokse og ligge med jomfruer. Hvis de blir forstyrret, bruker de seid, og deres seid er mektigst av alle. De er greie å ha med å gjøre, hvis man som hovedsak lar dem være i fred, og hvis man er heldig kan man spørre dem om tjenester. Mot betaling, selvfølgelig. Den andre stammen er Æsene. Ansiktet hennes mørkner der hun sitter, og jeg blir redd og må trøstes. Æsene er helt forferdelige. Hvorfor, er det vanskelig for meg å få rede på, men de vil nekte jotnene sin fødselsrett.

«Noen vil til og med at menneskene skal ha fri vilje, og det liker vi ikke. De kunne si nei til noe viktig.»

               «Men hva hvis vi noen ganger vet best?»

               Det gjør vi altså ikke. Menneskene lever mange ganger, men livene deres er korte. Nå for tiden vet vi ikke engang hva verden er laget av, det store treet som har portaler til ni verdener. Selv om jeg forstår nærmest ingenting, vil hun bruke et bilde for å forklare meg menneskenes skjebne og det som har hendt meg. Menneskene er som løvblad som felles fra verdenstreet, som stadig faller for å vokse igjen. Æsene vil at disse bladene skal bli latt i fred, fordi de skal sveve i takt med trådene i livsveven. Få er menneskene de tar, og da er det bare for å få hjelp til å forsvare seg. Vanene høster enkelte blader, men sjelden. Grunnene må være sterke nok, eller deres attrå må ha blitt vekket, noe som alt i alt går ut på det samme. Jotnene, derimot, vil ha eierskap til alt, slik som er deres arverett. De vil kunne ødelegge og hjelpe hvilke blader de vil, fordi de er eldst og har mest kunnskap.