Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

Rørt og vaklende finner jeg plass på benken igjen, mens hun slår hull på en tønne og fyller en stor seidel til randen. Full av attrå tar jeg henne på fanget da hun er innen rekkevidde. Det finnes konkrete former for kjærlighet, og de er de beste. Fordi hun er så meget glad i meg, vil hun selv holde karet til leppene mine. Seidelen bikkes, og jeg tar imot en overflommende strøm med skummende øl. Jeg drikker grådig. Bare av og til sørger hun for å holde tilbake. Hodet har begynt å svimle faretruende da hun setter seidelen fra seg på bordet. Det var sannelig mye. Begeret er ikke engang halvtømt.

Jeg vet å ta for meg på mer enn en måte. Så jeg trekker hver kjolestropp ned slanke skuldre og ved bysten røsker jeg hardt og kompromissløst. Brystene velter ut og gjør et lite hopp før de faller til ro. Til tross for meg selv må jeg stønne. Stapper så mye av hvert tungtveiende kvinnebryst jeg kan i munnen, og sutter i vei så umettelig at jeg blir klar over små gryntelyder som kommer fra nesen. Kanskje best å finne ut hva hovedpersonen selv mener om saken? Jeg gløtter opp et lite øyeblikk. Hun ser ned på meg med en blanding av fornøyelse og mild overbærenhet. Da er jo alt i skjønneste orden. Nesen bruker jeg til å lage sirkler på fukten rundt stive brystvorter.

«Det er mest for barn, så da passer de jo utmerket for deg.»

Hun griper seidelen med begge hender og legger hodet tilbake. Tømmer i seg innholdet i et eneste langt drag. Noe renner ned munnvikene og ender som svale sjøer i brystgropen, samt rislende elver på hvert svulmende bryst. Ivrig er jeg behjelpelig med å lepje i meg alt sammen. Huden hennes smaker salt og varme.

«Dette minner om feiringen etter Lindisfarne!»

 «Var du der?»

               «Der, og mange andre steder.»

               «Men … hvordan kan du ha vært der?»

               Noe i meg griper inn, omsider. Har jeg ikke alltid hørt den type snakk fra henne? Bildet som blir til av bruddstykkene, leder til noe utenkelig.  

               «Det er helst puppetid når det er leggetid,» sier hun og heiser kjolen på plass, og med det gjemmer hun vekk jordgudinnens gave. Sinnets søte lake senker seg en smule, gjør at jeg kan blunke litt og få sansene tilbake. I mellomtiden går hun til den andre siden av bordet og tar sete.

               «Det er nok på tide å avklare noen detaljer,» sier hun og setter fingrene formelt sammen.

               Jeg er oppmerksom nå, og lutter øre. Det er en klok mann som kan veie for og mot før han feller sin dom.

               «Hvor tror du at du er nå?»

               «Vi er i hjemmet ditt.»

               «Og hvem tror du at jeg er?»

               «Du er … du er …» Ord blir mangelfulle når man mangler begreper. Hennes person er omgitt av følelser, inntrykk og farger, men ingenting konkret som jeg kan feste meg ved. Så jeg må melde pass.

 «Jeg er ikke sikker, for å være ærlig.»

               «Da kan jeg opplyse deg om at du har blitt bergtatt, og at du snart kommer til å være rundtatt også!»

               Jeg merker at jeg går fra oppmerksomhet til vaktsomhet, og at jeg kanskje burde gjort det for lenge siden.

               «Du spiste av maten min. Først jordrøttene i myren, så rypene i fjellet, og det har jeg betalt i dyre dommer for. Du ba meg varme deg. Best av alt, du hadde samkvem med meg. Ifølge regelen har du overgitt din frie vilje. Alt som er deg tilhører nå meg.»

               «Hva slags regel!»

               «Nå synes jeg du spør veldig dumt, kjære.»

               Dette må være en slags spøk. Det kan bare ikke stemme. Det er faktisk helt umulig.

               «Det er ikke mitt ansvar at du er uansvarlig. Derfor overtar jeg nå ansvaret for deg. Velfortjent, vil jeg si, for mens du sov var jeg ute og betalte en hel gryte gull for deg. Hun vi fornærmet er var for skade, og fra det er hun navngitt.»

               Selv i denne galskapen må jeg avveie mine valg. Jeg smalner øynene vurderende mot henne. «Hva skulle hindre meg i å dra herfra? Du?»

               «Om du ser bort fra alle de magiske båndene som binder deg til dette stedet, så ja. Meg.»

               «Men det er jo latterlig. Det er … det er …»

               «Tenk deg om. Hvorfor skulle en pike som meg bo på et sted som dette?»

               Jeg ser opp på vegger i granitt. Helt til huletaket som dreier fordi det svimler. På instinkt klamper hendene til rundt benkkanten. Hun er ikke det hun utgir seg for å være. Hun er … Jeg klarer ikke å fullføre tankerekken.

               «Til gjengjeld skal jeg være veldig snill med deg. Holde deg ved kost og kosten. Bare slå deg av og til.»

               Hun lener seg frem til lysets terskel. Gulnende huggtenner fremtrer i skinnet fra lampen, kurvet og lange fra munnens underdel.

               «Det er riktig. Lyset fra krystallen lyver ikke.»

               Jeg reiser meg, rygger og ender med å ramle over benken. Erkjennelsen slår på plass som en gruvetralle. Alt står i klarhet. Piken som jeg møtte. Jakten og flukten og hvordan hun forledet meg. Fra gulvet kan jeg bare iaktta at hun stryker kjolen på plass, reiser seg og kommer. Er det en hale jeg ser svinge der mellom bena hennes?

Hun lener seg ned mot meg med hendene på knærne. «Du er temmelig langt fra Nidaros nå, vennen.»

Hvorfor vil ikke kroppen samarbeide? Føttene finner ikke feste. Har jeg ikke opplevd dette før? Har jeg ikke opplevd det mange ganger?

«Det var nære på en stund, men reisen har så vidt begynt. La oss bli bedre kjent.»

Nå som illusjonens gjenskinn har glidd av, ser jeg henne endelig i klarhet, slik hun egentlig er. Fregnene er ikke fregner, de er huden, like jordfarget som bekledningen. Trekkene er skarpere og mer avlange. Kjeven er fremskutt, pannen står mer på skrå. Og bak henne, denne halen, svinsende og svansende mens hun, nei denne skapningen, står i avventende positur.

«Du trenger å trøstes, ser jeg. Kom i armene mine.»

Noe klikker på plass. Kontrollen over kroppen gjenvinnes og øyeblikket etter befinner jeg meg i en omfavnelse. Men øynene som møter meg er ikke brune og varme som jeg er vant til, de lyser rovdyrgult og eiesykt under gjennomboringen fra spaltede pupiller. Kompakte sener og musklenes bulende antydning, huggtennenes herdede kurvatur, alle vitner de om den type drapskraft som kan rive og flenge i løpet av et øyeblikk. Jeg blir slapp og avmektig og slipper ut av grepet, og nå rygger jeg forsiktig og prøvende.

«Ikke kom nærmere.»

«Liker du meg ikke?»

Skapningen tar noen steg og legger hodet på skakke. Jeg sørger for å opprettholde avstanden mellom oss. Uten å vise det eller kaste med blikket, har jeg fått omgivelsene i en viss oversikt. Dette er en hall hvor rad på rad med benker og bord er plassert, tilsynelatende stor nok til å romme en hel hær. Men langt der borte er tunnelåpningen hvor jeg kom inn i en eller annen form for ørske. Kropp og muskler er avslappet mens jeg venter på det opportune øyeblikk hvor de skal stramme seg i mitt livs innsats, og jeg kan løpe som vinden. Slåss kan jeg ikke. Det bør jeg ikke.

«Se bak deg.»

«Jeg faller ikke for et så enkelt tr …»

«Det burde du!»

Stemmen kom fra like bak øret og lange armer legges over skuldrene. På et øyeblikk, nei, en tid som er mindre enn et øyeblikk skiftet skapningen posisjon og fremtrådte et helt annet sted. Igjen slipper jeg ut av grepet omkring meg.

«Litt blyg, kanskje? Jeg har god tid.»

«Hold deg unna!»

«Unna! Unna!»

Jeg er rask når det teller. Alltid kalte de meg lettfotet og jeg har danset over skare. Men skapningen speiler hver av mine unnvikende bevegelser. Jeg foretar en finte i en retning og gjør et sprang i den annen, så voldsomt at lårmusklene nesten rives av. Skapningen bykser og lander rett foran meg.

«Hah!»

Jeg stuper under ett av bordene og kravler sammenkrøket så hendene klasker mot gulvet. Smetter ut og reiser meg. Endelig kan jeg løpe. Ut av ingenting synes skapningen å stige opp fra bakken og fanger meg med et fast grep på hver skulder. Jeg skyves tilbake til bordene.

«Er jeg virkelig så ille? Jeg foretrekker å ikke bedøve deg. Jeg vil bare at du skal akseptere det som har skjedd.»

               Jeg skjelver i grepet og merker at jeg gisper. «Hva har … hva har skjedd?»

               «Du er bergtatt. Du er min.»

               Hendene mine finner bordkanten og kan ane berøringen av noe, er det et skjefte? En iskulde kommer over meg og gjør at jeg kan se i klarhet. Det er isbreen jeg har i mitt indre, som gjør at jeg kan se rolig på enhver situasjon. Bare iaktta, fri for smerten ved å være et menneske. Isbreen taler, og jeg vet hva jeg må gjøre. Hva jeg alltid har måttet gjøre.

               Situasjonen. Svakheter. Ruten inn. Jeg har å gjøre med et kjærlighetssykt monster. Den avskyelige kaospølen har alltid hatt et kvinnelig preg, og kvinner er svake. Lette å forlede, lette å lure, evige ofre for overflate og tilsynekomst. Følelsene deres en latterlig og lettformelig deig, de gir etter for enkle stemninger og den vind som råder for øyeblikket.

               Så jeg gir henne det hun vil ha. Jeg vet ikke hva det er jeg sier, bare at ordene er like falske som de er fagre. Noe om redsel som skjuler en dyp affeksjon, og begge deler skammer jeg meg over. Noe om det spesielle ved henne som har røvet hjertet mitt. Noe om den troskap jeg aldri har vært i stand til.

               «Det var fint sagt.»

               Fingrene mine strekkes frem og berører den brune huden som byr meg så imot. Hvis hun hadde vært et menneske, ville det vært av mindreverdig rase.

               «Lukk øynene og len deg tilbake. La det skje.»

               Det overrasker meg ikke det minste at kvinnebeistet gjør som jeg sier. En arm har et fast tak rundt livet hennes, den andre kjærtegner henne en siste gang, og så finner jeg det jeg ante berøringen av, skjeftet på kniven. Hardt og med sølvets hurtighet støter jeg knivbladet mot den blottlagte halsen.

               Blikket mitt er så målrettet at det tar meg litt tid å forstå at spissen har stanset ved halshuden. Håndleddet mitt er fanget og holdes fast. Med en foraktelig bevegelse vrir hun rundt og lar smertestøtet sende meg på kne. Kniven er i hånden hennes.

               «Du vet, jeg har levd en stund.» Hun setter kniven mot bordplanken i tykk eik og presser bladet langsomt hele veien inn. Snur seg vekk og løfter hendene til ansiktet.

               Skriket. Skriket. SKRIKET. Det fyller selve eksistensen og kaster meg til grunnen. Jeg løfter hendene til ørene og presser det jeg makter, men det er ikke nok til å dempe larmen det minste. Synsfeltet skaker, vrir og vender under lydens inntrengning.

               Hun har snudd seg. Tårer renner fra henne i brede strømmer. Øynene blanke, ansiktet uttrykksløst.

               Det er en stemme som kommer gjennom pipingen og de uklare dottene jeg har i ørene. «… dri, aldri har noen noensinne såret meg som det du har gjort nå.»

               Hun går amok blant møblementet på en måte intet levende vesen kan ha sett. Løfter eikebordene, en lengde på tretti alen eller mer, høyt over hodet og sender dem flyvende flere hundretalls skritt inn i mørket. Kyler benker inn i steinen som rambukker og lar dem splintres.

               Jeg er på bena og løper bort til langveggen. Skjelver så mye at jeg river ned flere hellebarder i forsøket på å gripe tak i dem. Endelig finner jeg noe som holder seg gi ro lenge nok til at det kan brukes, river til meg et skjefte og trekker ut et bredt og langt sverd. Klingen er merket med runer og et hakekors er risset inn i hjaltet som bumerke. I død og i liv et verdig våpen. Det oppskårne ermet henger og slenger rundt høyrearmen, så det ruller jeg opp ved skulderen.

               «Åhåhåhåh! Tror du virkelig at du kan stå deg imot meg!»

               Gradvis går det opp for meg at jeg har en stemme når jeg snakker. «… ut herfra, ellers dreper jeg deg!»

               «Prøv.»

               True gjør man aldri to ganger. Så jeg senker hodet og stormer frem som en vær. Legger hele kroppen inn i sverdets svingende bane.

Det er umulig å si hva som var fulltrefferen. Liggende kommer jeg til meg selv. Sverdet er fortsatt i neven. Jeg er i ferd med å stige opp med våpenet holdt avvergende på skrå, da hun melder sitt oppmøte og røsker meg dinglende i luften etter håndleddet. Like etter slynges jeg for hennes føtter. Den knasende lyden til vridningen hun foretar, fremkaller et smerteskrik.

«Mang en helt har jeg brakt i kne. Hvorfor skulle du være annerledes?»

Tennene slutter seg om stålet på sverdbladet, som brister idet kjeven hennes klamper sammen. Våpenet faller klirrende fra hverandre i to deler. I mellomtiden er jeg i ferd med å krabbe bort. Et fryktsomt vitne til kreftene som er i sving, og jeg ønsker jeg var død. Alt som gjenstår er å slukes i dragsuget.

Hun snur seg bort. Tankefullt plukker hun opp hvert splintrende fragment. Et blått lys glimter og klingen er igjen hel.

«Kongevåpenet tilhørte Luva og kan ikke briste før nordveien er ingensteds-veien. Uenige og troløse til Dovre faller!»

Sverdet som hun kaster og lar fange i luften, svinges og dreies i håndleddet som et stadig hurtigere hjul. Idet hjulet blir uklart slipper hun og velter sverdbladet om arm, skulder og nakke. Våpenet snor seg som noe levende om kroppen hennes, og da det endelig glipper og flyr bort, har hun alt tatt imot skjeftet og presenterer sin væpning løftet over hodet. Mens jeg ser på, støter hun sverdet inn i bergveggen nesten ned til hjaltet.

«Jeg trenger ikke våpen for å håndtere deg, ditt frekke lille rødbryst.»

Mer trenger ikke jeg å høre på, fordi jeg er allerede på vei bort mot tunnelåpningen.

«Hvor skal du? Jeg er på langt nær ferdig med deg!»

En vegg av blå helvetesild blokkerer fluktruten. Flammene kom så plutselig at jeg faller på baken i overraskelse. Nye ildtunger kastes mot meg. Det går opp for meg at jeg løper sikk-sakk mens blå ild stadig blusser opp til alle kanter. Hun … hun leker med meg. Da jeg løfter blikket, ser jeg hvordan ild springer fra fingrene, mens hun ser på meg med et ansikt forvridd i hevngjerrighet.

Ikke kan jeg flykte. Ikke kan jeg slåss. Men en siste fluktrute gjenblir for den fortvilede. Den eneste ruten som gudemakt ikke har tilgang på. Jeg later som jeg er blindet av frykt, før jeg kaster meg mot et spyd som har rullet ned på gulvet. Hurtig vender jeg odden mot meg og støter skaftet på skrå mot bakken.

«Nei!» skriker hun skingrende.

Ut av ingenting dukker hun opp ved min side og sparker spydet unna, rett før jeg faller på ansiktet. Hun løfter meg opp etter håret og kaster meg inn i veggen. Der siger jeg langsomt ned med luften slått ut av meg.

«Ingen får krenke meg! Ingen får unnslippe meg heller!»

«I-ikke kom nærmere!»

Over meg er et slags løvepreget våpenskjold med kryssede klinger. Dem triver jeg tak i, og snart står jeg der med en kårde i den ene hånden og en tynn dolk i den andre, i en ekte fjortenhundretalls-stil. Hvorom allting er, det er en væpning som jeg er mer vant til og som passer meg bedre enn et klossete og bredbladet sverd. Hurtighet og presisjon kan kanskje slå grenseløs styrke.

«Jeg både krenker deg og unnslipper deg, ditt uhyre!»

«Det får vi jammen se på. Vet du hvem den kården tilhørte?»

«N-nei!»

«Wessel og Peter! Vesle Petter! Jeg lurte fra ham kården og byttet den ut med en som var ubrukelig.»

«Hv-hvorfor gjorde du det?»

«Fordi han fornærmet meg!»

Hvor ruvende hun er. Hvor fryktelig hun er. Gule ulveøyne som betrakter meg i hunger og galskap, den flengende kjeven. Vanviddsstyrke og heksemakt. Men jeg er den som vil forsøke til det siste, selv om hun sier at hun har tatt min frie vilje. Har sjelen min gått tapt? Jeg kan ikke tenke på det. Hvem skal jeg be til? Herren min Odin eller Gud? Helvete … Jesus kommer ikke ned hit og han vil ikke frelse en slik som meg. Da gjenstår bare …

«Odin!» skriker jeg i trass. «Tor, Frøy og Frøya!»

Utrolig nok stanser hun opp med et misfornøyd uttrykk i ulveoppsynet, enda mens hun var på vei.

«Stygg i munnen er du også. Den kan vi vaske ren med såpe!»

Jeg benytter anledningen til å smette forbi henne. Er nødt til å finne et overtak på et vis, derfor jumper jeg opp på ett av bordene som står der hulter til bulter. Kanskje en høydefordel kan holde beistet stagge.

«Tyr!»

«Verre! Nå frister du virkelig lykken!

Hun sparker like godt til bordkanten, som bikker på høykant og velter overende mens det stønner og klager i mishandlet treverk. Heldigvis har jeg alt hoppet over til neste bord i rekken. Jeg ville ropt ut i feiring, var det ikke for at hun hever bordet som i et trillebårløft, tar mitt fotfeste og sender meg rullende ned den lange flaten. Rett før jeg velter utfor, slipper hun taket så bordet drønner på plass. Jeg forsøker å få orden på kårde og kniv og oppdager for sent hva hun har i gjære. Hun er allerede på vei ned fra et høyt sprang og planter begge bena i enden på motsatt side. Som skutt fra en katapult flyr jeg gjennom luften, brystet først, bak er armer og våpen utstrakt. Hun kan springe, hun kan springe, og jeg er i bane mot henne. Det slår i et kjoleplagg, og hun er der. Møtt av villdyrets vanvittige byks tas jeg imot alt mens jeg er flyvende. Det er nesten en omfavnelse. Da vi lander, svinger hun meg rundt som en olympisk bryter og slipper. Jeg slår en hoppende kollbøtte langsmed gulvet i et strekke som sender meg til den andre enden av hallen. Selv satt overfor denne urimelige overmakten, er jeg en kriger. Ennå har jeg ikke sluppet tak i noen av mine våpen.

«Jeg er den sterkeste! Jeg er! Ene og alene er jeg den aller sterkeste!»