Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

I spissen for sine tropper, som i dette tilfellet bare består av meg, leder hun meg videre på vandring. Armen verker vondt, men det også kjennes kun på avstand. Utover det har jeg ikke tunge til noe klagemål, ingen innvending til det som måtte skje. Foran og bak er like fjernt, begge. Hun får skogen til å bøye seg eller forme portaler med hånden hevet, og på den måten skjærer vi i en rett linje mot et gressdekket bakkelandskap.

               Det er her en av haugene tar til å røre på seg. Jorden ryr og raser, inntil den glir av helt og noe har reist seg. Jeg synes jeg gjenkjenner lammelsen idet blikket mitt vandrer oppover. Straks griper hun tak i hårmanken og tvinger meg i knestående.

               «Hold deg nært fitta mi, så skal dette gå bra.»

               Fjeset skyver hun direkte inn i favnen.

               Min omgivelse blir overtatt av den ladede tausheten som alltid blir til der kreftene måler hverandre. To boksemestere i ringen eller formasjoner i falanks. Jeg har alltid hatt en formening om vold.

               «Et lite uhell på veien, bare.»

               Målet hennes høres gammelmodig ut, som om hun var fra en utkant på Island eller Færøyene. Likevel blir forståelige ord til utav helheten, per inferens. Selv nå, i denne underlige tilstanden, er jeg i stand til å sette sammen mønstre i hodet.

                «Byttet er mitt. Det er virkelig et utsøkt eksemplar.»

               Kun stemmen hennes kan høres. En sval skygge ligger over øynene og skjuler meg fra verden utenfor. Det er den vage duften av kjønnet hennes. Det ble visst som hun sa.

«Det er riktig. Du vil ikke utfordre noe så fryktelig som meg.»

Hun stryker meg en stund. Klemmer til rundt hårmanken, og så er jeg på bena. Jordknollen er borte, som om den aldri var tilstede.

«Ikke bry deg om ham,» sier hun. «Det var bare en gammel grinebiter som alltid blander seg i mine saker.»

Hun fører meg til en rund og flat stein som vises gjennom gresset på bakken. På den er det tegnet en sirkel underlige runer jeg aldri har sett noe annet sted. Vi stiger oppå steinen, og et blått lys skinner fra runene.

Den ledige hånden min gripes. «Jeg ville sagt at du skal lukke øynene, men du var jo alltid en eventyrer.»

Fargene vendes til sin rake motsetning, midlertidig kastet på hodet, og vi omgis av et mørkt tomrom. Jeg ser meg forvirret rundt. Vi synes å sveve i løse luften. Mørket er ikke uten innvånere. Overalt gir stjernene seg blinkende tilkjenne. Platen dreier rundt, og vi faller. Stjernene blir til lange spyd. Akkurat idet jeg tror jeg skal miste meg selv, står jeg på platen igjen, denne gangen på et nytt sted. Som for å understreke forskjellen på oss, stiger vi av i hver vår retning.

Vi har kommet til munningen av en liten innsjø som ligger skjult inn mot berget, kanskje fjernt fra alle steder i verden. Jeg blunker som om det er første gangen jeg ser sollys. I sjøen under er det fisk som svømmer mellom de bleke flekkene av lys som ligger over deres oppholdssted. Kvinnen kommer opp ved siden av meg.

               Jeg peker på de snodige fiskene som leker i det klare vannet.

               «Ikke forstyrr dem. Kom.»

               Hun leder meg over en lang og smal fjellhylle som fører til et stort platå. Det brede panoramaet som åpner seg viser et fjellandskap som tilsynelatende er uten ende. Hun tar opp det som ser ut til å være en knudrete rot, og dunker den mot bergveggen tre ganger.

               «Hele hallen Heil!»

               Som noe innlysende ser jeg at det slett ikke er en glatt bergvegg vi står foran, men en port. Hun stiger inn og vender seg mot meg. På bakken er en sølvtråd som skiller oss.

               «Nå kommer det siste valget du vil foreta, og så får du aldri velge mer.»

               Hun står der rak og stolt, fortsatt kledd i den jordfargede kjolen. Jeg har inntrykk av at jeg har kjent henne en evighet. Nei, mer enn det. Flere evigheter i en tid som gjentar seg, fordi … hjulet dreier på seg, for alltid må bite seg selv i halen.

               «Vil du stige over denne sølvtråden for meg? Det er mitt ønske at du gjør så, og du får selv bestemme om du vil.»

               Jeg trår over sølvtråden. Hun er der og tar meg imot. Armene rundt meg skjelver, og hun svelger noen ganger mens hun ser opp på meg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun må ta sånn på vei.

               «Godt,» sier hun tilslutt.

               Vi er bare i hulens mørke forkammer som leder videre inn i fjellet. Og videre innover dypet fører hun meg. Vi går over en smal bro som strekker seg over det som ser ut til å være en underjordisk elv. Det er ikke vann som renner der. Under er tusener av store bergkrystaller som lyser i overjordiske farger. Det er dyprødt, smaragdgrønt, mørkeblått og lilla, til og med rosa noen steder. Fargene gløder og veksler mellom å stige opp og synke ned. Jeg løfter den friske armen og peker forundret.

               «Vannet kommer av og til fra isbreene. Ikke bry deg om det heller.» Ved enden av broen snur hun seg og vinker hendene til seg. «Kom-kom.» Til hennes kallerop finnes ingen innvending, og jeg følger. En stor skygge går med oss på veien.

               Langt der inne kommer vi til en hall som jeg har inntrykk av er veldig stor, selv om den bare er vagt opplyst. Det er mange langbord med benker på hver side, og der finner hun meg en plass.

               «Jeg vil at du skal hvile nå,» sier hun.

               Det synes jeg var et godt forslag. Så jeg lener meg frem på den friske armen, legger kinnet inntil hakkete treverk, og sovner. Prosessen fremskyndes ved at hun stryker taktfast.

Jeg våkner av at hun svinger en diger jerngryte opp på bordet.

               «Jeg tenkte du var sulten!»

               Trebolle, tresleiv, en kniv og et krus har hun allerede satt frem. Mens jeg blunker tar hun øsen fatt og fyller bollen med det som ser ut til å være en slags stuing. En fyldig smak av kjøtt, urter og rotgrønnsaker møter meg da jeg setter sleiven til munnen med min venstre. Stønnet kommer ganske av seg selv, og jeg hugger innpå som en av sagatidens store helter. På tross av meg selv pipler en tåre frem. Sulten varte alt for lenge.

               «Liker du det?» spør hun, og skjenker meg et krus vann. I rollen som bestyrerske over det generelle vel og ve, er hun for anledningen kledd i et forkle, ser jeg.

«Det er kjempegodt!»

               Jeg tar et overblikk. Rundt om på bordene er det utplassert krystallglass som avgir et dempet gjenskinn i ulike fargesjatteringer. Det er sikkert de elektriske lampene som jeg så vidt har hørt om, men ellers aldri har sett. Utover det er store tønner stablet overalt, opp mot taket og langsmed veggene som er prydet med allslags våpen, det er sverd og hellebarder. Et litt maskulint preg, men det kjennes riktig så lunt og godt. Svært hjemmekoselig, må jeg innrømme. Og forrådet hun har ordnet seg med er sannelig formidabelt.

               «Jeg tror ikke kjempen vil finne oss her!»

               «Javisst, kjære.» Hun romsterer hånden gjennom håret mitt.

               De sier at jeg hater og forakter mennesker, men jeg ville aldri fornærme husfruen. Hun har jeg vett nok til å gi min underkastelse. Så uten mye til forvarsel stapper jeg fjeset inn i dypet av forkleet og gnir nesen frem og tilbake.

               «Takk. Tusen takk.»

               Hun tar imot mitt hode og min hengivenhet med begge hender. Ingen romstering gjennom håret nå. Jeg klappes moderlig. Endelig frigjort går hun til den andre siden av bordet. Der finner hun sete og forsyner seg med stuing og et krus vann. Vi spiser sammen i taushet. Jeg er fortsatt glupsk som en ulv og har kommet til lag nummer to i magen. Strekker meg grådig mot øsen og gir meg selv påfyll. Apropos ulver, på hver av de fire grytebena er det ulvehoder i jern.

               «Jeg har ikke noe imot å mate kjæresten min, selv om han av og til er veldig rar.»

               Jeg kremter litt beklemt. Nåja. Hun må først vise at hun kan te seg i selskapslivet. I førstningen kan jeg presentere henne som min gode venninne. De trenger jo ikke vite at jeg alt har ervervet meg hennes kvinnelige goder. Så får vi se.

               «Men det er bra du viser takknemlighet. Ellers hadde det blitt små porsjoner.»

               «Hvor små?»

               «Veldig, veldig små.»

Jeg lurer på hva alle de andre driver med for tiden. Spesielt min sortkledde venn. Jeg savner den gamle rakkeren, merker jeg litt overrasket. Vel, skyss må skaffes og jeg må få områ meg. Det blir nok til at jeg tar diligence hjem. Hun må selvsagt være med, selv om hun ikke akkurat kan sitte på fanget mitt foran de andre passasjerene, slik hun antakelig måtte ønske. Hun vil nok være mye redd og titt og ofte behøve å leies ved hånden. En syerske må få ordnet henne noen anstedelige klær, så hun i det minste kan se ut som en dannet dame. Jeg ser for meg en rosa silkekjole og en bredbremmet hvit hatt mot solen. Jeg gleder meg til alle de tingene jeg kan vise henne. Hun vil nok gjøre store øyne når jeg lar henne få kjøre tog, eller hun får se et dampskip ved havnen.

Ingenting kan dog skjule at det er en pike fra hedningeland som ble min utkårede tilslutt. Det blir nok folkesnakk, men den slags gir jeg en god dag i og en takke meg til på kjøpet. Folkemeningen er alltid feil og kan ikke tas hensyn til under noen omstendighet, spesielt ikke for en mann av verdighet. Jeg vet meget godt hva som er riktig, og hun inngår i denne planen. Blodet må fornyes gjennom provinsenes livskraft. Napoleon, Alexander, Tordenskjold, alle var de fra utkanten. Det er forresten bare rimelig at kjolens nye eier må tillate den løftet libertinsk av velynderen, og da må hun nok holde hatten så den ikke flyr av i dønningene. Jeg tillater meg å drømme meg bort en stund.

Fanden, jeg glemte at jeg ikke har noen penger. Kanskje den sortkledde kan bidra med nok et lån? Han av alle vil jo skjønne at det er en hellig sak.

Tredje porsjon forsvinner ned ulvegapet som er mitt. Platon tok feil da han mente at menn som ikke lenger kan fråtse, ikke har mistet noe. Men så så han så mye bort at han endte utenfor verden. For å veie opp for min forslukenhet, spør jeg henne hva oppskriften er.

«Man har det man tar,» sier hun. «Noen hester og alver kastet i en gryte, kokt opp under omrøring på svak varme.»

Jeg slipper sleiven fra meg.

«Men det er anstrengende å lage. Blir så mye bråk og brøling. Slitsomt!»

«Du må unnskylde at jeg sier det, frøken,» begynner jeg litt beklemt. «Men du er den mest fornøyelige skapning jeg noensinne har påtruffet.»

Det er for så vidt sant. Den feminine personligheten, ispedd et islett av tvers igjennom maskuline manerer, gjør hennes selskap til en sildrende fryd. Det er så huden sitrer noen ganger.

«Jeg kan si det samme.»

En ladet stillhet råder mellom oss en stund.

               «Fortell mer om deg selv.» Hun betrakter meg med hånd på sin hake og et intenst blikk. Selv jeg kan skjønne at jeg tas under vurdering. Det er ikke den slags jeg liker, for ofte kommer det frem ting de kan gå amok over. På den annen side virker det ikke som om hun har blitt brydd så langt.

               «Vel, jeg er poet under gudenes nåde og filosof til kongens … hm … unåde.»

               «Sa ikke du at gudene hatet deg?»

               «Det gjør de. Derfor gir de meg av og til goder, slik at torturen kan bli mer langvarig.» Som ved ettertanke spidder jeg en kjøttbit med kniven. «Du, kjære frøken, er en av disse godene.»

               «Så jeg er en kilde til tortur. Interessant.»

               «Glede fører alltid til lidelse.»

               «Da er det nok best å være nedfor hele tiden!»

               Jeg stanser litt. Nå er det min tur til å feste blikket til henne. Utfordrer hun meg? Få kan stå imot meg under tevlinger med ord. På den måten er jeg en sofist, fordi det er kappestriden i seg selv som avgjør hvem som har rett. Best at jeg er vaktsom og yter mitt ypperste, i så fall.

               «Selv er jeg også skald. Det overrasker meg ikke at du har tatt opp et slikt virke, fordi det er det første steget til galdrekunst.» Hun smiler, er det for å betrygge meg? «For meg handler det om å forhøye følelsen. Alle følelser,» legger hun til, som for å understreke. «… og der er du meg til hjelp.»

               «Den gudene vil ødelegge, slår de med raseri.»

               «Det var ikke en gud som brakte deg til dette stedet. Og du vil aldri se min fulle vrede.»

               Der var en tvetydighet. Vil jeg ikke, eller kommer jeg ikke til å se det? Nøkkelen til sannhet er paradokser og tvetydighet, vet jeg. Det forteller jeg henne, og hun er enig.

               «Hva med kongen? Hvorfor er ikke tjukken sjøl blid?»

               «Misforstå meg ikke …»

               «Neida!»

               «… jeg vil aldri bli noe så vederstyggelig som en parlamentariker. Standpunktet bringer videreførelsen av Napoleons slavestat og jakobinernes terrorvelde mot hver av jordens høye blomster. Men jeg vil at noen fra Ynglingætten skal sitte på tronen.»

                Jeg forteller henne hvordan vi straks burde innlemme Island, Grønland og Færøyene til det norske storrike. I lengden taler vi her om et nordisk storrike, ledet under Ynglingættens framifrå og krigerske representanter. Slike som svensker og dansker er jo morsomme, de, men vi må huske at vi her taler om noen som er mindreverdige i tanke, følelse og evnen til selvstendighet. Svensker egner seg best i en tjenende stilling, som trikkeførere og postmenn, eksempelvis. Danskene kan hensettes til å dyrke poteter og kålrabi. Men for å oppnå det må arvingen fra folkedypet hentes opp, og jeg tror det kan finnes i de gjemte daler.

«Det kan saktens hende at du er en Yngling.»

«Beklager å si at det stemmer ikke. Jeg stammer fra den første av alle ætter.»

Jeg vil svinge neven i tilgjort skuffelse, men greier bare å skade meg så det gjør gruelig vondt. Høyrearmen er jo holdt oppe i en primitiv fatle. Det var nok kjempen som gjorde det. Jeg lurer på hvordan det skjedde. Huff, nok en ting å bekymre seg over. Jeg håper armen kan gro sammen. Jeg hater skader og sår som aldri vil gro.

«Det glemte jeg nesten.»

Hun reiser seg og blir borte ved noen skap. Kommer tilbake med noen krukker og digler, utplasserer så sin smekre bak i et skinnbelagt og bredt sete jeg ikke har lagt merke til før ved bordets kortende. Klapper hånden eiesykt ned i dypet av favnen.

«Nå kan du legge hodet ditt her.»

Jeg har alt underkastet meg henne i rollen som husfrue, men det var da hun ga meg mat. Jeg kan ikke alltid la meg føre etter neseringen. Men mens jeg ser på, smiler hun og lar forkleet langsomt gli bort, før det legges til side. Færre lag mot det aller helligste. Mer forlokkende på den måten. Huff, hvorfor vet hun alltid hvordan jeg tenker? Så jeg reiser meg, og legger kinnet mot alle drømmers opphavssted. En poet ville kanskje kalt det for drømmehulen? En interessant tanke. Nesten like interessant som følelsen av mykhet som presser mot meg.

               Jeg protesterer da hun begynner å flytte armen, og kommer med et utrop da hun fjerner fatlet. Skarp smerte melder sin ankomst. En hånd presser hardt, meget hardt mot nakken og fjerner motstandens mulighet. Like urovekkende er at det glimter i en bronsekniv idet skjorteermet snittes hele veien opp.

               «Du har allerede lovet å vise meg tillit, og den som brekker et ben, må kunne helbrede ett.» Hun gnir inn sårstedet med salve.

               En varme, nei en ild, jager langs armen, og rommet synes å lyse opp i et overnaturlig lys.

               «Ben zi bena, bluot zi bluoda, lid zi geliden, sose gelimida sin!» synger hun.

               Lyset glimter, flakker og blir borte. Hun har grepet buksebaken min og via den heiser hun meg opp i fanget.

               «Åh, forresten. Jeg skylder deg noen klaps.»

               Til forskrekkelse og uverdighet bukseres buksen, og slagene baken utsettes for er så brutale at det ljomer. Det er først sprellende at jeg kommer fri, og jeg vakler bakover med begge hender for det krenkede stedet. Skal da virkelig all mandighet gå tapt? Jeg kommer med mitt utrop og min anklage … og løfter hendene foran meg. Armen … den er hel. Som den aldri var blitt skadet, ja, nesten bedre enn hva den var.

               «Det er jo fantastisk!»

               Hun betrakter meg og opptrinnet med fornøyelse. I gledesrus tar jeg tak i henne og løfter henne opp av setet. En prest bør ikke danse, og ikke jeg heller, men nå danser jeg og hopper jeg med et fast tak rundt midjen hennes. Hun ler med meg og med mine ville utbrudd. Tilslutt må hun minne meg om å heise buksen på. Jeg har gått helt inn i villmannens tilværelse, og det er knapt så jeg bryr meg. Hun må være en medisinkvinne av et slag. Det er mirakuløst. Nesten som trolldom.

               «Buksen på, skjorten åpen. Ennå er jeg ikke ferdig.»

               Hun får meg rolig og kneler foran meg. Hendene hennes finner salve fra krukkene og legges på det store merket. Jeg ser opp og merker hvordan skyggene kryper nærmere. Nå tar det flakkende lyset til igjen.

               «Thu biguol en sinthgunt, sunna era suister, thu biguol en friia, uolla era suister!» messes det. Et øyeblikk høres stemmen flerstemt ut, og jeg ser figurer i skyggene. Lyset faller tilbake og er rolig, og såret .. er helbredet.

               Jeg faller ned på kne sammen henne, og vi favner hverandre. Ingen frelse som ekte frelse. Og jeg som trodde at godheten var en løgn.

               «Hvordan kan jeg noensinne tilbakebetale deg,» sier jeg.

               «Med deg selv,» sier hun. «Men det har du alt gjort.»

Nå kan jeg ikke nekte mer. Min kjærlighet var alltid underdanig. Så jeg gjemmer hodet mot barmens milde varme. Gunst og nåde kommer ovenfra i form av kjærtegn.

               «Mye ser jeg og mer er det jeg vet,» fastslår hun. «Skal vi feire?»