Av Lysalv. Med forfattaren sine eigne ord: Dette er en roman som omhandler en mann og en dame som blir jaget av et forferdelig troll. Det er spenning og livsfare, mystikk og folketro, og selvsagt en aldri så liten dose romantikk, noe som bare er naturlig for paret som befinner seg i ekstreme omstendigheter. Vil deres felles ressurser være nok til at de klarer seg? I det hele er ikke alt som det ser ut til å være. 

Biene har blitt flere. De yrer alle steder, kravler og kryr over oss begge. Det har blitt meg forbudt å se, men jeg er klar over at håret har blitt levende. Kveilene bukter seg som slanger. Øyenlokkene hennes er lukket i konsentrasjon. Hun puster tungt, svetten som ligger mellom oss skvulper. Jeg ser for meg at jeg slikker til meg saltet fra huden hennes. Skipet krenger nå. Hun puster hurtigere, kjemper og vrir seg. Ut av ingenting setter hun i et gutturalt skrik fra dypet i magen, og kaster meg nesten av da hun går opp i bro.

               Først fyller den voldsomme reaksjonen meg med frykt, men jeg skjønner at jeg må kjempe. Denne gangen er ikke vekten min nok, jeg må bruke all min styrke for å kontrollere henne, og likevel er hun i ferd med slå seg fri, om ikke annet ved å støte meg opp i luften. Jeg begraver fingrene i jorden og skviser til. Skipet hopper og slår mot havflaten, og jeg mislykkes.

               På høyden av en av riene letner grepet jeg har drillet i jorden. Hun bykser ifra med underlivet, vipper oss opp i luften og lander øverst. En lang stripe sikkel treffer meg i ansiktet. Hun knurrer som en av ulvene i istidens vinterlandskap. Atter berger Fortunas gave meg. Det er når jeg er beseiret at min frekkhet våkner. Jeg griper fatt i hver kvinnelig rumpeball og simpelthen snur henne tilbake. Selv i hennes galskapsblikk er et snev av overraskelse. Jeg støter hardt i et desperat forsøk på å vise at jeg ikke finner meg i mer.

               Ansiktet hennes mørkner. Et tydelig tegn på at hun vil kjempe. Jeg kjører håndbaken mot pannen så ikke de hungrige tennene skal finne meg, kysser i stedet halsen som et øyeblikk blottes da hun gjør en vridning. Armer og ben klemmer til, og i stedet for å kaste meg opp i luften, vender hun meg over på rygg til hva enn hun har tenkt å gjøre med meg. Jeg vender henne over på rygg. Hun snur meg på rygg, og slik fortsetter vi over den flate marken. Den vinnende i øyeblikket markerer dette med støt og … kyss, dog de er glefsende. Kanskje befinner jeg meg ikke i en kamp til døden. Vi når skoggrensen og kommer til holdt mot de morkne greinene til en mørk glenne. For å nøytralisere noen av de livsfarlige lemmene, slenger jeg lårene hennes tilbake og låser henne fast med anklene på skuldrene. Enda tar det litt tid før hun roer seg. Hun vrir seg fra side til side og forsøker å komme fri, men nå er det nytteløst under min nådeløse og iskalde beregning. Først nå går det opp for meg at hun gråter.

               Et brummende sus fortsetter å stige. Jeg løfter blikket og ser en mørk sky av bier. Den svever der et øyeblikk og faller rett mot meg. Tusener på tusener av bier dekker kroppen fra isse til fot. Jeg blir klar over at jeg har løftet hånden avvergende, som om det ville nytte å smekke dem. Jeg blir også klar over at hun har fanget håndleddet mitt.

               «Nei, kjære. Meroving, før de svek oss.»

               Hver del av huden er dekket av bier. De klynger seg fast og vibrerer med vingene. Brummingen fra ti tusen små stemmer kommer sammen til et mektig brøl.

               «La dem lage deg en kappe, Ingwaz.»

               Varmen fra vingene treffer som en vind og omhyller oss med hetebølger. Jeg ser usikkert på henne, men hun ser rolig og betryggende tilbake. Den økte temperaturen synes å trenge inn i kroppen og forandre ting der, varme selve blodet med … ordet kommer til meg … kongedømme.

               Det er vanskelig å merke overgangen. Først letter noen få insekter, så en del flere. Plutselig er det så hele teppet blir løftet bort, og biene flyr av sted i en serie med dreiende spiraler og blir borte. Tilbake er bare meg og denne … villkvinnen. Jeg har henne fortsatt skviset sammen med anklene på skuldrene, men hun ser ikke ut til å la seg merke med denne underdanige posisjonen. Fordi … hun ikke kan kjenne skam.

               «Det var snedig av deg å legge meg på den måten. Men det er på tide at jeg tar deg nå.» Hun smiler og fra der hun ligger, strekker hun hånden til ansiktet mitt og stryker meg over skjegget. Hvorfor ser jeg blomster overalt? Bakken er spekket med hvite kronblader.

               I min undring senker hun lårene og låser leggene om midjen. Ser til skogkanten og den mørke skråningen som ligger der. Smiler lurt. For sent oppdager jeg hva hun vil.

               «Ånei …»

               «Åjoda!»

               Hun tar sats og bikker oss over kanten.

               Raslende løvverk og greiner som knekker. Bakken er bråbratt. Hun over, under, over i et tett grep. Rullene blir til kast og vi letter. Braser direkte gjennom morkne stammer som feies til side og lander i et nettverk av sammenfiltrende greiner, som ett øyeblikk holder oss svingende tilbake, og gir etter med et kræsj. Vi flyr enda en stund, noen av rundkastene sender baken over hodet og tilbake samme vei. Sklir baklengs gjennom sleip mose og kommer til kanten av en fordypning. Der forsvinner vi over. Faller sprellende. Pusten slås ut av meg da vi deisende når bunnen.

               Vi sklir sakte over det som synes å være lag på lag med sleip og fuktig mose. Skogens urmørke overtar. Etter fallet ned i fordypningen har vi endt opp ved kanten av et svart tjern. Først nå letner hun grepet, reiser overkroppene med lårene på hver side. Her har nok ikke sollyset nådd på over hundre år.

               «Au … Det gjorde veldig vondt …»

               Jeg tar meg til såret i siden, som har fått både direkte og indirekte treffere.

               «Unnskyld. Kan du fortsette?»

               Først forstår jeg ikke hva hun mener, inntil varmen fra henne gjør meg klar over det.

               «Jeg … Jeg tror det …»

               Så hun hever og senker seg med ryggen min presset mot en mosekledd stein. Jeg vil hvile mot henne, nå frem til brystene, men hun legger hånden på pannen og sier at det er forbudt. Kan bare betrakte det hele hjelpeløst. Ynke til det som skjer. Til slutt bestemmer hun seg for å være nåderik, og jeg får komme opp. Hun tar meg imot og lener seg tilbake.

               «Jeg sa jo at jeg kunne ta meg av deg.»

               Armene presser meg kraftfullt mot brystene, og jeg avgir lyder jeg ikke trodde jeg kunne utgyte, og skjelver en siste gang.

               «Så, så …» sier hun.

               Jeg senkes tilbake til steinen, hvor jeg lener meg falleferdig. Forsøker å få tilbake pusten. Kreftene mine har hun tatt. Alt annet for den del. Rundkastene var bare den minste biten. Nå kan jeg avsløre det jeg har visst en stund.

               «Jeg vet … Jeg vet at du lurte meg.»

               «Jasså?»

               «Du fikk meg til å glemme biene og lurte i meg noe sopp. Og så gjorde du dette.»

               Hun legger hodet avventende på skakke.

               «Det er fordi du jakter på meg.»

               Undrende betrakter jeg henne. Håret synes å være vektløst og flyter frem og tilbake som om det skulle være under vann. I det er lysende fasetter som gløder i ulike farger. Dyprødt, smaragdgrønt, mørkeblått og lilla. Skinnet fra fjellkrystaller som trer frem på dette mørke stedet. Hånden kjennes ikke ut som den er en del av kroppen da jeg løfter den og stryker gjennom gjenskinnet, som synes å bli sterkere ved berøring.

               «Det skjer når jeg er meget kjær.»

               Hun frigjør seg med et lite vipp. Reiser seg for å trone over. Jeg stirrer på skjødet, hvor det tyter ut med sæd i store mengder. Tykke kveiler henger fritt og blir liggende ved lårene. Jeg glemmer stadig å puste. Det er nok derfor alt er så svimlende. Jeg legger ansiktet inntil magen og klemmer til det jeg makter.

               «Gjør som du vil med meg.»

               «Det skal jeg,» sier hun og legger hendene lett på hodet.

               Jeg mislykkes da jeg forsøker å reise meg. Festet forsvinner under hælene og jeg sklir på ryggen ned mose som er gjennomtrukket av fukt. Jeg kjemper for å komme opp, men bena har sluttet å samarbeide.

               «Jeg … Jeg vil at du skal drepe meg!»

               «Åh?» Hun smiler. Et hvitt lys synes å omslutte den rake skikkelsen. Nå løfter hun hendene og kommer mot meg.

               «Drep meg!»

               Øynene er vrengt i hvitt. Under hennes fot springer blomstene. De vokser, kveiler seg gjennom luften med nyåpnede kroner for hvert ett steg. Hvitveis, bekkeblom, blåklokke, alle slått til liv under trinnenes berøring. Fra knestående forsøker jeg å stavre meg opp. Det mislykkes nok en gang. Mosen gir etter og fører meg til bredden av tjernet, hvor baken plumper uti.

               «Si meg nå ….» sier den lysende skikkelsen. «Hvorfor skulle jeg oppfylle ønsket ditt?»

                «Fordi …» Jeg finner grumset under og tror jeg kan stå. «… har … d … du har oppfylt alle andre.»

               Lysfiguren flyter nærmere. Fortsatt blir livet til under føtter som knappest rører bakken. På et øyeblikk har blomsterkronene nådd sin høyde. En sti av liv i vakene av hennes gange. Jeg reiser meg og faller, forsvinner under et øyeblikk og står brysthøyt til vann.

               Hun stanser ikke. Hun stanser ikke. Vannspeilet treffes av en fot og vibrerer uten å gi etter. Hun går på skimrende vann. Løfter bleke håndflater, ser ut med øynene i hvitt. Håret bølgende under mystisk lys.

               Tårene renner ned ansiktet mitt, og jeg blir klar over at jeg roper mot henne. «Drep meg! Drep meg! Bare si meg hva du er først!»

               «Er jeg noe?» sier røsten som fra sølvstrenger.

               Jeg forsvinner under vann igjen. Er klar over at jeg er i ferd med å drukne.

               «En alv? En fe? Val … Valkyrje?»

               «Du vet ikke mye, du.»

               Dråpene drypper fra meg. «Bare sih …» Lysets ferd over vann har kommet til ende. Hun er fremme. Senker hendene til ansiktet med den lette berøring av lys. «… si meg navnet ditt først.»

               Apparisjonens ansikt glir inntil. Jeg blir brakt til taushet og vet det. Øyeeplene faller med et slag og er sorte. Et snerrende åsyn har vist seg, den vrengte kjeften blotter rekkene med tenner. Hun hogger til rundt munnen min. Velter hele kroppens lengde over med en enorm tyngde. Vannspeilet splittes og sluker oss.

               Vi skyter gjennom et dyp like mørkt som underverdenen. Hodet mitt henger opp ned og på skrå. Nærværet om munnen er en knugende avgrunn, innehar et grep som er ubrytelig. Store bobler løsner og blir borte. Nå når vi bunnen, letter litt og faller til ro. Jeg vil gjerne se henne en siste gang, åpner øynene og finner bare konturen av tyngde og altoppslukende natt. Så dette er slutten. Det var ikke mye til liv, men en liten stund var jeg lykkelig. Det er alt som teller for meg. Jeg lar natten senke seg og forbereder meg på å langsomt kveles.

               Støtet av luft fra lungene skjer ufrivillig. Igjen. Det tause skriket som er drukning unnslipper leppene. Jeg roper og … blir møtt med strømmen av luft. Overraskelsen får meg til å gispe. Strømmen forøker seg bare. Nå hoster jeg og kjemper. Boblene stiger. Luftstrømmen vender tilbake.

               Det tar meg tid å akseptere det som skjer, for slik er kilden til all mistro. Hver gang jeg puster ut, tar hun imot og lar boblene unnslippe nesen. Hver gang jeg puster inn, fylles munnen med en ny luftstrøm. Blikket mitt søker og finner øyne helt inntil mine egne, men det er umulig å lese noe der, innhyllet som de er av en vegg av mørke. Fingrene griper og klemmer maktesløse. Jeg legger dem til ro mot skuldre. Slutter å kjempe og lar det som skjer utspille seg. Forsøker å ikke gispe etter å ha vært grepet av panikk. Luftstrømmen som møter meg kommer jevnt og rolig.

               En etter en tennes lamper i mørket. En dempet belysning faller, langsomt skimrende og i de dypeste av farger. Nå kan jeg se henne, til og med detaljene i fregnene. Hun ser vanlig ut, bortsett fra håret som bølgende er innsatt med lanterner. Henger over i vannet og holder meg fast. Brune øyne følger meg. Hun går visst aldri tom for luft. Sammen puster vi og lar boblene stige en og en til en usett overflate. Det hjelpeløse grepet mitt blir en omfavnelse. Vi smelter sammen i en langsom tid som har blitt evig. Jeg overgir meg til min kilde.

               Jeg kommer til meg selv et sted i skogen. Hun sitter over meg. Begge er vi fortsatt våtdryppende.

               «Hva tror du jeg lærte deg nå?» Nesetippen berøres av en autoritær fingertupp.

               «Jeg vet ikke.» Forvirret ser jeg meg rundt. «At jeg trenger deg for å puste?»

               Hun betrakter meg smilende, men jeg har våknet til en horribel realitet. Et drønn går gjennom skogen, fulgt av et nytt, og et nytt. En vill rasling og brak fra knekkende trestammer. Det er lyden av hurtige steg.

               «Det er kje ….!»

               Jeg forsøker å komme opp, men dyttes bare resolutt tilbake.

               Drønnene stiger, og det er så bakken rister.

               «Vi må flykte! Vær så snill!»

               «Hysj!» sier hun og legger fingeren over leppene.

               Viljen til liv er sterk i meg. Aldri har jeg vært selvmorderisk. Det er nok derfor jeg lider så. Hvis hun ikke er med meg, er hun en motstander og må fjernes. Jeg forsøker å løfte henne av, men hun sitter bom fast og er ikke til å rikke.

               En kakofoni overtar. Rystelsene blir til et jordskjelv. Trestammer faller sammen på alle hold.

               «Du er jammen optimistisk hvis du tror du slipper unna nå.»

               Et vanvittig brøl fyller virkeligheten. Stegene har blitt en tordenstorm.

               Jeg løfter overkroppen og vrir meg avsindig i den fastlåste posisjonen. Klorer mot henne, kjærtegner henne, alt, bare hun skal slippe meg fri. Jeg skriker og blir klar over at hun på et øyeblikk har fanget håndleddene mine.

               Jeg presses mot bakken. Jeg vet at kjempen har kommet, er over oss og tilstede. At den enda nå står over og betrakter meg.

               «Stol på meg.»

               Leppene våre møtes. Håret hennes faller over meg som en vegg.

Vi står ansikt til ansikt på en eng. Jeg er påkledd, og hun løfter sjalet til skuldrene.

               «I innerlommen har du en fjær. Den vil jeg gjerne ha.»

               Jeg overrekker henne fjæren, som hun tar imot mellom tommel og pekefingeren. Mens jeg ser på blir fjæren gjennomsiktig og forsvinner.

               «Knel.»

               En usynlig kraft kaster meg straks til bakken.

               «Opp.»

               Kraften trekker meg i oppreist stilling.

               «Hah! Like underholdende hver gang.»

               Jeg vakler bort til henne, og hun løfter halsen velvillig til kyssene.

               «Så, så,» hvisker hun.

               Hun er borte, som om hun aldri hadde vært der. Jeg står med nevene pekende mot bakken. På avstand ser jeg henne.

               «Kom-kom,» lokker hun.

               Jeg følger vaklende etter.

               Lenge vandrer jeg i det jeg tror er hennes farvann, gjennom landskaper som er så underlige at de må være sanne. Av og til dukker hun opp, står der og kaller på meg. Andre ganger kjenner jeg nærværet hennes eller vet hvor jeg skal. Dukker under tåkebanker, balanserer over røttene på smale stier, krysser sletter hvor langt gress taler mot himmelen. En fjern torden varsles gjennom skybankene. Min skikkelse er avtegnet under, omgitt av slørene fra stigende regndis. Skyenes vekt bærer all verdens styrke.

               Fra en ås ser jeg vadefugler lette i store flokker. Deres grå omriss svinner på drømmeaktige vingeslag og synes å bli del av hvelvingen. Men jeg bryr meg ikke om det og ser lengselsfullt til innsjøen som blinker under en fjern himmelferd. Hun betrakter synet ved siden av meg.

               «Jeg skal gjøre noe viktig. Bli her og ikke gå til vannet.»

               Vissheten om henne blir borte. Jeg er da også bare en drøm. Et bilde fremtrer. Jeg er kledd i en hvit kjortel, smykket med en krone, og i hånden har jeg en dolk. Jeg har en vag forestilling om at jeg drikker en elv av blod. Så langt unna og lenge siden. Jeg har nesten glemt navnet jeg bar den gangen. Sol Mithras Invictus.

               Forandring er en overgang mellom tilstander, nei, et skifte av bilder. Vannspeilet er brutt av en arm, så hvit at den nærmest er gjennomsiktig. Armen bikker, svaier og vinker. Den lengselsfulle trangen vokser til noe uimotståelig. Så jeg klyver ned en skråning mens jeg holder meg fast i dryssende jordsmonn. Befrir meg fra røttenes bånd i skogen og står ved vannkanten. Det som kalte er borte, men lengselen har vokst. Jeg vasser ut i elementet som alltid gir etter og aldri holder fast. Trinn for trinn utover et stadig voksende dyp, og et sted der ute belønnes jeg med at istedet for skyggen min over nettet av vannfasetter, er heller figuren av en kvinne med en kjole i bølgende hvitt. Ansiktet er strengt og aristokratisk. Øynene lukket under hvite øyelokk.

               Overkroppen bøyes frem, langsmed kvinneskikkelsens bevrende bilde. Nesetipp og lepper berører vannflatens sovende avspeiling. Øynene hennes slår opp, og straks er kroppen stiv og fratatt all kraft. Jeg tipper forover, og vannsøylene tar meg imot som armer, selv før jeg treffer overflaten. Munnen åpnes brusende mens det brå suget mot dypet begynner.

               Noe holder tilbake. En styrke spent imot søylene på jordens bunn. Vann blir til vannspeil som blir til en hinne som forlater ansiktet, og jeg henger i luften med den fresende kvinnen i hvitt festet til meg. Svarte, svarte, svarte er øynene.

               En stemme jeg vagt gjenkjenner runger med voldsom kraft. Ordene tilhører et språk som er jordnært i all sin skarphet.

«Slipp! Jeg finner deg nede i vannboligen din!»

Ansiktet ved mitt eget tilhører et lik. Det sorte hatet i øynene gjør at jeg skriker.

               «Jeg dreper hele din slekt. Slipp!»

               Det dras og hales i meg i to retninger, men enda holdes jeg tilbake.

               «Barna dine skal legges bleke foran deg!»

               De kivende maktene gjør at jeg holder på å slites i stykker.

               «S L I P P!»

               Noe gir etter. Skarpe tenner synker dypt inn i nakkeskinnet. Jeg sendes høyt opp i luften og lander i en knugende omfavnelse. Dingler fortsatt fra kjeven som er låst fast om nakken. Bare gradvis slipper hun taket, knurrer, snerrer og berører meg med tungespissen, før jeg dumpes til marken som en leddløs dukke og blir liggende.

               En hånd haler meg opp til knærne.

               «IKKE! GÅ! TIL! VANNET!» Hvert ord sender ansiktet mitt vekselvis til den ene eller andre siden med ektefølt brutalitet. «JEG! SA! TIL! DEG …!» Hun stanser serien med slag, og ser ned. Numment følger jeg blikket hennes. Armen henger slapt i en unaturlig stilling.

               Hun favner kinnene mine, som kjennes helt følelsesløse.

               «Åh, jeg beklager, jeg beklager, unnskyld, min vakre …»

               Mens vannet renner av meg, drysser snørr og tårer utover. Hår, fjes og kjølig ned halsen på en måte som visker ut grensene mellom oss. Hun finner en stiv pinne hun legger langs armen, og binder den sammen med myke seljegreiner. En slags stram liane brukes som fatle. Hun utfører oppgaven effektivt og i taushet.

               «Det får holde inntil videre. Jeg ville slått deg mer om jeg trodde du skjønte noe.»

               Med en håndbevegelse får hun kraften til å løfte meg på bena.

               «Vi er meget nær. Fra nå av går vi sammen. Du har å holde deg unna hurper som er grådige på lammekjøtt.»