«Våre» politikarar har utført landssvik (Kapittel 17 i Straffelova, «Vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser») ved å overgje Noreg til ei framand makt. 19.september 2025 trer dei reviderte internasjonale helsereguleringane – forkorta IHR – i kraft. Og dette har Noreg godteke utan nokon som helst nasjonal debatt. Difor er folk flest lykkeleg uvetande om det totalitære marerittet som ventar oss.

Som Linda Trånevik, 3.kandidat i Konservativt Vest-Agder skriv i iNyheter 21.juli 2025, er dette «en juridisk bindende avtale under Verdens helseorganisasjon (WHO), som Norge har forpliktet seg til uten nasjonal behandling i Stortinget og uten at folk flest er klar over hva det innebærer».

Trånevik skriv vidare:

«Endringene ble vedtatt av Verdens helseforsamling i mai 2024, og Norge hadde frist til 19. juni 2025 for å reservere seg. Det gjorde vi ikke. Dermed er vi nå fullt ut bundet av et regelverk som overfører betydelig makt fra våre egne helsemyndigheter til WHO og i praksis til én person: generaldirektøren for WHO.

Med de nye reglene kan WHO erklære en ‘internasjonal helsekrise’ uten krav til dokumentasjon, åpenhet eller nasjonal medbestemmelse. Det finnes ingen mekanisme der medlemsland kan motsette seg beslutningen. Dette gir WHO et verktøy for å gripe inn i nasjonale forhold, inkludert bruk av tiltak som karantene, vaksinepåbud eller medisinsk observasjon, dette også for friske mennesker som bare er mistenkt for å ha vært eksponert for sykdom.»

Kort fortalt må norsk lov tilpassast IHR – og det utan nokon som helst nasjonal debatt. Sentrale stikkord her er karantene av friske menneske, moglegheit for påtvinga ‘helsetiltak’, inkludert kjemikaliespraying under transport, og «krav om vaksinasjon, profylakse [førebyggjande behandling] og isolasjon uten individuell vurdering». Slik totalitær galskap såg vi mange døme på under «pandemien», spesielt i land som Australia og New Zealand.

Sjå òg «Modige Monica trekkjer i naudbremsa på vegner av Australia», publisert 14.november 2021 (den aller fyrste Saksyndig-artikkelen!), og «Den australske fridomsaktivisten Monica Smit saksøkjer Victoria-politiet for covid-trakassering», publisert 12.april 2024.

Med innføringa av IHR-endringane kan slik «covid-trakassering» bli norma. Dette er ikkje fyrste gong vi høyrer om dette totalitære overgrepet. Dei nye endringane i IHR har vore kjent i alternative/uavhengige media i lang tid. Allereie i juni i fjor åtvara professor Morten Walløe Tvedt om endringane i IHR. 3.juni 2024 skriv Tvedt:

«Det som overrasker meg mest med IHR, er at land eller personer ikke synes at generaldirektøren har for mye makt. Fra mitt ståsted trenger WHO en ‘demokratiseringsrunde’. I hvilke andre organer ville land godta at nært til alle beslutninger fattes av en person alene?»

Det oppsummerer i grunnen stridens kjerne: Éin person skal få makt til å erklære når noko er ein pandemi, og når nedstengingar og «pandemitiltak» skal innførast. Landa som nektar, vil møte uhyggjelege konsekvensar, som Kjetil Tveit skriv meir om i ein artikkel publisert på Derimot 23.juli 2025:

«Avtalen er utformet for å være fleksibel – men ikke for oss. Den er fleksibel for de som ønsker å tolke og bruke den – som politisk pressmiddel, som moralsk domstol og, når det trengs, som økonomisk brekkstang.

I en slik verden har teksten to ansikter:

Et smilende, diplomatisk ytre – og et stramt, sanksjonerende indre.»

Og vidare:

«I en verden styrt av NGO-er, globale fond og banker er det ikke først og fremst domstoler som avgjør om en traktat er brutt. Det er aktørene selv. De med makt tolker teksten – og de tolker den slik det passer.

Når WHO definerer en helsekrise – det være seg apekopper, fugleinfluensa, desinformasjon eller en klimarelatert helsekrise – og et land ikke følger anbefalingene, kan det fremstilles som et traktatbrudd. Ikke nødvendigvis i juridisk forstand – men i narrativ, i dokumentasjon, i diplomatiske rapporter.»

Som Tveit skriv, er ikkje helsekrise berre avgrensa til helserelaterte fenomen. Alt som er ein potensiell helsetrugsel fell inn i denne kategorien: klimagassutslepp, jordbruk, energibruk og informasjonskontroll. Sistnemnde blir kalla ein «pandemi av desinformasjon», der «desinformasjon» er alt som den rådande makta ikkje vil at folk flest skal finne ut av. Til dømes kor farlege og ueffektive mRNA-injeksjonane var, og kor stor skade dei totalt unaudsynlege nedstengingane gjorde på folk, samfunn og økonomi.

Land som nektar å stengje ned etter ordre frå WHO, kan risikere alvorlege økonomiske konsekvensar:

«Da kan IMF, Verdensbanken, GAVI eller Gates-finansierte partnere si: Norge har forpliktet seg. Norge har brutt. Norge utgjør en trussel. Norge må holdes ansvarlig.

Og de har midlene:

Lån kan holdes tilbake. Investeringer kan stanses. Eiendeler – som oljefondet – kan fryses/konfiskeres. Kontoer kan blokkeres. Swift-tilgang kan stenges.

Det er ikke noen rettssal. Det er bare virkelighet.»

Konfiskerte midlar og frosne kontoar skjedde til dømes under lastebildemonstrasjonane i Canada tilbake i 2022, og med Russland etter invasjonen av Ukraina same året. No har WHO fått definisjonsmakt og er dermed eit perfekt verktøy når maktapparatet ønskjer å straffe land eller enkeltpersonar. Alle skal halde kjeft og rette seg etter ordrar frå toppen, elles…

«I et system der WHO definerer hva som er en global helsekrise, blir det ikke bare en teknisk eller medisinsk vurdering – det blir en moralsk dom. Og når WHO først har erklært en krise, forventes det enhetlig respons. Avvik blir ikke sett på som selvstendig tenkning, men som opprør.

Det handler ikke bare om smitte – men om signaleffekt. Hvis ett land, som Norge, velger å gå sin egen vei under neste erklærte pandemi – eller klimakrise med helsetilknytning gjennom One Health – vil det ikke bare bli tolket som risikabelt. Det vil bli sett på som illojalt. Som farlig. Som smittsomt.

Ulydighet er smittsomt.»

Fleire land har avvist helsediktaturet til WHO, som Susanne Heart skriv på Steigan 20.juli 2025. Dette gjeld USA, Italia, Austerrike og Israel. Som USA gjennom helseminister Robert F. Kennedy jr. sa i høve avvisinga (sitat henta frå nemnde Steigan-artikkel):

«Denne handlingen innfrir vårt løfte til det amerikanske folk: å kjempe for amerikanernes interesser i det internasjonale systemet, beskytte vår nasjonale suverenitet og hindre at internasjonale byråkrater former USAs innenrikspolitiske helsepolitikk. […]

Endringene gir WHO uforholdsmessig påvirkning på våre nasjonale helseresponser gjennom WHO-direktiver. De unnlater dessuten å ta tilstrekkelig tak i WHOs sårbarhet for politisk påvirkning og sensur – særlig fra Kina – under sykdomsutbrudd. […]

Terminologien i 2024-endringene er vag og vid, og innebærer risiko for WHO-koordinert internasjonal respons som legger vekt på politiske hensyn som «solidaritet» fremfor raske og effektive tiltak. Endringene antyder også at land bør utvikle kapasiteter som kan svekke styringen og kontrollen med håndtering og distribusjon av folkehelseinformasjon, noe som kan kvele verdifull vitenskapelig debatt. […]

Disse endringene innebærer en risiko for uberettiget innblanding i vår suverene rett til å fastsette helsepolitikk. Vi er stolte over å ha arbeidet sammen for å sikre at folkehelsepolitikken fortsatt styres av verdiene og viljen til det amerikanske folk – ikke av ikke-valgte globale aktører. […]»

Noreg har valt å godta desse endringane, i Heart sine ord: «uten at noen voksne fulgte med, og uten at individet ble hørt».

19.september 2025 blir Noreg dermed eit totalitært regime der våre landssvikar-politikarar lydig følgjer ordre frå det korrupte WHO. Og dei som ikkje lyder, blir utestengt og innesperra. Noreg som suveren stat er dermed ugjenkalleleg tapt. Om dette var planen til makta bak makta, kan dette i so fall kallast ein fenomenal siger som knapt har historisk sidestykke.