33 år gamle Susann er for tida arbeidsledig, og har registrert seg som sokalla reell arbeidssøkjar på NAV. Saksbehandlaren hennar Birgitte sender ho med jamne mellomrom ledige stillingar via NAV sin interne arbeidsportal Arbeidsplassen. Den private helsesektoren søkjer sjukepleiarar til jobb i vikarbyrå. Heilt uaktuelt for Susann sin del, sidan ho då kan risikere å hamne i andre enden av landet, med ingen til å ta seg av dei tre barna hennar. Vikarbyråa har ymse oppdrag i byen ho bur i, men sidan ho er svartelista i den kommunale helsesektoren etter avskjedssaken sin, kan ho ikkje jobbe der. Nabokommunen søkjer derimot etter ei 100% stilling som sjukepleiar på ein av sjukeheimane. Det er berre 20 minutt med bil òg, so pendleavstanden er akseptabel.
Susann sit seg ned framfor PC-en heime i den kjipe kjellarleilegheita. Med dei feite, klønete fingrane byrjar ho å hamre laus på tastaturet til den ti år gamle elendige laptopen sin. Ho er i ferd med å skrive jobbsøknad. Ho sit der med eit ansikt vrengt i konsentrasjon; for å bruke ein av hennar tvilsame eks-kjærastar sin politisk ukorrekte sjargong, ser ho akkurat ut som ein av dei tilbakeståande «mongoane» som held til i eit bufellesskap ikkje langt frå det lokale kjøpesenteret. At dei er psykisk utviklinghemma er synleg på hundre meters avstand. Etter å ha sete med dette «mongofjeset» ei god stund, byrjar Susann å skrive ei setning.
Ho er 33 år gammal, mor til tre barn, og ingen av fedrane har lenger samværsrett til barna sine. Eller vent. Ho burde kanskje ikkje skrive det. Etter ti minutts stiring med «mongofjeset», omformulerer ho seg. Ho er ei 33 år gammal åleinemor som leitar etter arbeid. Ho ser på sluttattesten frå sin førre arbeidsgjevar, som ligg borte i bunken med rekningar som snart har forfall. Det står eksplisitt i attesten at ho har fått avskjed, men ikkje årsaken. Dei ville aldri fått plass til alle grunnane på éi dataskriven side.
Etter mykje kluring, gnuring og ordkløveri lener Susann seg tilbake på den spinkle kjøkkenstolen og ser på søknaden. 33 år gammal sjukepleiar, mor til tre skjønne barn, jobba i helsesektoren sidan ho var 21, vore sjukepleiar sidan ho var 26, erfaring med å vere vakthavande sjukepleiar, erfaring frå korttidsavdeling, kjennskap til regelverk, prosedyrar, you name it. Ho ringjer mora si, både for å be om pengar til dei 14 ubetalte rekningane, og for å høyre kva ho tykkjer om søknaden.
Berre send den inn, seier mora, ivrig etter å avslutte samtalen. Og pengane skal eg overføre til deg straks. Var det ti tusen det var snakk om? Susann presiserer at det er elleve tusen. Barnehagerekning, handel med kredittkort, service på bilen, ny ytterjakke til dottera. Det kostar å ha bil og barn, veit du. Mykje utlegg, mykje utgifter. Mora sukkar resignert og ønskjer Susann lykke til. Susann sender søknaden via jobbportalen. Deretter spring ho på do, so pissetrengt at ho held på å gå i lufta. Ein kort, stressa sprut og ei lita ladning med grønleg diaré er alt ho klarer å trykkje ut av den feite elefantkroppen.
Ei veke seinare blir Susann kalla inn til jobbintervju. Klokka er tolv og ho har bak seg sikkert femti dobesøk, korte, stressa sprutar og brakfisar av ei anna verd. Ho er kledd i ei kvit skjorte, ein lyseblå Gant-genser og eit par svarte tights som er ein tanke for tronge. Dei to slitne sølvsmykka glitrar grelt mot den tomatraude huda hennar i det ho manøvrerer den svarte skitbilen inn på parkeringsplassen til sjukeheimen. Med hjartet i halsen og blæra på spreng kavar ho over flate asfalten inn hovudinngangen. I resepsjonen møter ho ei halvgammal kontorkjerring med svart, farga hår og ein elegant havblå kjole. Og kva gjeld det? Jau, eg skal på jobbintervju, namnet er Susann.
Berre set deg ned og vent. Magni kjem om ti minutt. Susann set seg ned i næraste sofagruppe, so pissetrengt at ho held på å eksplodere. Etter femten minutt kjem ei biletvakker brunette på vel førti ut av ein korridor. Ho er kledd i ein typisk pleiaruniform, ei mørkeblå skjorte og kvite bukser. Rundt halsen har ho eit vakkert sølvsmykke med noko som ser ut som eit diamantanheng. På namneskiltet står det «Magni, sjukepleiar/avdelingsleiar». Dei to handhelser og Susann, pissnervøs, vrir ut or seg høflege frasar med sitt avskyelege flyvertinnesmil.
Ja, eg ser at du ikkje har referansar, Susann. Magni ser på søknaden hennar. Og du har visst fått avskjed. Kan du fortelje litt om det, med dine eigne ord? Susann, på reint instinkt, bryt ut i ein kjensleladd tale på innpust og utpust, og på eit slags rogalandsk. Magni sit der alvorleg og lyttar. Susann var under stort press av arbeidsgjevar og hadde altfor mykje å gjere, langt meir enn kollegaene, og so vart ho tvinga til å ha ein inkompetent helsefagarbeidar på opplæring, når det var kollegaer som hadde langt mindre å gjere som enkelt kunne ha lært ho opp, og jøye meg kor lite den berta kunne, det var ikkje måte på! Susann sit og pratar samanhengande i ti minutt. Magni nikkar alvorleg no og då. Ja, å vere vakthavande sjukepleiar er mykje arbeid til tider, iallfall om mange bebuarar er dårlege eller terminale. Visst kan det bli for mykje for oss til tider, vi er jo berre menneske.
Kunne kanskje Magni ha ringt Susann sin førre sjef og snakka med ho likevel? For å høyre hennar versjon av denne kinkige saken? Altso, no er ikkje Susann og Katrin på talefot – ho vil faktisk karakterisere heile den ròtne jentegjengen som sine fiendar. Men ho treng jo inntekt so ikkje ho og barna hennar hamnar på gata. Magni ristar på hovudet med eit avvæpnande smil. Ingen blir kasta på gata i våre dagar. Og barna har vel mat og tak over hovudet, reknar ho med? Javisst! Susann ler høgt og ein tanke manisk. Magni lener seg tilbake på kontorstolen. Vel, avskjed er jo eit problem. Er Susann lojal mot retningslinjer og arbeidsreglement? Og vil ho kunne handtere stresset som er ein uunngåeleg del av jobben, når det var tydeleg at ho ikkje greidde det på sin førre arbeidsplass? Magni forventar naturlegvis at Susann, som dei andre sjukepleiarane, skal kunne gå inn i rolla som vakthavande sjukepleiar – og naturlegvis ha folk på opplæring om arbeidsgjevar vil det.
Susann misser litt tråden frå det punktet. Ho bryt ut i nok ein einetale på innpust og utpust, denne gongen på eit slags rogalandsk iblanda innslag frå Bergensdialekten. Det er neimen ikkje lett å vere åleinemor til tre barn som ikkje lenger får møte sine farlege, ustabile fedrar – og det at kollegaer og leiing rottar seg saman mot ein stakkars utsliten sjukepleiar er jo heilt på trynet! Og so var det denne trasige blæresituasjonen, at—
Magni avbryt Susann med eit lettare perplekst smil og seier «takk, det greier seg». Susann blir nærast dytta ut av kontoret før døra går igjen med eit smell. Susann har ikkje før kome ut til bilen før ho får ein e-post på mobilen. Sjukeheimen takkar for interessa ho har vist og ønskjer ho lykke til vidare i jobbsøkjarprosessen. Eit høfleg, men vanvittig raskt avslag.
Ei gråtkvelt Susann sit i telefonen og grin og pistrar til mora si. Mora seier at avslag på jobbar må ein rekne med, iallfall når ein har fått avskjed frå ein arbeidsgjevar. Kanskje Susann kan høyre med NAV-Birgitte om dei tilbyr jobbsøkjarkurs? Susann ringjer Birgitte, som bekreftar at dei arrangerer slike kurs. Susann får instruksar om å møte opp på NAV-kontoret neste tysdag klokka ni. Deretter sjekkar Susann kontoen og oppdagar at ho faktisk står i minus. Ho ringjer febrilsk til mora igjen, som med eit resignert sukk overfører sju tusen til kontoen hennar slik at ho iallfall har til mat. Husleiga får vi heller kome tilbake til.
På kurset er Susann den einaste kvite nordmannen. Resten av gjengen kjem frå det ho kallar «jalla-land». Ein skinnmager NAV-fyr med skalla isse, dyr skjorte og merkelege designarbriller står og lirer av seg tøv som Susann enkelt kunne ha søkt seg fram til på Internett. Om CV, referansar, formuleringar på jobbintervju og anna elementær svada som den grønaste sommarjobb-tenåring veit. Susann lærer ingenting ho ikkje visste frå før. Og ho har kasta vekk tre timar som ho kunne ha brukt på å prøve å finne jobb. Eller tømme den helvetes blæra.
Neste morgon sender ho jobbsøknad til ein privat sjukeheim som vil ha ein sjukepleiar i eit 90% årsvikariat med moglegheit for forlenging. Etter nok eit jobbintervju som går i dass (på eit slags rogalandsk ispedd trøndersk), får Susann eit høfleg standardavslag frå avdelingsleiaren som må vere minst fem år yngre enn 33 år gamle Susann.
Etter ein månad med fruktlause jobbsøknader ymtar NAV-Birgitte frampå at Susann kanskje burde prøve å søkje på andre jobbar. Susann fnyser i forakt over dette. Ho er sjukepleiar, og har gått tre år på høgskule. Skal ho liksom sitje i kassen på Rema 1000? Birgitte realitetsorienterer ho. Ein jobb er ein jobb, og kassadama på Rema har jo i motsetnad til Susann inntekt. Det er framleis fleire månader til Susann har rett på dagpengar, og dei pengane er å betrakte som eit lån frå Staten, ikkje ei inntekt.
Og snakkar ein om lån… Studielånet til Susann har forfall fyrstkomande torsdag, og kontoen er skålande tom. Susann ringjer like etter NAV-møtet grinande til mora og tryglar om pengar. Berre sånn rundt to-tre tusen skulle halde, slik at rekningar ikkje går til inkasso, og slik at kjøleskapet blir fylt. Barna mine må jo ha mat. Mora overfører resignert endå fleire pengar til dette botnlause hòlet av eit arbeidsledig narsissist-monster.
Med eit falskt flyvertinnesmil av ei anna verd møter Susann opp på jobbintervju på ein Rema 1000-butikk på det lokale kjøpesenteret. Butikksjefen, ein kulemaga, gråhåra tass i 50-åra, kastar eit blikk på ho og seier at nokon med hennar utsjånad nok passar best på lageret – unntaksvis i kassen om det er ingen andre som kan. Vi kan jo ikkje skremme vekk kundane. Susann syg til seg denne blodige fornærminga – ho må jo ha jobb. So ho er eigentleg sjukepleiar, og hamna i unåde hjå sjefskjerringane på sjukeheimen? Mannen humrar. Shit happens. Ein stad der det berre jobbar kvinnfolk blir alltid reine ormebola av konflikt og intrigar. Han tilset ho med glede, for han treng folk. Og referansar er ikkje so nøye. I våre dagar kan vi ikkje vere so altfor kresne med kven vi tilset. Ho snakkar i det minste norsk.
Etter tre månader som arbeidsledig møter Susann måndag morgon klokka åtte opp i sin nye jobb som butikkmedarbeidar. Mora er frå seg av lykke, for Susann sin arbeidssituasjon har tært hardt på hennar sparekonto! Faren er endå lykkelegare, for no slepp han å selje båten for å støtte dottera si økonomisk!